"Vi er for ytringsfrihet" - men.....

En sinna ordfører i nord, en omdømmebekymret sykehusledelse i vest og en sinna ordfører i sør – alle eksponert i media fredag og lørdag. Fellesnevner, i litt varierende grad: innskrenket ytringsfrihet for offentlig ansatte.

* * *

«Ordføreren i Bodø sammenligner brigader Tom Guttormsen, sjef på Ørlandet flystasjon, med ledere i militærdiktatur etter at toppoffiseren stemplet Bodø uegnet som ny kampflybase» (Dagens Næringsliv 29.januar).

Store ord flyr høyt og krasjlander i møte med ønsket om en bred samfunnsdebatt der også de som har greie på ting deltar. Ordføreren mener brigaderen driver politikk, og da vil han ha seg frabedt kommentarer fra en som «i kraft av sin rolle er en person folk har tillit til». Men militært ansatte både på Ørlandet og Bodø bør ut fra sin faglige oppfatning være viktige stemmer, allmennheten er våken nok til selv å vurdere om det skulle være for sterke geografiske over- elle rundertoner.I militærtfaglig utgangspunkt er dessuten brigaderen i overensstemmelse med Forsvarssjefen.

Generalinspektøren for Luftforsvaret har sagt til de militære sjefer både på Ørlandet og i Bodø at de fremover bare bør uttale seg om sin egen virksomhet, basert på fagmilitær bakgrunn, «og holde seg langt unna alt som lukter av politikk». Det er vakker teori. Men utsagnet problematiseres ved det Ludvig Holberg ville trolig ha sagt: det som på Ørlandet er fagmilitær sannhet, er løgn i Bodø. Og omvendt. Derfor vil politikk-begrepet være meget omfattende. Det bør være stor åpning for ytringer fra forsvarsansatte, selv om – og ikke minst – de skulle være i strid med Forsvarssjefens syn.

Valget av kampflybase blir ikke først og fremst avgjort på bakgrunn av hva som er forsvarsriktigst. Distriktspolitikk – i diverse forkledninger – vil også her bli (for?) dominerende, Nord-Norge mot Trøndelag. Valg av hovedflyplass er en tradisjonell norsk lokaliseringsprosess.

* **

«Kanskje sjukehusa skal fokusera meir på å operere hofter enn å strigle seg for media, seier Hogne Sataøen, som nyleg tok doktorgraden på eit team om at sjukehusa etter føretaksreforma gjennom veksande informasjonsavdelingar legg meir vekt på strategisk kommunikasjon» (Bergens Tidende 28.januar).

En overlege i Helse Førde ble truet med sparken etter offentlig å ha uttalt seg kritisk offenlig om sykehusledelsen.
Saken understreker det som er registrert også andre steder i landet: Helseforetak er så opptatt av å pleie omdømmet at det går ut over mulighetene for leger og enkeltmiljøer til å uttale seg. Tidligere var det større aksept for at leger uttalte seg i egenskap av fagpersoner.
Omdømme er viktig. Men et striglet informasjonsregime inngir ikke alltid tillit. Det gjør derimot en institusjon der ansatte kan dele sine erfaringer og synspunkter med offenligheten, selv om de skulle være mer nyanserte enn omdømmebekymret skjønnmaling. Det er tillitvekkende ikke å være redd for det ubehagelige.

* * *

«Gruppeleder for Høyre i Kristiansand og Høyres fylkesordfører gikk i taket fordi en saksbehandler hadde lagt frem en rapport som viser at rushtidstrafikken kun er gått ned med 1,2 prosent i Kristiansand, og ikke fem prosent som byen har avtalt med departementet for å få midler» (Fædrelandsvennen 27.januar)

Ordføreren i Kristiansand har bakgrunn som næringslivsleder, og sier som så mange andre ledere at de «vil ikke regulere ytringsfriheten». Nei, det vil de aldri., tro ikke det. De vil ha reglementer som for eksempel sier at bare rådmannen, kommunale direktører og enhetsledere skal uttale seg. De som virkelig har greie på forholdene, skal tie hvis de legger frem opplysninger som forkludrer inntrykket av at «ansatte i kommunen er på ett lag».

Hvis innspill fra det offentliges mange dyktige fagfolk og ansatte har konsekvenser for beslutningsprosess, tjener dette demokratiet.

Ikke sjelden møter man argumenter om at de ansatte må være lojale mot styringssystemet og den administrative og politiske ledelse. At de skal gjennomføre og argumentere for det som er kommunens vedtatte politikk. At det er uholdbart at etatsledere eller ansatte i media gir uttrykk for oppfatninger som er i strid med kommunens vedtatte politikk. At dette vil skape et uryddig bilde overfor innbyggerne.

Lojalitet er et begrep som brukes ofte, der avsender egentlig mener lydighet, men ordene har ulikt meningsinnhold. Lydighet og lojalitet er to forskjellige begrep. "Lydigheten er blind mens lojaliteten er kritisk, seende og verdiladet", sier professor Paul Leer-Salvesen. "Yrkesutøvere som opplever å stå i flere lojalitetsrelasjoner samtidig, må (sammen med andre) bruke etisk skjønn for å finne ut hvilken lojalitet som skal ha prioritet i den konkrete situasjonen som fordrer et moralsk valg".

I Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 1999:27) uttalte vi blant annet:
”Det forhold at institusjonen (i vid forstand – min anm.) har en informasjonsstrategi og utpekte talerør kan ikke innebære at andre ansatte innenfor virksomheten gis munnkurv. De vil selvfølgelig ikke være legitimert til å uttale seg på institusjonens vegne, men deres personlige syn kan likevel være relevant for allmennheten”.

At offentlig ansatte ikke bare skal ha anledning til å ytre sine meninger, men at de også må kunne gjøre det som offentlig ansatte fagfolk, er det dessverre ikke mange kommunale instrukser eller reglementer som målbærer. Snarere tvert i mot.

Det virkelig spennende ville være dersom fagfolk i det kommunale systemet kunne delta som fagpersoner og med den innsikt som følger av det. Dette finnes det i praksis ikke rom for. Tvert i mot; svært mange kommuner er opptatt av å begrense adgangen til å uttale seg om ”eget fagområde” og aner til ekstra lojalitet når man nærmer seg dette. Uttaleretten for egen regning er gjerne knyttet til ”styre og stell”, eller ”den generelle samfunnsdebatten”. I noen tilfeller er formuleringene så vidt vage at man lett kan mistenke dem som har formulert dem om ikke å ha tenkt særlig grundig gjennom de prinsipielle spørsmål som disse grensedragningene reiser.

Etter en undersøkelse av forholdene i norske kommuner, sier Norsk redaktørforening i en konklusjon at de fagre ord om maksimal åpenhet og frimodig debatt er avløst av regler som tar sikte på mest mulig ”enhetlig” informasjon, gjerne knyttet til saksbehandlingsregler og organisasjonskart.
I tiden før kommuneloven av 1992 var den lokale debatten gjerne preget av så vel kommunale sektorsjefer som rektorer og andre fagpersoner. Etter at kommunene administrativt er gjort til ett organ, kan nå all korrespondanse innad i kommunen unntas som intern. I tillegg har kommunene flere steder inngått ansettelseskontrakter med resultatenhetsledere som forutsetter stor grad av lojalitet.

Rektorer, som i mange tilfeller sto opp og talte på sin egen skole sak og skolesektorens sak, er nå i mange tilfeller direkte knyttet til rådmannen og utviser lojalitet overfor denne. Flere fora som tidligere utgjorde sterke og frimodige fagmiljøer er forsvunnet, eller de er inkorporert i den sentrale administrasjonen av kommunen på en slik måte at intern uenighet ikke blir eksponert. På toppen av dette kommer altså adopteringen av private organisasjonsmønster og informasjonssystemer som oppfordrer til ”helhet”, ”enhet” osv. Stadig flere ansatte blir oppfordret til å tenke på kommunen som ”en bedrift” hvor det gjelder å fremstå med felles ”profil”, hvor alle skal smile og være glade i kommunen sin. Underforstått: La oss gå i takt og holde ubehagelig uenighet, ubehagelig kunnskap, langt vekke.

Offentlig sektor skal på vegne av innbyggerne ivareta felleskapsløsninger. Derfor er det der riktig og viktig med større åpenhetder enn på andre områder i samfunnet. Kommunalt ansattes ytringsfrihet skal ikke bare verne om den enkeltes ansattes behov for å ytre seg, men også verne om demokratiet.
Den ansattes lojalitet må først og fremst være til velgerne, ikke til et offentlig hierarki.
Den politiske ledelse i Kristiansand og i Vest-Agder synes i så måte å ha et stykke vei å gå før de består demokratitesten.