Kirke, skaperverk og dialog

«Oljebispedømmet tar ikke til seg klimarefs», «Biskopen er på feil bane», «Tror biskopen trenger mer fakta», - tre av reaksjonene mot uttalelsene fra biskop Erling Pettersen om at Rogaland er for lite oljekritisk. Han fremholdt i sin nyttårsmottakelse at klodens fremtid er vår viktigste etiske utfordring. «Vi må kunne se våre barnebarn i øynene og si at vi har forvaltet Guds natur riktig». Hans utfordret den store oljemessen i Stavanger, ONS, til å fokusere enda mer på fornybar energi.

Det mest positive som foreløpig er kommet ut av biskopens tale, er en invitasjon fra Oljeindustriens Landsforening til et møte, og et håp fra ONS om at biskopen kommer til høstens konferanse som en aktiv deltaker over hovedtemaet «Confronting energy paradoxes». Dette er konstruktivt, dialog er alltid bedre enn konfrontasjon.

Biskop Pettersen sier at mange i oljebransjen har et etisk engasjement i forhold til forvaltningen. Hvis man har et felles mål om en klode i økologisk balanse og en bedre situasjon for verdens fattige, kan det likevel være ulike meninger om hvilke strategier som skal brukes for å komme dit.

Næringsliv og kirke må snakke mer sammen. Hvorfor inviteres f.eks. ikke ledende biskop Helga Byfuglien og kirkerådsleder Sven Arne Lindø til NHOs årskonferanse, LO-kongress og Norges Banks årlige middag? Inviteres kirkeledere til de årlige januarsamlingene i mange fylker der stortingsrepresentanter og næringsliv møtes? Kan verdispørsmål settes mer på dagsordenen?

Enkelte politikere har tidligere prøvd å avspore en viktig debatt med å henvise kirken til det som ble kalt ”sine indre anliggender”. Men kirken har en grunntenkning om skaperverket, og miljøspørsmålet er det aller, aller viktigste verdispørsmålet i årene som kommer.

Gud har betrodd menneskene oppgaven som forvaltere av skaperverket. Dette oppdraget har verden sviktet. Vi registrerer klare sammenhenger mellom menneskelig aktivitet og klimaendringer.
Mennesket er både forvalter og samtidig innfelt i skaperverkets vev. Dersom vi fjerner oss fra skaperverket, fjerner vi oss også fra Skaperen.

Det er dette som nå skjer, og det er først og fremst de neste generasjoner og de fattige landene som vil få de negative utslagene.
Vi er satt til å forvalte skaperverket på en måte som gjør at vi kan levere jorden videre til generasjoner etter oss på en forsvarlig måte. Vi har alle et ansvar, men mange har det sikkert dessverre som meg: Vi er bedre natur- og miljøforkjempere i teori enn i handling.

FNs klimapanel har anslått utviklingslandene til å være dobbelt så sårbare for klimaendringene, som det i-landene er. Samtidig er det uten tvil de rike landene som står for mesteparten av forurensningen. Også klimapolitikken er et spørsmål om global rettferdighet.

Å henvise kirken til sine ”indre anliggender”, å avfeie det kirkelige initiativet som dårers urealistiske tale, er en klar avsporing. Selvsagt er kirken opptatt av
- trosopplæring,
- konfirmantarbeid
- forkynnelse både i ord og handling
- diakoni
- oppslutning om kirkens gudstjenester
- det åndelige tomrom mange opplever i vår tid
- brobygging mellom muslimer og kristne

Disse og mange andre arbeidsoppgaver strever både ansatte og frivillige med fra dag til dag. Men det forhindrer ikke at andre spørsmål også er viktige enten nå dette dreier seg om menneskerettigheter, om freds- og forsoningsarbeid eller om rettferdig fordeling av verdens ressurser – og forvaltningen av disse.