Fremtidens fiende

Som en del av Marshall-planen kom George Kennan på 50-tallet til Norge og forkynte at en god leder kan lede hva som helst. Tankene streifet George Kennan da meldingen kom om at justisminister Grete Faremo og PST-sjef Janne Kristiansen var blitt enige om at Janne Kristiansen valgte å trekke seg.

Var manglende etterretningsbakgrunn årsaken til at sjefen for en sikkerhetstjeneste selv ble en trussel fordi hun reelt skadet Norges forhold til viktige allierte i kampen mot terror? At hun ramlet ut med opplysninger om relativt høyt gradert materielt materiale som ifølge Erna Solberg ikke engang den utvidede utenrikskomite har tilgang til?

Kom den uheldige uttalelsen fordi hun ikke kjente godt nok til de nødvendige verktøyene man har for å bekjempe organisert kriminalitet og terror i Norge? Fordi det ikke satt i ryggmargen aldri å røpe sensitive detaljer om hemmelige tjenester?

Jeg har ikke bakgrunn nok for å kunne si at det som skjedde motbeviser Kennans tese. Så langt jeg vet var hun en populær sjef innad, men medarbeiderne ble engstelige når hun skulle fremstå i offentligheten. Var det derfor manglende – eller dårlig - medietrening mer enn faglig inkompetanse som var årsaken til at hun måtte gå?

Uansett årsak – når jeg applauderer hennes avgang er det først og fremst fordi hun flere ganger har fremmet ønsker om å få utvidede fullmakter til overvåkning. Hun vil at straffelovens terrorbestemmelser om å forberede eller planlegge terrorhandlinger, ved å inngå såkalt forbund, også skal ramme enkeltpersoners intensjoner om å begå eventuelle voldshandlinger i terrorhensikt. Med andre ord: Tankepoliti.

Et uakseptabelt forslag. Hun har utnyttet situasjonen etter terrorangrepet på regjeringsbygningen og Utøya til å gjøre det lettere å registrere folk på politisk og religiøst grunnlag.

Forslaget synes jeg er glimrende kommentert av advokat Jon Wessel-Aas, daglig leder i den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling: «Har du har spist av noen andres honning uten lov, blir du tatt for tyveri. Blir du tatt på fersken mens du er på vei til å stikke hånden din i noen andres honningkrukke, blir du også straffet for forsøket. Med dette forslaget vil det kunne bli straffbart å ha en hånd, hvis myndighetene mener at du kommer til å stikke den i andres honningkrukke i fremtiden. Og for å forebygge at du kommer så langt, skal du kunne utsettes for hemmelig overvåkning allerede på grunnlag av besittelsen av en hånd, dersom du har vist spesiell interesse for honning og kanskje ytret deg om urettferdigheten ved at noen har mer honning enn andre.»

Etter terrorhandlingene i New York, London og Madrid har myndighetene i mange vestlige land satset på å samle inn enorme mengder data, og å bruke ulike analyseverktøy for å forsøke å finne potensiell terrorvirksomhet. Dette kan lett føre til svekkelse av borgernes generelle sivile og politiske rettigheter. De av oss som har vært i Berlin og besøkt Stasi-arkivene, vet litt om hva dette kan føre til i ytterste konsekvens.

I norsk samfunnsliv har vi de senere årene fått et stadig økende dokumentasjons- og kontrollregime. Det garanterer imidlertid ikke for at vi blir bedre i stand til å løse fremtidens problemer. Tvert imot kan dette bli fremtidens og demokratiets farligste fiende. Tilsvarende gjelder tiltak som ikke sikrer oss mot tilfeldig vold.

Norske politikere sa i 2005 ja til romavlytting av private hjem uten krav til mistanke. Noen år senere måtte de erkjenne at dette er i strid med Grunnloven.

Jeg har stor respekt for PST og det viktige arbeid som gjøres for å beskytte oss mot indre og ytre angrep av ulike slag, mot terror. Men i et åpent samfunn kan vi ikke beskytte oss mot alt og alle. Og det er et åpent samfunn vi ønsker. Derfor må vi ta vare på sivile og politiske rettigheter i bekjempelsen av kriminalitet. Derfor må politikerne ikke si ja og amen til ethvert forslag om økt overvåkning.

Og derfor er det nødvendig med en fortsettelse og utvidelse av kampen mot Datalagringsdirektivet .

(Kommentar i Klassekampen lørdag 29.januar)