Demokrati i kirke og politikk

Har lokal partiledelse, nominasjonskomitéer, og -møter for stor makt over hvem som velges til Stortinget? Er det et demokratisk problem at svært få av velgerne er involvert i nominasjonsprosessen? Er dette med på å svekke valginteressen?

For min del vil jeg svare ja, ja og ja.

Spørsmålene er ikke nye, men politikerne har vist liten interesse for å ta fatt i dem. Det synes å være bred tilfredshet – hos de som er valgt – med dagens system. Jeg ser da bort fra spredte ønsker om kvoteringer av ulik slag, noe som etter min mening ikke er skritt i demokratisk retning og trolig vil svekke valgdeltakelsen,

Jeg tar opp problemstillingen med bakgrunn i dagens avisoppslag om politikernes reaksjoner på evalueringen av og sluttrapporten om kirkevalg og sider ved demokratireformen i Den norske kirke.

Har kirkelige nominasjonskomitéer for stor makt særlig over hvem som velges til bispedømmerådene - og dermed til Kirkemøtet, som i dag består av alle bispedømmerådsmedlemmer? Må kirkens demokratiseringsprosess styrkes? Må valgordningen bli mer forståelig?

For min del vil jeg svare ja, ja og ja,

Det er ikke vanskelig å være enig i at det hadde vært ønskelig med lang større oppslutning om kirkevalgene (10 pst ved bispedømmerådsvalg, 13 pst ved meninghetsrådvalg). Dette kan muligens tolkes som at det store flertall kirkemedlemmer synes det er greit at det er de som er mest engasjert som peker ut de tillitsvalgte, men det er uansett en viktig oppgave å stimulere til større deltakelse.

Martin Kolberg (tidl. partisekretær i Ap) mener kirken bør åpne for et «flerpartisystem». Det er jeg enig i. Alternative lister styrker mangfoldet. Men den som har vært med en stund i kirkelig arbeid, vet at ved menighetsrådsvalg er det stundom vanskelig nok å finne nok kandidater som er villige til å stå på liste slik at man kan fylle opp det foreskrevne antall.

Alvorlig strid blir i det stort sett bare dersom det dreier seg om valg av kirketomt eller om enkelte etiske spørsmål: kvinnelige prester (uenigheten heldigvis nesten utgått på dato), vigsling til prest av samboende homofile (Kirkemøtet har sagt at det kan være to syn om dette i kirken), og det som nå kommer for fullt: Skal det utarbeides kirkelige liturgier for homofile ekteskap?

Det siste spørsmålet ble aktualisert ved bispedømmerådsvalget i fjor høst, der «Raus folkekirke» og «MorFarBarn» engasjerte seg. Kandidatenes syn på dette kom rimelig godt frem i offentligheten, men generelt trengs det langt mer informasjon om hva de enkelte kandidater står for, ut over navn, alder og yrke.

Det er viktig at reformer i kirken kommer fra "kirken selv". I første omgang må man finne frem til et valgsystem som blir lettere å forstå. Dagens fører til altfor mange forkastede stemmer. Med alternative lister må det være en ordning som sikrer demokratisk fordeling.

Det er ellers verd å merke seg at ved valg til bispedømmeråd har en nominasjonskomité avgjørende innflytelse over hvem som er kandidater, selv om 100 kirkemedlemmer kan få tilføyd en ekstra kandidat på listen over personalternativer. Men når listen er klar, er det velgere som avgjør hvem som blir valgt. Kan det imidlertid gjøres noe med faktum at fordi kandidatene står alfabetisk synes det å være en fordel å ha et etternavn med første bokstav tidlig i alfabetet?

Demokratiprosessen i kirken må fortsette.

Snur vi lyskasteren og ser på de politiske prosesser, er det en realitet at ytterst få bestemmer hvilke 169 som havner på Stortinget. Medlemstallet i de politiske partiene nærmer seg interessen for skøyteløp. Det er nå bare 8 prosent av de stemmeberettigede som er medlem av et politisk parti.

Første ledd i nominasjonsprosessene er gjerne en nominasjonskomité. Den kommer med et forslag som får stor betydning for den videre behandlingen. I første omgang i lokallagene med en innstilling som behandles på et medlemsmøte. Dette velger så delegater til nominasjonsmøte på fylkesplan, som setter opp den endelige listen.

Deretter har ikke velgerne noe personvalg, bare partivalg. Dersom f.eks. Høyre får 3 mandater i et fylke er det de tre øverste på listen som kommer inn. Skal vi tro forskningen er det rundt to prosent av befolkningen som i praksis bestemmer hvem som skal stille til valg. Dermed avgjør denne lille gruppen også til syvende og sist hvem som velges – fordi valgordningen er slik at når nominasjonsmøtet har sagt sitt, har velgerne ingen innflytelse på personvalget. Andre land har innført en eller annen form for personvalgordning.

Jeg tror fremdeles at vi trenger partiorganisasjoner og en nominasjonsprosess. Men det bør kunne finnes ordninger som i større grad gir for alle medlemmer får være med på å bestemme. En kunne være at et visst antall partimedlemmer med utgangspunkt i partilisten kunne stille med en annen/andre toppkandidater, og at så det samlede stemmetall bestemte antall mandater og hvem som skulle få det/dem. En annen er at vi får primærvalg. Det viktigste er at det blir fart i denne diskusjonen, og at dagens motvilje i det politiske etablissement forsvinner. Kanskje ville det kunne øke interessen for personvalg og skape større valgdeltakelse?

Demokratiprosessen i politikken må fortsette.

Politikk og nominasjon er utførlig drøftet her:
http://www.civita.no/publikasjon/bak-lukkede-dorer-eller-i-apne-rom-62