En garanti? Et lovpålegg? Et ønske? En retningslinje? En målsetting? Et styringskrav? Veiledende tider? Alle begreper er nevnt av statsministeren og helseministeren når det gjelder behandling av kreftpasienter innen 20 virkedager fra sykehuset mottar henvisning fra spesialist til utredning.
Naturligvis har såvel statsminister som helseminister – i likhet med alle oss andre – et inderlig ønske om at kreftpasienter skal få behanding så tidlig så overhode mulig. Men kreftpasienter lever bokstavelig talt ikke av ord, med mindre det kommer friske penger til sykehusene eller hvis det gis klare direktiver om nedprioritering av andre behandlinger. Og skuffelsen kan bli desto større hvis de som er rammet erfarer at også denne sammenheng er livet er en serie løfter som aldri blir innfridd.
Statsministeren har rett i at han ikke brukte ordet «garanti» på pressekonferansen i juni: «Vi ga aldri noen garanti. Det står i pressemeldingen at det er en målsetting at 80 prosent av kreftpasientene skal få behandling innen 20 virkedager». Og i dag sa han i spørretimen: «Vi formulerte dette ikke som en garanti eller et lovpålegg. Det er en målsetting».
Ordvalget var sikkert bevisst. Kanskje formulert av en av dem som omfattes av den millarden regjeringen i året bruker på PR-arbeid. Men svært mange, også i Ap-rekkene, oppfattet det nok slik at Regjeringen garanterte.
Jeg har sett litt på presentasjonen i mediene etter 24.06:
TV2 Nyhetskanalen: Regjeringen innfører en 20 dagers garanti for kreftbehandling etter at diagnosen er stilt. Regjeringen antar at rundt 80 prosent av kreftpasientene vil kunne få behandling innen garantifristen på 20 dager. –Vi skal følge opp sykehusene og offentliggjøre resultatene og se hvor gode de er til å nå det målet, sier Stoltenberg
NRK.no: Jens Stoltenberg lover mer bråk og omstillinger i helsevesenet. Samtidig sier han at han vil innføre en tidsgaranti for kreftpasienter…… Samtidig kom han med et løfte: «Det skal ikke gå mer enn 20 dager fra man oppdager kreft til man begynner behandling».
NTB: Regjeringen innfører en 20 dagers garanti for kreftbehandling etter at diagnosen er stilt……Regjeringen antar at rundt 80 prosent av kreftpasientene vil kunne få behandling innen garantifristen på 20 dager.
Dagsavisen: Siterer NTB, og utstyrer meldingen med en mellomtittel: «Fakta om kreftgarantien».
Kreftforeningen.no 30.06: Vi mottar allerede nå tilbakemeldinger fra pasienter som lurer på hvor de skal henvende seg dersom fristen på 20 dager overskrides, sier generalsekretær i Kreftforeningen Anne Lise Ryel.
Arbeiderpartiet.no: Det settes nå krav til at det skal gå maksimalt 20 virkedager fra sykehuset mottar henvisningen til nødvendig utredning er fullført og første behandling starter.
Halsa Arbeiderparti: Regjeringen innfører en 20 dagers garanti for kreftbehandling etter at diagnosen er stilt.
Mobil.TV2.no 30.6.: I en kommentar til TV 2 sier helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen at utspillet kun var ment som en veiledende tidsfrist. -Dette er ikke en pasientgaranti, men veiledende tider som er gitt til sykehusene fordi dette er tider de skal holde seg til i forbindelse med behandling av kreft.
–Hvem skal pasientene henvende seg til hvis tidene ikke overholdes?
–Dette er noe sykehusene skal overholde.
Norsk hverdag:
VG Nett, 16.11:, På flere helseforetak kan psykisk syke unge måtte vente i flere måneder på hjelp, dersom situasjonen deres ikke vurderes som akutt.
VG 17.11: Unge med psykiske problemer kan måtte vente 245 dager for få hjelp
Seksjonsoverlege Ottar Rekkedal til tv2.no 09.11: «Vi som jobber konkret med pasientene vet at om det ikke følger penger eller ressurser med til en omstilling så skjer det ingenting. Så statsministerens løfte har blitt sabotert av sannsynligvis all ledelse i alle helseregioner i Norge. Helseministeren må våkne og ta situasjonen på alvor. Vi har en ekstremt usynlig helseminister».
Leder Andreas Stensvold i kreftlegenes forening 06.09: «Den såkalte kreftgarantien fra Jens Stoltenberg kun er valgflesk som har null effekt på behandlingstiden. Sykehusene jobber nemlig uansett så raskt man klarer» (TV2)
Ord er handlinger, sa Jens Bjørneboe. Et av hovedpunktene for så vel politikere som for alle oss andre bør være å få ordene til å bety noe igjen.Og ord kan slå tilbake, kan oppfattes forskjellig.
Var journalistene på pressekonferansen presise nok? Burde ikke regjeringen straks presisert da man så hvordan målsettingen ble oppfattet?
God vilje til tross, dette er ingen god sak for regjeringen.Den har skapt et inntrykk av at mer skulle gjøres enn det i praksis var mulig.
http://www.blogglisten.no/count?id=2621" alt="Blogglisten" />
onsdag 30. november 2011
søndag 27. november 2011
"Så gode ting kan skje - i Durban"
Husker du ”Portveien 2” fra barne-TV som gikk i adventtiden for godt over 20 år siden? Eivind Skeie hadde laget en sang om å tenne fire lys, et hver søndag. I dag begynner dete nye kirkeåret, det er 1.søndag i advent:
”Tenn lys ! ETT LYS skal brenne for denne lille jord,
den blanke himmelstjerne der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det”
Da Gud lot jord og himmel møtes, tente Han evighetens lys for alle mennesker. Vi tenner lys i juletiden for å minnes at Gud kom med livets lys til vår jord. Vi har fått ansvaret for Jorden, den blanke himmelstjerne.
I de neste 14 dagene møtes verdens toppledere til FNs store klimakonferanse i Durban. Det dreier seg om vår felles fremtid på jorden. Gud har kalt oss til å være kloke forvaltere. Håpet er - riktignok tynt, når vi ser hva som har hendt de siste 2 årene etter et tilsvarende møte i København - at denne konferansen hjelper verden et skritt videre på veien mot en mer ansvarlig forvaltning av naturen og en mer rettferdig fordeling av jordens ressurser. Og vi må be:
Gud, hjelp oss å ta vare på ditt skaperverk og dele dine gaver rett.
Gi verdens statsmenn vilje og visdom til å fremme rettferd og fred, og la samarbeidet mellom folkene ha fremgang.
Hjelp oss å dele jordens rikdommer rett og forvalte dem til din ære og til gagn for kommende slekter.
Også naturen har sine tålegrenser. Vi må åpne øynene for økosystemenes sammenheng. Det er en indre forbindelse mellom vår grådige livsstil, negativ klimautvikling og økende fattigdom i verden. Vi høster det vi sår.
I klimakrisens tidsalder skulle vi kanskje se at det er ved å bøye oss ydmykt mot jorden at vi strekker oss mest mot himmelen.
Vi tenner lys så gode timg kan skje, for å bryte mørket. Vi gjør det for å varme - og vi tenner lys for dem som trenger en strime av lys i livsmørket. Adventslysene tenner vi med forventning og i håp. Advent betyr komme og ankomst. Jesus kommer - med befrielse. Befrielse fra de grenser som livet setter for oss av død, sykdom og lidelse. Befrielse fra alle de murer vi mennesker setter opp mellom hverandre av vurderinger, krav, bedømmelse, prestasjoner, stand og stilling. Befrielse fra de gjerder av angst vi setter opp omkring oss og bygger opp i vårt indre av selvbedømmelse og skyldfølelse.
Jesus gir nytt liv til dem som livet har gått i stykker for, gir håp i håpløshet.
”Tenn lys ! ETT LYS skal brenne for denne lille jord,
den blanke himmelstjerne der vi og alle bor.
Må alle dele håpet så gode ting kan skje.
Må jord og himmel møtes. Et lys er tent for det”
Da Gud lot jord og himmel møtes, tente Han evighetens lys for alle mennesker. Vi tenner lys i juletiden for å minnes at Gud kom med livets lys til vår jord. Vi har fått ansvaret for Jorden, den blanke himmelstjerne.
I de neste 14 dagene møtes verdens toppledere til FNs store klimakonferanse i Durban. Det dreier seg om vår felles fremtid på jorden. Gud har kalt oss til å være kloke forvaltere. Håpet er - riktignok tynt, når vi ser hva som har hendt de siste 2 årene etter et tilsvarende møte i København - at denne konferansen hjelper verden et skritt videre på veien mot en mer ansvarlig forvaltning av naturen og en mer rettferdig fordeling av jordens ressurser. Og vi må be:
Gud, hjelp oss å ta vare på ditt skaperverk og dele dine gaver rett.
Gi verdens statsmenn vilje og visdom til å fremme rettferd og fred, og la samarbeidet mellom folkene ha fremgang.
Hjelp oss å dele jordens rikdommer rett og forvalte dem til din ære og til gagn for kommende slekter.
Også naturen har sine tålegrenser. Vi må åpne øynene for økosystemenes sammenheng. Det er en indre forbindelse mellom vår grådige livsstil, negativ klimautvikling og økende fattigdom i verden. Vi høster det vi sår.
I klimakrisens tidsalder skulle vi kanskje se at det er ved å bøye oss ydmykt mot jorden at vi strekker oss mest mot himmelen.
Vi tenner lys så gode timg kan skje, for å bryte mørket. Vi gjør det for å varme - og vi tenner lys for dem som trenger en strime av lys i livsmørket. Adventslysene tenner vi med forventning og i håp. Advent betyr komme og ankomst. Jesus kommer - med befrielse. Befrielse fra de grenser som livet setter for oss av død, sykdom og lidelse. Befrielse fra alle de murer vi mennesker setter opp mellom hverandre av vurderinger, krav, bedømmelse, prestasjoner, stand og stilling. Befrielse fra de gjerder av angst vi setter opp omkring oss og bygger opp i vårt indre av selvbedømmelse og skyldfølelse.
Jesus gir nytt liv til dem som livet har gått i stykker for, gir håp i håpløshet.
fredag 25. november 2011
Distrikt + sysselsetting + sikkerhet = Forsvaret
Mot – det er å være politiker fra Nordland og så støtte Forsvarssjefens innstilling om at den nye kampflybasen skal ligge på Ørlandet. Eller å være rogalending og støtte regjeringens ønske om å flytte det felles nasjonalt operative militære hovedkvarter fra Stavanger til Bodø .
Forsvarspolitikk i Norge blir – når det gjelder innenlandske forhold – som regel et spørsmål om lokalisering, ikke om kostnadseffektivitet. En rekke utgiftsposterter burde reelt sett rubriseres under merkelappen distriktspolitikk.
Det var rørende i går å registrere at Jan Arild Eriksen, Frp, medlem av Stortingets utenriks- og forsvarskomite, sto frem og postulerte at «Forsvarssjefen gir sine råd ut fra økonomiske, ikke fagmilitære betraktninger». Visst er det grunn til – generelt – å diskuter det som har skjedd etter at Bondevik II-regjeringen i 2003 opprettet en Integrert Strategisk Ledelse (ISL), der forsvarsledelsen ble integrert inn i Forsvarsdepartementet. Forsvarssjefen ble reelt vingeklippet og sterkere underordnet en forsvarsminister med mulighet for stor politisk makt, innflytelse og muligheter. En makt som til tider ble brukt, skal vi tro tidligere forsvarssjefer, til å gå utenom forsvarssjefen og forsvarsstaben i innhentingen av fagmilitære råd. Ansvarsforholdene i kommando- og ledelsesapparatet ble mer utydelige. Hva dette har betydd i norsk forsvarsdebatt og for forsvarsledelsens posisjon og avhengighet i ren militærfaglig sammenheng, er det all grunn til å vurdere nærmere.
Men Jan Arild Ellingsen kommer fra Nordland, og vikarierende argumenter er et uttrykk som lett melder seg. Er det noen grunn til å tro at han ikke støttet Bodø uansett hvor tunge de militærfaglige årsakene ville være for Ørlandet?
Han og mange andre fra nord trøster seg til at «sterke politiske signalene om en nordområdesatsing også denne gangen vil bli avgjørende.» Argumentasjonen går også på arbeidsplasser. «Over 3000 kan bli berørt hvis Bodø taper», sier Bodøs ordfører. Tidligere er det kommet frem med at Ørlandet regner med at rundt 700 vil bli berørt – relativt et mer problematisk tall for denne kommunen enn Bodøs tall for en by i fremgang og utvikling. Omstilling vil trolig være lettere der.
Min militærfaglige bakgrunn er mer enn beskjeden, et år som verneplikt og journalist i daværende Mannskapsavisa, nå Forsvarets Forum, for omtrent 50 år siden, teller ikke i dag. Men det jeg jeg oppfattet gjennom den tiden kampflybasen har vært aktuell, er at argumentene for Ørland er sterke – og skulle man ønske å ta distriktspoltiske hensyn stiller vel egentlig Ørlandet ytterst på Fosenhalvøya sterkere enn Bodø by.
Forsvaret vårt er i dag en blanding av distriktspolitikk, sysselsettingspolitikk og sikkerhetspolitikk. Jeg registrerer at den nye forsvarsministeren presiserer at Forsvarets overordnede behov alltid vil ligge over distriktspolitiske hensyn, og at han tar klar avstand fra det han presist kaller «kortsiktig populisme i forsvarspolitikken». Det blir spennende å se om dette blir avgjørende i den videre behandlingen av saken.
Adresseavisen skriver i dag at «Forsvarets soleklare basevalg er så solid begrunnet at det politisk er tilnærmet umulig å velge bort Ørland». Men så lenge ingenting er helt sikkert, er alt mulig i en politisk behandling av lokaliseringsspørsmål angående både forsvar, sykehus og statlige kontorer/institusjoner. Eller som Nelson Mandela har sagt det: Det virker alltid umulig før det er gjort.
Forsvarspolitikk i Norge blir – når det gjelder innenlandske forhold – som regel et spørsmål om lokalisering, ikke om kostnadseffektivitet. En rekke utgiftsposterter burde reelt sett rubriseres under merkelappen distriktspolitikk.
Det var rørende i går å registrere at Jan Arild Eriksen, Frp, medlem av Stortingets utenriks- og forsvarskomite, sto frem og postulerte at «Forsvarssjefen gir sine råd ut fra økonomiske, ikke fagmilitære betraktninger». Visst er det grunn til – generelt – å diskuter det som har skjedd etter at Bondevik II-regjeringen i 2003 opprettet en Integrert Strategisk Ledelse (ISL), der forsvarsledelsen ble integrert inn i Forsvarsdepartementet. Forsvarssjefen ble reelt vingeklippet og sterkere underordnet en forsvarsminister med mulighet for stor politisk makt, innflytelse og muligheter. En makt som til tider ble brukt, skal vi tro tidligere forsvarssjefer, til å gå utenom forsvarssjefen og forsvarsstaben i innhentingen av fagmilitære råd. Ansvarsforholdene i kommando- og ledelsesapparatet ble mer utydelige. Hva dette har betydd i norsk forsvarsdebatt og for forsvarsledelsens posisjon og avhengighet i ren militærfaglig sammenheng, er det all grunn til å vurdere nærmere.
Men Jan Arild Ellingsen kommer fra Nordland, og vikarierende argumenter er et uttrykk som lett melder seg. Er det noen grunn til å tro at han ikke støttet Bodø uansett hvor tunge de militærfaglige årsakene ville være for Ørlandet?
Han og mange andre fra nord trøster seg til at «sterke politiske signalene om en nordområdesatsing også denne gangen vil bli avgjørende.» Argumentasjonen går også på arbeidsplasser. «Over 3000 kan bli berørt hvis Bodø taper», sier Bodøs ordfører. Tidligere er det kommet frem med at Ørlandet regner med at rundt 700 vil bli berørt – relativt et mer problematisk tall for denne kommunen enn Bodøs tall for en by i fremgang og utvikling. Omstilling vil trolig være lettere der.
Min militærfaglige bakgrunn er mer enn beskjeden, et år som verneplikt og journalist i daværende Mannskapsavisa, nå Forsvarets Forum, for omtrent 50 år siden, teller ikke i dag. Men det jeg jeg oppfattet gjennom den tiden kampflybasen har vært aktuell, er at argumentene for Ørland er sterke – og skulle man ønske å ta distriktspoltiske hensyn stiller vel egentlig Ørlandet ytterst på Fosenhalvøya sterkere enn Bodø by.
Forsvaret vårt er i dag en blanding av distriktspolitikk, sysselsettingspolitikk og sikkerhetspolitikk. Jeg registrerer at den nye forsvarsministeren presiserer at Forsvarets overordnede behov alltid vil ligge over distriktspolitiske hensyn, og at han tar klar avstand fra det han presist kaller «kortsiktig populisme i forsvarspolitikken». Det blir spennende å se om dette blir avgjørende i den videre behandlingen av saken.
Adresseavisen skriver i dag at «Forsvarets soleklare basevalg er så solid begrunnet at det politisk er tilnærmet umulig å velge bort Ørland». Men så lenge ingenting er helt sikkert, er alt mulig i en politisk behandling av lokaliseringsspørsmål angående både forsvar, sykehus og statlige kontorer/institusjoner. Eller som Nelson Mandela har sagt det: Det virker alltid umulig før det er gjort.
torsdag 24. november 2011
Et nytt Norge?
I går var det 4 måneder siden 22.07. Nasjonen finstemte den første tiden etterpå sitt emosjonelle register. Men er det noe som tyder på at «et nytt Norge stiger frem»?
I alle fall ikke det som utspilte seg i Stortingets spørretime onsdag.
Et det kommet utspill eller forslag om mer frihet, mer demokrati, mer solidaritet, mer humanitet, mer åpent samfunn, mer vekt på menneskerettigheter?
I alle fall ikke PST-bønnen om utvidede fullmakter til blant annet å overvåke og registrere personer basert på: politisk og religiøs aktivitet. Angivelig for å kunne fange opp og stansepersoner som antas å ville begå fremtidige terrorhandlinger alene.
I alle fall ikke det faktum at det bare er Maria Amelie og to andre som har fått opphevet utvisningsvedtak og innvilget arbeidstillatelse fordi de er faglærte - etter at regjeringen åpnet for gi utviste asylsøkere muligheten til å søke om arbeidsinnvandring.
Og lite tyder på at de ideologiske ytterunktene har lagtfra seg roperten og erstatten den med hørerøret.
Men det er et lyspunkt at flere av de største byene har sendt omtrent enstemmige henstillinger til regjeringen om å legge til rette slik at ureturnerbare flyktninger kan arbeide lovlig.
Det er også et lyspunkt at stortingspresidenten påpeker at når regjeringen henter statssekretærer blant valgte stortingsrepresentanter, utfordres prinsippet om at folkets valg skal respekteres.
Og endelig – Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke er opptatt av at ekstremisme i deres egne rekker blir oppdaget. De oppfordrer religiøse ledere og trossamfunn til å stå sammen offentlig med en felles holdning, til å påtaler og imøtegå bruk av hellige tekster og religiøs retorikk mot religiøs ekstremisme.
Ingen generasjon huskes for sine ord og holdninger, men for sine handlinger. For sin mangel på handling da de visste. «Hand og munn skal følgjast åt», målbærer Ivar Aasen på vegne av det gamle samfunnet. Vil Henrik Ibsen om noen år måtte reise seg opp i stolen på Grand og konstatere: "Tenke det, ønske det, ville det med; - men gjøre det?"
Vil vi klare målet: Et nytt Norge stiger frem? Jeg skrev like etter 22.07 at jeg tviler. Det gjør jeg fremdeles. Vi er stadig Peer Gynts etterkommere, oss selv nok.
Vi kan og må ha håp. Men det spørs om ikke hverdagene fremover vil bekrefte Schopenhauers ord: Håpet er forvekslingen av ønsket om at noe skal skje og sannsynligheten for det.
I alle fall ikke det som utspilte seg i Stortingets spørretime onsdag.
Et det kommet utspill eller forslag om mer frihet, mer demokrati, mer solidaritet, mer humanitet, mer åpent samfunn, mer vekt på menneskerettigheter?
I alle fall ikke PST-bønnen om utvidede fullmakter til blant annet å overvåke og registrere personer basert på: politisk og religiøs aktivitet. Angivelig for å kunne fange opp og stansepersoner som antas å ville begå fremtidige terrorhandlinger alene.
I alle fall ikke det faktum at det bare er Maria Amelie og to andre som har fått opphevet utvisningsvedtak og innvilget arbeidstillatelse fordi de er faglærte - etter at regjeringen åpnet for gi utviste asylsøkere muligheten til å søke om arbeidsinnvandring.
Og lite tyder på at de ideologiske ytterunktene har lagtfra seg roperten og erstatten den med hørerøret.
Men det er et lyspunkt at flere av de største byene har sendt omtrent enstemmige henstillinger til regjeringen om å legge til rette slik at ureturnerbare flyktninger kan arbeide lovlig.
Det er også et lyspunkt at stortingspresidenten påpeker at når regjeringen henter statssekretærer blant valgte stortingsrepresentanter, utfordres prinsippet om at folkets valg skal respekteres.
Og endelig – Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke er opptatt av at ekstremisme i deres egne rekker blir oppdaget. De oppfordrer religiøse ledere og trossamfunn til å stå sammen offentlig med en felles holdning, til å påtaler og imøtegå bruk av hellige tekster og religiøs retorikk mot religiøs ekstremisme.
Ingen generasjon huskes for sine ord og holdninger, men for sine handlinger. For sin mangel på handling da de visste. «Hand og munn skal følgjast åt», målbærer Ivar Aasen på vegne av det gamle samfunnet. Vil Henrik Ibsen om noen år måtte reise seg opp i stolen på Grand og konstatere: "Tenke det, ønske det, ville det med; - men gjøre det?"
Vil vi klare målet: Et nytt Norge stiger frem? Jeg skrev like etter 22.07 at jeg tviler. Det gjør jeg fremdeles. Vi er stadig Peer Gynts etterkommere, oss selv nok.
Vi kan og må ha håp. Men det spørs om ikke hverdagene fremover vil bekrefte Schopenhauers ord: Håpet er forvekslingen av ønsket om at noe skal skje og sannsynligheten for det.
tirsdag 15. november 2011
Stengte kraner kl.02 - ja til regjeringen
Regjeringen skal nå ha gitt grønt lys til å gjennomføre en innstramming i skjenkepolitikken (VG). Bra!! Den maksimale skjenketiden reduseres med 1 time for å redusere alkoholbrukens sosiale og helsemessige skader, og for å redusere ordens- og voldsproblemene i bysentraene.
Dessuten: «Ved å stenge kranene klokken 2.00 vil vi kunne frigjøre politi til andre oppgaver», sier Jan Bøhler (Ap), som er fungerende leder i justiskomiteen.
Et av de store og mest uforståelige paradokser i norsk politikk er at politikerne driver utstrakt sosial- og reparasjonspolitikk med den ene hånden mens de med den andre ikke ønsker å ta konsekvensen av de fakta betydelig forskning fremholder: Jo lettere tilgang på alkohol, dess større alkoholskader, jo lengre åpningstid for skjenkestedene, dess økt voldsbruk. Ønsker om mer forskning er i nærheten av hykleri, vi vet mer enn nok allerede.
Politikerne i stat og kommune er bekymret over økende voldsutøvelse, samtidig velsigner de en stadig økende alhoholliberalisering. De som ikke vil se, strør rundt seg med floskler om å «lære å drikke med kultur» og om «nei til restriksjoner, ja til holdningsendring» - uten at man legger to flasker i kors i praksis. Har noen hørt om en holdningskampanje som har betydd noe som helst unntatt for annonseavdelinger og reklamebyråer?
Det er politisk korrekt å være imot narkotikabruk, men alkoholen medfører samfunnsmessig langt større problemer. Bruk av alkohol i samfunnet øker misbruket. Drikker du alkohol, øker sannsynligheten 13 ganger for at du skal utøve vold. Og det er overhyppighet av vold i og rundt skjenkesteder.
Altfor mange tror at måteholdent alkoholkonsum er er uskadelig, og at det bare er en liten gruppe som ikke tåler å nyte alkohol. Dette er et syn som passer manges vaner, men det dekker ikke realitetene. Det er viktig å få ned summen av alkoholskadene og ikke bare peke ut skadene storkonsumentene påfører seg.
Voldsbruk og alkoholbruk følger hverandre. Et redusert alkoholkonsum kan minske voldsbruken med inntil 30 prosent. Man kan sette inn mer politi eller gi strengere straff for voldsbruk, men det vil være av underordnet betydning. Det hjelper ikke mer med politi i gatene hvis volden foregår på utestedene og hjemme hos folk.
Intervju med 4000 nordmenn har fortalt forskere at jo oftere man drikker alkohol, jo større er risikoen for å bli innblandet i voldsepisoder.
96 av 100 menn som har vært innblandet i så alvorlige voldsepisoder at de førte til synlige skader, pleide å drikke seg beruset. Fyll på restauranter og utesteder skaper fem til ti ganger så mye vold som hjemmefyll. Alkoholbruk er medvirkende i over 40 prosent av sakene i barnevernet. Og - norsk drikkekultur produserer i sum flere sykdommer og problemer blant måteholdere enn hos den lille andelen som drikker mye.
Ikke all edruskapspropaganda har vært like edruelig, ikke alle restriksjoner like godt begrunnet. Det er vesentlig at restriksjoner blir iverksatt på en slik måte at de blir forstått. Poenget er nemlig at den positive effekten av alkoholpolitiske tiltak ikke når igjennom hos grasrota og et flertall av politikere fordi man tross all opplysning baserer seg på populæroppfatninger og misforståelser som ikke holder - vann.
Folk er nå mer ute på byen i den mest kritiske perioden i forhold til fylleskader, og skjenkestedenes sosiale kontroll er ikke alltid god nok. Fyll på restauranter og utesteder skaper 5-10 ganger så mye vold som hjemmefyll. Det store problemet med alkoholkonsum er at berusede personer treffer på folk de ikke kjenner til, på en tid av døgnet da kollektivtrafikken har sluttet å gå og politiet har redusert kapasitet.
Jeg gratulerer regjeringen – dette er et konkret og godt tiltak for bedre folkehelse, mindre press på akuttklinikker i weekenden og forhåpentlig færre voldtektsforsøk,
alt="Blogglisten" />
Dessuten: «Ved å stenge kranene klokken 2.00 vil vi kunne frigjøre politi til andre oppgaver», sier Jan Bøhler (Ap), som er fungerende leder i justiskomiteen.
Et av de store og mest uforståelige paradokser i norsk politikk er at politikerne driver utstrakt sosial- og reparasjonspolitikk med den ene hånden mens de med den andre ikke ønsker å ta konsekvensen av de fakta betydelig forskning fremholder: Jo lettere tilgang på alkohol, dess større alkoholskader, jo lengre åpningstid for skjenkestedene, dess økt voldsbruk. Ønsker om mer forskning er i nærheten av hykleri, vi vet mer enn nok allerede.
Politikerne i stat og kommune er bekymret over økende voldsutøvelse, samtidig velsigner de en stadig økende alhoholliberalisering. De som ikke vil se, strør rundt seg med floskler om å «lære å drikke med kultur» og om «nei til restriksjoner, ja til holdningsendring» - uten at man legger to flasker i kors i praksis. Har noen hørt om en holdningskampanje som har betydd noe som helst unntatt for annonseavdelinger og reklamebyråer?
Det er politisk korrekt å være imot narkotikabruk, men alkoholen medfører samfunnsmessig langt større problemer. Bruk av alkohol i samfunnet øker misbruket. Drikker du alkohol, øker sannsynligheten 13 ganger for at du skal utøve vold. Og det er overhyppighet av vold i og rundt skjenkesteder.
Altfor mange tror at måteholdent alkoholkonsum er er uskadelig, og at det bare er en liten gruppe som ikke tåler å nyte alkohol. Dette er et syn som passer manges vaner, men det dekker ikke realitetene. Det er viktig å få ned summen av alkoholskadene og ikke bare peke ut skadene storkonsumentene påfører seg.
Voldsbruk og alkoholbruk følger hverandre. Et redusert alkoholkonsum kan minske voldsbruken med inntil 30 prosent. Man kan sette inn mer politi eller gi strengere straff for voldsbruk, men det vil være av underordnet betydning. Det hjelper ikke mer med politi i gatene hvis volden foregår på utestedene og hjemme hos folk.
Intervju med 4000 nordmenn har fortalt forskere at jo oftere man drikker alkohol, jo større er risikoen for å bli innblandet i voldsepisoder.
96 av 100 menn som har vært innblandet i så alvorlige voldsepisoder at de førte til synlige skader, pleide å drikke seg beruset. Fyll på restauranter og utesteder skaper fem til ti ganger så mye vold som hjemmefyll. Alkoholbruk er medvirkende i over 40 prosent av sakene i barnevernet. Og - norsk drikkekultur produserer i sum flere sykdommer og problemer blant måteholdere enn hos den lille andelen som drikker mye.
Ikke all edruskapspropaganda har vært like edruelig, ikke alle restriksjoner like godt begrunnet. Det er vesentlig at restriksjoner blir iverksatt på en slik måte at de blir forstått. Poenget er nemlig at den positive effekten av alkoholpolitiske tiltak ikke når igjennom hos grasrota og et flertall av politikere fordi man tross all opplysning baserer seg på populæroppfatninger og misforståelser som ikke holder - vann.
Folk er nå mer ute på byen i den mest kritiske perioden i forhold til fylleskader, og skjenkestedenes sosiale kontroll er ikke alltid god nok. Fyll på restauranter og utesteder skaper 5-10 ganger så mye vold som hjemmefyll. Det store problemet med alkoholkonsum er at berusede personer treffer på folk de ikke kjenner til, på en tid av døgnet da kollektivtrafikken har sluttet å gå og politiet har redusert kapasitet.
Jeg gratulerer regjeringen – dette er et konkret og godt tiltak for bedre folkehelse, mindre press på akuttklinikker i weekenden og forhåpentlig færre voldtektsforsøk,
mandag 14. november 2011
Overordnet miljødepartement?
Stortingspresidenten vil endre Grunnloven for å redde maktfordelingsprinsippet. Han vil ha slutt på at stortingrepresentanter eller vara forlater tinget til fordel for regjeringen, og skriver i en kronikk i Aftenposten: "Det strider mot den konstitusjonelle rollefordelingen mellom storting og regjering at en regjering kan ta representanter ut av sitt folkevalgte verv uten at de i sitt nye verv står ansvarlig overfor Stortinget"
Vel talt, Dag Terje Andersen. Vi har sett en økende tendens til dette gjennom flere regjeringer, men aldri så sterk som i den sittende rødgrønne. Det gir tydelige signaler om at både regjering, representanter og partiapparater man anser Stortinget som en uviktig arena i forhold til regjeringsapparatet. Slik realitetene er blitt, er dette en korrekt vurdering. I de interessante sakene spikres kompromissene mellom de tre partilederne, og de er stundom så skjøre at de ikke kan endres på når de kommer til Stortinget. Den politiske hverdag både for de menige rødgrønne og opposisjonen blir derfor langt mindre meningsfylt enn den kunne være.
Parlamentarisk leder i SV, Bård Vegar Solhjell, er også inne på grunnleggende spørsmål når han – også i Aftenposten i dag – uttaler seg om statsråder som mangler helhetssyn (foruten en lang rekke viktige kommentarer til rituelle budsjettprosesser, et stivnet embetsverk, et regjeringsarbeid som er mer en vedtaksmaskin enn et politisk prosjekt, statsråder som ikke våger å utfordre hverandre eller egne kjernegrupper på kutt, bruk av uavhengige fagfolk osv).
Solhjell utfordret til sterkere strategiske grep i regjeringen. I dag har Finansdepartementet ikke unaturlig en sterk stilling i regjeringsarbeidet. Nye forslag må vurderes, økonomiske konsekvenser utredes. Men hva med klodens viktigste spørsmål: Fremtiden, klimaendringer, klodens fremtid? Vi har et miljøverndepartement der Solhjells partifelle Erik Solheim styrer, samtidig som han også er statsråd for bistand/utvikling. Denne dobbeltheten er negativ for begge områder, og burde snarest utgå. Solheim har forøvrig nylig sagt at han har få instrumentelle hjelpemidler i den store miljøsammenhengen, fordi det er flere departementer som har ansvar i slike spørsmål.
Men er ikke dette så viktig at det fortjener en mye sterkere plass i regjeringers arbeid? Bør miljøspørsmålene løftes opp og overordnes virksomheten i de øvrige departementer? Jeg tror det ville være en stor fordel for miljø- og klimaarbeidet at alle tiltak/vedtak som hadde miljømessige sider/konsekvenser, måtte innom et eget departement, f.eks. knyttet til Statsministerens kontor.
Da slapp vi kanskje en der Finansdepartementet vil bryte med klimaforliket mellom partiene på Stortinget og legge opp til at størsteparten av norske klimakutt gjøres i form av kvotekjøp i utlandet.
Da Olav Gjærevoll ble vår første miljøvernminister i 1972, ble spørsmålet reist om departementet skulle ha et overordnet ansvar for norsk miljøpolitikk.
Det ble dessverre med tanken.
Vel talt, Dag Terje Andersen. Vi har sett en økende tendens til dette gjennom flere regjeringer, men aldri så sterk som i den sittende rødgrønne. Det gir tydelige signaler om at både regjering, representanter og partiapparater man anser Stortinget som en uviktig arena i forhold til regjeringsapparatet. Slik realitetene er blitt, er dette en korrekt vurdering. I de interessante sakene spikres kompromissene mellom de tre partilederne, og de er stundom så skjøre at de ikke kan endres på når de kommer til Stortinget. Den politiske hverdag både for de menige rødgrønne og opposisjonen blir derfor langt mindre meningsfylt enn den kunne være.
Parlamentarisk leder i SV, Bård Vegar Solhjell, er også inne på grunnleggende spørsmål når han – også i Aftenposten i dag – uttaler seg om statsråder som mangler helhetssyn (foruten en lang rekke viktige kommentarer til rituelle budsjettprosesser, et stivnet embetsverk, et regjeringsarbeid som er mer en vedtaksmaskin enn et politisk prosjekt, statsråder som ikke våger å utfordre hverandre eller egne kjernegrupper på kutt, bruk av uavhengige fagfolk osv).
Solhjell utfordret til sterkere strategiske grep i regjeringen. I dag har Finansdepartementet ikke unaturlig en sterk stilling i regjeringsarbeidet. Nye forslag må vurderes, økonomiske konsekvenser utredes. Men hva med klodens viktigste spørsmål: Fremtiden, klimaendringer, klodens fremtid? Vi har et miljøverndepartement der Solhjells partifelle Erik Solheim styrer, samtidig som han også er statsråd for bistand/utvikling. Denne dobbeltheten er negativ for begge områder, og burde snarest utgå. Solheim har forøvrig nylig sagt at han har få instrumentelle hjelpemidler i den store miljøsammenhengen, fordi det er flere departementer som har ansvar i slike spørsmål.
Men er ikke dette så viktig at det fortjener en mye sterkere plass i regjeringers arbeid? Bør miljøspørsmålene løftes opp og overordnes virksomheten i de øvrige departementer? Jeg tror det ville være en stor fordel for miljø- og klimaarbeidet at alle tiltak/vedtak som hadde miljømessige sider/konsekvenser, måtte innom et eget departement, f.eks. knyttet til Statsministerens kontor.
Da slapp vi kanskje en der Finansdepartementet vil bryte med klimaforliket mellom partiene på Stortinget og legge opp til at størsteparten av norske klimakutt gjøres i form av kvotekjøp i utlandet.
Da Olav Gjærevoll ble vår første miljøvernminister i 1972, ble spørsmålet reist om departementet skulle ha et overordnet ansvar for norsk miljøpolitikk.
Det ble dessverre med tanken.
søndag 13. november 2011
Studentene, erkebiskopen og Robin Hood
Stort politioppbud da studentene protesterte (alle fotos Marie Rein Bore)«Dagens samfunnssystem er ikke bærekraftig. Det er udemokratisk. Det er urettferdig. Vi vil ikke betale for bankenes krise».
Hun sitter i en rullestol. Noen holder en mikrofon for henne. Det er protest, det er driv. Rundt henne om lag 70 telt. Foran henne noen hundre på en trapp. Kirketrapp. Ærverdige St.Paul’s katedral i London. Og det er allmøte for protestantene som har bebodd teltene siden 15.oktober.
Hovedtema i dag er forholdet til Downing Street 10. Skal man invitere statsministeren til leiren, eller er det i utgangspunktet bortkastet å satse på en dialog? Tilhørere kommer frem, avlegger korte statements og har ulike forslag til hva som bør gjøres. Velartikulert, Møtelederen stiller spørsmål til de på trappa: Enig? Uenig? De vifter med hendene som svar. Det ender med at man setter ned en arbeidsgruppe som skal komme med et forslag til allmøte i morgen.
Inspirasjonen kom fra aksjonen Occupy Wall Street i New York. De hadde satset på å slå leir utenfor London Stock Exchange, men ble drevet bort fra privat eiendom og dro derfor til katedralen. Det skapte problemer for den anglikanske kirken. Først ble protestantene ønsket velkommen, men så ble det truet med rettslige tiltak or å få teltbyen fjernet. Det endte med at de fikk bli, og to prester ved katedralen har søkt avskjed på grunn av behandlingen.
Erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, har støttet forslaget om en skatt på finanstransaksjoner som et kledd i kampen mot global kriseden såkalte Tobin-skatten. Og erkebiskopen har engasjert seg for at samfunnet skal finne adekvate svar til protestantene. «Mange ser denne demonstrasjonen som et uttrykk for bred og dyp fortvilelse fordi det økonomiske establishment ikke viser noen tegn til kursendring. Det er en sterk følelse blant folk at hele samfunnet nå betaler for bankenes feil og uansvarlighet, over at deres budskap ikke trenger igjennom, over bonuser og «business as usual» uten lærdom av fortidens feil.»
Erkebiskopen sier at en skatt på 0.05 prosent på hver enkelt transaksjon, ville gi mer enn 400 milliarder kroner på verdensbasis hvert år. EU støtter Tobin-skatt, men David Cameron og hans ministre er sterkt uenige.
Folkene i teltleiren er standhaftige. Nå har de fått et forslag om at de kan være til nyttår, hvis de lover å trekke seg bort når kalenderen viser 2012. Dette vurderes nå. Møtelederen referer en uttalelse fra jurister som sier at dersom protestantene jages bort, kan det være et brudd på paragrafene 10 og 11 i Den Europeiske Menneskerettserklæringen.
Det er full enighet om å støtte en stor demonstrasjon 30.november. «Vi vil forsvare helsetjenesten, velferd, utdannelse og sysselsetting». Og slagordene er velkjente:«Strukturelle endringer for å skape global rettferdighet». «Verdens ressurser må brukes til gode for mennesker og klima, ikke for militærvesen og mer profitt for de rike».
Viktig å ha noe å gjøre når telttilværelsen varer i ukerMen det er også de mer enkle sakene som behandles som behandles på allmøtet. En i matkomiteen kommer frem og forteller at noen har stjålet mat om natten. Man vet hvem de er, skal navnene bli offentliggjort i leiren? Selvfølgelig, sier noen, man stjeler ikke fra fellesskapet. Skal en handling skapt av sult følge et menneske negativt fremover? spør andre. Frem og tilbake, det ender med en ny arbeidsgruppe og et forslag derfra i morgen. Men det er allmøtet på trappa som skal avgjøre.
«Direkte demokrati, demokrat i praksis», sier en til oss idet vi går.
torsdag 10. november 2011
Rocke-skuffelse, men The Beatles
LONDON: Selvfølgelig var alt bedre før. Jeg burde ha skjønt det: ”Rock of Ages” var ikke min greie. Jeg har bare tre tidligere opplevelser i denne genren: The Beatles live, Andrew Lloyd Webbers “Starlight Express, rockemusicalen som gikk nesten 7500 ganger i London, og Bee Gees på konsert i det spektakulære Operahuset i Sydney like etter åpningen i 1973/74.
Drar du til London må du ha med deg en musical. Og selvfølgelig kunne jeg tatt sjansen på noen av dem jeg har sett tidligere, som ”Mamma Mia” eller ”The Miserables”, men var det ikke bedre å være en kul bestefar og komme hjem med inntrykk fra en frisk ny jukebox-musical, ”Rock og Ages” på Shaftesbury Theatre?
Nei, det var ikke det. For å sitere fra programmet: “Bygd rundt klassiske rocke-suksesser fra 1980-årene, særlig fra de berømte glam metal-gruppene”. Men for også å sitere fra The Guardians Michael Hann, som jeg burde ha lest først: “unpleasant young rock musicians indulge in hard drugs and exploitative sex, and become even more unpleasant in the process.... an unvarying and unpleasant tone of careless sexualisation. it is almost entirely free of laughs, reliant on frequent recourse to the use of props such as prosthetic penise…. it climaxes, inevitably, with ‘Don't Stop Believin' and one thinks: Stop? I never started”. En stjerne (av fem mulige)
Men for alt verden: De yngre generasjoner i salen hylte og skrek. De var imidlertid ikke i nærheten av publikumsintensiteten i min første store London-opplevelse: The Beatles live i Odeon Hammersmith, i januar 1965 (jeg var journalist i Vårt Land og dekket Winston Churchills dødsleie + noe annet som jeg antagelig var sendt over for, men forlengst har glemt).
Særlig mye spilte de låtene fra ”A Hard Day’s Night”, gruppas første film (1964). Den kom faktisk før albumet, som også er kjent for et cover med 4x4 beatleshoder i ulike uttrykk og blå kanter.
Odeon hadde flere passasjer ned mot scenen. Og det var først da jeg så alle de unge ekstatiske jentene som hylende stormet nedover, hev seg opp på scenen og forsøkte å komme i nærheten av bandet, at jeg egentlig fikk en slags forståelse av hvor stort dette var. En rekke muskelmenn hadde sin fulle hyre med å kaste fansen tilbake.
”A Hard Day’s Night” var tittelmelodien til filmen, som egentlig skulle hatt navnet ”Beatlesmania”. Men den ble endret av Richard Lester, inspirert av Ringo som sukket ”it has been a hard day” da gruppa i de sene kveldstimer forlot studio, og la til ” ’s night” da han så hvor mørkt det var blitt. Da John Lennon hørte om det nye navnet, sa han bestemt til Paul McCartney (dette er for øvrig det eneste albumet der alle sangene er kreditert Lennon-McCartney): ”Ligg unna – jeg vil skrive tittelmelodien”. En journalist fortalte en gang at neste dag kom Lennon med sangen, tettskrevet på baksiden av et bursdagskort til hans 1-årge sønn Julian.
Platen kom på markedet tre uker før Marie og jeg giftet oss. Vi syntes nok begivenheten definitivt passet bedre for låttitler som ”And I Love Her”, ”I’m Happy Just to Dance with You” og ”Things We Said Today”, enn “I Should Have Known Better” og “I’ll Cry Instead”, de to siste dekker best onsdagens opplevelse.
Både med plater og i livet er det for øvrig slik at “Can’t By Me Love”.
Drar du til London må du ha med deg en musical. Og selvfølgelig kunne jeg tatt sjansen på noen av dem jeg har sett tidligere, som ”Mamma Mia” eller ”The Miserables”, men var det ikke bedre å være en kul bestefar og komme hjem med inntrykk fra en frisk ny jukebox-musical, ”Rock og Ages” på Shaftesbury Theatre?
Nei, det var ikke det. For å sitere fra programmet: “Bygd rundt klassiske rocke-suksesser fra 1980-årene, særlig fra de berømte glam metal-gruppene”. Men for også å sitere fra The Guardians Michael Hann, som jeg burde ha lest først: “unpleasant young rock musicians indulge in hard drugs and exploitative sex, and become even more unpleasant in the process.... an unvarying and unpleasant tone of careless sexualisation. it is almost entirely free of laughs, reliant on frequent recourse to the use of props such as prosthetic penise…. it climaxes, inevitably, with ‘Don't Stop Believin' and one thinks: Stop? I never started”. En stjerne (av fem mulige)
Men for alt verden: De yngre generasjoner i salen hylte og skrek. De var imidlertid ikke i nærheten av publikumsintensiteten i min første store London-opplevelse: The Beatles live i Odeon Hammersmith, i januar 1965 (jeg var journalist i Vårt Land og dekket Winston Churchills dødsleie + noe annet som jeg antagelig var sendt over for, men forlengst har glemt).
Særlig mye spilte de låtene fra ”A Hard Day’s Night”, gruppas første film (1964). Den kom faktisk før albumet, som også er kjent for et cover med 4x4 beatleshoder i ulike uttrykk og blå kanter.
Odeon hadde flere passasjer ned mot scenen. Og det var først da jeg så alle de unge ekstatiske jentene som hylende stormet nedover, hev seg opp på scenen og forsøkte å komme i nærheten av bandet, at jeg egentlig fikk en slags forståelse av hvor stort dette var. En rekke muskelmenn hadde sin fulle hyre med å kaste fansen tilbake.
”A Hard Day’s Night” var tittelmelodien til filmen, som egentlig skulle hatt navnet ”Beatlesmania”. Men den ble endret av Richard Lester, inspirert av Ringo som sukket ”it has been a hard day” da gruppa i de sene kveldstimer forlot studio, og la til ” ’s night” da han så hvor mørkt det var blitt. Da John Lennon hørte om det nye navnet, sa han bestemt til Paul McCartney (dette er for øvrig det eneste albumet der alle sangene er kreditert Lennon-McCartney): ”Ligg unna – jeg vil skrive tittelmelodien”. En journalist fortalte en gang at neste dag kom Lennon med sangen, tettskrevet på baksiden av et bursdagskort til hans 1-årge sønn Julian.
Platen kom på markedet tre uker før Marie og jeg giftet oss. Vi syntes nok begivenheten definitivt passet bedre for låttitler som ”And I Love Her”, ”I’m Happy Just to Dance with You” og ”Things We Said Today”, enn “I Should Have Known Better” og “I’ll Cry Instead”, de to siste dekker best onsdagens opplevelse.
Både med plater og i livet er det for øvrig slik at “Can’t By Me Love”.
onsdag 9. november 2011
"Mer utdannelse - beskatt de rike"
LONDON: ”Less police – more education” sto det på et av bannerne under onsdagens store studentdemonstrasjon i London mot nedskjæringer i universitetssektoren.
Og politi var det sannelig ikke mangel på, det var litt av en opplevelse å se over 100 politimenn og 6 politihester i spissen for et femsifret antall studenter med politi på begge sider, nedover Charing Cross Road, forbi St:Martin’s in the Field og så østover – kanskje i retning av protestantene i telt utenfor St.Paul’s Cathedral. Over hodene på oss surret tre helikoptere i minst en time,og totalt var det rundt 4000 politikledde som årvåkent fulgte med portestantene, uten at fikk noen grunn til å gripe inn så langt jeg kunne se.
I fjor var det nye vold i forbindelse med en lignende demonstrasjon, og på forhånd hadde politiet skrevet til 4350p som har vært arrestert under tidligere markeringen og bedt dem avstå fra kriminell eller antisosiale oppførsel”.
”Free education – tax the rich” var et av gjennomgangsmotivene. Studentene reagerer sterkt på økning av studieavgifter, på sterkt reduserte tjenester på universitetene nedlegging av viktige kurs, og angrep på studentansattes rettigheter, for å nevne noe. Klare meldinger: ”Abandon the plans to turn education into a profit-driven marketplace”.”Robin Hood-taxes, cut cakes, not courses”, ” Education for the masses, not only for thwe rich classes. “Don’t transfer the debt into us”. “All we want is a future”.
Neste store markering blir 30.november, da millioner offentlig ansatte vil streike til forsvar for sine pensjonsrettigheter. Som en av studentene sa det: ”Vår kamp for å forsvare utdannelse finenr ikke sted i et vakuum. Den er en del av et bredere oppgjør m"ellom regjeringskoalisjonen – en regjering av de rike, for de rike – og den store arbeidende klassen. Regjeringen vil ødelegge offentlig sektor, reversere velferdsstaten og gi frie tømmer til private profitører. Regjeringen må stoppes, men vi studenter kan ikke vinne alene, vi må ha en bred koalisjon med fagforeninger og ansatte i offentlig sektor”.
I Storbritannia generelt har siste året arbeidsledigheten for de som er mellom 18 og 24 år økt med 7,9 pst til 121.490. Men i enkelte områder, særlig i nordøst, er tallene mer enn doblet. Studentene frykter at med de prisøkninger g nedskjærinegr regjeringen ønsker, vil arbeidsledighetene øke ytterligere.
"
Etter demonstrasjonen gikk jeg forbi National Galleri. Der åpnet i en stor Leonardo da Vinci- utstilling (den skal stå helt til 5.februar). Køen slynget seg flere hundre meter. Politiet var ikke så se.
Og politi var det sannelig ikke mangel på, det var litt av en opplevelse å se over 100 politimenn og 6 politihester i spissen for et femsifret antall studenter med politi på begge sider, nedover Charing Cross Road, forbi St:Martin’s in the Field og så østover – kanskje i retning av protestantene i telt utenfor St.Paul’s Cathedral. Over hodene på oss surret tre helikoptere i minst en time,og totalt var det rundt 4000 politikledde som årvåkent fulgte med portestantene, uten at fikk noen grunn til å gripe inn så langt jeg kunne se.
I fjor var det nye vold i forbindelse med en lignende demonstrasjon, og på forhånd hadde politiet skrevet til 4350p som har vært arrestert under tidligere markeringen og bedt dem avstå fra kriminell eller antisosiale oppførsel”.
”Free education – tax the rich” var et av gjennomgangsmotivene. Studentene reagerer sterkt på økning av studieavgifter, på sterkt reduserte tjenester på universitetene nedlegging av viktige kurs, og angrep på studentansattes rettigheter, for å nevne noe. Klare meldinger: ”Abandon the plans to turn education into a profit-driven marketplace”.”Robin Hood-taxes, cut cakes, not courses”, ” Education for the masses, not only for thwe rich classes. “Don’t transfer the debt into us”. “All we want is a future”.
Neste store markering blir 30.november, da millioner offentlig ansatte vil streike til forsvar for sine pensjonsrettigheter. Som en av studentene sa det: ”Vår kamp for å forsvare utdannelse finenr ikke sted i et vakuum. Den er en del av et bredere oppgjør m"ellom regjeringskoalisjonen – en regjering av de rike, for de rike – og den store arbeidende klassen. Regjeringen vil ødelegge offentlig sektor, reversere velferdsstaten og gi frie tømmer til private profitører. Regjeringen må stoppes, men vi studenter kan ikke vinne alene, vi må ha en bred koalisjon med fagforeninger og ansatte i offentlig sektor”.
I Storbritannia generelt har siste året arbeidsledigheten for de som er mellom 18 og 24 år økt med 7,9 pst til 121.490. Men i enkelte områder, særlig i nordøst, er tallene mer enn doblet. Studentene frykter at med de prisøkninger g nedskjærinegr regjeringen ønsker, vil arbeidsledighetene øke ytterligere.
"
Etter demonstrasjonen gikk jeg forbi National Galleri. Der åpnet i en stor Leonardo da Vinci- utstilling (den skal stå helt til 5.februar). Køen slynget seg flere hundre meter. Politiet var ikke så se.
tirsdag 8. november 2011
Se ikke bort fra Stoltenberg (III)
Arbeider de fire opposisjonspartiene seg tettere sammen i en borgerlig firerbande for å skape et troverdig regjeringsalternativ i 2013? Opplever vi nå for fullt rødgrønn regjeringsslitasje, kanskje av regjeringssprengende karakter? Kan valgresultatet i 2013 skape en mindretallsregjering, enten av Høyre eller Ap?
Det er ingen mangel på gode spørsmål, og kommentariet kan boltre seg i hypoteser, vurderinger, spådommer. Men intet er mer som skrift i sand, enn løfter om samhold to år før det skal prøves, som Rudolf Nilsen ville sagt det i dag. Også den nære politiske historie viser at det som er en sannhet i november 2011 kan være løgn i september 2013.
Mitt lille budskap er derfor dette: Ta det ikke for gitt at det rødgrønne prosjektet ikke vil overleve, at det blir borgerlig seier i 2013. Tre grunner: Ap-evnen til valgmobilisering. Jens Stoltenbergs posisjon. En økonomisk vanskelig situasjon.
Men hvis jeg var rødgrønn, ville jeg nok tolket tidens tegn i sykehussektoren og oljesanden som urovekkende.
Et lite knippe av sitater fra dagens aviser:
På en felles pressekonferanse mandag la de fire opposisjonslederne fram fire tiltak som de mener vil bedre situasjonen ved Oslo universitetssykehus. Bildet av fire borgerlige partiledere side om side kan være første steg på veien mot et fullverdig regjeringsalternativ, mener ekspertene.
VG
Det felles borgerlige utspillet er med tanke på pasientenes beste.
Knut Arild Hareide, KrF
Det er sakene som bærer et samarbeid.
Trine Skei Grande, V
Det er ikke vanskelig å bli enige om å bruke mer penger på gode formål. Det blir en ganske annen sak å samle seg om skattenivå og oljepengebruk.
Jens Stoltenberg, statsminister
Senterpartiet bør ikke sitte i regjering for enhver pris. Kløveren vår er blitt for rødfarget. Vi må tilbake til det grønne, til røttene og verdiene våre. Det betyr ikke at jeg nå er klar til å løpe etter partiene på høyresida, men vi må våge å ta en mye mer åpen debatt om hva som gir oss størst gjennomslag. Vi må ta stilling til dette i god tid før valget om to år. Sp er blitt veldig usynlig i regjeringen. Vi må bli tøffere i våre krav, og gjøre det klart for Ap og SV at Sp kan forlate regjeringen dersom vi ikke får tilstrekkelig gjennomslag. Vi bør ikke sitte i regjering for enhver pris.
Sandra Nygård Borch, ny leder av Senterungdommen
Diverre er ikkje det raudgrøne samarbeidet noko ideal lenger. Det har stagnert. Som ein arena for debatt og politikkutvikling har det gått i stå. På borgarleg side har tenketanken Civita levert dyktige leiarar til alt fra Venstre til Frp i fleire år. Dei deler ein langsiktig visjon som går vidare enn til å halde ein samlinsgregjering i hop. Noko slikt har ein ikkje i den raudgrøne leiren.
Johan Brox i Klassekampen
Enn felles rødgrønn konferanse kan være det vi trenger for å løfte fram diskusjonen om hva det rødgrønne prosjektet skal handle om, løfte det ut av dag-til-dag-arbeidet i regjeringen. Det kan skape entusiasme blant velgere og medlemmer hos alle tre partier.
Eskil Pedersen, AUF-leder
Det rødgrønne prosjektet må ha en breiere forankring enn bare de som deltar i regjeringssystemet. Vi har behov for et felles miljø for politikkutvikling.
Bård Vegar Solhjell, nestleder i SV
Vi har forsøkt med diverse rødgrønne nettsider, og det har vært en begrenset suksess. Det aller viktigste er å sørge for åpne kanaler partiene imellom. Vi står samlet bak alle saker av betydning i norsk politikk.
Raymond Johansen, Ap-sekretær
Olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) svekker norske økonomiske interesser ved å forsvare oljesandprosjektet i Canada.
Erik Solheim,SV,miljøvernminister
I går snakka vi med 12 av SVs 19 fylkesleiarar. Alle kjem med krass kritikk av Borten Moes oljesandutspel. Fleire understrekar at dei ser på Borten Moe som ein solospelar.
Nationen
Eg synest Borten Moe framstår meir som ein lobbyist for Statoil i regjeringa enn som eit regjeringsmedlem som uttalar seg om regjeringa sin politikk. Steinar Nørstebø, leiar for SV i Hordaland.
Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) vil ikke svare på om klimaforliket står ved lag eller om kravene til hjemlige utslippskutt blir lempet på i den flere ganger utsatte klimameldingen.
NTB
Å si som Raymond Johansen at «vi står samlet bak alle saker av betydning i norsk politikk» er trolig i nærheten av å være årets overdrivelse.Klimapolitikk er sannelig "av betydning".
Men jeg tror Thor Viksveen, men en sterk Ap-fortid, har rett når han postulerer at «Stoltenberg vil gå til valg på en ny rødgrønn regjering i 2013. Vi vil derfor se en mer kompromissvillig regjeringssjef i tiden som kommer. Han er innstilt på å gi konsesjoner, slik at SV i større grad kan kvittere ut politiske seire».
Og det vil føre til at SV under Lysbakken kommer seg godt over sperregrensen. I debatten om regjeringsdeltakelse eller ikke, vil mange i SV være realistisk og si at man må være innenfor dersom man vil ha innflytelse. Mulighetene for å presse utenfra vil være vanskelig i mange situasjoner der Ap i mindretall kan hente støtte hos sentrum (sosial- og finanspolitikk) eller høyresiden (petroleumspolitikk).
En utenfor-posisjon kan være enklere for Senterpartiet, som har en mer pragmatisk enn ideologisk tilnærming til mange spørsmål.
Og den vil være enda lettere på borgerlig side. Uansett felles opptredener i enkeltsaker, vil både KrF og Venstre prøve å få forståelse for resonnementet om at det viktigste er hva slags politikk en regjering vil føre og hvilke muligheter de får til å påvirke regjeringen, ikke om hvilke partier som sitter i den. De to partiene vil tidlig gjøre det helt klart at de vil stå garantister for borgerlige regjering dersom det blir rødgrønt nederlag. Avstanden til Frp på det aktuelle tidspunkt vil så avgjøre om man kan sitte i samme regjering, eller om man skal stå utenfor, og i mange saker bli viktige premissleverandører.
Men særlig med mørkere økonomiske skyer i vente advarer jeg igjen: Ikke undervurder Jens Stoltenberg.
Jeg tror det rødgrønne prosjektet vil holde frem til valget. Men å stå tettere sammen, men samtidig å ha et sterkt behov for å vise forskjeller og fremstå med en egen klar profil, er ingen enkel øvelse. I øyeblikket er derfor min spådom: Etter 2013 mindretallsregjering enten av Ap eller Høyre.
Uansett vil dette gi mer makt til Stortinget, mer spennende politikk når den ikke lenger utøver i regjeringens underutvalg, som i dag «instruerer stortingsgruppene om kva dei skal røyste i dei viktige sakene» (Johan Brox i Klassekampen)
Det er ingen mangel på gode spørsmål, og kommentariet kan boltre seg i hypoteser, vurderinger, spådommer. Men intet er mer som skrift i sand, enn løfter om samhold to år før det skal prøves, som Rudolf Nilsen ville sagt det i dag. Også den nære politiske historie viser at det som er en sannhet i november 2011 kan være løgn i september 2013.
Mitt lille budskap er derfor dette: Ta det ikke for gitt at det rødgrønne prosjektet ikke vil overleve, at det blir borgerlig seier i 2013. Tre grunner: Ap-evnen til valgmobilisering. Jens Stoltenbergs posisjon. En økonomisk vanskelig situasjon.
Men hvis jeg var rødgrønn, ville jeg nok tolket tidens tegn i sykehussektoren og oljesanden som urovekkende.
Et lite knippe av sitater fra dagens aviser:
På en felles pressekonferanse mandag la de fire opposisjonslederne fram fire tiltak som de mener vil bedre situasjonen ved Oslo universitetssykehus. Bildet av fire borgerlige partiledere side om side kan være første steg på veien mot et fullverdig regjeringsalternativ, mener ekspertene.
VG
Det felles borgerlige utspillet er med tanke på pasientenes beste.
Knut Arild Hareide, KrF
Det er sakene som bærer et samarbeid.
Trine Skei Grande, V
Det er ikke vanskelig å bli enige om å bruke mer penger på gode formål. Det blir en ganske annen sak å samle seg om skattenivå og oljepengebruk.
Jens Stoltenberg, statsminister
Senterpartiet bør ikke sitte i regjering for enhver pris. Kløveren vår er blitt for rødfarget. Vi må tilbake til det grønne, til røttene og verdiene våre. Det betyr ikke at jeg nå er klar til å løpe etter partiene på høyresida, men vi må våge å ta en mye mer åpen debatt om hva som gir oss størst gjennomslag. Vi må ta stilling til dette i god tid før valget om to år. Sp er blitt veldig usynlig i regjeringen. Vi må bli tøffere i våre krav, og gjøre det klart for Ap og SV at Sp kan forlate regjeringen dersom vi ikke får tilstrekkelig gjennomslag. Vi bør ikke sitte i regjering for enhver pris.
Sandra Nygård Borch, ny leder av Senterungdommen
Diverre er ikkje det raudgrøne samarbeidet noko ideal lenger. Det har stagnert. Som ein arena for debatt og politikkutvikling har det gått i stå. På borgarleg side har tenketanken Civita levert dyktige leiarar til alt fra Venstre til Frp i fleire år. Dei deler ein langsiktig visjon som går vidare enn til å halde ein samlinsgregjering i hop. Noko slikt har ein ikkje i den raudgrøne leiren.
Johan Brox i Klassekampen
Enn felles rødgrønn konferanse kan være det vi trenger for å løfte fram diskusjonen om hva det rødgrønne prosjektet skal handle om, løfte det ut av dag-til-dag-arbeidet i regjeringen. Det kan skape entusiasme blant velgere og medlemmer hos alle tre partier.
Eskil Pedersen, AUF-leder
Det rødgrønne prosjektet må ha en breiere forankring enn bare de som deltar i regjeringssystemet. Vi har behov for et felles miljø for politikkutvikling.
Bård Vegar Solhjell, nestleder i SV
Vi har forsøkt med diverse rødgrønne nettsider, og det har vært en begrenset suksess. Det aller viktigste er å sørge for åpne kanaler partiene imellom. Vi står samlet bak alle saker av betydning i norsk politikk.
Raymond Johansen, Ap-sekretær
Olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) svekker norske økonomiske interesser ved å forsvare oljesandprosjektet i Canada.
Erik Solheim,SV,miljøvernminister
I går snakka vi med 12 av SVs 19 fylkesleiarar. Alle kjem med krass kritikk av Borten Moes oljesandutspel. Fleire understrekar at dei ser på Borten Moe som ein solospelar.
Nationen
Eg synest Borten Moe framstår meir som ein lobbyist for Statoil i regjeringa enn som eit regjeringsmedlem som uttalar seg om regjeringa sin politikk. Steinar Nørstebø, leiar for SV i Hordaland.
Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) vil ikke svare på om klimaforliket står ved lag eller om kravene til hjemlige utslippskutt blir lempet på i den flere ganger utsatte klimameldingen.
NTB
Å si som Raymond Johansen at «vi står samlet bak alle saker av betydning i norsk politikk» er trolig i nærheten av å være årets overdrivelse.Klimapolitikk er sannelig "av betydning".
Men jeg tror Thor Viksveen, men en sterk Ap-fortid, har rett når han postulerer at «Stoltenberg vil gå til valg på en ny rødgrønn regjering i 2013. Vi vil derfor se en mer kompromissvillig regjeringssjef i tiden som kommer. Han er innstilt på å gi konsesjoner, slik at SV i større grad kan kvittere ut politiske seire».
Og det vil føre til at SV under Lysbakken kommer seg godt over sperregrensen. I debatten om regjeringsdeltakelse eller ikke, vil mange i SV være realistisk og si at man må være innenfor dersom man vil ha innflytelse. Mulighetene for å presse utenfra vil være vanskelig i mange situasjoner der Ap i mindretall kan hente støtte hos sentrum (sosial- og finanspolitikk) eller høyresiden (petroleumspolitikk).
En utenfor-posisjon kan være enklere for Senterpartiet, som har en mer pragmatisk enn ideologisk tilnærming til mange spørsmål.
Og den vil være enda lettere på borgerlig side. Uansett felles opptredener i enkeltsaker, vil både KrF og Venstre prøve å få forståelse for resonnementet om at det viktigste er hva slags politikk en regjering vil føre og hvilke muligheter de får til å påvirke regjeringen, ikke om hvilke partier som sitter i den. De to partiene vil tidlig gjøre det helt klart at de vil stå garantister for borgerlige regjering dersom det blir rødgrønt nederlag. Avstanden til Frp på det aktuelle tidspunkt vil så avgjøre om man kan sitte i samme regjering, eller om man skal stå utenfor, og i mange saker bli viktige premissleverandører.
Men særlig med mørkere økonomiske skyer i vente advarer jeg igjen: Ikke undervurder Jens Stoltenberg.
Jeg tror det rødgrønne prosjektet vil holde frem til valget. Men å stå tettere sammen, men samtidig å ha et sterkt behov for å vise forskjeller og fremstå med en egen klar profil, er ingen enkel øvelse. I øyeblikket er derfor min spådom: Etter 2013 mindretallsregjering enten av Ap eller Høyre.
Uansett vil dette gi mer makt til Stortinget, mer spennende politikk når den ikke lenger utøver i regjeringens underutvalg, som i dag «instruerer stortingsgruppene om kva dei skal røyste i dei viktige sakene» (Johan Brox i Klassekampen)
lørdag 5. november 2011
Fornye den politiske arven?
Tidlig 70-tall. Jeg er kommet til Oslo som redaktør i Vårt Land etter 4 år som redaktør i Romsdals Budstikke. Fest i Oslo Redaktørforening. Arve Solstad vifter energisk til den unge avholdsmannen fra Molde: «Bore, kom og sette deg her». Visst kommer jeg, «tenk at få dansa med Andersson, lilla jag, lilla jag og Fridtjof Andersson».
Han vil ha glasset mitt, selvsagt får han det. Og slik fortsetter vi, til glede for begge parter. Mest storstilt i Bordeaux under det årlige møte i Det Internasjonale Presseinstuttet, IPI («join the press and see the world»). Ved mottagelsen hjemme hos baron Rotschild står det 11 glass ved hver kuvert, og baronen skifter fløyelsjakke i takt med vinkuløren.
***
50 år siden. Jeg har nettopp avsluttet min første avisjobb – sommervikar i Romsdals Budstikke. Kjøper som alltid gårsdagens Dagbladet (flyforbindelse først 10 år senere). En stor artikkel om Haakon Lie fanger interessen. Så interessant. At noen tør skrive slik. Har slike kunnskaper, slik innsikt.
Arve Solstad (25). Bare to år eldre, det er som et lite lysår.
***
40 år siden. Venstre sprekker på Røros. Jeg bærer veska til leder Bent Røiseland opp de dobbelttunge bakkene til Røros Turisthotell. Han er lei seg, partihøvdingen, «men det måtte ende slik». Oppe på hotellet samles noen av oss i en peisestue for å snakke om Folkepartiet Nye Venstre. Men på forhånd har Dagbladets Per Vassbotn vært inne og plassert en båndopptaker inne i peisen. Ikke rart at det blir en god reportasje dagen etter.
Arve Solstad og hans tre musketerer: Gudleiv Forr, Per Vassbotn og Arne Finborud. En dyktig og fryktet kvartett.
***
Storoksen. Akersgatens Machiavelli. Gudfaren. Kulissenes hersker, Keiseren i Dagbladet. For min generasjon av journalister og redaktører holder det med Arve Solstad. Fra siste halvdel av 60-tallet påskynder og fornyer av den politiske journalistikken. Drivkraften bak oppgjør med partipresse der det var «mer politikeren enn pressemannen som har det avgjørende ord om hvordan en politisk nyhet skal presenteres, ja om den overhodet skal frem i lyset» (sitatet gjengitt i Christopher Hals Gylsets biografi om Solstad). Kritikk av et system der journalistene totalt sviktet sin opinionsdannende oppgave, møtte i partienes stortingsgrupper og i enkelte tilfeller ble valg til landsmøtedelegater.
Landets fremste politiske kommentator.
Arve Solstad brøt nye og svært viktige journalistiske veier, og vil bli husket for det. Som redaktør ble hans ureddhet og klart uttrykte holdning i Loran C-saken nok et eksempel for andre redaktører og et ytterligere ledd i den politiske journalistikkens frigjøringsprosess.
Men han hadde han en «vankelmodig natur, alle store avgjørelser ble til lange, omstendelige prosesser» (Gylseth) Han hadde ønsket tabloidformat 10-15 år innen det ble realisert. Hans etterfølger Bjørn Simensen, valgte nye forhandlingsveier og fikk søndagsavisen på markedet – før VG.
Solstad ble medredaktør akkurat da VG-ekspressen opplagsmessig dundret fordi i tabloidfart bl.a. takket være den fornyede sportsdekningen som Dagbladet hadde forsømt å bygge opp. Det var ikke lett å være redaktør når langsiktige interne trender med maktkamp, intrigemakeri og baksnakking hadde skapt en situasjon der VG-journalistene trivdes med å lage VG, mens journalistene over gata helst ville lage et annet Dagblad. Overlegningene om avisens sjel førte til at avislegemet ble forsømt.
Dagbladet må leve schizofrensk. Førstesiden må ha en kraftig salgsappell, og jeg rynker ikke på nesen over helse- og forbrukerstoff så lenge det holder kvalitet. Men trengs det – 50 år etter Solstads begynnelse – en ny ”ikkje revolusjon, men revisjon” (Bent Røiseland) av politisk kommentar- og særlig nyhetsjournalistikk?
”Stø kurs” er oppskriften når den allsidige og erfarne presseveteranen John Arne Markussen nå overtar. I øyeblikkets situasjon kan det være riktig, men på sikt tror jeg at Dagbladet tjener på å styrke politikksegmentet, får en sterkere identitet gjennom å fornye arven etter Solstad. Skape økt bevissthet om at å være radikal er alltid å gå til roten av noe; gjennomgripende, grundig og kraftig.
På sitt beste er John O. Egeland landets beste kommentator, og når Marie Simonsen gnistrer til kan det gi leseropplevelser. Likevel: Bør den totale kommentarvirksomheten innimellom bli litt mer uforutsigbar? Kan den flokkjakten som deler av media dyrker inntil det ekstreme, i noen tilfeller, erstattes av vilje og evne til å angripe fra andre vinkler, gå litt andre veier? Enn om Dagbladet gikk foran og ga oss mer skarp konfrontasjon – gjennomført av journalister med spesialkunnskaper like gjerne som fra politiske allroundere – mellom politikere og fagfolk i tillegg til møtene mellom politiker og politiker?
Og så neste gang kanskje ingen storokse, men en krysning av giraffens overblikk, tigerens jaktinstinkt og sporhundens evne til å finne frem på uvante veier - Alexandra Beverfjord?
(Litt utvidelse av en kommentar i Klassekampenlørdag 5.november)
Han vil ha glasset mitt, selvsagt får han det. Og slik fortsetter vi, til glede for begge parter. Mest storstilt i Bordeaux under det årlige møte i Det Internasjonale Presseinstuttet, IPI («join the press and see the world»). Ved mottagelsen hjemme hos baron Rotschild står det 11 glass ved hver kuvert, og baronen skifter fløyelsjakke i takt med vinkuløren.
***
50 år siden. Jeg har nettopp avsluttet min første avisjobb – sommervikar i Romsdals Budstikke. Kjøper som alltid gårsdagens Dagbladet (flyforbindelse først 10 år senere). En stor artikkel om Haakon Lie fanger interessen. Så interessant. At noen tør skrive slik. Har slike kunnskaper, slik innsikt.
Arve Solstad (25). Bare to år eldre, det er som et lite lysår.
***
40 år siden. Venstre sprekker på Røros. Jeg bærer veska til leder Bent Røiseland opp de dobbelttunge bakkene til Røros Turisthotell. Han er lei seg, partihøvdingen, «men det måtte ende slik». Oppe på hotellet samles noen av oss i en peisestue for å snakke om Folkepartiet Nye Venstre. Men på forhånd har Dagbladets Per Vassbotn vært inne og plassert en båndopptaker inne i peisen. Ikke rart at det blir en god reportasje dagen etter.
Arve Solstad og hans tre musketerer: Gudleiv Forr, Per Vassbotn og Arne Finborud. En dyktig og fryktet kvartett.
***
Storoksen. Akersgatens Machiavelli. Gudfaren. Kulissenes hersker, Keiseren i Dagbladet. For min generasjon av journalister og redaktører holder det med Arve Solstad. Fra siste halvdel av 60-tallet påskynder og fornyer av den politiske journalistikken. Drivkraften bak oppgjør med partipresse der det var «mer politikeren enn pressemannen som har det avgjørende ord om hvordan en politisk nyhet skal presenteres, ja om den overhodet skal frem i lyset» (sitatet gjengitt i Christopher Hals Gylsets biografi om Solstad). Kritikk av et system der journalistene totalt sviktet sin opinionsdannende oppgave, møtte i partienes stortingsgrupper og i enkelte tilfeller ble valg til landsmøtedelegater.
Landets fremste politiske kommentator.
Arve Solstad brøt nye og svært viktige journalistiske veier, og vil bli husket for det. Som redaktør ble hans ureddhet og klart uttrykte holdning i Loran C-saken nok et eksempel for andre redaktører og et ytterligere ledd i den politiske journalistikkens frigjøringsprosess.
Men han hadde han en «vankelmodig natur, alle store avgjørelser ble til lange, omstendelige prosesser» (Gylseth) Han hadde ønsket tabloidformat 10-15 år innen det ble realisert. Hans etterfølger Bjørn Simensen, valgte nye forhandlingsveier og fikk søndagsavisen på markedet – før VG.
Solstad ble medredaktør akkurat da VG-ekspressen opplagsmessig dundret fordi i tabloidfart bl.a. takket være den fornyede sportsdekningen som Dagbladet hadde forsømt å bygge opp. Det var ikke lett å være redaktør når langsiktige interne trender med maktkamp, intrigemakeri og baksnakking hadde skapt en situasjon der VG-journalistene trivdes med å lage VG, mens journalistene over gata helst ville lage et annet Dagblad. Overlegningene om avisens sjel førte til at avislegemet ble forsømt.
Dagbladet må leve schizofrensk. Førstesiden må ha en kraftig salgsappell, og jeg rynker ikke på nesen over helse- og forbrukerstoff så lenge det holder kvalitet. Men trengs det – 50 år etter Solstads begynnelse – en ny ”ikkje revolusjon, men revisjon” (Bent Røiseland) av politisk kommentar- og særlig nyhetsjournalistikk?
”Stø kurs” er oppskriften når den allsidige og erfarne presseveteranen John Arne Markussen nå overtar. I øyeblikkets situasjon kan det være riktig, men på sikt tror jeg at Dagbladet tjener på å styrke politikksegmentet, får en sterkere identitet gjennom å fornye arven etter Solstad. Skape økt bevissthet om at å være radikal er alltid å gå til roten av noe; gjennomgripende, grundig og kraftig.
På sitt beste er John O. Egeland landets beste kommentator, og når Marie Simonsen gnistrer til kan det gi leseropplevelser. Likevel: Bør den totale kommentarvirksomheten innimellom bli litt mer uforutsigbar? Kan den flokkjakten som deler av media dyrker inntil det ekstreme, i noen tilfeller, erstattes av vilje og evne til å angripe fra andre vinkler, gå litt andre veier? Enn om Dagbladet gikk foran og ga oss mer skarp konfrontasjon – gjennomført av journalister med spesialkunnskaper like gjerne som fra politiske allroundere – mellom politikere og fagfolk i tillegg til møtene mellom politiker og politiker?
Og så neste gang kanskje ingen storokse, men en krysning av giraffens overblikk, tigerens jaktinstinkt og sporhundens evne til å finne frem på uvante veier - Alexandra Beverfjord?
(Litt utvidelse av en kommentar i Klassekampenlørdag 5.november)
fredag 4. november 2011
Borten Moe - Solheim 5-0
Det er sagt om Ola Borten Moe at han er en annerledes politiker i den forstand at han faktisk tenker mens han snakker. Og det skal han ha – han er ingen A4-politiker med ferdigtygde og stundom meningsløse . Han har mot til å gå imot det store flertall, og han argumenterer utfra de spørsmål som stilles, han deltar ikke i den kommunikasjonsrådgiverinnøvde sporten å omgå substans og bygge et reisverk av floskler og gjentagelser.
Men som Frp-politiker Ketil Solvik-Olsen sier på twitter i dag: «Det fine med Borten Moe er at miljøbevegelsen kommer til å feire når FrP inntar regjeringskontorene". Det er ikke mye Sp-grønt å finne i Borten Moes energipolitikk.
Han tror ikke på konklusjonene fra FNs miljøpanel, tror ikke på
et EU-direktiv for drivstoffkvalitet som fraråder bruken av drivstoff der ukonvensjonell olje som oljesand er råstoffet. "Direktivet verken er opplyst eller vitenskapelig». Der fikk EU den. Det EU er for, er Borten Moe tradisjonelt imot.
Vi fikk et statsbudsjett som ikke inneholder noe som kan snu den norske utslippsveksten,tvert imot fikk oljeindustrien et betydelig gjennomslag for sine ønsker. Energifondet. Norges viktigste verktøy for energieffektivisering og utvikling av fornybare energikilder, skal reduseres. Støtteordningen til private familier som vil spare strøm, skal avvikles. Grunnfondet for fornybar energi står på stedet hvil. Midler til opptrapping av klimarelatert forskning uteblir. Men kullkraftverket på Svalbard skal styrkes.
Det er et sørgelig faktum at de norske investeringene i fornybar energi er under 10 prosent av investeringene i oljesektoren, og de er synkende.
Mindre enn halvparten av de kjente (2009) og økonomisk utnyttbare reserver av kull olje og gass kan brukes om man skal hae n realistisk sjanse til å nå togradersmålet for global temperaturstigning.
Realitetene er en stuasjon der oljeselskapene og oljeministrene – godt heiet frem av ulike regjeringer – gjør alt de kan for at oljealderen skal vedvare, mens miljøvernministrene og miljøorganisasjonene og forskerne argumenterer ut fra forskning og forsøker å stanse klimaendringene og redusere oljeforbruket.
Målet må ikke være å ta ut mer olje, målet må være å gjøre oljen overflødig og bruke opparbeidet ekspertise og arbeidskraft i arbeidet for å utvikle ny energi.
Erik Solheim er miljøvernminister og skjønner sammenhengene. Han arbeider det han kan for å Norges omdømme internasjonalt og anseelse i det verdensomspennende klimaarbeidet. Men han innrømmer at når det gjelder norske klimautslipp «ligger det få verktøy hos meg». Nei, de ligger hos Sigbjørn Johnsen i finans, Magnhild Meltveit Kleppa i samferdsel, Kristin Halvorsen i kunnskap og selvfølgelig Ola Borten Moe i olje og energi.
Han har utvilsomt statsministeren i ryggen. Derfor kommer spenningene mellom Borten Moe og Solheim til å øke. Derfor kommer norske økonomiske interesser i realpolitikkens verden fremdeles til å være langt viktigere enn hensynet til klimautfordringene. Derfor vil våre barnebarn med stor rett kunne si: Tilgi dem ikke, de visste hva de gjorde.
En nyhetsmelding i dag forteller at fra januar kan norske studenter som skal ta en doktorgrad innen finansiell økonomi på et eliteuniversitet få en sum på 200.000 kroner i året fra Oljefondet.I et fremtidsperspektiv trenger vi de beste hjernene til å forske videre på alternativ energi - hva med stipender til dem også?
Men som Frp-politiker Ketil Solvik-Olsen sier på twitter i dag: «Det fine med Borten Moe er at miljøbevegelsen kommer til å feire når FrP inntar regjeringskontorene". Det er ikke mye Sp-grønt å finne i Borten Moes energipolitikk.
Han tror ikke på konklusjonene fra FNs miljøpanel, tror ikke på
et EU-direktiv for drivstoffkvalitet som fraråder bruken av drivstoff der ukonvensjonell olje som oljesand er råstoffet. "Direktivet verken er opplyst eller vitenskapelig». Der fikk EU den. Det EU er for, er Borten Moe tradisjonelt imot.
Vi fikk et statsbudsjett som ikke inneholder noe som kan snu den norske utslippsveksten,tvert imot fikk oljeindustrien et betydelig gjennomslag for sine ønsker. Energifondet. Norges viktigste verktøy for energieffektivisering og utvikling av fornybare energikilder, skal reduseres. Støtteordningen til private familier som vil spare strøm, skal avvikles. Grunnfondet for fornybar energi står på stedet hvil. Midler til opptrapping av klimarelatert forskning uteblir. Men kullkraftverket på Svalbard skal styrkes.
Det er et sørgelig faktum at de norske investeringene i fornybar energi er under 10 prosent av investeringene i oljesektoren, og de er synkende.
Mindre enn halvparten av de kjente (2009) og økonomisk utnyttbare reserver av kull olje og gass kan brukes om man skal hae n realistisk sjanse til å nå togradersmålet for global temperaturstigning.
Realitetene er en stuasjon der oljeselskapene og oljeministrene – godt heiet frem av ulike regjeringer – gjør alt de kan for at oljealderen skal vedvare, mens miljøvernministrene og miljøorganisasjonene og forskerne argumenterer ut fra forskning og forsøker å stanse klimaendringene og redusere oljeforbruket.
Målet må ikke være å ta ut mer olje, målet må være å gjøre oljen overflødig og bruke opparbeidet ekspertise og arbeidskraft i arbeidet for å utvikle ny energi.
Erik Solheim er miljøvernminister og skjønner sammenhengene. Han arbeider det han kan for å Norges omdømme internasjonalt og anseelse i det verdensomspennende klimaarbeidet. Men han innrømmer at når det gjelder norske klimautslipp «ligger det få verktøy hos meg». Nei, de ligger hos Sigbjørn Johnsen i finans, Magnhild Meltveit Kleppa i samferdsel, Kristin Halvorsen i kunnskap og selvfølgelig Ola Borten Moe i olje og energi.
Han har utvilsomt statsministeren i ryggen. Derfor kommer spenningene mellom Borten Moe og Solheim til å øke. Derfor kommer norske økonomiske interesser i realpolitikkens verden fremdeles til å være langt viktigere enn hensynet til klimautfordringene. Derfor vil våre barnebarn med stor rett kunne si: Tilgi dem ikke, de visste hva de gjorde.
En nyhetsmelding i dag forteller at fra januar kan norske studenter som skal ta en doktorgrad innen finansiell økonomi på et eliteuniversitet få en sum på 200.000 kroner i året fra Oljefondet.I et fremtidsperspektiv trenger vi de beste hjernene til å forske videre på alternativ energi - hva med stipender til dem også?
torsdag 3. november 2011
Verdenskjent landbruksforsker og mormoner fra Titran og Utah
-Jeg vil gjerne gi deg noe mer verdifullt enn ny såle på skoene til sønnen din. Jeg kan lære deg Herrens plan for å frelse sine barn Jeg kan vise deg hvordan du skal finne lykken i livet og forberede deg for det kommende liv. Jeg kan fortelle deg hvorfor du er på jorden og hvor du skal etter døden. Jeg kan vise deg bedre enn noe du har hørt hvordan Gud elsker sine barn på jorden.
- Hvem er du?
- Jeg er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, vi kaller oss mormonere.
Tiden: Våren 1881. Stedet: Trondheim. Skomaker Olaus Johnsen. Besøkende: Anna Widtsø, enke etter John Andersen Widtsø, som i 1878 døde 37 år gammel i Namsos.
Denne replikkvekslingen satte i gang en prosess som endte med at Annas sønn, John
Andreas Widtsoe, ble en internasjonalt anerkjent vitenskapsmann, en av verdens største autoriteter innen landbruksbruksforskning, president ved to universiteter, og en av mormonerkirkens øverste ledere. Et liv som begynte i Titran på Frøya og endte i Salt Lake City i Utah.
John A. Widtsoes far, John Andersen Widtsø, var født i Hemne i 1840. Moren døde da han var 11 år gammel, etterhvert ble han en liten villstyring, litt av en rabagast: Dro hjemmefra og endte på Frøya, fikk hjelp til å dra til seminaret på Klæbu mot et løfte om å komme tilbake. Det gjorde han, ble umåtelig populær, forlovet seg med Anna Karine Gaarden, tok to år til i Klæbu, så tilbake til Frøya og bygget hus på Dalø, ble viet av presten Brodtkorb i Dolmen-kirken på Hitra, åpnet privatbiblioteket for innbyggerne, startet poesigrupper, planla og samlet penger til et åttekantet forsamlingshus. “Han vekket sambygdingene fra søvnen”, skrev en annen lærer.
Traktater i skoen
31. Januar 1872 kom John Andreas til verden, født med et håndledd vokset sammen med hodet. Ingen doktor på øya, atskillelsen brutal og blodig, faren rodde over til Hitra og kom tilbake med en prest som foretok dåp.
I 1875 dro familien til Namsos for nye utfordringer. John Andreas ble fast bidragsyter til lokalavisen, og presten fikk ham til å lede kirkekoret.
Men familens lykke ble brått avsluttet da han døde plutselig.
Anna dro tilbake til Frøya, mistrivdes, og dro til Trondheim der hun og de to sønnene (Asbjørn var en yngre bror av John Andreas) bosatte seg i Steensbakken. Hun og søsteren Petroline begynte som skreddersker, men oppdragelsen av John Andreas hadde førsteprioritet. Han ble en bokorm, som 8-åring leste han ”Kjøpmannen i Venedig” .
I sin sorg søkte den strengt luthersk oppdratte Anna trøst i Bibelen, men fant ikke den trøst hun håpet. Og så kommer skomaker Johnsen inn i bildet. Han la traktater inn i skoene han reparerte, og Anna fattet interesse, fant svar på noen av sine spørsmål i mormonenes lære. To år senere ble hun døpt av Eldste Anthon L. Schanche og i samvær med Christian H. Steffensen, Niels H. Børresen, Thorvald A. Thoresen og Hans O. Magleby fikk hun kraft til å møte de sterke reaksjonene fra venner og familie.
I 1882 dro hun sammen med 20 andre mormonere til sitt Sion: Logan i Utah, der med få unntak alle fem tusen innbyggere var mormonere. John A. ble plassert i 2.klasse fordi han nesten ikke kunne engelsk, men etter en uke ble han flyttet opp i 7.klasse. 17 år gammel begynte han på Brigham Young College, og gjorde det så godt at en lærer fikk ordnet med lån, slik at han to år senere kunne begynne på Harvard, verdens beste og mest prestisjefylte universitet, etablert 1636.
Toppkarakter på Harvard
Da John A. tok eksamen etter tre års studier i kjemi og biologi, fikk han karakteren summa cum laude, den beste eksamen på tiår. På en plakett i Beehive Hall of Fame står følgende: “John A. Widtsoe tok eksamen etter bare tre år med høyeste karakterer, inkludert to utmerkelser som aldri tidligere hadde blitt gitt til samme student: en for fremragende kunnskapsbredde, en for fremragende kunnskapsdybde på sitt felt”.
Broren Asbjørn (Osborne) utmerket seg med språkkunnskaper, han behersket 28 språk, ble professor i engelsk ved University of Utah, men døde forholdsvis ung.
John Andreas giftet seg med Leah Eudora Dunford, et barnebarn av Brigham Young mormonernes andre profet og president, grunnlegger av Salt Lake City) og fikk sin doktorgrad i biokjemi ved universitetet i Göttingen, 27 år gammel. Etter studier i Zürich og London ble han professor og leder ved Utah State Agricultural College. Gjennom tusenvis av forsøk ble han en internasjonal kjent jordbruksforsker, en spesialist og foregangsmann med å stimulere til bruk av kunstig vanning og “dryland farming” i tørre strøk, ved utnyttelse av fuktighet og så lite årlig årlig regn som 220 mm.
Han var svært opptatt av at hans forskning skulle være nyttig, og hadde utallige møter med konservative bønder for å overbevise dem om nytten ved å gjøre ting på en ny måte og hvordan de kunne få bedre og større avlinger. Han fant bedre metoder for å utvinne roesukker, noe som skapte stimulans til Utahs økonomi. I løpet av 10 år ble jordbruksarealet i staten firedoblet på grunn av økt kunnskap om dyrking og kunstig vanning, i løpet av 25 år var avkastninger pr. acre doblet, og i løpet av 20 år økte verdiene av farmene nesten 400 prosent.
“Kunstig vannings far”
Widtsoe ble bedt om å skrive fagbøker som senere ble brukt i alle verdensdeler, han ble av USAs regjering utnevnt til leder av en kommisjon som arbeidet med utvikling av de store, tørre landområdene i Vesten, og han fikk navnet “kunstig vannings far”. Han fortsatte dette arbeidet da han ble leder av jordbruksutdannelsen ved Brigham Young University, men gjennom all hans akademiske virksomhet gikk det en rød tråd: popularisering og formidling slik at ny kunnskap kunne implementeres i folks hverdag. Etter hvert ble bøndene i Utah de faglig dyktigste i Vesten.
Etter hvert kom han over i ledende akademiske stillinger, ble president ved University of Utah, ærespresident ved to amerikanske universiteter, og medlem av en rekke innen- og utenlandske institusjoner. Han foreleste ved mange universiteter og høyskoler, og flere universitetsbygg fikk hans navn. Med jevne mellomrom ble han rådspurt av USAs landbruksmyndigheter.
I 1921 ble Widtsoe kalt til å være en av de 12 apostlene i mormonerkirken, fikk etterhvert ansvar for misjonsvirksomheten i Europa, var i mange år redaktør av organisasjonens blad, endte som kirkens visepresident, og skrev over 30 bøker relatert til mormonerkirken.
Fikk opphevet norsk forbud
John A. Widtsoe var stolt over å være norskamerikaner, og han “spoke the Norwegian tongue with ease and power, using a forceful and convincing language” (Improvement Era). I 1899 besøkte han hjemlandet og skrev at “Trondheim brakte tilbake barndomsminner, og ute på den ytterste øy kunne jeg gjenopplive ferieopplevelser. Jeg er stolt over min opprinnelse“. Like stolt var han ikke over Norges holdning til mormonske misjonærer.
Menigheten i Trondheim feiret for et par år siden 150 årsjubileum, de første trønderne som mottok mormonenes dåp var Marit og Lorense Græsli. Misjonærene som kom fra USA ble forfulgt, stundom arrestert. I begynnelsen av 1900-tallet ble de nektet å preke i Norge etter påtrykk fra Den norske kirke, “prestene har et sterk grep på landet, derfor er det en stor motstand mot mormonere”(JAW).
Sammen med senator Reed Smoot dro Widtsoe til Norge i 1923. Den amerikanske presten i Oslo hjalp dem til å få møte Kong Haakon, utenriksminister Christian Fredrik Michelet og kirkeminister Ivar B. Sælen. Samme høst opphevde Norge forbudet mot mormonske misjonærer.
Da han besøkte slekt og menighet i Trondheim i 1933, skrev han i dagboken: “Lykkelige dager i Trondheim. Har med meg over 2000 navn på forfedre og mange tusen andre”.
Mormonerne forkynner evangeliet også for de døde og driver derfor utstrakt slektsforskning. (Jeg har besøkt forskningssenteret i Salt Lake City og er meget imponert over de enorme arkivene. I hyllene fant jeg en stor mengde bygdebøker, bl.a. svigerfars fire bind om Stadsbygd).
Widtsoe døde 29.november 1952. New York Times og andre store aviser hadde lange minneartikler der hans store innsats som “en av de lærdeste innvandrere i Den nye verden” ble berømmet.
“John A. Widtsoe var enestående som vitenskapsmann, administrator og kirkeleder. Han er en historisk bauta i Utahs utvikling, han var en verdenskjent forsker og fremstår som en av de store ledere i mormonkirken”, sa forfatteren Widtsoes biografi 2003) , Alan K.Parrish, da jeg møtte ham i Salt Lake City.
- Hvem er du?
- Jeg er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, vi kaller oss mormonere.
Tiden: Våren 1881. Stedet: Trondheim. Skomaker Olaus Johnsen. Besøkende: Anna Widtsø, enke etter John Andersen Widtsø, som i 1878 døde 37 år gammel i Namsos.
Denne replikkvekslingen satte i gang en prosess som endte med at Annas sønn, John
Andreas Widtsoe, ble en internasjonalt anerkjent vitenskapsmann, en av verdens største autoriteter innen landbruksbruksforskning, president ved to universiteter, og en av mormonerkirkens øverste ledere. Et liv som begynte i Titran på Frøya og endte i Salt Lake City i Utah.John A. Widtsoes far, John Andersen Widtsø, var født i Hemne i 1840. Moren døde da han var 11 år gammel, etterhvert ble han en liten villstyring, litt av en rabagast: Dro hjemmefra og endte på Frøya, fikk hjelp til å dra til seminaret på Klæbu mot et løfte om å komme tilbake. Det gjorde han, ble umåtelig populær, forlovet seg med Anna Karine Gaarden, tok to år til i Klæbu, så tilbake til Frøya og bygget hus på Dalø, ble viet av presten Brodtkorb i Dolmen-kirken på Hitra, åpnet privatbiblioteket for innbyggerne, startet poesigrupper, planla og samlet penger til et åttekantet forsamlingshus. “Han vekket sambygdingene fra søvnen”, skrev en annen lærer.
Traktater i skoen
31. Januar 1872 kom John Andreas til verden, født med et håndledd vokset sammen med hodet. Ingen doktor på øya, atskillelsen brutal og blodig, faren rodde over til Hitra og kom tilbake med en prest som foretok dåp.
I 1875 dro familien til Namsos for nye utfordringer. John Andreas ble fast bidragsyter til lokalavisen, og presten fikk ham til å lede kirkekoret.
Men familens lykke ble brått avsluttet da han døde plutselig.
Anna dro tilbake til Frøya, mistrivdes, og dro til Trondheim der hun og de to sønnene (Asbjørn var en yngre bror av John Andreas) bosatte seg i Steensbakken. Hun og søsteren Petroline begynte som skreddersker, men oppdragelsen av John Andreas hadde førsteprioritet. Han ble en bokorm, som 8-åring leste han ”Kjøpmannen i Venedig” .
I sin sorg søkte den strengt luthersk oppdratte Anna trøst i Bibelen, men fant ikke den trøst hun håpet. Og så kommer skomaker Johnsen inn i bildet. Han la traktater inn i skoene han reparerte, og Anna fattet interesse, fant svar på noen av sine spørsmål i mormonenes lære. To år senere ble hun døpt av Eldste Anthon L. Schanche og i samvær med Christian H. Steffensen, Niels H. Børresen, Thorvald A. Thoresen og Hans O. Magleby fikk hun kraft til å møte de sterke reaksjonene fra venner og familie.
I 1882 dro hun sammen med 20 andre mormonere til sitt Sion: Logan i Utah, der med få unntak alle fem tusen innbyggere var mormonere. John A. ble plassert i 2.klasse fordi han nesten ikke kunne engelsk, men etter en uke ble han flyttet opp i 7.klasse. 17 år gammel begynte han på Brigham Young College, og gjorde det så godt at en lærer fikk ordnet med lån, slik at han to år senere kunne begynne på Harvard, verdens beste og mest prestisjefylte universitet, etablert 1636.
Toppkarakter på Harvard
Da John A. tok eksamen etter tre års studier i kjemi og biologi, fikk han karakteren summa cum laude, den beste eksamen på tiår. På en plakett i Beehive Hall of Fame står følgende: “John A. Widtsoe tok eksamen etter bare tre år med høyeste karakterer, inkludert to utmerkelser som aldri tidligere hadde blitt gitt til samme student: en for fremragende kunnskapsbredde, en for fremragende kunnskapsdybde på sitt felt”.
Broren Asbjørn (Osborne) utmerket seg med språkkunnskaper, han behersket 28 språk, ble professor i engelsk ved University of Utah, men døde forholdsvis ung.
John Andreas giftet seg med Leah Eudora Dunford, et barnebarn av Brigham Young mormonernes andre profet og president, grunnlegger av Salt Lake City) og fikk sin doktorgrad i biokjemi ved universitetet i Göttingen, 27 år gammel. Etter studier i Zürich og London ble han professor og leder ved Utah State Agricultural College. Gjennom tusenvis av forsøk ble han en internasjonal kjent jordbruksforsker, en spesialist og foregangsmann med å stimulere til bruk av kunstig vanning og “dryland farming” i tørre strøk, ved utnyttelse av fuktighet og så lite årlig årlig regn som 220 mm.
Han var svært opptatt av at hans forskning skulle være nyttig, og hadde utallige møter med konservative bønder for å overbevise dem om nytten ved å gjøre ting på en ny måte og hvordan de kunne få bedre og større avlinger. Han fant bedre metoder for å utvinne roesukker, noe som skapte stimulans til Utahs økonomi. I løpet av 10 år ble jordbruksarealet i staten firedoblet på grunn av økt kunnskap om dyrking og kunstig vanning, i løpet av 25 år var avkastninger pr. acre doblet, og i løpet av 20 år økte verdiene av farmene nesten 400 prosent.
“Kunstig vannings far”
Widtsoe ble bedt om å skrive fagbøker som senere ble brukt i alle verdensdeler, han ble av USAs regjering utnevnt til leder av en kommisjon som arbeidet med utvikling av de store, tørre landområdene i Vesten, og han fikk navnet “kunstig vannings far”. Han fortsatte dette arbeidet da han ble leder av jordbruksutdannelsen ved Brigham Young University, men gjennom all hans akademiske virksomhet gikk det en rød tråd: popularisering og formidling slik at ny kunnskap kunne implementeres i folks hverdag. Etter hvert ble bøndene i Utah de faglig dyktigste i Vesten.
Etter hvert kom han over i ledende akademiske stillinger, ble president ved University of Utah, ærespresident ved to amerikanske universiteter, og medlem av en rekke innen- og utenlandske institusjoner. Han foreleste ved mange universiteter og høyskoler, og flere universitetsbygg fikk hans navn. Med jevne mellomrom ble han rådspurt av USAs landbruksmyndigheter.
I 1921 ble Widtsoe kalt til å være en av de 12 apostlene i mormonerkirken, fikk etterhvert ansvar for misjonsvirksomheten i Europa, var i mange år redaktør av organisasjonens blad, endte som kirkens visepresident, og skrev over 30 bøker relatert til mormonerkirken.
Fikk opphevet norsk forbud
John A. Widtsoe var stolt over å være norskamerikaner, og han “spoke the Norwegian tongue with ease and power, using a forceful and convincing language” (Improvement Era). I 1899 besøkte han hjemlandet og skrev at “Trondheim brakte tilbake barndomsminner, og ute på den ytterste øy kunne jeg gjenopplive ferieopplevelser. Jeg er stolt over min opprinnelse“. Like stolt var han ikke over Norges holdning til mormonske misjonærer.
Menigheten i Trondheim feiret for et par år siden 150 årsjubileum, de første trønderne som mottok mormonenes dåp var Marit og Lorense Græsli. Misjonærene som kom fra USA ble forfulgt, stundom arrestert. I begynnelsen av 1900-tallet ble de nektet å preke i Norge etter påtrykk fra Den norske kirke, “prestene har et sterk grep på landet, derfor er det en stor motstand mot mormonere”(JAW).
Sammen med senator Reed Smoot dro Widtsoe til Norge i 1923. Den amerikanske presten i Oslo hjalp dem til å få møte Kong Haakon, utenriksminister Christian Fredrik Michelet og kirkeminister Ivar B. Sælen. Samme høst opphevde Norge forbudet mot mormonske misjonærer.
Da han besøkte slekt og menighet i Trondheim i 1933, skrev han i dagboken: “Lykkelige dager i Trondheim. Har med meg over 2000 navn på forfedre og mange tusen andre”.
Mormonerne forkynner evangeliet også for de døde og driver derfor utstrakt slektsforskning. (Jeg har besøkt forskningssenteret i Salt Lake City og er meget imponert over de enorme arkivene. I hyllene fant jeg en stor mengde bygdebøker, bl.a. svigerfars fire bind om Stadsbygd).
Widtsoe døde 29.november 1952. New York Times og andre store aviser hadde lange minneartikler der hans store innsats som “en av de lærdeste innvandrere i Den nye verden” ble berømmet.
“John A. Widtsoe var enestående som vitenskapsmann, administrator og kirkeleder. Han er en historisk bauta i Utahs utvikling, han var en verdenskjent forsker og fremstår som en av de store ledere i mormonkirken”, sa forfatteren Widtsoes biografi 2003) , Alan K.Parrish, da jeg møtte ham i Salt Lake City.
onsdag 2. november 2011
Sett en humanitær grense
Gledelig i Fredrikstad i går: Tvillingene Promice og William (7) og moren deres Genet Gebre på Norsk asylmottaket fikk i går beskjed om at de får bli i Norge. «Sterke menneskelige hensyn» og guttenes tilknytning til Norge gjorde at myndighetene nå lar dem få bli.
Dette er et positivt trekk i en situasjon i den senere tid der regjeringen har gjennomført en tøffere asylpolitikk enn den Fremskrittspartiet fremførte for bare noen år siden.
I september var det 399 barn som hadde tre år eller lengre botid i asylmottak og som hadde plikt til å reise ut fordi de og deres foreldre hadde fått avslag på søknaden om asyl.
-Er vi ikke mennesker? spør 16 år gamle Jasmin Tunc. Hun har vært papirløs hele sitt liv. På FN-dagen, stod hun på Litteraturhusets talerstol og fortalte om en barndom full av oppbrudd. Om å bli hentet av politiet midt på natten, om å være et barn som trøster sin gråtende mor, om drømmer som brister igjen og igjen. Hennes foreldre flyktet fra krigen i Libanon på begynnelsen av 80-tallet. De møttes i Tyskland og har siden fristet tilværelsen som papirløse migranter i en rekke land. For tiden bor familien i Lillesand, der Jasmin går på videregående. Men familien har fått endelig avslag, og skal ut av landet.
Jasmin er ikke alene. Av hensyn til innvandringspolitikken neglisjerer norske myndigheter FNs Barnekonvensjon.
Utlendingsdirektoratet foreslo allerede i 2003 at avslåtte asylsøkere, burde kunne gis opphold eksempelvis fem år etter det endelige avslaget. Det foreslo også et umiddelbart amnesti, for å løse opp i menneskelige situasjoner som lenge hadde vært fastlåst. Synspunktet er minst like gyldig i dag.
Regjeringen bør nå legalisere oppholdet for illegale migranter som har bodd i Norge i mange år, Regularisering eller legalisering av uretturnerbare asylsøkere og andre papirløse innebærer at myndighetene i et land setter en humanitær grense for hvor lenge menneskers liv skal settes på vent før de kan få en legal status, og på den måten kunne delta i samfunnslivet på lik linje med andre borgere.
Mer enn 15 europeiske land har de siste 10 årene gjennomført slike regulariseringer. Her er noen eksempler:
• Finland har en generell mekanisme som innebærer at papirløse får opphold to år etter endelig avslag hvis de fortsatt er i landet.
• Sverige gjennomførte en omfattende regularisering i 2006 hvor 17 000 avviste asylsøkere fikk opphold etter en ny behandling av søknaden.
• Belgia gjennomførte sin siste regularisering i 2009 hvor om lag 25 000 fikk opphold.
• Nederland sin siste regularisering i 2007 hvor cirka 30 000 fikk opphold.
• Spania legaliserte 700 000 papirløse i 2005. Resultatet var økonomisk gevinst, samt reduksjon av ulovlig innvandring
• I tillegg har en rekke land andre ordninger ved siden av regulariseringene som skiller seg fra norsk asylpraksis. I Frankrike har utenlandske borgere som fyller 18 år normalt krav på statsborgerskap hvis de har gått på skole i Frankrike i minst tre år.
”.
Konklusjon fra rapporten “Regularisations in Europe” fra 2009 fra International Center for Migration Policy Development slår fast at “More than 5.5 million persons [have been] involved in regularizations between 1996 and 2008”.
Særlig i Nansen-året trengs det at rommet mellom loven og det menneskelige må utvides betraktelig, spesielt der barn er inne i bildet.Denne saken og klimaspørsmål er der jeg har størst innvending mot den politikken de rødgrønne fører.
Dette er et positivt trekk i en situasjon i den senere tid der regjeringen har gjennomført en tøffere asylpolitikk enn den Fremskrittspartiet fremførte for bare noen år siden.
I september var det 399 barn som hadde tre år eller lengre botid i asylmottak og som hadde plikt til å reise ut fordi de og deres foreldre hadde fått avslag på søknaden om asyl.
-Er vi ikke mennesker? spør 16 år gamle Jasmin Tunc. Hun har vært papirløs hele sitt liv. På FN-dagen, stod hun på Litteraturhusets talerstol og fortalte om en barndom full av oppbrudd. Om å bli hentet av politiet midt på natten, om å være et barn som trøster sin gråtende mor, om drømmer som brister igjen og igjen. Hennes foreldre flyktet fra krigen i Libanon på begynnelsen av 80-tallet. De møttes i Tyskland og har siden fristet tilværelsen som papirløse migranter i en rekke land. For tiden bor familien i Lillesand, der Jasmin går på videregående. Men familien har fått endelig avslag, og skal ut av landet.
Jasmin er ikke alene. Av hensyn til innvandringspolitikken neglisjerer norske myndigheter FNs Barnekonvensjon.
Utlendingsdirektoratet foreslo allerede i 2003 at avslåtte asylsøkere, burde kunne gis opphold eksempelvis fem år etter det endelige avslaget. Det foreslo også et umiddelbart amnesti, for å løse opp i menneskelige situasjoner som lenge hadde vært fastlåst. Synspunktet er minst like gyldig i dag.
Regjeringen bør nå legalisere oppholdet for illegale migranter som har bodd i Norge i mange år, Regularisering eller legalisering av uretturnerbare asylsøkere og andre papirløse innebærer at myndighetene i et land setter en humanitær grense for hvor lenge menneskers liv skal settes på vent før de kan få en legal status, og på den måten kunne delta i samfunnslivet på lik linje med andre borgere.
Mer enn 15 europeiske land har de siste 10 årene gjennomført slike regulariseringer. Her er noen eksempler:
• Finland har en generell mekanisme som innebærer at papirløse får opphold to år etter endelig avslag hvis de fortsatt er i landet.
• Sverige gjennomførte en omfattende regularisering i 2006 hvor 17 000 avviste asylsøkere fikk opphold etter en ny behandling av søknaden.
• Belgia gjennomførte sin siste regularisering i 2009 hvor om lag 25 000 fikk opphold.
• Nederland sin siste regularisering i 2007 hvor cirka 30 000 fikk opphold.
• Spania legaliserte 700 000 papirløse i 2005. Resultatet var økonomisk gevinst, samt reduksjon av ulovlig innvandring
• I tillegg har en rekke land andre ordninger ved siden av regulariseringene som skiller seg fra norsk asylpraksis. I Frankrike har utenlandske borgere som fyller 18 år normalt krav på statsborgerskap hvis de har gått på skole i Frankrike i minst tre år.
”.
Konklusjon fra rapporten “Regularisations in Europe” fra 2009 fra International Center for Migration Policy Development slår fast at “More than 5.5 million persons [have been] involved in regularizations between 1996 and 2008”.
Særlig i Nansen-året trengs det at rommet mellom loven og det menneskelige må utvides betraktelig, spesielt der barn er inne i bildet.Denne saken og klimaspørsmål er der jeg har størst innvending mot den politikken de rødgrønne fører.
tirsdag 1. november 2011
To slags moral samtidig
Forfatteren George Bernard Shaw spurte ved en middag sin borddame:
– Vil du gå til sengs med meg for en million pund?
– Selvfølgelig, tror du jeg er dum?
– Vil du gå til sengs med meg for 10 pund?
– Hva tar du meg for?
– Det har vi allerede fastslått, nå diskuterer vi bare prisen!
Tre varianter i nyhetsflommen i dag:
(I): «Statoil er medlem av en amerikansk bransjeorganisasjon som driver lobbyvirksomhet mot klimatiltak i USA. På hjemmesiden sin skriver organisasjonen API at det er usikkert i hvor stor grad den globale oppvarmingen er menneskeskapt, og har lenge drevet lobbyvirksomhet for å hindre at det innføres handel med CO2-kvoter i USA. -Vi er med der fordi vi totalt sett mener det gagner Statoil, sier selskapets sjef Helge Lund.» (Dagens Næringsliv)
Det var Statoil som true Litauens regjering med masseoppsigelser dersom forbudet mot nattsalg av brennevin på selskapets 66 bensinstasjon ble opprettholdt.
Det var Statoil som sa ja til ”Norges engasjement i den farlig, skitne og destruktive utvinningen av tjæresand” (Dr. James E. Hansen, klimaforsker).
Olje- og energidepartementet mener at det her utelukkende dreier seg om en "rent forretningsmessige beslutning". Men det er ikke mye "rent" over en operasjon der CO2-utslippet pr. fat er nesten ti ganger så høyt som på norsk sokkel.
Olje- og energidepartementet lyder her som et ekko av Ayn Rand, Frp-ideologen fremfor noen. Hun anbefaler å leve et produktivt liv med verdiskapning som den sentrale aktivitet,foreta handlinger som er slik at man selv vil tjene på dem på lang sikt.
I dette tilfelle: Statoil, og dermed Staten. Dette kalles også egoisme. Staten lar Statoil handle uetisk fordi Staten selv tjener på handlingen.
II): «Utenriksdepartementet (UD) godkjente i 2009 at et norskutviklet dataprogram ble eksportert til Muammar Gaddafis elitestyrker i Libya. Programvaren var en del av et britisk kommunikasjonssystem som skulle eksporteres fra Storbritannia til bruk i den såkalte 32. brigade, en hæravdeling bestående av Muammar Gaddafis mest betrodde menn" (Aftenposten).
Vi har strenge regler for våpeneksport i. Norske våpen ikke skal selges til land som deltar i væpnet konflikt eller til land der det er grove brudd på menneskerettighetene. Men vi har ikke kontroll på hvor norske våpen havner, stiller ikke krav om at det skal kreves en sluttbrukererklæring ved salg av våpen til NATO-allierte. Det ville bedre sikre at kjøperland ikke selger våpen videre til land som Norge ikke tillater som mottakere . Nato-allierte står fritt til å eksportere videre til land som Sri Lanka, Kongo, Saudi Arabia, Sudan, Liberia og Israel uten at Norge legger seg opp i dette.
Ingen bestemmelser er fullkomne Der det finnes penger, finnes det kynisme, krokveier, bestikkelser, tyverier osv. Det viktige er at Norge gjør mest mulig for å sikre at norskproduserte våpen og ammunisjon ikke blir videresolgt til land som begår grove brudd på menneskerettighetene og hvor sivile er truet av væpnet konflikt.
I Libya-saken sier Teleplan Globe fornuftig nok: «Vi tar selvkritikk. For oss vil denne saken bli en viktig referanse i fremtidige vurderinger».
Utenriksdepartementet sier ingenting.
(III): "Norge framstår med en progressiv profil i regnskogsbevarende arbeid, mens vi tjener penger gjennom investeringer som undergraver akkurat de samme tiltakene. Norge har 14 milliarder kroner investert i aktiv regnskogødelegging. Det er mer enn det vi til sammen har lagt på bordet for å rydde opp. Det blir mer og mer påtakelig" (lederen for Regnskogfondet, Lars Løvold, til Dagsavisen).
Ifølge nye tall fra Environmental investigation agency (EIA) tjente Oljefondet i fjor hele fem ganger mer på investeringer i hogst-, plantasje- og gruveselskaper som er beskyldt for å være ansvarlig for store skogsødeleggelser i Indonesia, enn det Norge overførte som del av skogbevaringsavtalen med regnskogslandet.
(I)+ (II) + (III): «Norge har to slags moral samtidig: en som vi prediker, men ikke praktiserer, og en som vi praktiserer, men ikke prediker" (fritt etter Bertrand Russel).
– Vil du gå til sengs med meg for en million pund?
– Selvfølgelig, tror du jeg er dum?
– Vil du gå til sengs med meg for 10 pund?
– Hva tar du meg for?
– Det har vi allerede fastslått, nå diskuterer vi bare prisen!
Tre varianter i nyhetsflommen i dag:
(I): «Statoil er medlem av en amerikansk bransjeorganisasjon som driver lobbyvirksomhet mot klimatiltak i USA. På hjemmesiden sin skriver organisasjonen API at det er usikkert i hvor stor grad den globale oppvarmingen er menneskeskapt, og har lenge drevet lobbyvirksomhet for å hindre at det innføres handel med CO2-kvoter i USA. -Vi er med der fordi vi totalt sett mener det gagner Statoil, sier selskapets sjef Helge Lund.» (Dagens Næringsliv)
Det var Statoil som true Litauens regjering med masseoppsigelser dersom forbudet mot nattsalg av brennevin på selskapets 66 bensinstasjon ble opprettholdt.
Det var Statoil som sa ja til ”Norges engasjement i den farlig, skitne og destruktive utvinningen av tjæresand” (Dr. James E. Hansen, klimaforsker).
Olje- og energidepartementet mener at det her utelukkende dreier seg om en "rent forretningsmessige beslutning". Men det er ikke mye "rent" over en operasjon der CO2-utslippet pr. fat er nesten ti ganger så høyt som på norsk sokkel.
Olje- og energidepartementet lyder her som et ekko av Ayn Rand, Frp-ideologen fremfor noen. Hun anbefaler å leve et produktivt liv med verdiskapning som den sentrale aktivitet,foreta handlinger som er slik at man selv vil tjene på dem på lang sikt.
I dette tilfelle: Statoil, og dermed Staten. Dette kalles også egoisme. Staten lar Statoil handle uetisk fordi Staten selv tjener på handlingen.
II): «Utenriksdepartementet (UD) godkjente i 2009 at et norskutviklet dataprogram ble eksportert til Muammar Gaddafis elitestyrker i Libya. Programvaren var en del av et britisk kommunikasjonssystem som skulle eksporteres fra Storbritannia til bruk i den såkalte 32. brigade, en hæravdeling bestående av Muammar Gaddafis mest betrodde menn" (Aftenposten).
Vi har strenge regler for våpeneksport i. Norske våpen ikke skal selges til land som deltar i væpnet konflikt eller til land der det er grove brudd på menneskerettighetene. Men vi har ikke kontroll på hvor norske våpen havner, stiller ikke krav om at det skal kreves en sluttbrukererklæring ved salg av våpen til NATO-allierte. Det ville bedre sikre at kjøperland ikke selger våpen videre til land som Norge ikke tillater som mottakere . Nato-allierte står fritt til å eksportere videre til land som Sri Lanka, Kongo, Saudi Arabia, Sudan, Liberia og Israel uten at Norge legger seg opp i dette.
Ingen bestemmelser er fullkomne Der det finnes penger, finnes det kynisme, krokveier, bestikkelser, tyverier osv. Det viktige er at Norge gjør mest mulig for å sikre at norskproduserte våpen og ammunisjon ikke blir videresolgt til land som begår grove brudd på menneskerettighetene og hvor sivile er truet av væpnet konflikt.
I Libya-saken sier Teleplan Globe fornuftig nok: «Vi tar selvkritikk. For oss vil denne saken bli en viktig referanse i fremtidige vurderinger».
Utenriksdepartementet sier ingenting.
(III): "Norge framstår med en progressiv profil i regnskogsbevarende arbeid, mens vi tjener penger gjennom investeringer som undergraver akkurat de samme tiltakene. Norge har 14 milliarder kroner investert i aktiv regnskogødelegging. Det er mer enn det vi til sammen har lagt på bordet for å rydde opp. Det blir mer og mer påtakelig" (lederen for Regnskogfondet, Lars Løvold, til Dagsavisen).
Ifølge nye tall fra Environmental investigation agency (EIA) tjente Oljefondet i fjor hele fem ganger mer på investeringer i hogst-, plantasje- og gruveselskaper som er beskyldt for å være ansvarlig for store skogsødeleggelser i Indonesia, enn det Norge overførte som del av skogbevaringsavtalen med regnskogslandet.
(I)+ (II) + (III): «Norge har to slags moral samtidig: en som vi prediker, men ikke praktiserer, og en som vi praktiserer, men ikke prediker" (fritt etter Bertrand Russel).
Abonner på:
Innlegg (Atom)
