Et nytt Norge?

I går var det 4 måneder siden 22.07. Nasjonen finstemte den første tiden etterpå sitt emosjonelle register. Men er det noe som tyder på at «et nytt Norge stiger frem»?

I alle fall ikke det som utspilte seg i Stortingets spørretime onsdag.

Et det kommet utspill eller forslag om mer frihet, mer demokrati, mer solidaritet, mer humanitet, mer åpent samfunn, mer vekt på menneskerettigheter?

I alle fall ikke PST-bønnen om utvidede fullmakter til blant annet å overvåke og registrere personer basert på: politisk og religiøs aktivitet. Angivelig for å kunne fange opp og stansepersoner som antas å ville begå fremtidige terrorhandlinger alene.

I alle fall ikke det faktum at det bare er Maria Amelie og to andre som har fått opphevet utvisningsvedtak og innvilget arbeidstillatelse fordi de er faglærte - etter at regjeringen åpnet for gi utviste asylsøkere muligheten til å søke om arbeidsinnvandring.

Og lite tyder på at de ideologiske ytterunktene har lagtfra seg roperten og erstatten den med hørerøret.

Men det er et lyspunkt at flere av de største byene har sendt omtrent enstemmige henstillinger til regjeringen om å legge til rette slik at ureturnerbare flyktninger kan arbeide lovlig.

Det er også et lyspunkt at stortingspresidenten påpeker at når regjeringen henter statssekretærer blant valgte stortingsrepresentanter, utfordres prinsippet om at folkets valg skal respekteres.

Og endelig – Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke er opptatt av at ekstremisme i deres egne rekker blir oppdaget. De oppfordrer religiøse ledere og trossamfunn til å stå sammen offentlig med en felles holdning, til å påtaler og imøtegå bruk av hellige tekster og religiøs retorikk mot religiøs ekstremisme.

Ingen generasjon huskes for sine ord og holdninger, men for sine handlinger. For sin mangel på handling da de visste. «Hand og munn skal følgjast åt», målbærer Ivar Aasen på vegne av det gamle samfunnet. Vil Henrik Ibsen om noen år måtte reise seg opp i stolen på Grand og konstatere: "Tenke det, ønske det, ville det med; - men gjøre det?"

Vil vi klare målet: Et nytt Norge stiger frem? Jeg skrev like etter 22.07 at jeg tviler. Det gjør jeg fremdeles. Vi er stadig Peer Gynts etterkommere, oss selv nok.

Vi kan og må ha håp. Men det spørs om ikke hverdagene fremover vil bekrefte Schopenhauers ord: Håpet er forvekslingen av ønsket om at noe skal skje og sannsynligheten for det.