Sommerbesøk (4): Farsund

Hva er likheten mellom Farsund og Sverige? Begge tronar på minnen från fornstora dar, då ärat ditt namn flög över jorden.

 Farsund var i mellomkrigstiden verdens største sjøfartsby, målt i tonnasje pr. innbygger. Byen har vært preget av  sjø og skip på alle verdenshav, ved sund og skjær og fiskevær, i  århundrer. For 4-500 år siden kom mange  utenlandske handelsskip og søkte ly. I dag er det en rolig sørlandsby med hvite hus, 3100 innbyggere i selve tettstedet.

 Jeg slår følge med Norges eneste kvinnelige vekter, Elin Salvesen, inn i Husan, byens stolthet og rådhus. Bygget for godt over  200 år siden av den dynamiske Jochum Brinch Lund, som fra et lite sted med få hus la grunnlaget for et ladested i sterk vekst, med omkringliggende "herligheder og virksomheder".

 Husan er et praktbygg, «Agders perle og Sørlandets pryd», som Vilhelm Krag kalte det.  Lund ønsket  – og jeg siterer min tidligere kollega, redaktør Sigmund Lode i VG -  at det skulle sette Ledaal i Stavanger i skyggen og fullstendig danke ut de mandalske og kristiansandske kondisjonerte boliger.
Høsten 1940 gikk det  galt, tyske soldater fyrte for kraftig. Den gamle fløyen lå i ruiner, og en ny fløy ble sterkt skadet. På 50-tallet ble bygget gjenreist som det var utvendig og innredet til kommunale kontorer.

 Spør du innbyggere på din vei i byens gater hva de synes er godt, svarer de gjerne slik: «Masse kultur - mange ildsjeler». «Flott havn». «Veldig mye, men vi kan ikke leve av fine gater alene». «Mange koselige butikker - hyggelige ansatte» (eneste sted jeg har fått både en bolle og et grovt rundstykke i bonus). «Fantastisk forskjønnelse av byen de senere årene». «Må få slutt på stakkarsliggjøringen av Farsund og utviklingen, må bli stolt igjen av byen og nabobyene». «Ingen parkometere». «Møe». «Folk må trekkes til Farsund fordi de får noe mer enn butikker, de får en opplevelse». En sier til og med: «Nærhet til Stavanger». 

 Farsund har mange pene  bygninger i ulike stilarter

Andre interessante opplysninger? Over en tredjedel av innbyggerne stemte Frp i fjorårets kommunevalg. 

Fem fra Farsund på topp i riksmålestokk: Eilert Sundt – opptatt av «folkelivets, navnlig studiet av det lavere folkelivs historie», grunnleggeren av sosiologifaget. Abraham Berge – statsministeren som var den siste i Norge som ble stilt for riksrett. Frank Samuelsen  -  den første som rodde over Atlanterhavet. Odd Starheim  - sjef for gruppen som i 1942 kapret kystruteskipet DS «Galtesund»og førte det til  Skottland. Olav Selvaag  -  en nyskapende boligbygger.

Det var kjekt å være i Farsund en dag.  Hyggelige mennesker. Pen natur. Sørlandet.

Sommerbesøk (3): Halden

Halden – hva visste jeg vel om denne «Iddefjordens pryd, lunt du ligger der bak gamle Fredriksten i ly»?

Ikke mye, utenom at her er Lars Sponheim født, og Dag Solstads «25.septemberplassen» har hentet mye herfra. Og ikke minst  at Halden er  det eneste geografiske navnet i «Ja, vi elsker». Som det heter i et av de mer ukjente  versene av  de åtte i nasjonalsangen: «Husker bare hva som hendte, ned på Fredrikshald»( det var navnet i over 250 år, frem til 1928).

 Majestetisk troner den aldri erobrede Fresdriksten festning over Halden

Nei, Bjørnson tenkte nok ikke på Karl XIIs død, han som under et angrep på Fredriksten festning trolig ble skutt av en av sine egne, på oppdrag fra svogeren.  Mest kjent i Norge da Åsleik Engmark fremstilte ham i Brødrene Dals jakt etter kongens gamasjer for å hindre at Norge kommer i union med Sverige igjen.

Bakgrunnen for Bjørnsons linjer ligger i setningen som kommer foran: «Ti vi heller landet brente». 1716, to år før Karl XII ble skutt,  satte brødrene Hans og Peder Colbjørnsen  fyr på husene sine og  byen ble slukt av flammer  slik at svenskene ikke skulle vinne.  Innbyggerne dro opp til Fredriksten – festningen som aldri ble erobret.

                                          Fin utsikt fra festningen (alle fotos: tbb)
Fredriksten er en av de mer imponerende festningene jeg har sett, den ruger over byen. Når jeg besøker den hastig i lunsjpausen, er det to ulike arenaer som rigges der oppe. Ikonet og gallionsfiguren  Andrea Bocelli  skal synge opera(svisker?) sammen med Aalborg symfoniorkester og Borg domkor søndag, det er trykt opp 17.000 billetter. Ved siden av ordner man scene og plass til årets første «Sang på grensen», sommerens  populære onsdagsprogram. Publikumsrekorden fra i fjor er 8500 deltakere.

Hvis Ålesund er  jugendbyen, ser jeg raskt at  Halden er empirebyen.  Herjet de tre S’ene på disen, har de tre G-ene i norsk arkitekthistorie Garben,  Grosch og Gedde, satt spor etter seg. Etter bybrannen for snart 200 år siden fikk den et ganske helhetlig utseende. Herfra kommer for øvrig ble  Arnstein Arneberg, arkitekten som utformet Sikkerhetsrådets møtesal i FN-bygningen  i New York.

Fredag ettermiddag ved 18-tiden er stille i  Halden. I sentrum er bare storsenteret åpent. En dame i ICA-butikken sier at de merker grensehandelen, særlig storsenteret på Nordby. I Halden Arbeiderblad leser jeg at apoteket på der handler med over 20.000 nordmenn hver måned, omsetningen i år er 35 pst høyere enn for ett år siden. Medisiner til halv pris og helsekostvarer er attraktivt. Et nytt stort pol i Strømstad har ikke svekket trafikken. Totalt er grensehandelen siste året gått opp med 8 pst. 17.mai var det 20.000 nordmenn på Nordbysenteret.

I Venstre-middagen i går kveld satt jeg ved siden Toril Skogsholm. Jeg snakket om den pene nye Svinesund-broen, og Toril kunne stolt fortelle at hun var samferdselsminister da den ble åpnet i 2005. Og apropos samferdsel, det er interessant at det var borgere i Halden som for om lag 140 år siden trådte til med finansiering av  Dalslandbanen fra Halden og  85 km jernbane inn i Sverige. De ville holde på sitt svenske oppland.

På torget har Venstre stand, lokalt bemannet, men flittig besøkt av tilreisende partimedlemmer i landsstyre og programkomite. Partiet gikk fra 1 til 3 representanter i bystyret i fjor, men den store vinneren var Høyre. Før 5, nå 18. De som hadde styrt perioden før gikk alle klart tilbake, Ap mistet 5, både KrF og SV ble halvert og fikk 2. Pampestyre og maktarroganske hadde sin pris. Frp mistet 4.

 Ellers? Halden var vår første industriby. Hvit røyk over den gamle Saugbruksforeningen, papirfabrikken som nå en del av Norske Skog. Og her har det gjennom tidene vært 17 skofabrikker.

I de senere nattetimer da samtalen forlot politikk og dreide over på krim, fikk jeg vite at mesterdetektivene fra min ungdom, Asbjørn Krag og Knut Gribb, begge hadde sitt opphav her. Har noen lurt på hvorfor krimforfatterne får Riverton-prisen, skyldes det at journalisten Sven Elvestad fra Halden under psevdonymet Stein Riverton, skrev gode romaner. Jeg har lest «Jernvognen», som må være en av Norges beste gjennom tidene, den er mesterlig komponert.

Lokale venstrefolk er opptatt av og litt oppgitt over forslaget om at fra høsten av kan det bli nedlagt forbud mot å bruke ansiktsdekkende plagg på alle videregående skoler i Østfold. I HA leser jeg at de får støtte fra AUF, som har valgt å gå imot moderpartiet nå. Leyla Hasic sier til avisen at et forbud kan bety slutten på skolegangen. «Konsekvensen for meg er at jeg blir hjemmeværende uten å kunne fullføre skolen».

Et av de mange dilemma som vår langsomt endrede  hverdag byr på.

PS.  To døgn i Halden er stort sett møtetid. Men jeg liker det jeg har sett og hørt.

.

Sommerbesøk (2): Karl Johan

Fra Brekkestø til Halden – med et kort opphold i Oslo. Og da går jeg selvfølgelig en tur opp og ned Karl Johan.  «Her ser du nordmenn frå alle land» synger Det Norske Kammerkor på et herlig plate med mitt favorittorkester i den lettere jazzsjanger, Ytre Suløen, «Dei syng våren ut på Karl Johan».

 Og på plassen foran Oslo S, ved tigeren, er den første nordmannen  – ja, akkurat en svenske. De har gjennomført truslene fra 1905 og okkuperer foreløpig service-og serveringsbransjen. Veloppdragne, pliktoppfyllende, «mer arbeidssomme og mindre tull med dem enn norske» sier eieren på et lunsjsted.

                                          Kanskje får hun bedre respons på Omega-3 her

Dagens svenske vil selge meg to prøvepakker krillbasert Omega 3, med både D-vitaminer og antioksydanter, til 149 kroner. To småjenter med hver sin plakat, «Hope» og «Love» kommer inn i synsfeltet før jeg praies av Bestemødre mot vårt nye jagerfly F-35 Joint Strike Fighter. Testflygeren Bill Gigliotti har sagt om denne utgaven at «vi vil ikke at luftkamp skal være rettferdig. Den skal være livsfarlig – for motstanderen». Bestemødrene synes ikke noe om at vi skal bruke 100-200 milliarder kroner på prosjektet. 

Forrige gang jeg snakket med fredelige bestemødre på krigstokt var på Plaza de Mayo i Buenos Aires. Hver torsdag siden 1977  har de stått der og spurt hvor det er blitt av barn og barnebarn. Mellom 1976 og 1983 kvittet  militærdiktaturet i Argentina seg  med  venstreradikale, studenter, fagforeningsmedlemmer eller journalister. Opptil 30 000 ble kidnappet, mange av kvinnene var gravide. De fleste ble trolig drept av de såkalte dødsflyene, der ofrene ble dopet og så sluppet ned i havet..

Oppover Karl Johan, og som Rita Eriksen synger:

"Me  e fra Sola og fra Stryn
Og det må jo vær et ganske herligt syn,
når me komme fra heila Norges land
for å ta ein dans på Karl Johan"

 

Tre standstill’ere i sølvdrakt oppover mot Egertorget. . En japaner tar et bilde og går sin vei uten å legge igjen noe, ,en av sølvguttene  slår irritert på den med staven.

Om jeg vil bli bidragsyter til Amnesty?  Eller til Kirkens Nødhjelp , «Når katastrofen rammer» står det over standen.  «Skosalg med opptil 85 pst rabatt». Aftenposten i et kvartal til nedsatt pris. En klovn blåser opp ballonger. Anton gir rimelige kurs i «Hvordan oppnå et lykkelig kjærlighetsforhold», individuell behandling. Skal det være et eksemplar av =Oslo? spør en av dem som  har svært god bruk for 25 kr  netto pr. salg. Tilbudene er varierte, og da har jeg ikke møtt  eneste av de virkelige tilbyderne av en tjeneste som det er tillatt å selge og forbudt å gjøre seg bruk av.

Jeg passerer en saksofon, en fiolinspiller, et enmannsorkester med trommer og det hele, men ingen trekkspiller – kanskje er de i Stavanger på kongress. Syv  romfolk underveis, den som sitter  like ved stortinget vises  bort av politi. Politiet i Oslo drar nå rundt, finner plasser hvor det sover mennesker, jager dem bort og tar eiendeler.. Er det ikke viktigere ting å bruke ressursene til?

17 pent antrukne Høyre-ungdommer  har  blitz-aksjon på Egertorvet, noen av de passerende kjenner seg trolig som  «kringsatt av fiender, gå inn i din tid»

                             Ganske så travelt i nedre del av Karl Johan kl.11 om formiddagen

 Hvorfor i all verden er hovedstadens praktgate oppkalt etter Karl III Johan? Han med «Folkets kjærlighet er min belønning», han som aldri lærte seg  svensk - det ble snakket fransk ved det svenske hoffet i hele hans regjeringstid (1818-1844).

Hvorfor er det ikke Christian Frederik som er hedret? Han  spilte en viktig rolle i begivenhetene og prosessene som ledet fram til Eidsvollsforsamlingen og 17. mai-grunnloven i 1814. Med sin fremsynthet og store forhandlingsevner sikret han de best mulige vilkår for Norge i den nye unionen, og han ble vår første folkevalgte konge.

Han skal i alle fall hedres i 2014. I mai fikk vi vite at Regjeringen ønsker å reise et monument over Christian Frederik, som kan avdukes i forbindelse med Grunnlovsjubileet. Men hvor skal den stå? I nærheten av Stortinget? Der står det idag statuer av Wilhelm Christie, Johan Sverdruip, Christian Michelsen, og på plassen  like ved står Carl Joachim Hambro.

 

De fleste vil nok mene at Christian Frederiks innsats  på Eidsvoll er av så stor betydning for vårt demokrati og de siste 200 hundre års historie, at har fortjener en så sentral plassering. Andre, mer kritiske røster vil si at han først og fremst var opptatt av å sikre seg selv og sin slekt fortsatt makt over Norge. At han  var  en enevoldsprins hvis egentlige undersåtter ble kvitt eneveldet først efter hans død.

Uansett. Jeg haster tilbake til Oslo S, treffer en romkvinne som selger gatemagasinet «Folk er folk», minimumspris kr.15, solidaritetspris kr.25. Liliana Mihai, 25, bor under en bro på Grønland, selger dette magasinet, tar strøjobber og er på vei inn i Folketrygden. Hun har bodd, eller rettere sagt fartet rundt i Europa siden hun var 7.  En av dem som har tigget for skolebøker til barna, legehjelp til syke og gamle, for å skaffe seg en bedre fremtid.

Jeg går inn i stasjonsbygningen, de to klokkene utenfor viser henholdsvis 14.08 og 13.22. Det ser ut til at de står, så i alle fall viser de rett tid  en gang i døgnet.  I  virkeligheten er tiden 12.14.  Et Norge litt i utakt.

Sommerbesøk (1): Brekkestø

Brekkestø, ditt navn er sørlandssommer, selv 12.juni. Gamle , hvitmalte trehus med røde teglstein på taket klorer seg fast mellom to fjellknauser. På veien ned til havna passerer du mange titalls postkasser på et stativ. Flere ikke direkte ukjente navn. Du ser ikke mange av hyttene, men de er der.  Også på øyene som kranser Blindleia. 

 Det er stille nå. Én maler huset, hvitt som alle  andre  unntatt  et stort gult, diskret tilbaketrukket, En annen rydder på sin private brygge, noen av oss spaserer langs båthavna.

Om 14 dager begynner det å bli mer folksomt. Sommerbutikken åpner, stoffpumpa på bryggekanten går på høyttrykk, båter kommer og går.

Blindleia er sommerens Markens i Kristiansand. Se og bli sett langs 12-14 nautiske mil, fra den innerste fjordskrok til det ytterste skjær, med holmer og skjær og tean i tanga.. «Blindleia er en flik av himmelen» sier sørlendingen, han har bedre kontakt oppover enn de fleste.  

På «Utsikten", det høyeste punktet, satt losene i sin tid og speidet etter  skuter  i horisonten.  Hadde de signalflagget for los i masta,  hev  de  seg i båtene og kappseilte ut for å ta skuta trygt inn til havn.

 

                                                          Tett og godt i sentrum

Helårslivet var mye  sterkere  før.  Brekkestø var nød- og ventehavn, her kunne man tjene penger. Folk flyttet hit, på det meste 3-400 mennesker.  På slutten av 1800-tallet begynte turistene å komme. Kunstnere fra Oslo med  Christian  Krohg som den mest kjente, ledet an.

Men mest kjent var sørlandsdikterne. Her skrev Gabriel Scott «Kilden» og «Himmellosen»,  herfra sendte Nils Kjær sine «Brekkestø-breve».

                                                             Til salgs, i strandkanten

 Helt sentralt i Brekkestø er to hus  til salgs. Det ene sto usolgt i hele  fjor og ligger 200 meter fra kaien,  fra det andre kan du tasse rett uti. Om det siste er mindre, er prisen den største. Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet. Har du 7-8 millioner  får du den, kanskje. Sies det, jeg fant ingen pris.

Det gjorde jeg derimot for andre eiendommer til salgs. For  havutsikt og hus på 53 kvm  kreves 4,75 mill.kr.  I Skipsheia er «sjarmerende sørlandshus på 101 kvm , med vidstrakt utsikt over skjær» , verdsatt til  4,6 mill.kr. 50 kvm  med «spektakulær og fascinerende beliggenhet på egen holme» står i 7 mill.kr.

Og skulle du ønske deg ensomhet ute på den ytterste nagne ø, kan du få 60 kvm  hytte, båthus og tre selveide holmer for den nette sum av 12 mill.kr.

Like før vi kommer til Brekkestø, ligger en skole. En gang hadde den 80 elever.  Kommunen vedtok å legge den ned, men folket protesterte.  Montesorri står det nå med store bokstaver. Der det offentlige svikter har den alternative metodikken overtatt.

Montessoriskolens mener at ved å tilby et differensiert og individuelt tilrettelagt læringsmiljø oppnår man en skole som skaper likhet for alle. Den legger til grunn at barn utvikler seg i ulike perioder, preget av ulike tendenser, med fokus på spesielle ting. Derfor må miljøet være tilrettelagt slik at barnet finner stimuli og utfordringer som motiverer til læring, lek og utvikling. Dette i en viss motsetning til den norske enhetsskolen, som stundom kritiseres for å tilby "undervisning som passer gjennomsnittet, og dermed bare tilpasset én gruppering."

Det ble et kort besøk denne gangen. Vi har vært her før, og vi kommer igjen. Brekkestø regnes ikke som tettsted av Statistisk Sentralbyrå. Det er neppe noen  som er lei seg for det.

Våpensalg og etisk spagat

Bør Norge selge våpen til De forente arabiske emirater? Landet som sendte en intervensjonshær for å hjelpe det autoritære regimet i nabolandet Bahrain med å slå ned et folkelig opprør i fjor, der den arabiske vårens demonstranter brutalt ble slått ned.

Norge mener det. Nok et eksempel på at avstanden mellom idealer og hverdagspolitikk øker. «Må være et helt klart brudd på de norske eksportreglene», sier direktør Jan Egeland i Human Rights Watch.

Jeg besøkte Bahrain i januar i fjor.  Og jeg husker godt studenten som guidet meg.  Da jeg spurte om situasjonen for mediene i landet, smilte han lett ironisk og svarte:  ”Du kritiserer ikke kongefamilien, media driver utstrakt selvsensur”.  Han  var forsiktig, ørene er mange i landet. Men etter hvert ble det ikke vanskelig å forstå at menneskerettighetene  ikke akkurat hadde de beste kår i det konstitusjonelle monarket, ledet av  kong Hamad fra den mektige al Khalifa-familien som har hatt makten siden midten av 1700-tallet.

Etter besøket skrev jeg i en blogg at «en litt mer demokratisk utvikling har begynt, nok til å dempe en del uro». Det var det ikke.

Kongen har både lovgivende, dømmende og utøvende makt. Han utnevner statsministeren, og statsministeren utnevner regjeringen. Kongetroskapen er sterk. Det er interessant at selv om mer enn tre av fire innbyggere er sjiamuslimer, er kongefamilien sunni (9 prosent er kristne, en høyt tall i denne del av verden).

Landet har valg, men høsten 2010 ble mange sjiamuslimer bedt om å stemme i andre valgkretser ”for ikke å forstyrre den politisk balanse”, som guiden bemerket.

Balansen ble likevel  forstyrret. En  måned etter at jeg hadde vært der,  slo protestantene til, inspirert av  det som skjedde i Tunisia like før jul i 2010. De ville  oppnå større politisk frihet og likhet for majoritetsbefolkningen av sjiitter, men etter hvert som det utviklet seg krevde også protestantene slutten på kong Ḥamad . Det sluttet med et blodig raid, men protestantene har nok ikke sagt sitt siste ord.

De siste 20 årene har det blitt et stadig sterkere militært samarbeid mellom Bahrain og USA. Amerikanske flybaser i landet var viktige under Gulfkrigen, og den 5.flåte har ankringsplass her. ”Og da skjønner du vel at et angrep på kongefamilien og det politiske systemet blir som et angrep på USA, og at en politisk endring mot kongens vilje ikke er så lett å få til", sa guiden.

Emiratene sendte våpenhjelp til  regimet i Bahrein. Vårt eksportregelverk sier at norske våpen ikke skal selges til land som er i krig og konflikt. Men vi har ikke kontroll på hvor norske våpen havner, stiller ikke krav om at det skal kreves en sluttbrukererklæring ved salg av våpen til NATO-allierte.

Emiratene og Qatar er nå akseptert som marked for norsk våpenhandel. «Etter en helhetlig og grundig vurdering», sier Utenriksdepartementet. Det er en frase som etter hvert betyr alt og ingenting og særlig tas i bruk når ideal og virkelighet – dvs. styrke norsk økonomi/norske interesser – kolliderer. Stundom er fasit gitt før det helhetlige begynner.

 UD avviser å opplyse hvilke politiske vurderinger som er gjort om demokrati- og menneskerettighetssituasjonen i de to landene: «Dette er taushetsbelagt og gradert informasjon.».

Ja ha. Vi registrerer hva menneskerettighetsorganisasjoner sier, vi leser aviser og tidsskrifter, ser fjernsyn. 

USA har store interesser i Bahrain. Men vi behøver ikke være flinkeste gutt i Nato-klassen av den grunn, selv om Oljefondet ikke skal investere i Lockheed Martin, verdens største våpenprodusent, fordi selskapet lager både klasebomber og atomvåpen. Samtidig skal vi kanskje bruke 100-200 milliarder kroner til å kjøpe kjøpe kampflyet Joint Fight Stiker F-35, fra det samme selskapet.

Musharraf kom til Norge for å takke for 300 millioner i norsk hjelp til katastrofeofre i Nord-Pakistan, samtidig som han kjøpte et nyutviklet norsk-tysk rakettvåpen for 300 millioner, til bruk mot misnøye i Nord-Pakistan.

Finansdepartementet fastslo at våpeneksport til udemokratiske regimer som Zimbabwe ikke er grunn til å utelukke av en kinesisk rederigruppe  fra  Oljefondets investeringer.

I våpenolympiske turnøvelser  er Norge en av gullkandidatene i frittstående med vår stadig bredere etiske spagat

Dagen for de små skritt

Klimaforlik –  ikke tilstrekkelig, men bedre enn regjeringens opprinnelige.

Noen av plussene: Større statlige bidrag til store kollektivprosjekt i og rundt de store byene. 

Utfasing av oljefyring av alle offentlige bygg innen 2018, og forbud mot fyring med fossil olje fra 2020. Forutsigbarthet for næringslivet.

Det store minus: Altfor sakte tempo i forhold til utfordringene.

Politisk røvertokt: SVs Lysbakken vil ta æren for at Ap ble presset av opposisjonen til forbedringer.

Taktikk for viderkomne: Forståelig, men akk så gjennomsiktig  Ap-ekskludering av Frp fra samtalene.

Politisk stimulans: De Grønne vil argumentere med at dette er langt fra godt nok, håper på mer fruktbare beitemarker før valget i 2013.

Kjekt for Johan Sverdrup: For en gangs skyld har Stortinget hatt innflytelse.

Fasit: Stor enighet om at dette er små skritt i riktig retning---

Men: --- det er ikke lett å nå frem til et bevegelig mål som fjerner seg.

Sagt om forliket:

Trusselen om farlige irreversible menneskeskapte klimaendringer tas av den politiske debattplakataen i Stortinget i flere nye år.

Ole Mathismoen, leder for politisk redaksjon i Aftenposten.

Vi er veldig glade for at de er blitt enige, og at de har fått forutsigbare rammevilkår for næringslivet, som vi har vært opptatt av. Dette er vår tids største utfordring.

 Frederic Hauge,  Bellona-leder

Tiltakene i klimaforliket er ikke tilstrekkelig for at når Norges utslippsmål Men nå har vi en omforent og forutsigbar klimapolitikk, noe som er helt avgjørende for at privatpersoner og næringsliv skal investere i klimatiltak.

Marius Holm, nestleder i ZERO

Dette skylder vi den oppvoksende generasjon.

Helga Pedersen , parlamentarisk leder, Ap

Klimaforliket er SVs nye barnehageforlik. Det sikrer at miljøpolitikken i fremtiden får et klart SV-stempel uavhengig av hvem som styrer.

Audun Lysbakken. SV-leder

Det må oppleves som ganske pussig at han måtte ha hjelp av Erna Solberg for å få det SV-stempelet han nå mener klimameldingen har fått. Det ble mer klima med Erna enn det ble med Jens. .Det ville ikke forundret meg om Frp kunne gått med på hele den pakken det nå ble enighet om

Ole Mathismoen

Det er positivt at regjeringspartiene kom oss i møte, selv om vi selvsagt gjerne skulle ha fått til mer. Vi ser fram til å forsterke klimapolitikken ytterligere etter valget neste år.

Trine Skei Grande, leder i Venstre

Jeg er spesielt glad for at vi fikk på plass en betydelig sterkere satsing på kollektivtrafikk enn det regjeringen hadde lagt opp til.  

Knut Arild Hareide, KrFs leder
 

Vi forsøkte å oppnå enighet med Frp i forrige uke, men det lyktes vi ikke med.

Helga Pedersen

Det  hun sier rett og slett ikke riktig. Hun var ikke i rommet, det var jeg. Det vi forhandlet om på fredag det ligger tett opp til resultatet. Det viser at det ikke var noen grunn til å ekskludere Frp fra samtalene. Det var uryddig, useriøst og uprofesjonelt av regjeringen.

Nikolai Astrup, H

Helga Pedersen gir politisk svada et ansikt. Når vi nå ser forliket er det veldig mange Frp-punkter som er en del av avtalen. Det rare er at forslagene våre er spiselige, men ikke ansiktene våre.

Ketil Solvik-Olsen (Frp

Større åpenhet for tilsatte

Paternalistiske bekymringer og kontrollbehov er en byråkratisk vekstnæring. Ønske om et godt image i offentligheten skaper kontroll med hvem som skal uttale seg og ikke minst om de mange man ikke synes bør gjøre det. Mediestrategier går gjerne ut på å få kontroll over tilsattes eksterne ytringer, ofte er det uttrykk for manglende toleranse for uenighet i egne rekker som ligger bak.

Lojalitetsplikten grunngis ofte med at uttalelser som fører til debatt og kritikk, vil gjøre det vanskeligere å treffe og opprettholde nødvendige beslutninger, og det vil kunne skape mistillit hos allmennheten.  Den som sier noe som ikke passer inn i et idyllisk konformitetsbilde, skal ut av rekka gå. 

I dag gjelder det Oslo kommune. Saksforholdet kan leses i denne kronikken . Kort fortalt er problemstillingen slik: Som tilsatt i kommunen kan man ikke uttale seg offentlig uten å holde arbeidsplass og stillingstittel hemmelig - selv om man klargjør at man snakker på egne vegne. Og slett ikke om man uttaler seg om ting man har greie på, dvs. arbeider med til daglig.

Oslo kommune er ikke alene. Men i virkeligheten er det kommunen som er illjoal - mot sine innbyggere. De trenger bredest mulig erfarinsgrunnlag for å forstå, og i neste omgang for å avgi stemme ved valg.  Vi trenger sterke og frimodige fagmiljøer enten de har ansvar for utdanning, helse, kommunikasjon eller forsvar, for å nevne noe,  som bør ha både rett og plikt til å redegjøre for problemer, utfordringer og mulige løsninger på sitt fagfelt. De har en faktisk kompetanse som ikke må stenges ute fra det offentlige rom. 

Dessverre er enkelte arbeidstakere som  bruker sin kunnskap utad eller har varslet inyternt om kritikkverdige forhold, blitt truet med eller blitt utsatt for represalier i form av refs, degradering og mangelende karrieremessig utvikling.

Mediestrategier går gjerne ut på å få kontroll over tilsattes eksterne ytringer, ofte er det uttrykk for manglende toleranse for uenighet i egne rekker som ligger bak. Hensikten kan noen ganger sminkes med vakre ord om "helhet", "enhet", "felles profil", alle skal smile og være glade og ikke "skade prosjekter" eller "skade arbeidsplassens omdømme". 

Lojalitetsplikten grunngis ofte med at uttalelser som fører til debatt og kritikk, vil gjøre det vanskeligere å treffe og opprettholde nødvendige beslutninger, og det vil kunne skape mistillit hos allmennheten.

Å skjule sin bakgrunn for leseren når den er relevant, er uredelig og uetterrettelig. Kronikkforfatterens  innlegg om barnevernet ville hengt i løse luften om han ikke hadde sagt hvor han hadde informasjonen fra.

«Gå tjenestevei» er et mantra som ofte brukes. Ja, i mange tilfele skal man det, for eksempel hvis det gjelder en åpenbart feilplassert leder, dårlig arbeidsmiljø, konkurransesensitive opplysninger osv. Men mange har nok opplevd det samme som kronikkforfatteren:  Tjenesteveien trenger bare ett avsperret kryss for å bli en blindgate. 

Kvaliteten på den offentlige debatt blir mindre verdifull når de som jobber konkret med de aktuelle sakene ikke får eller vil delta i diskusjonen. Hensynet til allmennheten taler imot strenge informasjonsrutiner og forsøk på å holde vekke viktige synspunkter fra fagfolk.

Tilsattes lojalitet først og fremst må være til deres egentlige arbeidsgiver, allmennheten, ikke til politikere og administratorer som ønsker å kontrollere informasjonstilgangen. I Oslo kommune har Høyre og Venstre  makt. Enn om  partiene brukte den til å presisere  for ledelse på alle plan at alternative oppfatninger trengs i den løpende debatt, og det er uheldig hvis de stenges ute med en lojalitetsbegrunnelse.