Moldova - hvorfor ikke?

Chisinau er Europas grønneste hovedstad. Moldova (må ikke forveksles med regionen Moldavia i Romania) er Europas fattigste og minst utviklede stat. Lenge dratt mellom øst og vest. Landet som var det eneste i Europa som etter 1991 valgte en kommunist som president.

Men også landet som nå ser vestover, har fått en avtale med EU (se flagget) og håper på fullt medlemskap. Den russiske bjørn brummer – og noen frykter at Moldova, særlig utbryterregionen Transnistria -  står på Putins innkjøpsliste. Men de fleste synes enn så lenge å tro på status quo.

Hvorfor dra til Moldova? Hvorfor meg? spør James Joyce. Og svarer: Fordi du var så forskjellig fra de andre. Eller: "Hvor skal du hen?", sa Ole Brumm. "Ingen steder", sa Kristoffer Robin, og så gikk de dit.

Men når du samlet litt på land og Moldova er det eneste europeiske av en viss størrelse som mangler, kan det være insentiv nok.

Jeg ble positivt  overrasket. I en populær salme skriver Carl David af Wirsén om så grønn en prakt «som smykker dal og enger». Hadde han vært med til Chisinau, ville han tatt med byer også. Hovedgaten Prada Stefan cel Mare omkranses på begge siden av praktfulle trær. Eller parkfulle som man kanskje snubles til å si etter å ha besøkt de to store parkene midt i byen. Alt ble plantet for å skape trivsel og mest mulig ren luft.

Du får gå i fred for turister og busser og guider med paraply, det siste tallet jeg så var 11.000 turister i 2012. Men når det stadig økende behovet for nye opplevelser melder seg, når London og Paris og Berlin og Praha og Budapest og Wien er besøkt – da kan Chisinau være et godt 4-5 dagers alternativ.

Her er hyggelige mennesker. På en liten restaurant havner vi på et bord ved siden av Moldova Star. 

Hun gir gjerne en liten gratiskonsert

Ingen gamleby, heftig bombing under 2.verdenskrig la mye av det gamle i grus. Men store, grønne parker, Svært vennlige mennesker. Et gammelt familieklenodium av et ur, som fagfolk i Norge kvier seg for å gjøre noe med, ble fikset – billig - på et døgn fordi vi ikke hadde mer tid. De yngre snakker og orienterer gjerne på engelsk, med de eldre er det litt vanskeligere.

Et brukbart program:

1.dag: Orientering. Spasere rundt i Chisinau, særlig på Stefan cel Mare. Titt innom en av                                      

                                                                                         kirkene – i den mest sentrale fikk vi med oss flere barnedåper samtidig, i en annen velsignet presten matvarer. Sun City er det mest sentrale varemagasinet, midt i sentrum. På merkevarer er ikke prisene er ikke langt fra de norske, men ellers kan man finne mye bra til gode priser. Tre fine museer i Chisinau: Etnografi og arkeologi, Naturhistorie, og kunst.

2.dag

                        

Omtrent en time fra Chisinau, ligger Orheiul Vechi. I et hulekloster her bodde 12 munker, 

                         nå er det bare en igjen. Han har et lite kapell og selger ikoner når han ikke leser og ber. Sovjet stengte klosteret for 70 år siden, men nå er det igjen åpent.

                                   Her er rom for de 12 munkene, med taket lavt fordi man skal fremelske ydmykhet.             I området er det gjort flere hulefunn, og utgravninger dokumenteres i et lite museum i turistsenteret før vi begynner turen opp til klosteret. Et nytt kloster er bygget like ved det gamle huleklosteret.

                           Og i den lille landsbyen som ligger lavere, kan vi besøke både tradisjonelt håndverk og en økologisk restaurant.

3.dag

                                                                                   Tur til Cricova, vinkjelleren under jorden med plass til 350 mill. liter vin. Dette har jeg skrevet om her.                                                                                                    

Moldova var Sovjets kjøkkenhage. Frodige landområder, temperert klima og jordsmonn er 

godt for å dyrke grønnsaker, frukt og vindruer. Her er eplehager som er 2 x 12 km. Moldova er kjent for sin gode vin.  Milestii Mici er ifølge Guinness World Records verdens største vinsamling.

                        

Landbruket står for en tredjedel av landets brutto nasjonalprodukt og jord. Over halvparten av innbyggerne (totalt 4,5 millioner) av de arbeidsføre er i denne sektoren, men da er det viktig å huske på at hver fjerde arbeidstaker er i utlandet,

Jeg skriver litt om forlatte kollektiver og landbruket her.            

                        

I øyeblikket er det problemer for vin- og frukteksporten til Russland.  EU fikk i april i år assosieringsavtaler med Ukraina, Moldova og Georgia og EU og USA Avtalene etablerer et utvidet frihandelsområde i Europa, og politisk vil avtalene knytte de tre nærmere EU. Etter at USA og EU nylig innførte restriksjoner overfor Russland, oppdaget russerne at det hadde helt plutselig utviklet seg tidligere ukjente giftstoffer som gjør at Russland må stoppe importen (jfr. norsk laks) fra Moldova. Det samme skjedde i 2006  da landet avslo Russlands forslag til løsning på konflikten i Transnistria-region

                                               

 Kombiner denne dagen gjerne med å dra videre til det vakre klosteret i Curchi. Også her                                                               stengte Sovjet klosteret, i 35 år, og også her er det et stort restaureringsarbeid, finansiert av mange frivillige gaver.

4.dag

Transnistria. Landet som ikke er noe land, det er det eneste området utenfor russisk sfære som hyller Lenin.

                                        

Jeg har skrevet og lagt ut mange bilder fra Transnistria her

                         

På hjemturen anbefales et klosterbesøk i Capriana. Fra 1942 og 1991 var det heller ikke                                     noen religiøs virksomhet her, de siste tiårene som barnesykehus. .

Moldova er litt mindre enn Nordland fylke i utstrekning. Har man flere dager, kan det gi et 

godt bilde av forholdene å ta en av de små minibussene som går fra Chisinau til ulike byer og 

steder rundt om i landet, som f.eks. til Volintiri. Fra små hager dyrkes frukt og grønnsaker.

Hvordan komme til Moldova? Jeg valgte Air Baltic, via Riga (4 timer i transit). Austrian Airlines har omtrent samme pris, via Wien. Toget fra Bucurest tar omlag 10 timer, og det gjør også de 5-6 bussene som går hver dag. Du trenger ikke visum.  

Hotellene er rimelige, du får et godt hotell for 4-500 kr.  Vi (to personer) betalte til sammen rundt 7500 kroner for syv overnattinger og reise t/r Stavanger.

Og før jeg forlater det personlige: Prøv gjerne en av de mange små caféene. 

Denne pavlova-kaken var en av de store nytelsene

Historie i grove trekk: Området het Bessarabia og var en del av Romania.  Sovjetisk okkupasjon i 1940, etablering av en sovjetrepublikk.  Romania ville  gjerne ha området tilbake, og kom på lag med Tyskland, som erobret området og sendte nærmere 200.000 jøder i konsentrasjonsleir. Russerne kom tilbake i 1944, og etter hvert ble et stort antall moldovere deportert til Sibir og Kasakhstan, I 1991 ble landet erklært uavhengig fra Sovjetunionen og fikk navnet Republikken Moldova.

I Transnistria, området øst for Dnestr, var en overveldende del av innbyggerne russere. De ville ikke være med i Moldavia, og gikk med hjelp av sovjetiske tropper til krig mot Moldova i 1991/92. Mer i Transnistriabloggen,

Sterke krefter utenfra ønsker sterk russisk innflytelse i Moldava. Men flertallet i folket håper på bedre vestlig kontakt. Økt turisme kan virke positivt for dette. Også det er en god grunn til å finne vei til Chisiau.

Ta oppgjør med egen urett

-Alle skuffelser til tross: Erfaringene på tre kontinenter har styrket min tro på at endring er mulig. Når mennesker eller nasjoner tar et kraftig oppgjør med egen urett istedenfor å peke på andres, settes sterke krefter i sving. Gamle fronter kommer i bevegelse, fastlåste konflikter løses, nye relasjoner blir mulige.

Jens J. Wilhelmsen (t.v med den tyske gruvearbeideren Max Bladeck og to japanske sosialdemokater, etter å ta takt til partikongressen)
har opplevd dette innen familier, i store industrier og mellom etniske grupper. Mellom Tyskland og Frankrike, Japan og Filippinene. Og han har blitt kvitt en illusjon: Det finnes ingen permanente seire i kampen mellom ondt og godt.  Den pågår hele tiden i hvert enkelt menneske og i alle nasjoner.

Stundom dukker det opp bøker som ikke får de store presseoppslag og aldri havner på noen bestselgerliste, men som likevel har et viktig budskap preget av egne opplevelser.  Wilhelmsen, 88,  har levd et liv i forsoningens tjeneste helt fra han like etter 2.verdenskrig avbrøt studiene for å være med i  bevegelsen som i dag heter Initiatives of Change ( tidligere MRA. Moralsk Opprustning), og som var bedt av en tysk delstatsregjering om å komme for å «gi nytt håp til befolkningen». 

Han har nå skrevet en meget lesbar og interessant bok om «Kunsten å forsones – Tidsvitne på tre kontinenter» (Solum forlag). Gjennom sitt heltidsengasjement i MRA/IofC kom han i kontakt med grupper i andre land, hele tiden med utgangspunkt i at den som vil endre verden , må begynne med seg selv – men ikke stoppe der.

Hans møte med MRA-normene om absolutt ærlighet, renhet, uselviskhet og kjærlighet førte etter hvert til et oppgjør med seg selv, og i bevegelsens hovedkvarter i Caux ble han utfordret til å være stille og gi samvittigheten eller Gud en sjanse til å tale til ham. Ett av fyndordene var dette: «Når mennesket lytter, taler Gud. Når mennesket adlyder, handler Gud». Og litt etter litt vokste troen på at det finnes en Gud som taler, og etter hvert ble også forbindelseslinjene mellom det personlige og det samfunnsmessige klarere. Det stimulerte til ansvar.

Oppdraget i Nordrhein-Westfalen var å stimulere til et demokratisk sinnelag, ansvarsfølelse for gjenoppbyggingen og et bedre samarbeidsklima i Ruhr-industrien, i en situasjon der klassekampen var bitrere enn vanlig motsetninger mellom arbeidere og arbeidsgivere.

Deretter dro Wilhelmsen sammen med en gruppe fra bevegelsen til Japan, som i denne perioden befant seg i et åndelig og ideologisk tomrom, og  etterkrigsårene skjerpet indre politiske konflikter og klassemotsetninger.  Fra Sør-Afrika kom spørsmålet om en gruppe der tyskere var med, kunne bevege boerne til å revurdere apartheid. Tyskerne hadde jo opplevd at troen på en rases overlegenhet førte til katastrofe, hvis noen skulle få apartheidtilhengerne til å lytte, måtte det være dem. 

En kjent embetsmann i Burundi konkluderte etter et opphold i Caux: «Det jeg opplevde der overbeviste meg om at Gud kan forme livet på jorden gjennom mennesker som lyder ham». Han dro hjem og ryddet opp i gamle synder. Dette gjorde inntrykk, og resulterte i en invitasjon fra statsministeren om å spre idealer om forsoning og ikke-vold.

Besøkene i fem afrikanske land konfronterte Wilhelmsen med spørsmålet: Har Vesten angret? «Å vedkjenne seg fakta om kolonitiden kan være en nøkkel til realisme om dagens Europa. Vår historie kan være et speil  vi kan se oss selv i. Grådighetskulturen som avlet de styggeste trekkene ved kolonialismen, er gjenkjennelige i holdningene som bidrar til finanskrisene i dag.»

Wilhelmsens arbeid har skjedd gjennom den organisasjonen som begynte under navnet Oxfordbeveglsen, men ble etterhvert Moralsk Opprustning (MRA) da dette slagordet ble lansert i 1938. Denne boken er gjennomsyret av troen på at vår tids krise er av moralsk og åndelig art. Initiatives of Change viderefører ønsket om å være en ideologi for demokratiet som kan same alle mennesker som kjenner seg forpliktet av moralsk normer.

Slike normer er ikke lette å leve opp til. Wilhelmsen legger ikke skjul på skuffelsen over  60- og 70-årenes interne konflikter om idegrunnlag og arbeidsmetoder. De stridende fraksjoner klarte ikke å finne en felles vei for bevegelsen, slik vi ofte kan se det i en del organisasjoner: Avvikende oppfatninger oppfattes som en trussel, og viljen til å la dem bære frukt i en nyskapende dialog forsvinner.

Wilhelmsens sluttappell er preget av erfaringen: Europa har misbrukt sin makt, men et ydmykt Europa kan bli en fredsfaktor. «Ydmykhet kan vise seg å være viktigere enn overlegen styrke, og den kan åpne dører som bruken av økonomiske eller militære maktmidler har satt i baklås»

Når jeg leser denne boken, som i all sin fremstilling er et verdidokument, tenker jeg på Nils Simonssons ord:

Man skal være - tror jeg visst -
realist,

men på ingen måte fatalist,
og i grunnen optimist,
samt fremfor alt og først og sist
idealist.

Transnistria, landet som ikke finnes - mellom øst og vest

"Hvis russerne gikk inn i Transnistria via Ukraina ville minst 95 pst av innbyggerne stå i gatene og applaudere", sa en til meg da jeg besøkte Moldava i fjor.
Trans….hva for noe? I teorien en del av Moldova, i praksis en stat med militære og økonomiske garantier fra Russland –

«Den russiske utbryterrepublikken Transnistria kan bli det nye konfliktområdet mellom Russland  og Vesten. USA deltar i denne uken i en militærøvelse i Transnistria», skriver Dagens Næringsliv onsdag 22.juli 2015.. Russlands annektering av Krim, krigen i Øst-Ukraina og et elendig forhold mellom Russland og Vesten har skapt  frykt for at Russland ekspanderer vestover fra Krim, via Odessa og Svartehavskysten for å binde sammen emd Transnistria.

Moldova er ikke medlem av Nato, men er med i Natos Partnerskap for Fred, og i denne uken arrangeres en øvelse der USA deltar.

Det er mange gode grunner til å besøke Moldova og spesielt hovedstaden Chisnau, flere enn jeg trodde da jeg reiste dit. Men en av dagene bør du unne deg en tidsreise.

Det er ca. 70 km med en rimelig minibuss til Tiraspol, hovedstaden i ikke-landet Transnistria, som betyr landet

øst for kryssordelven Dnestr (her sløses ikke med vokalene). Vi kommer til et område der innbyggerne ville stå i gatene og juble henrykt dersom russiske troppet veltet inn via Ukraina.

Fra nåtid til fortid - nesten som å komme til det gamle Sovjetunionen. Den eneste regionen i det gamle Øst-Europa der det røde flagget, sigden og hammeren fremdeles står høyt i rubelkurs, der bilder og statuer av Lenin får god plass. 

Og mens Moldovas flagg og EU-flagget vaier frisk fra flere kontorer i Chisinau, er det mest interessante i flaggveien i Tiraspol  flaggene fra ambassaden til de eneste land som anerkjenner Transnistria, to utbryterrepublikker i Georgia: Abkhasia og Sør-Ossetia. Heller ikke er de internasjonalt anerkjent “Vi ranker oss sammen, vi vinkvister små, som vi sang på søndagsskolen.

Dette er en del av Moldova og likevel ikke. I praksis en russisk enklave i snart 25 år, skal man tro folkeavstemningen for11år siden ønsker over 95 pst tilknytning til Russland. "Vår sjel er russisk", som en sier. I mars i fjor sendte man en søknad til den russiske dumaen om å få bli en del av Russland. Men – foreløpig – synes russerne at situasjonen er best som den er, selv om man årlig gir gratis gass ( i realiteten en lån på rundft 5 milliarder dollar) g  ikke ubetydelige beløp til landets pensjonsfond. Og ikke å forglemme - rundt 2000 soldater er stasjonert her.

Russland og likevel ikke. Området, eller la oss for enkelthets skyld kalle det landet, med ikke ubetydelig geopolitisk betydning. En pro-russisk separatistenklave innenfor grensene til et mulig EU-medlem. Et frontomåde i kontroversene mellom Russland og Vesten.¨

Det går smertefritt å passere grensen. Passet sjekkes, og du får en lapp som forteller at du kan være 10 timer i landet. Vil du være lenger, må du registrere deg hos politiet.

Her forsvinner de latinske bokstavene, det kyrilliske alfabetet overtar. Vi kommer raskt til et industriområde, noen av bygningene virker tomme og forlatte. Men i sovjettiden var mye av industrien samlet her - det har skadet den moldovske økonomien.

Vi kjører forbi stadion. Her er hjemmebanen til klubben FC Sheriff Tiraspol til, klubben som har vunnet ligaen de siste 13 årene. Kanskje det var seiersrekken som gjorde at Trondheim er blitt en av byen fire vennskapsbyer?

Klubben og stadion er eid av et av de største selskapene i landet, et slags Statoil. Her styrer Smirnov jr., mens broren er tolldirektør, Og faren? Igor Smirnov, president fra 1991 til 2011, da kom han bare på 3.plass i valget.

Tiden under ham var nærmest en gangster- eller mafiaepoke. Korrupsjon, smugling, trafficking og alt som ille er. Nå bedrer det seg, sier de som har greie på det, det nytter å anmelde korrupsjon. Innimellom.

De sentrale deler av Tiraspol er som et sovjetisk friluftsmuseum. Ingen store varemagasiner. Kredittkort slår ikke an. Myntenheten er lokale rubler som ikke kan brukes utenfor landet, men jeg betaler med moldovske lei, og det går greit. I den lille restauranten har de forøvrig  et toalett som overgår alle tilsvarende jeg har funnet i Chisinau.

Vi spaserer rundt i og passerer en stor vegg der det  henger bilder av 30 store militære helter, to av dem kvinner.

Det sentrale området er spredt. 

Jeg krysser en av de store gatene, både den og en bred aveny hadde tålt betydelig større trafikkmengder.

Raskt får jeg øye på den store Lenin-statuen foran regjeringsbygningen.

På den andre siden av gaten er en T24-tank,

Den ukjente soldats grav og den evige ild, og

et minnesmerke over soldater som falt i krigen for å slippe å bli innlemmet i Moldova 1990-92, og de som falt i Afghanistan. 

 

Parker og grøntområder er det mye av i Tiraspol – som i Chisinau – og områdene er lagt 

vel til rette for neste generasjon. Litt oppe i aldersklassene innprentes den russiske tilhørigheten, og selv med den forankret, sier mange av de unge at de må dra til Chisinau for å studere, ingen bryr seg om transnistriske eksamenspapirer.

Kjører vi litt rundt i byen det ikke vanskelig å skjønne at Russland har investert endel I sykehus, barnehager og annen infrastruktur. Det som ellers er å se i Tiraspol, kan leses her

Jeg drar heller til det vakre klosteret  Noul-Neamţ i Chiţcani, ikke så mange kilometer utenfor byen. 

De fire kirkene og øvrige bygninger  ble stengt av Sovjet-myndighetene i 1962 og brukt til sykehus, men gjenåpnet rundt 1990,

sier eneav de 20 prestene. Her en rumenskspråklig  skole for ortodokse prester. Restaureringen er kommet langt, alt finansiere av private gaver.

Like i nærheten stopper vi et øyeblikk foran kulturhuset i kommunen og et særdeles iøynefallende Lenin-minnesmerke. Det symboliserer dagens Transnistria

Moldaova står i en liten mellom Russland og esten. Politisk er det flertall for sterkere tilknytning til Vesten, men da landet nylig undertegnet en samarbeidsavtale med EU, innførte Russland øyeblikkelig importforbud på frukt, grønnsaker, kjøtt- og ikke minst vin. Og mange moldovere arbeidere i Russland.

Det blir ikke lett for Moldova fremover. Heller ikke for EU og Nato.

 

 

Fortiden bak gjerdet

En times kjøring fra Chisinau møter vi fortiden

Bak et gjerde er et totalt forfalt kollektivbruk fra sovjetstaten og kommunistisk tenkning For å finansiere den kraftige industribyggingen skulle den velstående delen av bondeklassen utarmes, og jordbruket skulle mekaniseres slik at det ble frigitt arbeidskraft for industrien.

Tvangskollektiviseringen i Moldova, et rikt landbruksområde, begynte for alvor rundt 1940. Store deler av de rikeste bøndene gjorde så godt de kunne for å ødelegge dette, og tvangskollektiviseringen førte til at svært mange av dem ble sendt i tvangsarbeidsleirer eller drept. All motstand mot kollektivbrukene slått ned med knallharde virkemidler. Etter at Moldova ble uavhengig i 1991, ble det dårlig grobunn for kollektivtanken.

I Det kommunistiske partis manifest skrev Engels og Marx: «I det borgerlige samfunnet hersker  fortida over samtida, i det kommunistiske hersker samtida over fortida.» I dag er det kommunismen som er fortid – bak gjerdet. Moldova kjemper for en fastere tilknytning til Vesten gjennom avtale med EU.

Den store vinattraksjonen

Glad i vin eller ikke ­ uansett må du besøke Cricova hvis du kommer til Moldova. Jeg er 70-80 meter under bakken, vel en halvtime fra hovedstaden, Chişinău. Stikkordet er vin, bestemmelsesstedet  en av Moldovas toppattraksjoner .

På veien hit har jeg passert en rekke store vinmarker. Og jeg er inne i en 120 kilometer lang kalksteinlabyrint av menneskelagde ganger. Det 

påstås at Juri Gagarin som fant frem i verdensrommet, gikk seg vill her. Trolig bare en god turistskrøne. Men det som er sikkert – i den gamle Sovjetunionen gjorde man Moldova til det viktigste vin- og fruktproduserende området.

Det underjordiske anlegget kan trafikkeres av vanlige biler, og har en imponerende og veldreid layout. -Robust, ville kanskje Erna Solberg ha sagt. På skryteveggen finner jeg ingen nordmenn, det nærmeste vi kommer er Angela Merkel

Her er det 12-14 grader året rundt. –Ideelle forhold for vinlagring, sier guiden.

I hallen som jeg viser et utsnitt av, ligger 240 flasker vin i ca. 2700 staller, til sammen rundt 650.000. Bare 600 - i denne sammenhenger er det kanskje riktigere å si 1 promille.

Det er champagne som lagres her. Men ettersom den betegnelsen er patentert i Frankrike må den kalles noe annet, musserende vin. De bruker klassiske franske metoder oppfunnet av munken Dom Pierre Perignon. Her snus flaskene med korte mellomrom, her settes de i ulike vinkler, bunnfallet samler seg i flaskehalsen,  korken dypfryses og kan lett trekkes opp sammen med bunnfallet før endelig korking.

Verdens største vinsamling  i kjelleren er beskyttet av UNESCO.

 Samlingens dyreste er en påskevin fra Jerusalem 1902, verdsatt til 150.000 euro, over 1,2 mill.kr. Neppe drikkbar, det var nok ikke den Rose Kennedy tenkte på da hun 100 år gammel sa:"Jeg er som gammel vin. De tar meg ikke frem særlig ofte, men jeg holder meg godt". 

 Her kan Vladimir Putin og John Kerry og andre notabiliteter hente kvalitetsvin de har fått som gaver, de har sine egne små lagringsceller . En av cellene er merket Heinrich Himmler. Der ligger hans resterende vinsamling fra 1945 – den blir nok ikke hentet.

Og når vi snakker om notabiliteter, her feiret Putin sin 50 årsdag med 65 utvalgte gjester rundt det store bordet i Gjestesalen.

I alt kan det her lagres 350 millioner liter vin.

I store tønner laget av amerikansk eik ,i  lagerrom, i tanker. Også en avholdsmann synes dette er vel verd et besøk, full av inntrykk.

.