-Alle skuffelser til tross: Erfaringene på tre kontinenter har
styrket min tro på at endring er mulig. Når mennesker eller nasjoner tar et
kraftig oppgjør med egen urett istedenfor å peke på andres, settes sterke
krefter i sving. Gamle fronter kommer i bevegelse, fastlåste konflikter løses,
nye relasjoner blir mulige.
Jens J. Wilhelmsen (t.v med den tyske gruvearbeideren Max Bladeck og to japanske sosialdemokater, etter å ta takt til partikongressen)
har opplevd dette innen familier, i store industrier og mellom etniske grupper. Mellom Tyskland og Frankrike, Japan og Filippinene. Og han har blitt kvitt en illusjon: Det finnes ingen permanente seire i kampen mellom ondt og godt. Den pågår hele tiden i hvert enkelt menneske og i alle nasjoner.
Deretter dro Wilhelmsen sammen med en gruppe fra bevegelsen til Japan, som i denne perioden befant seg i et åndelig og ideologisk tomrom, og etterkrigsårene skjerpet indre politiske konflikter og klassemotsetninger. Fra Sør-Afrika kom spørsmålet om en gruppe der tyskere var med, kunne bevege boerne til å revurdere apartheid. Tyskerne hadde jo opplevd at troen på en rases overlegenhet førte til katastrofe, hvis noen skulle få apartheidtilhengerne til å lytte, måtte det være dem.
Besøkene i fem afrikanske land konfronterte Wilhelmsen med spørsmålet: Har Vesten angret? «Å vedkjenne seg fakta om kolonitiden kan være en nøkkel til realisme om dagens Europa. Vår historie kan være et speil vi kan se oss selv i. Grådighetskulturen som avlet de styggeste trekkene ved kolonialismen, er gjenkjennelige i holdningene som bidrar til finanskrisene i dag.»
Wilhelmsens arbeid har skjedd gjennom den organisasjonen som begynte under navnet Oxfordbeveglsen, men ble etterhvert Moralsk Opprustning (MRA) da dette slagordet ble lansert i 1938. Denne boken er gjennomsyret av troen på at vår tids krise er av moralsk og åndelig art. Initiatives of Change viderefører ønsket om å være en ideologi for demokratiet som kan same alle mennesker som kjenner seg forpliktet av moralsk normer.
Slike normer er ikke lette å leve opp til. Wilhelmsen legger ikke skjul på skuffelsen over 60- og 70-årenes interne konflikter om idegrunnlag og arbeidsmetoder. De stridende fraksjoner klarte ikke å finne en felles vei for bevegelsen, slik vi ofte kan se det i en del organisasjoner: Avvikende oppfatninger oppfattes som en trussel, og viljen til å la dem bære frukt i en nyskapende dialog forsvinner.
Wilhelmsens sluttappell er preget av erfaringen: Europa har misbrukt sin makt, men et ydmykt Europa kan bli en fredsfaktor. «Ydmykhet kan vise seg å være viktigere enn overlegen styrke, og den kan åpne dører som bruken av økonomiske eller militære maktmidler har satt i baklås»
Når jeg leser denne boken, som i all sin fremstilling er et verdidokument, tenker jeg på Nils Simonssons ord:
Jens J. Wilhelmsen (t.v med den tyske gruvearbeideren Max Bladeck og to japanske sosialdemokater, etter å ta takt til partikongressen)
har opplevd dette innen familier, i store industrier og mellom etniske grupper. Mellom Tyskland og Frankrike, Japan og Filippinene. Og han har blitt kvitt en illusjon: Det finnes ingen permanente seire i kampen mellom ondt og godt. Den pågår hele tiden i hvert enkelt menneske og i alle nasjoner.
Stundom dukker det opp bøker som ikke får de store
presseoppslag og aldri havner på noen bestselgerliste, men som likevel har et
viktig budskap preget av egne opplevelser.
Wilhelmsen, 88, har levd et liv i
forsoningens tjeneste helt fra han like etter 2.verdenskrig avbrøt studiene for å
være med i bevegelsen som i dag heter
Initiatives of Change ( tidligere MRA. Moralsk Opprustning), og som var bedt av
en tysk delstatsregjering om å komme for å «gi nytt håp til befolkningen».
Han har nå skrevet en meget lesbar og interessant bok om «Kunsten å forsones – Tidsvitne på tre kontinenter» (Solum forlag). Gjennom sitt heltidsengasjement i MRA/IofC kom han i kontakt med grupper i andre land, hele tiden med utgangspunkt i at den som vil endre verden , må begynne med seg selv – men ikke stoppe der.
Han har nå skrevet en meget lesbar og interessant bok om «Kunsten å forsones – Tidsvitne på tre kontinenter» (Solum forlag). Gjennom sitt heltidsengasjement i MRA/IofC kom han i kontakt med grupper i andre land, hele tiden med utgangspunkt i at den som vil endre verden , må begynne med seg selv – men ikke stoppe der.
Hans møte med MRA-normene om absolutt ærlighet, renhet,
uselviskhet og kjærlighet førte etter hvert til et oppgjør med seg selv, og i
bevegelsens hovedkvarter i Caux ble han utfordret til å være stille og gi
samvittigheten eller Gud en sjanse til å tale til ham. Ett av fyndordene var
dette: «Når mennesket lytter, taler Gud. Når mennesket adlyder, handler Gud».
Og litt etter litt vokste troen på at det finnes en Gud som taler, og etter
hvert ble også forbindelseslinjene mellom det personlige og det samfunnsmessige
klarere. Det stimulerte til ansvar.
Oppdraget i Nordrhein-Westfalen var å stimulere til et
demokratisk sinnelag, ansvarsfølelse for gjenoppbyggingen og et bedre
samarbeidsklima i Ruhr-industrien, i en situasjon der klassekampen var bitrere
enn vanlig motsetninger mellom arbeidere og arbeidsgivere.
Deretter dro Wilhelmsen sammen med en gruppe fra bevegelsen til Japan, som i denne perioden befant seg i et åndelig og ideologisk tomrom, og etterkrigsårene skjerpet indre politiske konflikter og klassemotsetninger. Fra Sør-Afrika kom spørsmålet om en gruppe der tyskere var med, kunne bevege boerne til å revurdere apartheid. Tyskerne hadde jo opplevd at troen på en rases overlegenhet førte til katastrofe, hvis noen skulle få apartheidtilhengerne til å lytte, måtte det være dem.
En kjent embetsmann i Burundi konkluderte etter et opphold i
Caux: «Det jeg opplevde der overbeviste meg om at Gud kan forme livet på jorden
gjennom mennesker som lyder ham». Han dro hjem og ryddet opp i gamle synder.
Dette gjorde inntrykk, og resulterte i en invitasjon fra statsministeren om å
spre idealer om forsoning og ikke-vold.
Besøkene i fem afrikanske land konfronterte Wilhelmsen med spørsmålet: Har Vesten angret? «Å vedkjenne seg fakta om kolonitiden kan være en nøkkel til realisme om dagens Europa. Vår historie kan være et speil vi kan se oss selv i. Grådighetskulturen som avlet de styggeste trekkene ved kolonialismen, er gjenkjennelige i holdningene som bidrar til finanskrisene i dag.»
Wilhelmsens arbeid har skjedd gjennom den organisasjonen som begynte under navnet Oxfordbeveglsen, men ble etterhvert Moralsk Opprustning (MRA) da dette slagordet ble lansert i 1938. Denne boken er gjennomsyret av troen på at vår tids krise er av moralsk og åndelig art. Initiatives of Change viderefører ønsket om å være en ideologi for demokratiet som kan same alle mennesker som kjenner seg forpliktet av moralsk normer.
Slike normer er ikke lette å leve opp til. Wilhelmsen legger ikke skjul på skuffelsen over 60- og 70-årenes interne konflikter om idegrunnlag og arbeidsmetoder. De stridende fraksjoner klarte ikke å finne en felles vei for bevegelsen, slik vi ofte kan se det i en del organisasjoner: Avvikende oppfatninger oppfattes som en trussel, og viljen til å la dem bære frukt i en nyskapende dialog forsvinner.
Wilhelmsens sluttappell er preget av erfaringen: Europa har misbrukt sin makt, men et ydmykt Europa kan bli en fredsfaktor. «Ydmykhet kan vise seg å være viktigere enn overlegen styrke, og den kan åpne dører som bruken av økonomiske eller militære maktmidler har satt i baklås»
Når jeg leser denne boken, som i all sin fremstilling er et verdidokument, tenker jeg på Nils Simonssons ord:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar