Gaver, premisser og feilprioritering

Skal enkeltpersoner som gir milde gaver til i utgangspunktet gode tiltak,  kunne legge premisser i strid med mottakers strategi? Eller føre til at et land i stedet for å basere seg på global kunnskap, satser på  tiltak som bommer på målet? 

Det dreier seg om  forretningsmannen Ole Ottersland  på Sørlandet. Det dreier seg om Bill Gates (som for øvrig vil donere hele sin formue, p.t. over 300 milliarder kroner, til veldedige formål) og Jens Stoltenberg.

Ottersland  ga et tilbud til Sørlandet sykehus. 25 mill.kr  til robotkirurgi for prostatakreft. Men – den måtte plasseres ved sykehuset i Arendal, ikke i Kristiansand.   Har man fulgt med i striden mellom de to sykehusene og de to fylkene (som for lengst burde vært slått sammen til ett Agder-fylke), er det ikke vanskelig å forstå bakgrunnen for gaven. 

Sykehusdirektøren fastholdt at all urologisk kreftkirurgi skal samles i Kristiansand, at roboten likevel kam plasseres i Arendal, med betjent av kirurger fra begge sykehus, og at man i løpet av 5-7 år kunne få en robot også Kristiansand.  Dette var å gå lenger enn byråkratene i Helse-Sør, som mener at det er nok roboter i Norge, og at sørlandspasienter kan sendes til roboter med ledig kapasitet i Stavanger og Skien.

Ottersland godtok ikke premisset om  Kristiansand og  langsiktigheten, og trakk derfor tilbudet om 25 mill.kr. tilbake. Utpressing? Forsøk på å diktere det offentlige? Snublende nært.

Private gaver skal mottas med  stor takk – vi har for få av dem – men de må være uten premisser.  Et godt givereksempel:  Trond Mohn i Bergen har gitt over 700 millioner i pengegaver til  forskjellige formål innen utdanning, forskning og idrett, uten at han så langt jeg har sett knytter kontroversielle forbehold til dem (nylig har en leverandør protestert på at komplisert medisinsk utstyr skal vedlikeholdes av produsenten).

Så til en sak med større dimensjoner. Bill Gates har markert seg som en av  hovedsponsorene  i det internasjonale vaksinefondet GAVI. Norge har fra starten for elleve år siden vært blant de største bidragsyterne, 500 mill.kr årlig.  Jens Stoltenberg satt i styret i finansieringsfondet til Gavi  til han ble statsminister i 2005. 

Spørsmålet er reist:  Er  vaksinering av verdens barn det beste tiltaket for  å redusere barnedødelighet ?

 

Jeg skal passe meg vel for antyde at jeg har noen som helst slags peiling på global barnehelse. Men jeg har litt peiling på Ola Didrik Saugstad, som i en artikkel i Morgenbladet retter skarp kritikk mot Norges holdning til dette spørsmålet.  Saugstad er professor i barnesykdommer,  trolig den barnelegen i Norge som er mest anerkjent internasjonalt og mest referert noensinne. Han har drevet banebrytende forskning som har vunnet gjenklang i internasjonale retningslinjer på området barnedødelighet. Blant hans mange utmerkelser er ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden  «for innsatsen hans for barnemedisinsk forsking.»

Det er grunn til å være stolt over at statsministeren er engasjert i global barnehelse. Men Saugstad mener han har gjort en fundamental feil ved å legge vekt på vaksinering, «dette er ikke den mest effektive måten å redusere barnedødeligheten på». Saugstad fremholder at alle som arbeider seriøst med barnedødelighet er å redusere nyfødtdødelighet, særlig ved å bedre mors helsetilstand. «Og dette gjøres kanskje best ved å sikre unge kvinner skolegang og utdannelse, og dermed forhindre at unge jenter blir giftet bort å blir gravide».

Det er for tidlig fødsel, oksygenmangel ved fødselen og infeksjoner som er de viktigste dødsårsak for verdens nyfødte. Mors og barns helse henger sammen.

Saugstad er glad for at vi for første gang har fått en stortingsmeldingen om global helse, men mener at den reflekterer Stoltenbergs synspunkter og «står i fare for å bli husket som en fiks idé fordi den er ensidig». Han spør: «Er det ikke på tide at vi får noen håndfaste vitenskapelige  rapporter om effekten av norsk satsning på feltet internasjonal mødre- og barnehelse?»

Jeg synes spørsmålet bør engasjere handlingsorienterte Dagfinn Høybråten, som nå – takket  være Jens Stoltenberg – er blitt styreleder i GAVI. Det kunne også være interessant å en eventuell bekreftelse på forutsetningene om at markedskreftene ville sørge for at prisene på vaksiner, som følge av GAVIs storsatsing, gikk ned.  For noen år siden skrev Bistandaktuelt: "Så langt har dette ikke slått til. Ett legemiddelfirma, Glaxo-SmithKline, produserer for eksempel den nye kombinasjonsvaksinen – til ti ganger høyere pris enn de gamle enkeltvaksinene." Har dette endret seg i positiv retning?   

Jeg vet ikke om fagmannen Ola Didrik Saugstads situasjonsforståelse er mer eller mindre dekkende enn Stoltenbergs og Gates. Men det er ikke vanskelig å være enig med ham i at «norske politikere må ikke la Bill Gates styre agendaene, det må forskning og vitenskapelig analyse gjøre». Er det rett og slett slik at vi feilprioriterer vår innsats? At Saugstad har et poeng når han fremholder at «Norge bruker sine penger til å pådytte verden en analyse som verden i stor grad ikke er interessert i, og som i tillegg bommer på målet. Dette er kulturimperialisme».