Pinse - noe kristne greier?

Er pinse fordi Jesus var russ? En prest fikk spørsmålet fra en ungdom, tilsynelatende i fullt alvor.  Og åpå nettet skriver Megg: ”Hva er Pinse egentlig? Er det noe kristne greier? Har spurt noen andre, men ingen som vet”.

Forvirringen rundt pinse er stor, for mange er helgen en ekstra fridag og markering av en gryende sommerfølelse. I år er temperaturene slik at det dennesidige nok vektlegges enda sterkere enn vanlig, Rogaland var varmest i landet en dag i denne uken, og Oslo har ikke hatt en varmere maidag siden 1946.

Navnet pinse kommer av det greske ordet pentekost, som betyr ”femtiende”, for det er femti dager mellom påske og pinse. Den kristne kirke feirer pinse fordi Gud sendte Den Hellige Ånd til jorden på en ny og helt avgjørende måte. Ånden forvandlet disiplenes feighet til frimodighet. Fra pinsedag av fikk ordet misjon en ny og dynamisk mening. På mange måter er det riktig å kalle pinsen kirkens fødselsdag.

Den norske kirke er et resultat av misjonsvirksomhet. Evangeliet ble brakt til Norge og slo røtter her gjennom mennesker på reise. Fra første stund ble det gitt videre av mennesker på reise. Sagaen forteller om Leiv Eirikson at han ble sendt av kong Olav Trygvason til Grønland for å drive misjon. Ruiner etter domkirke og andre bygninger på det gamle bispesetet Gardar forteller at arbeidet bar frukt. Slik kan vi følge sporene av en misjonerende kirke i Norge via Island og Grønland, like til Newfoundland allerede før 1000-tallet. I mer enn 1000 år har vår kirke vært en misjonerende kirke.

I Norge er begrepet misjon blitt sterkt knyttet til noen av de religiøse bevegelsene på 18- og 1900-tallet. Å bringe evangeliet til alle folkeslag, var en hovedsak for misjonsbevegelsen. Det førte til at mange rogalendinger en tid var bedre bevandret i stedsnavn på Madagaskar enn i Norge.
Misjonsbevegelsen åpnet en lukket, nasjonal embedskirke for det folkelige, for frivillig initiativ, åpnet for verden utenfor Norge og for den universelle kirke. Misjonsbevegelsen ga også viktige impulser til den strukturen som senere vokste fram gjennom de kirkelige aktivitetene i rådskirkens regi. Misjonen har vært demokratibyggende – spør bare lederskapet i Madagaskar.

Misjon handler om kirkens offensive side. Og alt som er offensivt får gjerne noe ubehagelig over seg. Ordet offensive på engelsk uttrykker dette ved samtidig å bety ”offensiv” og ”støtende”. Å dele evangeliet må være et anstøt fordi evangeliet, som er ordet om korset, har anstøtelige trekk. Kirken må således regne med å møte motstand når den deler evangeliet med noen.

Men for noen mennesker er misjonsbegrepet blitt lukket, eller oppleves som problematisk, fordi de bærer på sår i møte med kristendommen. Ikke minst ser vi dette i saker om noen misjonærbarn som ble utsatt for overgrep - i en vid tolkning av ordet. Ordningen med at misjonærer både i Asia og Afrika måtte sende barna til en skole langt borte fra far og mor, eller lot dem bli hjemme på barnehjemmet i Stavanger, ble for noen en vond opplevelse, mens andre hadde det helt greit. Innen samme familie kunne barn ha helt ulike følelser.

Misjonsvirksomhetens plass i det vestlige ekspansjonsbildet er sammensatt og mangetydig. Den hadde et selvstendig anliggende: å utbre evangeliet til nytt liv, og den drev sin virksomhet på en måte som i det store og hele var mer kulturåpen, bevarende og fornyende enn annen vestlig innflytelse. Den bekreftet alle menneskers verdi og førte til betydelige sosiale reisninger. Misjonsbevegelsen fødte den økumeniske bevegelse, og den har gjort verden til et bedre sted å leve for millioner av mennesker. Samtidig var virksomheten preget av etnosentrisme (å gjøre sin egen kultur til målestokk for andre) og paternalisme i møte med ”den som er annerledes”.

Dette er en belastning hele kirken deler at misjonsbegrepet lenge ble så sterkt knyttet til Vestens ekspansjon - politisk, økonomisk, teknologisk og kulturelt. I ettertid har både samfunnet, det økumeniske kirkefellesskapet og misjonsbevegelsen tatt nødvendige oppgjør med ideologiske og praktiske sider ved denne ekspansjonen. Den norske kirke har erkjent uheldige grep i forholdet til samiske folk og Romani-folket.

Etnosentriske og paternalistiske holdninger er dype trekk i den menneskelige natur. Derfor er det nødvendig at kirken har et vedvarende selvransakende lys på hvordan de kommer til uttrykk. Kirkerådet har utfordret misjonsorganisasjonene til å identifisere de skillevegger de må rive ned i dag for å utvide kirkens forsonende og helbredende fellesskap. I 2009 driver organisasjonene i det store og hele sitt arbeid som samarbeidstiltak med selvstendige kirker. Det er de nasjonalkirkene som inviterer til spesifikke arbeidsoppgaver. Likevel kopler mange misjonsbegrepet med en overlegenhetstanke. Det kan ha sammenheng med at det er tungt å endre tradisjonelle bilder og oppfatninger. Jeg tror det er viktig at misjonsorganisasjonene kommuniserer svært tydelig de endringer de har gjennomgått og det nye globale mønsteret i kirkens misjon.

Misjonsbegrepet rammes også av sammenbruddet av et absolutt sannhetsbegrep i det postmoderne samfunnet. Blant mange mennesker relativiseres sannhetsbegrepet til det som er sant for noen. Å hevde egen tro som sann i universell betydning stemples av disse som ”fundamentalisme”, respektløshet og arroganse.
Men Kirken må uansett som en bekjennende kirke holde fast ved sin tro på Jesus Kristus som ”veien, sannheten og livet”, og ta de praktiske konsekvenser av denne tro ved å dele den med alle og ved å bekjenne denne tro i en urettferdig verden.

Det hersker en viss kunnskapsløshet om misjonen. For noen år siden var jeg i Blånildalen i Etiopia. Det var folkefest hos gumuz-folket, og den norske ambassadøren kom i fly fra Addis Abeba. Bakgrunnen var at de nå fikk sin første bok på deres eget språk. Misjonærer hadde skapt et skriftspråk, og selv om Det nye testamente naturlig nok ble den første boken de fikk, vil det etter hvert kunne komme andre. Misjonen hadde gitt 450 000 mennesker et språk. Det er nokså nøyaktig det motsatte av kulturimperialisme, og de som i dag sitter lett henslengt ved cafebordet med cafelatten eller rødvinen sin og snakker lett nedlatende eller foraktelig om den store hvite misjonær som kommer og ødelegger de innfødtes kultur, de skulle ha vært med til Blånildalen den søndagen. Og dette er jo bare ett av de mange eksempler på hvordan misjonen har vært med på å styrke folkegruppers kulturelle identitet.

Kirkens Nødhjelp driver ikke misjon, organisasjonen arbeider med katastrofehjep i øyeblikket, og aller viktigst: langsiktig utviklingsarbeid. I Mali var det en muhammedaner som tok en lapp opp av lomma si og sa: ”Du skulle bare vite hva det har betydd for oss at dere fremmede har lært oss å lese. Det har gitt oss en helt ny selvrespekt”. Og så la han til – med et lite smil: ”Allah er stor, men Kirkens Nødhjelp er større”. Misjonsorganisasjonene driver også utviklingsarbeid.

Tyngdepunktet i kristenheten har flyttet seg, enveis-påvirkningen er blitt en tovei-kommunikasjon og har gjort at Den norske kirke har lyttet og åpnet seg for impulsene og inspirasjonen fra den verdensvide kirke, særlig fra kirkene i sør.

Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, i dag har fått et dynamisk, misjonerende, frimodig og sterkt preg om langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever. I dag får den norske kirke prestehjelp fra Afrika. Den ring som Det norske Misjonsselskap i Stavanger begynte å arbeide på i 1842, er blitt hel.