Folkekirken - hva nå?

Mandag 21.mai – FNs internasjonale dag for kulturelt mangfold -  er Staten blitt konfesjonsfri og Den norske kirke  mer fristilt som trossamfunn. Begge deler er nødvendig, men ikke tilstrekkelig,  om trosfriheten skal sikres i det norske samfunnet.

Verdigrunnlaget «forbliver vor kristne og humanistiske Arv»., dessuten «Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne».  Med andre ord trosfrihet, respekt for ulikhet og vern av minoriteter.

Dette betyr  ikke at statskirken er forsvunnet, men kirkens bånd til Staten svekkes. Den norske kirke skal ha særskilt forankring i Grunnloven, §16 sier  at «Alle Indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse. Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan af Staten. Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov. Alle Tros- og Livssynssamfund skulle understøttes paa lige Linje.»

Vi kommer fortsatt til å være i en situasjon der grupper vil angripe Statens  forankring i et kristent-humanistisk verdigrunnlag, vil endre formålsparagrafer i skolen. Så langt innebærer endringene:

·         Den norske kirke blir ikke et eget rettssubjekt.

·          Kongen – dvs Regjeringen eller departementet – kan reise læresak vedrørende en biskop, skal vurdere de rettslige vilkårene for eksempel om et læreavvik er så omfattende, sentralt og vedvarende at det oppfyller lovens vilkår for avskjed.

·          Staten skal lønne og ha arbeidsgiveransvaret for biskoper, proster, prester, og disse skal fortsatt skal være statstjenestemenn.

·         Regional og sentral kirkelige administrasjonen skal fortsatt være en del av statsforvaltningen.

·          Forvaltningsloven og offentlighetsloven skal fortsatt gjelde for lovbestemte kirkelige organer.

·          Kommunene skal ha lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet, og
  kommunale representasjon i kirkelig fellesråd videreføres.

Vedtaket er et viktig skritt på veien mot fullt skille, et skille Den norske kirke ønsker, men ser at det trengs tid og overgangsordninger. Neste skritt er at presteskapet ikke lengre skal være statsansatt. 
Noen synes man går altfor langt, og aksjonerer, «ta ikke Jesus ut av Grunnloven». Men folket har ikke mistet sin kirke og kommer ikke - i alle fall neppe i første omgang  - til å merke noen forskjeller i det daglig.
Den norske kirke har vært mer en kommunekirke enn en statskirke, rundt 2/3 av bevilgningene kommer fra kommunebudsjettene. I fremtiden må nok kirken selv sørge for å økt inntektene gjennom systematisert givertjeneste  og innsamlingsarbeid    .
 
Stat og kirke er på linje når det gjelder fremtiden:
«Det er jo ikke gjennom paragrafer man forankrer kristendommen i samfunnet, men gjennom måten folkekirken bærer kultur, tradisjoner og verdier på» (Jens Stoltenberg, statsminister).
«Endringene har ikke noe med en  eventuell avkristning av Norge å gjøre. Det er andre forhold enn lovbestemmelser som avgjør kristendommens fremtid i Norge. Det kristne fellesskapet kan ikke grunnlovfestes» (Svein Arne Lindøe, leder i Kirkerådet)

  

Den kristne enhetskulturen har i praksis opphørt å eksistere. Den har til dels smuldret opp innenfra, og den er under angrep utenfra. Både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.

I Norge har det foregått en stille og langsom endring fra ortodoksiens epoke til postmodernismens super-individualisme. Livsfølelse og selvforståelse er endret:
- fra Gud der ute til Gud her inne i meg
- fra tro som det å holde for sant til tro som tillit, trygghet, tilhørighet,
- fra forståelsen av verden som et hierarkisk ordnet system med Gud øverst, til et flatt forvirrende system uten en klar forankring
- fra lydighet til selvrealisering

Dette betyr at en 1000-årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av. Veien mot fullt skille stat-kirke er et uttrykk for endringene.

Den norske kirke har i generasjoner hatt en sentral offentlig rolle og den har vært, og er, viktig i folks liv. Noen vil hevde at den gjennom sin offentlige stilling har bidratt til å være vårt ”kulturelle lim” gjennom tidene, at den har virket samlende. Andre vil tvert imot hevde at den har virket splittende.  Uansett – kirken  har spilt en viktig rolle ved nasjonale 

markeringer og andre offentlige hendelser, og den er en betydelig kultur- og tradisjonsbærer.

En kirke representerer for  mange noe varig som alltid har vært, og som alltid vil være. Den norske kirke vil  derfor for mange representere en stabilitet i en tid med mange og raske  forandringer. Jeg tror derfor det er klokt av statskirkens avvikling gjøres over litt tid.

Til de som er bekymret, Per Olaf Lundteigen i Politisk Kvarter i morges er en av dem, for måten kirken vil møte enkeltmennesker på fremover, vil jeg si med frimodighet: Kirken er mer til stede der folk er enn jeg møtte på 70-, 80- og 90-tallet.. Forkynner evangeliet oftere uten en lovisk klang i stemmen. Styrker livsmotet og bidrar til at kjærlighetens gjenskapermakt, selve nåden, får rense, fornye og gjenopprette menneskers liv og samliv.

I en inkluderende folkekirke er jeg overbevist om at de holdninger og samværsformer, det liv og de aktiviteter som preger kirken til daglig, vil være langt viktigere for oppslutning og interesse enn kirkeordningen.

Hva vil det si å være folkekirke ? Hvordan kan utfordringen til kirken i samtiden, med å være der menneskene er, knyttes sammen med kirkens indre liv?  Har den  gitt folk flest grunn til å tolke kristne verdier som moralisme, sneversynthet og dømmesyke? Er det noe med troens uttrykksform som må gjennomtenkes, lutres og fornyes? Blir  kristne opplevd som kritiske dørvoktere der vi skulle være opptatt av å være utropere og innbydere? Kirken skal veilede i liv og lære etter beste skjønn og på grunnlag av Guds ord, men ikke analysere hjerter eller sette seg til doms over motiver.

Folkekirken er inkluderende når den er tjenende. Det er viktig at vi bryr oss om hverandre som hele mennesker, ikke bare åndelige vesener. Mange går med store sår etter møtet med kristne miljøer. De var interessante så lenge det dreide seg om omvendelse og frelste sjeler, men livskampen og hverdagslivet deres var ikke så interessant. Ikke på noe punkt kommer vi så nær blasfemien, gudsbespottelsen, som når vi setter oss i Guds sted for å felle dommen over hvem som egentlig hører Ham til og hvem som ikke gjør det.

 Kirken skal veilede i liv og lære, ikke analysere hjerter. Ikke sette seg til doms over motiver. Ikke gi seg ut på lukeoppgaver som Herren har forbeholdt seg selv. Ikke skape noe A-  og B-lag.

I en folkekirke er vi flinkere til å dele svakhet. Det betyr å lytte til hverandre uten å bli skremt. Å ikke moralisere eller komme med gode råd. Å gi personlig støtte selv om en er uenig i et menneskes valg og handlemåte. Å ikke straffe hverandre med taushet eller å slutte å hilse. Å ikke gjøre forskjell på folk, ikke å gradere lidelse slik at en med kreft får stor omsorg mens en med psykiatrisk pasient føler seg tilsidesatt.

En folkekirke må ha orden i sitt eget forhold til etisk veiledning og verdiformidling på den ene siden, og forståelse, omsorg og kjærlighet til menneskene på den annen. Respekt for andre menneskers valg av levemåte er ikke ensbetydende med aksept eller legitimering av de samme valg.

Mellommenneskelige forhold er stadig gjenstand for forandringer og meningsforskjeller, Men slike forskjeller bør ikke anfekte vår gudstro eller vår kirkes bekjennelse. Derfor bør vi nærme oss menneskers forskjelligartede virkelighet med ydmyk respekt.

Mange plukker ut enkeltord fra Bibelen som belegg for sine menneskebud. Men det er bare i lys av hele Bibelen at vi kan se hva det enkelte ord betyr. Det er bare gjennom det prismet som Kristus selv er, at vi får lys over Ordet og at Skriften blir klar nok.

Jesus  slo ikke av på kravet til rettferdighet, sannhet og renhet. Samtidig viste han en uendelig omsorg for dem som ikke maktet å leve opp til disse krav.

Det var bare en gruppe mennesker Jesus skånselsløst gikk til angrep på med hele sin kraft og overbevisning: Det var de som hadde maktet å oppfylle såpass mye av lovens krav at de innbilte seg å være rettferdige og derfor viste forakt og medlidenhet overfor andre.