Gaver, premisser og feilprioritering

Skal enkeltpersoner som gir milde gaver til i utgangspunktet gode tiltak,  kunne legge premisser i strid med mottakers strategi? Eller føre til at et land i stedet for å basere seg på global kunnskap, satser på  tiltak som bommer på målet? 

Det dreier seg om  forretningsmannen Ole Ottersland  på Sørlandet. Det dreier seg om Bill Gates (som for øvrig vil donere hele sin formue, p.t. over 300 milliarder kroner, til veldedige formål) og Jens Stoltenberg.

Ottersland  ga et tilbud til Sørlandet sykehus. 25 mill.kr  til robotkirurgi for prostatakreft. Men – den måtte plasseres ved sykehuset i Arendal, ikke i Kristiansand.   Har man fulgt med i striden mellom de to sykehusene og de to fylkene (som for lengst burde vært slått sammen til ett Agder-fylke), er det ikke vanskelig å forstå bakgrunnen for gaven. 

Sykehusdirektøren fastholdt at all urologisk kreftkirurgi skal samles i Kristiansand, at roboten likevel kam plasseres i Arendal, med betjent av kirurger fra begge sykehus, og at man i løpet av 5-7 år kunne få en robot også Kristiansand.  Dette var å gå lenger enn byråkratene i Helse-Sør, som mener at det er nok roboter i Norge, og at sørlandspasienter kan sendes til roboter med ledig kapasitet i Stavanger og Skien.

Ottersland godtok ikke premisset om  Kristiansand og  langsiktigheten, og trakk derfor tilbudet om 25 mill.kr. tilbake. Utpressing? Forsøk på å diktere det offentlige? Snublende nært.

Private gaver skal mottas med  stor takk – vi har for få av dem – men de må være uten premisser.  Et godt givereksempel:  Trond Mohn i Bergen har gitt over 700 millioner i pengegaver til  forskjellige formål innen utdanning, forskning og idrett, uten at han så langt jeg har sett knytter kontroversielle forbehold til dem (nylig har en leverandør protestert på at komplisert medisinsk utstyr skal vedlikeholdes av produsenten).

Så til en sak med større dimensjoner. Bill Gates har markert seg som en av  hovedsponsorene  i det internasjonale vaksinefondet GAVI. Norge har fra starten for elleve år siden vært blant de største bidragsyterne, 500 mill.kr årlig.  Jens Stoltenberg satt i styret i finansieringsfondet til Gavi  til han ble statsminister i 2005. 

Spørsmålet er reist:  Er  vaksinering av verdens barn det beste tiltaket for  å redusere barnedødelighet ?

 

Jeg skal passe meg vel for antyde at jeg har noen som helst slags peiling på global barnehelse. Men jeg har litt peiling på Ola Didrik Saugstad, som i en artikkel i Morgenbladet retter skarp kritikk mot Norges holdning til dette spørsmålet.  Saugstad er professor i barnesykdommer,  trolig den barnelegen i Norge som er mest anerkjent internasjonalt og mest referert noensinne. Han har drevet banebrytende forskning som har vunnet gjenklang i internasjonale retningslinjer på området barnedødelighet. Blant hans mange utmerkelser er ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden  «for innsatsen hans for barnemedisinsk forsking.»

Det er grunn til å være stolt over at statsministeren er engasjert i global barnehelse. Men Saugstad mener han har gjort en fundamental feil ved å legge vekt på vaksinering, «dette er ikke den mest effektive måten å redusere barnedødeligheten på». Saugstad fremholder at alle som arbeider seriøst med barnedødelighet er å redusere nyfødtdødelighet, særlig ved å bedre mors helsetilstand. «Og dette gjøres kanskje best ved å sikre unge kvinner skolegang og utdannelse, og dermed forhindre at unge jenter blir giftet bort å blir gravide».

Det er for tidlig fødsel, oksygenmangel ved fødselen og infeksjoner som er de viktigste dødsårsak for verdens nyfødte. Mors og barns helse henger sammen.

Saugstad er glad for at vi for første gang har fått en stortingsmeldingen om global helse, men mener at den reflekterer Stoltenbergs synspunkter og «står i fare for å bli husket som en fiks idé fordi den er ensidig». Han spør: «Er det ikke på tide at vi får noen håndfaste vitenskapelige  rapporter om effekten av norsk satsning på feltet internasjonal mødre- og barnehelse?»

Jeg synes spørsmålet bør engasjere handlingsorienterte Dagfinn Høybråten, som nå – takket  være Jens Stoltenberg – er blitt styreleder i GAVI. Det kunne også være interessant å en eventuell bekreftelse på forutsetningene om at markedskreftene ville sørge for at prisene på vaksiner, som følge av GAVIs storsatsing, gikk ned.  For noen år siden skrev Bistandaktuelt: "Så langt har dette ikke slått til. Ett legemiddelfirma, Glaxo-SmithKline, produserer for eksempel den nye kombinasjonsvaksinen – til ti ganger høyere pris enn de gamle enkeltvaksinene." Har dette endret seg i positiv retning?   

Jeg vet ikke om fagmannen Ola Didrik Saugstads situasjonsforståelse er mer eller mindre dekkende enn Stoltenbergs og Gates. Men det er ikke vanskelig å være enig med ham i at «norske politikere må ikke la Bill Gates styre agendaene, det må forskning og vitenskapelig analyse gjøre». Er det rett og slett slik at vi feilprioriterer vår innsats? At Saugstad har et poeng når han fremholder at «Norge bruker sine penger til å pådytte verden en analyse som verden i stor grad ikke er interessert i, og som i tillegg bommer på målet. Dette er kulturimperialisme».

   

Warszawa - nytt og nygammelt

Egentlig skulle vi ikke til Warszawa. Og egentlig ventet vi oss ikke noe særlig. Men så ble det Polens hovedstad likevel – og takk for det. Jeg var her for 40 år siden, ujhyre mye er skjedd siden da. En langt mer spennende by enn ventet, tre dager gikk som en røyk. Mye å se mye å gledes  over, noe som er nødvendig å gjenoppfriske og huske på. I 1945  lå  85 pst av Warszawa i ruiner, historiske bygninger er nå restaurert, nytt og moderne skyter opp.

På bildet t.h. ligger  det 245 m høye kultur- og vitenskapspalasset, en forfatt gave fra Josef Stalin, et klassisk eksempel på kommunistisk betongarkitektur

Warszawa 10 på topp:

1.       Uprising Museum, Opprørsmuseet, beretter om Warszawa-oppstanden i 1944, det største opprøret i det okkuperte Europa under krigen. Hjemmefrontenmes heroiske kamp, lidelsene, sviket både fra øst (Sovjet) og vest (de allierte). Tre etasjer med interaktive utstillinger, bilder, videoer og gjenstander. 

                                      Mange unge besøker museet

2.      Jødegettoen. 444.000 jøder ble stengt inne 1940  nesten 40  pst av innbyggerne i byen.,  I 1943 var det rundt under  37.000 jøder igjen i ghettoen. Rundt 250.00 av dem ble sendt til utryddelsesleiren i Treblinka (eget monument), mange torturert (det beryktede Pawiak-fengslet er åpent  for besøkende). Den jødiske kirkegården bør også besøkes. I dag lever det 2000 jøder i byen

Dette bildet er nok det mest kjente fra krigs-Warszawa

          

        Gettoen var omgitt av en 18 km lang og 3 meter høy mur. Omtrent ingenting    står    tilbake, dette er den største delen – i en bakgård

3.      Krigens monumenter

                              

                                  Monumentet for gettoens helter

                            

ble verdensberømt i 1970 da Willy Brandt gikk frem til minnesmerket, og spontant falt han ned på kne og bøyde hodet. Uten ord tok han på vegne av Tyskland ansvaret for  naziregimets handlinger og anerkjente den smerten som var påført de polske jødene

Dette er et monument som markerer innsatsen under Warszawa-opprøret i 1944

4.      Gamlebyen  er omtrent totalt gjenoppbygget, basert på den originale utformingen fra 1700-tallet.  Står på UNESCOs verdensarvliste.

                                       Ta turen opp i tårnet på St.Anne-kirken, herfra er det flott  utsikt                           over inngangen til Gamlebyen

T.h. slottet, der Europas første og verdens andre grunnlov ble vedtatt i 1791. Sprengt i luften under krigen, bygget opp igjen på 70- og 80-tallet (to milliarder zloty samlet inn).

                                 Torget med 1700-tallsfasader som er gjenoppbygd. 

5.      Nowy Świat og Krakowskie Przedmieście.  Gaten som leder mot gamlebyen, levende, full av restauranter og folk og gjenoppbyggede historiske byginger, bl.a. universitetet, presidentpalasset, fem andre palasser, fem kirker. Statuer som minner om                             

 matematiker, jurist, økonom, lege og poet Nikolaus Kopernikus

– han som formulerte en av vitenskapens viktigste hypoteser: jorden går i bane rundt solen, ikke omvendt.

Adam Mickiewicz , sammen med Aleksandr Pusjkin den største slaviske dikter.

                          
                                   Stefan Wyszynski,

kardinalen som kjempet heroisk både mot nazisme og kommunisme. Det Hellige Korsets Kirke med Chopins urne Andre veien går gaten over i den kongelige rute.

6.      Chopin-monumentet ligger langs denne ruten,

 i en av de mange flotte parkene i byen.

Chopin har også fått sitt museum, et av Europas mest moderne.

7.      Lazienki parken

                               

                                      og  palasset «på vannet»

ligger også langs denne ruten, en stor og flott park på 76 hektar, en av Europas mest imponerende. Fortsetter man videre ender man opp i  en ny park og et nytt palass i Wilanovw, Warzawas Versailles.

8.     Marie Curie-museet –

hun som  ble den første vinner av to nobelpriser, i  fysikk og kjemi.

9.      Kopernikus vitenskapssenter,  bl.a.med planetarium og stor naturvitenskapelig  interaktivitet

10.  Barbakan-festningen med en byport og festningsverkene som omgir gamlebyen helt ned til Vistula. Her møter man i dag kunstnere som selger egne verker

            Utsikt fra festningsmuren ned mot Nybyen, der arbeiderne bodde ubeskyttet

Pinse - noe kristne greier?

Er pinse fordi Jesus var russ? En prest fikk spørsmålet fra en ungdom, tilsynelatende i fullt alvor.  Og åpå nettet skriver Megg: ”Hva er Pinse egentlig? Er det noe kristne greier? Har spurt noen andre, men ingen som vet”.

Forvirringen rundt pinse er stor, for mange er helgen en ekstra fridag og markering av en gryende sommerfølelse. I år er temperaturene slik at det dennesidige nok vektlegges enda sterkere enn vanlig, Rogaland var varmest i landet en dag i denne uken, og Oslo har ikke hatt en varmere maidag siden 1946.

Navnet pinse kommer av det greske ordet pentekost, som betyr ”femtiende”, for det er femti dager mellom påske og pinse. Den kristne kirke feirer pinse fordi Gud sendte Den Hellige Ånd til jorden på en ny og helt avgjørende måte. Ånden forvandlet disiplenes feighet til frimodighet. Fra pinsedag av fikk ordet misjon en ny og dynamisk mening. På mange måter er det riktig å kalle pinsen kirkens fødselsdag.

Den norske kirke er et resultat av misjonsvirksomhet. Evangeliet ble brakt til Norge og slo røtter her gjennom mennesker på reise. Fra første stund ble det gitt videre av mennesker på reise. Sagaen forteller om Leiv Eirikson at han ble sendt av kong Olav Trygvason til Grønland for å drive misjon. Ruiner etter domkirke og andre bygninger på det gamle bispesetet Gardar forteller at arbeidet bar frukt. Slik kan vi følge sporene av en misjonerende kirke i Norge via Island og Grønland, like til Newfoundland allerede før 1000-tallet. I mer enn 1000 år har vår kirke vært en misjonerende kirke.

I Norge er begrepet misjon blitt sterkt knyttet til noen av de religiøse bevegelsene på 18- og 1900-tallet. Å bringe evangeliet til alle folkeslag, var en hovedsak for misjonsbevegelsen. Det førte til at mange rogalendinger en tid var bedre bevandret i stedsnavn på Madagaskar enn i Norge.
Misjonsbevegelsen åpnet en lukket, nasjonal embedskirke for det folkelige, for frivillig initiativ, åpnet for verden utenfor Norge og for den universelle kirke. Misjonsbevegelsen ga også viktige impulser til den strukturen som senere vokste fram gjennom de kirkelige aktivitetene i rådskirkens regi. Misjonen har vært demokratibyggende – spør bare lederskapet i Madagaskar.

Misjon handler om kirkens offensive side. Og alt som er offensivt får gjerne noe ubehagelig over seg. Ordet offensive på engelsk uttrykker dette ved samtidig å bety ”offensiv” og ”støtende”. Å dele evangeliet må være et anstøt fordi evangeliet, som er ordet om korset, har anstøtelige trekk. Kirken må således regne med å møte motstand når den deler evangeliet med noen.

Men for noen mennesker er misjonsbegrepet blitt lukket, eller oppleves som problematisk, fordi de bærer på sår i møte med kristendommen. Ikke minst ser vi dette i saker om noen misjonærbarn som ble utsatt for overgrep - i en vid tolkning av ordet. Ordningen med at misjonærer både i Asia og Afrika måtte sende barna til en skole langt borte fra far og mor, eller lot dem bli hjemme på barnehjemmet i Stavanger, ble for noen en vond opplevelse, mens andre hadde det helt greit. Innen samme familie kunne barn ha helt ulike følelser.

Misjonsvirksomhetens plass i det vestlige ekspansjonsbildet er sammensatt og mangetydig. Den hadde et selvstendig anliggende: å utbre evangeliet til nytt liv, og den drev sin virksomhet på en måte som i det store og hele var mer kulturåpen, bevarende og fornyende enn annen vestlig innflytelse. Den bekreftet alle menneskers verdi og førte til betydelige sosiale reisninger. Misjonsbevegelsen fødte den økumeniske bevegelse, og den har gjort verden til et bedre sted å leve for millioner av mennesker. Samtidig var virksomheten preget av etnosentrisme (å gjøre sin egen kultur til målestokk for andre) og paternalisme i møte med ”den som er annerledes”.

Dette er en belastning hele kirken deler at misjonsbegrepet lenge ble så sterkt knyttet til Vestens ekspansjon - politisk, økonomisk, teknologisk og kulturelt. I ettertid har både samfunnet, det økumeniske kirkefellesskapet og misjonsbevegelsen tatt nødvendige oppgjør med ideologiske og praktiske sider ved denne ekspansjonen. Den norske kirke har erkjent uheldige grep i forholdet til samiske folk og Romani-folket.

Etnosentriske og paternalistiske holdninger er dype trekk i den menneskelige natur. Derfor er det nødvendig at kirken har et vedvarende selvransakende lys på hvordan de kommer til uttrykk. Kirkerådet har utfordret misjonsorganisasjonene til å identifisere de skillevegger de må rive ned i dag for å utvide kirkens forsonende og helbredende fellesskap. I 2009 driver organisasjonene i det store og hele sitt arbeid som samarbeidstiltak med selvstendige kirker. Det er de nasjonalkirkene som inviterer til spesifikke arbeidsoppgaver. Likevel kopler mange misjonsbegrepet med en overlegenhetstanke. Det kan ha sammenheng med at det er tungt å endre tradisjonelle bilder og oppfatninger. Jeg tror det er viktig at misjonsorganisasjonene kommuniserer svært tydelig de endringer de har gjennomgått og det nye globale mønsteret i kirkens misjon.

Misjonsbegrepet rammes også av sammenbruddet av et absolutt sannhetsbegrep i det postmoderne samfunnet. Blant mange mennesker relativiseres sannhetsbegrepet til det som er sant for noen. Å hevde egen tro som sann i universell betydning stemples av disse som ”fundamentalisme”, respektløshet og arroganse.
Men Kirken må uansett som en bekjennende kirke holde fast ved sin tro på Jesus Kristus som ”veien, sannheten og livet”, og ta de praktiske konsekvenser av denne tro ved å dele den med alle og ved å bekjenne denne tro i en urettferdig verden.

Det hersker en viss kunnskapsløshet om misjonen. For noen år siden var jeg i Blånildalen i Etiopia. Det var folkefest hos gumuz-folket, og den norske ambassadøren kom i fly fra Addis Abeba. Bakgrunnen var at de nå fikk sin første bok på deres eget språk. Misjonærer hadde skapt et skriftspråk, og selv om Det nye testamente naturlig nok ble den første boken de fikk, vil det etter hvert kunne komme andre. Misjonen hadde gitt 450 000 mennesker et språk. Det er nokså nøyaktig det motsatte av kulturimperialisme, og de som i dag sitter lett henslengt ved cafebordet med cafelatten eller rødvinen sin og snakker lett nedlatende eller foraktelig om den store hvite misjonær som kommer og ødelegger de innfødtes kultur, de skulle ha vært med til Blånildalen den søndagen. Og dette er jo bare ett av de mange eksempler på hvordan misjonen har vært med på å styrke folkegruppers kulturelle identitet.

Kirkens Nødhjelp driver ikke misjon, organisasjonen arbeider med katastrofehjep i øyeblikket, og aller viktigst: langsiktig utviklingsarbeid. I Mali var det en muhammedaner som tok en lapp opp av lomma si og sa: ”Du skulle bare vite hva det har betydd for oss at dere fremmede har lært oss å lese. Det har gitt oss en helt ny selvrespekt”. Og så la han til – med et lite smil: ”Allah er stor, men Kirkens Nødhjelp er større”. Misjonsorganisasjonene driver også utviklingsarbeid.

Tyngdepunktet i kristenheten har flyttet seg, enveis-påvirkningen er blitt en tovei-kommunikasjon og har gjort at Den norske kirke har lyttet og åpnet seg for impulsene og inspirasjonen fra den verdensvide kirke, særlig fra kirkene i sør.

Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, i dag har fått et dynamisk, misjonerende, frimodig og sterkt preg om langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever. I dag får den norske kirke prestehjelp fra Afrika. Den ring som Det norske Misjonsselskap i Stavanger begynte å arbeide på i 1842, er blitt hel. 

Personlighet, fotball og gener

Freden har lagt seg over Røkkeløkka og tilliggende herligheter. Uenighet og til dels sterke ord kom, ble omtalt og forsvant. Solskjær blir – kanskje både vinter og vår og neste sommer med.  Eventyret om Askeladden og de gode hjelperne, som også en gang var askeladder, fikk en overlykkelig slutt. Moldensere både hjemme og i diaspora gleder seg, og bysangens strofer om «Molde ligger trygt i ly» og «vennlig staden smiler» er stadig treffende. Alle hjerter gleder seg, med mindre de har Rosenborg-drakt. 

Utvikling av personlighetstrekk fra barndom til voksen alder er sikkert et velkjent forskningsområde. Her et lite bidrag: På slutten av 60-tallet var jeg leder i Romsdal Friidrettskrets. I vårsesongen var det terrengløp nesten hver helg. I Tomrefjorden og Tresfjorden, Hjelvika og Innfjorden, Hjelset og Eidsvåg. Det var særlig to av de yngre jeg merket meg i  10-12 års klassen. Den ene var en skikkelig energibunt. Ikke den mest teknisk fullkomne løper jeg har sett, men han kompenserte med utrolig innsats og seiersvilje, ga aldri opp, ga alt. Den andre var litt høyere, mer elegant i løpssteget, la løpet opp fornuftig . Talentet lå tykt utenpå.  Jeg kom hjem flere ganger og sa til Marie: "De to må det bli noe av".
Og det ble det, de het Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten.

De har Molde i sine hjerter, de kan sin Ivar Aasen og vet at «Pengarna er difyre runde, at dei skal rulla». I alle fall i I-land. Gjelsten har sine røtter på andre siden av fjorden, i Tomrefjord, nær nabo til Rekdal-bygda som har fostret Kjetil med «coaching i verdensklasse». Kjell Inge kommer fra Banehaugen midt i Molde by, med gode idrettsgrener fra pappa Normann som arbeidet på Solemdals møbelfabrikk og var sentral i  min barndoms klubb Olymp.  Jeg kan ikke huske noe om Kjell Inges temperament den gang, men den som har sett ham  i skuffelse over et MFK-tap sparke så hardt i bruskjøleren på stadion at foten ble skadet, skjønner ham når han sier:  «Jeg er nok noe utenom det vanlige. Hele følelsesregisteret kommer frem. Er du fattig, blir du sett på som en idiot. Men når du har nok penger og makt, er du eksentrisk. Slik sett kommer jeg unna med det». Og som lederen i supportergjengen i «Tornekrattet» sa det: «Kjell Inge har vært sint før, men det pleier å gå over. Du skal ha følelser og du skal vise dem».

”Klubben i mitt hjerte” har gitt meg mange store opplevelser og noen skuffelser. Uansett – det er en bedrift at Molde frem til 2010 var den minste byen i Europa som hadde hatt et lag i serievinnercupen. Det var en nærmest elektrisk stemning på Molde stadion høsten 1999 da over 10.000 tilskuere fikk oppleve seier 3-2 over Olympiakos med 3-2 og knepent tap 0-1 mot Real Madrid, etter 4-0 over CSKA Moskva og 1-1 mot Mallorca. Til sommeren er det satsing i Champions League igjen.

Molde FK i tall: I norsk fotballelite siden 1974. Cuptriumf mot Lyn i 1994 og Lillestrøm 2005, tap mot Viking 1989 og – forsmedelig – mot Aalesund i 2009. Sølv i 1974, 1987, 1995, 1998, 1999, 2002, 2009 – alle gangene etter Rosenborg, unntatt en (Moss). 6 NM for junior.

19 landslagsspillere, derav 10 helt lokale.  Den største enkeltprestasjonen opplevde jeg da jeg dro til  Drammen i 1976 og så Jan Fuglset score seks mål mot Strømsgodset. Da hans bror Tor kom på landslaget i 1970, ble det sagt: ”Beste debut siden Kniksen”. Dessverre var han plaget av en hjertefeil og måtte legge opp tidlig.

Molde har alltid vært preget av angrepsvilje. I 1995 herjet de tre S’ene Sole Gunnar Solskjær, Arild Stavrum (forfatter av «31 år på gress», en skildring som ikke slo spesielt godt an i Molde) og Ole Bjørn Sundgot. I 2009 leverte Makhtar Thioune skreddersøm til Mame Birham Dioufs målskapende kontringer, og Magne Hoseth på sitt beste er alltid en nytelse enten han scorer fra 30-40 meter eller skrur en corner direkte i mål. Magnus Wollf Eikrem (21) er lagets juvel, og han har vært lydig: «Pappa (tidligere MFK-spiller Knut Hallvard Eikrem) sier alltid at det viktigste er å trene på gode pasninger»

Når vi skrever om fotballgener er det to sterke fotballfamilier i Norge. I Bodø herjet brørdrene Knut g Harald Berg og Haralds tre sønner Ørjan, Runar og Arild. Alle på toppnivbå. I Molde finnes også stere gener i familiene Berg og Hestad, sterkt vevd inn i hverandre.       

Stein Olav Hestad, har 681 A-kamper for MFK, 249 av dem i toppserien. Han er far til Daniel Berg Hestad, 36 år, 8 landskamper,  to år proff i Nederland, kaptein med over 400 kamper i toppserien, nest flest etter Roar Strand, 439. Harry Hestad er bror av Stein Olav, spilte 31 landskamper, også to år som proff i Nederland, Stein Olav har to kjente svigerbrødre. Odd Berg var toppscorer i toppserien i 1974, det var om ham Jo Nesbø (sammen med bror Knut med på Moldes lag som vant jr.NM i 1978) skrev sangen «Oddemann». Jan Berg  debuterte som 17-åring på landslaget i  1982 og spilte 23 landskamper. 

Og vi er ikke ferdig med denne klanen ennå. Mandag vant  MFK2 over Rosenborg2 med kalassifrene 8-0, og 16 år gamle Eirik Hestad som en av de mest markante spillerne, «lekre pasninger, overbevisende nærteknikk og oppofrende innsats». Han får nå sjansen på G17-landslaget.

Ole Gunnar Solskjær satser ungt. også på angrepsfotball. Jo Inge Berget (21) er på opptur og Zlatko Tripić er en mer enn lovende 19-åring. I stallen på 25 er 12 av  spillerne under 25 år , fem er under 20.  Det er snakk om å kjøpe en superspiss, men Solskjær har skjerpet Davy Claude Angans målteft, toppscorer i eliteserien hittil.

I kveld er det Tromsø på hjemmebane. Før eller siden taper Molde FK også der – måtte det bare ikke bli denne kampen, det er viktig å ligge i ryggen på Strømsgodet, årets overraskelse. Marie regner med å forlate heimen under oppgjøret, «det blir så mye hyling», påstår hun. Nervøsiteten foran en kamp begynner ved lunsjtider, depresjonen etter et tap varer til neste kveld.

.