Arkiverings-uryddighet

Audun Lysbakken må ha eksperthjelp for å finne igjen relevant korrespondanse i selvforsvarssaken. Det tyder på uorganisert og tilfeldig arkivering av henvendelser og svar. Departement har åpenbart en lang vei å gå når det gjelder forhold til arkiv og offentlighet.

Nå sier statsråd Lysbakken at «all korrespondanse inn og ut skal journalføres, også dette er et rutinespørsmål vi er nødt til å gå inn i». Det har departementet blitt bedt om tidligere. I juni 2011 fikk departementet beskjed fra Sivilombudsmanen, i en svært klar uttalelse, om at det hadde brutt flere bestemmelser i arkivforskriftene. Så langt synes det ikke som om dette er tatt alvorlig. I tillegg fastslo Sivilombudsmannen at Offentlighetsloven var brutt.

Saken gjaldt en klage fra journalist Vidar Ystad i Bergens Tidende over mangelfull journalføring av dokumenter; i tillegg ble han nektet innsyn i listen over dokumenter i den samme saken. Departementet svarte da at denne type dokumenter ble journalført i et eget system som ikke framgikk av den offentlige journalen, og hevdet dette var en praksis Riksarkivaren hadde gitt muntlig aksept for. Riksarkivaren avkreftet å ha gitt en slik dispensasjon fra plikten til å journalføre dokumenter, og Sivilombudsmannen sa da at ved å vise til en «ikke eksisterende godkjenning fra Riksarkivaren», kunne man «svekke både tilliten til departementet og respekten for Riksarkivaren sin faglige integritet».

Denne saken føyer seg lite vakkert inn i serien offentlige instansers tvilsomme tolkninger som ikke bare strekker strikken så langt Offentlighetslovens unntaksbestemmelser gir muligheter til. De kjøper strikk på billigsalg.

Gunnar Bodahl-Johansen ved Institutt for journalistikk sier: «Som samfunn må vi kunne ettergå offentlig saksbehandling og kontrollere forvaltningen. Det betinger at alle relevante dokumenter journalføres og arkiveres. Dette gjelder selvsagt også e-poster og tekstmeldinger. Den sier at også muntlige samtaler skal protokolleres og journalføres dersom de er relevante for offentlig saksbehandling».

Det siste er viktig å understreke. I fjor ville Kulturdepartementet gjøre det til en frivillig sak for forvaltningen å journalføre sms-meldinger med innhold som har relevans for saksbehandlingen. I stedet kan man notere ned «med egne ord» det som sms-en inneholder, og så arkivere dette dokumentet.

Det må jo være dokumentenes innhold som styrer hva som journalføres, ikke hvilken tekniske fremgangsmåte og hvilke metadata som blir benyttet i dokumentproduksjonen og til arkivering. For at lovens intensjoner skal oppfylles, kan det ikke bare være e-post sendt fra en PC som skal journalføres. E-post og sms har i dag flere likheter enn tidligere. Flere og flere tar i bruk mobiltelefoner som man kan koble opp til både e-post, fagsystemer og andre systemer. Forskjellen mellom mobiltelefoner – eller rettere: androider, smarttelefoner og iPhone - og bærbar PC blir mindre og mindre. De fleste telefoner har ikke begrensninger på meldingsstørrelse og det er fullt mulig å sende med vedlegg. Man mottar e-post på telefonen og svarer med e-post fra samme telefon

Myndigheter og politikere bryter norsk lov - men krever at vanlige borgere skal være lovlydige i forhold til en lang rekke regelverk. Mange arbeidsledige og eneforsørgere og andre skjemautfyllere har kjedelige erfaringer med glemsel. Den som f.eks. har gjort en liten tabbe i forhold til pensjonsbestemmelsene, men gjør oppmerksom på det så snart man bli klar over det, straffes likevel ubønnhørlig. Det holder ikke at de "tar ansvaret".

Frp frem og Høyre tilbake?

Ni menigsmålinger i februar gir disse gjennomsnittstallene (høyeste – laveste):
SV 4,8 (6,2 - 3,7)
Ap 34.4 (35,8 - 30.9)
Sp 5,2 (6,5 - 4,3)
V 5,3 (6,5 - 4,5)
KrF 5,1 (6,2 - 4,2)
H 27,9 (30,4 - 25,3)
Frp 14,4 (18,1 - 10,7)
Rødgrønt 44.4
Opposisjon 52,7

Noen av sprangene er svært store, særlig for Frp og SV, men store utslag i en enkelt måling gir nesten alltid justering i neste måned. Når man ikke har underlagstallene, er det vanskelig å vite hvor mange som har svart "vet ikke". Jeg tipper at en del SV-velgere ikke har forlatt partiet for godt, men har satt seg på gjerdet for å avvente utviklingen. Like lite som nestleder-saken synes å ha skadet Venstre, tror jeg at Lysbakken-saken vil få innflytelse på SV-tallene, i begge tilfeller er trolig kommentatorene mer opptatt av hendelsene enn den jevne velger.

Ser vi på målingene I siste halvdel av måneden, er det ett interessant trekk: Høyre går tilbake, Frp går frem. Og tallene er slik at det nesten kan virke som et bytteforhold. VG (i dag)): H -1.4 Frp +1.6 Dagens Næringsliv (23/2) H -2.4 Frp + 2.2 Vårt Land (24/2) H -3.2 Frp + 3.0 Aftenposten (17/2) H -1.5 Frp + 1.7. Unntaket er Dagsavisen (16/2) H + 1.3 Frp -3.6 . Om dette skulle være en trend som holder seg , vil det ikke gjøre forhandlingene ved et eventuelt rødgrønt valgtap lettere, men ingen vet om det kan dukke opp en sak som gir plussminus for begge partier. Sammenlagt er gjennomsnittet for de to 42,3 (39,.8 - 44.2).

Venstre har så langt antydet klart at partiet i motsetning til foran valget i 2009, kan tenke seg å samtale med alle opposisjonspartier dersom de rødgrønne taper valget. Mulighetene for å finne et minste felles multiplum er ikke overveldende, men der det er vilje er det ikke sjelden en vei. Landsmøtet avgjør, men noe carte blanche for regjeringsdeltakelse med Frp vil ikke komme. Man kommer tilå bekrefte at partiet ønsker et regjeringsskifte, men utover viljen til samtaler også med Frp, vil det være mange spørsmålstegn.
Uansett Dagfinn Høybråtens utspill i helgen om også¨å se til venstre – og han har mye rett i sin saksanalyse - vil KrF ha så mye å tape ved å skifte side at det neppe kommer til å skje. Partiet vil følge Venstres vei hvis det blir aktuelt med regjeringsdrøftinger.

Og HVIS kan gjerne skrives med store bokstaver, uansett meningsmålinger 18 måneder bør ikke noe tas for gitt. Ap har en formidabel valgmaskin, og mens Sp neppe har noen gevinst av betydning i vente, tror jeg SV kan ha et par prosentpoengs potensial.

Meningsmålinger er alltid interessante for de av oss som er opptatt av politiske tall, men høye og lave utslag fra måned til måned kan man alltid se bort fra. Stundom er detpinlig når en avis for å rettferdiggjøre satsingen på egen måling slår opp slike sprang, og like pinlig er det når politikere kommenterer enkeltmålinger.

SV-flat, flatere... og så?

Audun Lysbakken fortsetter i Regjeringen og blir valgt til SVs nye leder. SV-ledelsen gjør som de gammeltestamentlige israelerne, legger alle synder på hodene til statssekretærer og driver dem ut i ødemarka, slik det er beskrevet i 3.Mosebok kap. 16. Etter den gang er syndebukk blitt et begrep som henviser til et menneske eller en gruppe mennesker som blir tildelt skyld for feil, fiaskoer eller andre konfliktfremkallende forhold.

Jeg spår, Jens Stoltenberg rår. Men ofte er det slik i en skjør konstruksjon at dersom man fjerner det svakeste ledd kan hele konstruksjonen falle sammen.

Av hensyn til Barne- og likestillingsdepartementets kunnskapsnivå bør det snarest igangsettes intensiv breddeorientering, slik at f.eks. seniorrådgiver Raheela Chaudhry slipper å måtte si at «departementet kjenner ikke til KIK»

KIK er kvinner med svart belte i Taekwondo og karate, som i over 2 år har drevet med feministisk selvforsvar og grensesetting gjennom «KIK — Selvforsvar og grensesetting». Styreleder sendte en e-post til Lysbakken "om vår deres kompetanse, men jeg fikk aldri svar". Den e-posten ble kanskje heller ikke arkivert?
At Rød Ungdom har holdt «Bøllekurs» for jenter siden 80-tallet lå også under departementets radar.

Nye statssekretærkoster vil gjerne feie raskt, og det synes som om Kirsti Bergstø har hatt selvforsvar - og ære være henne for det - som merkesak. Trolig var det hun som ga ekspedisjonssjef Arni Hole «informasjon om at det fantes et par aktuelle miljø, som vi tok kontakt med for å høre om deres kompetanse, kunnskap og erfaring på området. Vi ville at pengene skulle gå til organisasjoner som allerede jobbet med selvforsvar i skolen».

Hittil er ingenting kommet frem som skulle vise at prosjektet «Seksuell helse og trakassering», drevet av Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) Trondheim, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Sør-Trøndelag fylkeskommune, hadde tenkt satse på selvforsvar, langt mindre hadde "jobbet med selvforsvar i skolen".

Av det som er fremkommet i Dagbladet synes det som om prosjektet hadde sendt en generell søknad, men så: «Vi fikk beskjed fra departementet om at det kunne være interessant å legge på en komponent om selvforsvar i vår søknad».
Styreleder i prosjektet er Stine Helena Svendsen, tidligere nestleder i Sosialistisk Ungdom, gift med Siri Hall Arnøy (tidl. stortingsrepr. for SV, Akershus 2001-2005, den som sammen med May Hansen,SV, i 2004 fremmet forslaget om en felles ekteskapslov i Stortinget).

Og det skal sies, Svendsen har faglig bakgrunn. Hun har vært selvforsvars-instruktør, og i en reportasje i Romerikes Blad i 2006 sier hun: «Si ifra om du føler deg truet, seksuell trakassering er noe den som utsettes for det, definerer. Ved å gi klar beskjed er det han som blir flau. Hører han ikke på deg, må du være forberedt på å vise fysisk styrke. Framstå som en "mean killing machine", utbryter Stine Helena Svendsen ovenfor en gruppe lydhøre jenter».

Det var ingen andre som hoppet på denne saken da Dagbladet offentliggjorde den. Hovedpunktene slik de den gang var kjente, oppsummerte jeg i denne bloggen 25.januar .

I motsetning til Sp-statsråders armbånd og brygger, var i starten nesten ingen andre medier interessert i SV-problematikken. Men Dagbladet sto på,slapp ikke taket, presset frem nye momenter, nye e-poster. Og så går det som det ikke sjelden har gått når mediene presser: Repetisjon av ny politisk øvelse: Statsråd-planke.
Lysbakken trodde han hadde lagt seg helt flat, men statsministeren tråkket ham enda litt ned.

Fasit: Slik går det når selvforsvar kan oppfattes som selvhjelp. Godt formål, naiv ungdomspolitisk tro på at i politikken kan enhver god hensikt hellige middelet, politisk SV-skjønn til stryk, meget god og drivende journalistikk, kontrollkomité-reaksjon som ventet, intet statsrådblod til Ullevål, ingen flying start for ny patrtileder, statssekretær(er) på jobbjakt eller mest sannsynlig: annen og mindre synlig politisk posisjon, liten eller ingen betydning for velgeroppslutningen, snart glemt.

Statsminister Jens Stoltenberg har aldri hørt om et tilsvarende tilfelle. Men økonomisk favorisering eller tilpasning av regler til fordel for "våre folk" er neppe noe nytt for ethvert parti som har hatt regjeringsposisjon.
Det er bare så sjelden det er blitt oppdaget.

Endelig: Skal jeg tippe, antar jeg jeg at tips og lekkahttp://www.blogger.com/img/blank.gifsjer til Dagbladet ikke stammer fra den politiske ledelsen i departementet.
Kildevernet er godt for mye.

Ord til ettertanke: "Sist jeg ble statsråd fikk jeg også lange notater av embetsverket når de skulle råde meg til ikke å bevilge penger. De hadde åpenbart erfart at man måtte argumentere godt for et avslag. Jeg ba departementet tenke helt motsatt, dvs. at jeg ønsket grundige og gode begrunnelser, dersom embetsverket ville råde meg til å bevilge penger" (Kristin Clemet i blogg)

Gass + oljesand = lite troverdig

«Regjeringen bruker miljøargument for å forsere norsk gasseksport. Det blir lite troverdig når staten gjennom Statoil samtidig støtter produksjon av olje fra oljesand».
Dette skriver professor Inge Johansen, tidligere styreleder i Statoil, og tidl.FN-direktør Svein Tveitdal, i et innlegg i Stavanger Aftenblad.

Det er godt observert, men det hjelper dessverre ingen ting. Selv om utvinning av olje fra oljesand krever 2-5 ganger så mye energi og CO2-utslipp som konvensjonell oljeutvinning, mener Statoil at engasjementet tvertimot er bra for miljøet fordi selskapet vil gjøre produksjonen renere og mer CO2-effektiv.
«Oljesand vil være en nødvendig del av det fremtidige energibildet», fremholder Statoil-sjef Helge Lund i en større redegjørelse.

Om norsk naturgass kan bidra til å redusere klimavirkningen i Europa i en overgangsfase, er status for ikke-konvensjonell olje og gass noe helt annet.
Med dagens kunnskap er det i praksis utenkelig å nå togradersmålet når utvinning av olje og gass fra tjæresand, skifersand eller andre ukonvensjonelle fossile kilder inkluderes i klimagassregnskapet.

Utvinningen raserer det biologiske mangfoldet og bidrar til at miljøgifter og kreftfremkallende stoffer gjør skade på flora, fauna og mennesker.
Indianerne i Alberta opplever at oljesandutvinningen har ført til 30 prosent flere krefttilfeller og ødelegger naturen, og dermed livsgrunnlaget dere. Gigantiske maskiner graver dypt i grunnen, der det for ikke så lenge siden sto gammel skog. Fuglene holdes på avstand med luftkanoner. For å få opp flytende olje sprøytes enorme mengder vanndamp ned i brønnliknende konstruksjoner og underminerer alle kandiske klimamål.

Olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) risikerer å havne i konflikt med EU etter at han erklærte støtte til Canadas oljesand. EU-kommisjonen hadde ikke foreslått et direktiv for drivstoffkvalitet dersom det ikke hadde vært basert på vitenskap, sier en talsmann for EUs klimakommissær.

Miljøvernminister Erik Solheim (SV) mener Borten Moe svekker norske økonomiske interesser ved å forsvare oljesandprosjektet i Canada.

I denne saken håper jeg på et kraftig drivstoffdirektiv fra EU. Det begynye med en uavhengig rapport om at oljesandbensin slipper ut ut 23 prosent mer klimagasser enn vanlig bensin. Forhandlingene om et direktiv som etter planen skal favorisere drivstoff med lavt klimautslipp og sette økonomiske restriksjoner på oljesand, er godt i gang.
Målet er at drivstoff som kommer fra oljesand skal få en høyere karbonverdi, noe som vil gjøre den dyrere for importører å kjøpe.

Åtte fredsprisvinnere oppfordrer EUs statsoverhoder til å støtte planene om å holde oljesand ute av europeiske land.

Med dagens kunnskap er det i praksis utenkelig å nå togradersmålet når utvinning av olje og gass fra tjæresand, skifersand eller andre ukonvensjonelle fossile kilder inkluderes i klimagassregnskapet. styring av Statoil overlates i avgjørende grad til Statoils styre og administrasjon. Det er ikke vanskelig å være enig med Johansen og Tveitdal i at det må være ubekvemt for regjeringen å være majoritetseier i et selskap som produserer og markedsfører olje fra oljesand, der utslippene av klimagasser under produksjonsprosessen vil forbli store.

«Vi må glede oss over mange sider ved norsk petroleumspolitikk og våre politikeres evne til å ta vare på det økonomiske resultatet av denne, i form av Pensjonsfondet. Men vi må også ha et annet sikte enn en stor sparebøsse som raskt kan få en redusert verdi om klimakrisen slår inn for fullt».

I fremtidens norgeshistorie bør det ikke hete at kampen mot negative klimaeffekter ble svekket av vi toet våre hender og stakk hodene i oljetjæresanden.

81 uker igjen

Høsten 1977: Jeg er pressemedarbeider i den norske FN-delegasjonen i New York. Hovedoppgave: a) sende referater til UD fra møtene i Hovedforsamlingen, b) sitte på Norges plass dersom ingen andre kan (ambassadør Ole Ålgård er meget bestemt på at Norges plass aldri skal være tom).
Familien Bore i FN, fra venstre Thor Bjarne (pensjonist), Geir Arne (Drammens Tidende), Bjørn Kristoffer (Dagbladet), Marie (Stavanger Aftenblad) og Ragnhild (Statistisk Sentralbyrå).

En kveld er det møte med norsk-amerikanere i Brooklyn og stortingsrepresentantene som denne høsten er i FN. Sigrid Utkilen, H, Hordaland, redegjør for partiets helsepolitikk. En i salen reiser seg, retter harmdirrende en pekefinger mot henne og utbryter: «You are a communist!»

I det perspektivet blir norske partipolitiske skillelinjer heller ulne. Den store ideologiske debatten er sort sett avløst av beskyldninger om klestyveri , og i øyeblikket er både Ap og H i full fart retning sentrum, mens tyngdekraften drar de som kaller seg sentrumspartier urovekkende (noen ville si: heldigvis) mot 4,0.

Det er ingen grunn til å tro at ikke debatten foran stortingsvalget i 2013 i minst like stor grad som i 2009 vil dreie seg mer om hvem som skal samarbeide med hvem enn hva det skal samarbeides om. Og Plan B.

Situasjonen per dags dato og frem til valget, slik jeg ser den:
SV: Må bli enig med seg selv om man har funnet det riktige balansepunkt mellom innflytelse og egenmarkering. I tilfelle fortsatt regjeringsønske: Ap og Sp. Tanken om KrF med på laget utålelig for mange. Potensiale: Gjerdesittere og tilbakehenting av miljøvelgere fra Venstre og De Grønne.

Ap: Politikkens tikjemper. Hvis dagens regjering holder til valget vil holdningen utad være: Fortsatt rødgrønt. Men mange i partiet vil mene at man kan få vel så mye av partiets politikk gjennomført i mindretall med vekslende støtte fra høyre og venstre. Ap + V/KrF/Sp kan være spiselig for en del, hvis det er eneste mulighet til regjeringsmakt. Problemvelgere: EØS-skeptikere (stikkord) på venstresiden, EØS-tilhengere på høyresiden. Styrke: Jens, Jonas og Sigbjørn. Spredt opposisjon. Beste argument: Trygghetsfaktoren hvis urolig økonomisk vær.

SP: Fortsatt regjeringsdeltakelse. Gjerne med KrF og uten SV på laget. Med rødgrønt tap vil Ola Borten Moe lede marsjen mot borgerlig regjering og fortsatt innflytelse.

KrF: Vil gjerne fremstå som tvilende, frister med konkrete ønsker, og synger med Skjæråsen: Hokken ska’n godblunke til? Risikosport for landsmøtet ikke å velge side. Ender med ja til Høyre og Venstre og åpent for Frp. Etter valget: Stemning hos enkelte for å kopiere Trondheims-opplegget: Rødgrønt + KrF. Problemområder: Bekjennelsesplikt (internt) , for lite «pro-Israel»

Venstre: Borgerlig regjering. Landsmøtet vil endre 2009-holdningen om at « den politiske avstanden mellom det liberale, rause og grønne Venstre og Frp er for stor til at det er aktuelt å sitte i samme regjering», og åpner for samtaler med Frp. Vanskeligste områder der: Miljø og asylpolitikk. Uten borgerlig flertall vil noen mene at Ap + V/KrF/Sp kan vurderes. Problem: Innbitte Frp-motstandere, miljølekkasje mot De Grønne. Høstingsområder: Velutdannede, ungdom og urbanister.

Høyre: «For øvrig er det vår mening at Høyre, Frp, Venstre og KrF må finne sammen». Styrke: Erna Solberg naturlig borgerlig statsminister. Fremstår ikke som velferdsstat-knuser. Problem: Kan bli sittende stille midt i båten så lenge at velgerinteressen dabber, begrenset hvor lenge gevinsten av andres feil holder seg. Gevinstmulighet: Frustrerte Frp’ere, velgere i KrF og V som vil mislike manglende sidevalg. Ap-velgere som synes Sp og SV er bremsende.

Frp: «Vi støtter ingen regjering der vi ikke er med.» Intern konfliktlinje: «Vi er sterkest når vi er alene» (Carl I. Hagen), mot Siv Jensens ønske om innflytelse for partiet..

Viktig: Velgertap i Frp gir ikke gevinst bare til de borgerlige.

Alle partier: Vi vil være med i den regjeringen som gir største gjennomslag for vår politikk.

Største borgerlige utfordring: Å finne et troverdig minste felles multiplum for Venstre og KrF på den ene siden og Frp på den andre.

Partiledere på vei oppover: 1. Trine Skei Grande, V. 2. Knut Arild Hareide, KrF.
Joker: Audun Lysbakken, SV

Sterkeste ønske om å være i regjering:
1. Ap og Høyre. 3. Sp. 4.Venstre. 5. KrF og SV. 7 Frp

Det moderniseringsvillige sentrum: Høyresiden av Ap, Venstre og venstresiden av Høyre.

Når partienes landsmøter er avviklet vil det forhåpentlig ha skjedd såpass store avklaringer at diskusjonen om saker står i sentrum. Ingen enkel øvelse. Forskjellene er ikke alltid så store som politikere vil ha det til.

Lysbakken opp i stående?

Audun Lysbakken har intern medvind. I et parti i ulendt terreng cruiser han forbi holmer og klatrer lett over åsene inn til oppgaven som ny SV-ledestjerne. Men utad blåser motvinden, og bakken er alt annet enn lys. Han må styrke the noble art of selfdefence etter at entusiatiske partifeller både i den politiske og byråkratiske departementsledelsen har utvist usedvanlig dårlig skjønn og og jukset i politisk ludo når det gjelder kvinnelig selvforsvar. Jeg viser til min tidligere blogg om dette.

Statssekretær Henriette Westhrins ord om at departementet «har fulgt normal praksis i saken» var ikke spesielt veloverveide, og utløste sannsynligvis at statsråden måtte ta i bruk ordet «beklager». Det er intet parlamentarisk hverdagbegrep.

Lysbakken fulgte kommunikasjonsrådgivningsbud nr.1 om skademinimalisering i slike sammenhenger: Legg deg flat. Og der blir han liggende foreløpig, Kontrollkomiteen vil sikre seg at det er rent mel i posen også i andre saker. Og Per Kristian Foss lar aldri noen mulighet gå fra seg: «Det er all grunn til å rette mistanken mot flere saker enn denne ene».

Forutsatt at melfargen er ren, kommer nok Lysbakken opp i stående igjen, men ikke helt uten skrubbsår.

I dag fortalte Dagbladet at ti e-poster, som blant annet dokumenterer utstrakt kontakt mellom Sosialistisk Ungdom (SU) og departementet, aldri ble oppført i postlistene. «En feil», forsikrer en kommunikasjonsrådgiver. Det kan man jo tro akkurat hva man vil om.

Er eposten fra «KIK — Selvforsvar og grensesetting» blant disse? Kvinner med svart belte i Taekwondo og karate har i over 2 år drevet med feministisk selvforsvar og grensesetting. Styreleder sendte en e-post til Lysbakken "om vår kompetanse, men jeg fikk aldri svar".

Derimot har seniorrådgiver Raheela Chaudry berettet at «departementet kjenner ikke til KIK". Og derfor «besluttet vi å bevilge midler til to organisasjoner som uten tvil kunne få igangsatt og gjennomført tiltak" (Henriette Westhrin).

Den andre organisasjonen var prosjektet «Seksuell helse og trakassering ( Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) Trondheim, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Sør-Trøndelag fylkeskommune) som hadde sendt en generell søknad om støtte, «fikk beskjed fra departementet om at det kunne være interessant å legge på en komponent om selvforsvar i vår søknad til departementet»(styreleder i LLH, tidligere nestleder i SU). Er denne meldingen journalført?

Da Vårt Land i sin tid flyttet fra de gamle redaksjonslokalene i bedehuset i Hausmannsgaten, dukket det opp i et lik i et kott bak telex-rommet. Det viste seg å være en uteligger som hadde gått hjem til sin skaper til rytmen fra innkommende børsmeldinger og stortingsreferater.

For Lysbakkens del må vi håpe at det ikke er flere lik i departementsskapene,

Svekk ikke kildevernet

Skal medias kildevern svekkes i en tid der erfaringene viser at det er viktigere enn noensinne å styrke det? Riksadvokat Tor-Aksel Busch åpner nå for at medier kan straffeforfølges for å videreformidle informasjon de har fått gjennom at andre har begått et straffbart brudd på taushetsplikten.

I høringssvar til Medieansvarsutvalgets utredning skriver Busch at «det ikke nødvendigvis er opplagt» at mediene formidling av opplysninger de har fått tilgang til ved brudd på taushetsplikt, bør skje straffefritt. Samtidig arbeides det med et lovforslag som vil gi politiinformantene bedre vern.

Her mener jeg riksadvokatens tanke svekker et kildevern som i en rekke sammenhenger kan være eneste mulighet til å få frem informasjon som avdekker tvilsomme forhold, ikke minst der makter og myndigheter av ulike slag sitter på informasjon eller lar være å etterforske saker som kan være ubehagelige for dem selv. Konsekvensen vil være at folk nøler med å gå til pressen med sine opplysninger. Kildevernet er og bør være tilnærmet absolutt.

Tvertimot bør vi få en lov som fastslår at journalister og redaktører har en absolutt og ubetinget rett til å verne sine kilder. Kildevern og ytringsfrihet henger nært sammen. Pressens kildevern sikrer at alle har en reell ytringsfrihet, også de som av ulike grunner frykter konsekvensene av å uttale seg. Redaktørinstituttet er selve garantisten for et anonymitetsvern for dem som trenger det . En lov må fastslå et ubetinget kildevern, etterforskningsforbud og vitneforbud for pressefolk. En slik bestemmelse vil stille pressefolk på linje med f eks prester, leger og advokater som favnes av et tilsvarende forbud i straffeprosessloven).

Fra jeg begynte i pressen for over 50 år siden, har det skjedd enorme endringer til det positive i den kritiske samfunnsreportasje og belysningen av maktmenneskers roller: Stadig flere «snakker sammen». Stadig flere informasjonsvoktere opptrer som spinndoktorer (jfr. den danske «Borgen»-serien. Vi trenger søkelys på korrupsjon, fallskjermer, nettverk, konkursrytteri, lukkethetskultur i helseforetak, mangelfull politietterforskning, fiksekultur i kommune og departement, overganger politikk-lobbyvirksomhet begge veier. I slike saker trenger mediene større ressurser til å avdekke misforhold. Og de trenger den lovbeskyttelsen som gir kilder full garanti for at deres identitet ikke blir kjent.

Og så ligger det naturligvis et ansvar i den enkelte redaksjon å vurdere både kildens troverdighet og å vurdere om lekkasjen kan være et forsøk på å skifte søkelyset fra et område i det totale sakskomplekset til et annet som eventuelt ikke er like ubehagelig for kilden.

Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon.

Vær Varsom-Plakaten sier at kilden for informasjon skal som hovedregel identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med kildevernet eller hensynet til tredjeperson. «Dersom anonyme kilder tas i bruk, eller redaksjonen tilbys eksklusivitet, må det stilles særlig strenge krav til kildekritikk».

Kildevern og ytringsfrihet henger nært sammen. Pressens kildevern sikrer at alle har en reell ytringsfrihet, også de som av ulike grunner frykter konsekvensene av å uttale seg. Redaktørinstituttet er selve garantisten for et anonymitetsvern for dem som trenger det . En lov må fastslå et ubetinget kildevern, etterforskningsforbud og vitneforbud for pressefolk. En slik bestemmelse vil stille pressefolk på linje med prester, leger og advokater som favnes av et tilsvarende forbud i straffeprosessloven.

Tirsdag morgen kunne Klassekampen og P4 fortelle at en navngitt advokat etterforskes for lekkasje av gradert forhørsmateriale som fredag 3. februar ble sendt ut til over 170 bistandsadvokater. Saken står på etterforskningsstadiet, da har ikke advokatene lov til å gi ut kopier av saksdokumentene. Politiet mener de har en god sak fordi det var lagt inn skjulte vannmerker i bildematerialet. Advokaten på sin side fremholder at han aldri har sett dokumentene.

Vær Varsom-Plakatens formulering er nok først og fremst myntet på den enkelte redaksjons forhold til kilder. Jeg mener generelt at for å holde kildeverns-fanen høyt, skal ikke medier lekke hvem som lekker til (andre) medier. Det kan svekke oppfatningen av det absolutte kildevern og svekke mulige informanters vilje til å lekke viktige opplysninger av samfunnsmessig viktighet og interesse. Men her mener kunne man godt ha fått frem nyheten om etterforskningen uten å bruke navn, også fordi navn brukes sjelden i omtale av anmeldelser.
Avhørsdokumenter er forøvrig neppe dokumenter av en slik art at det fremmer noe viktig samfunnshensyn om opplysningene først blir kjent i retten, jeg tror ikke at denne lekkasjen er avdekker samfunnsmesige forhold som ellers ikke ville komme frem.

Ellers er det velkjent at politiet i årevis har lekket stoff til media, kanskje man intert kunne sette ennå større kraft inn på å avdekke lekkasjene.

Journalister og redaktører bør ha en absolutt og ubetinget rett til å verne sine kilder. Kildevern og ytringsfrihet henger nært sammen. Pressens kildevern sikrer at alle har en reell ytringsfrihet, også de som av ulike grunner frykter konsekvensene av å uttale seg. Redaktørinstituttet er selve garantisten for et anonymitetsvern for dem som trenger det. En lov må fastslå et ubetinget kildevern, etterforskningsforbud og vitneforbud for pressefolk. En slik bestemmelse vil stille pressefolk på linje med f eks prester, leger og advokater som favnes av et tilsvarende forbud i straffeprosessloven.

Jeg nevnte behovet for en medieansvarslov. Den bør også presiserer et særskilt strafferettslig redaktøransvar. Det betyr at redaktøren overtar det ansvaret som etter alminnelige regler ville tillagt andre. I dag er dette delvis, men ikke fullt ut gjennomført i norsk rett. Det er delvis gjennomført ved at redaktøren kan straffes ikke bare for egne handlinger, men også for medarbeideres og underordnedes eventuelle lovstridige handlinger. Men det er ikke fullt ut gjennomført – for det første ved at også andre enn redaktøren kan straffes for ytringer fremsatt gjennom det medium redaktøren styrer, og for den andre ved at redaktøren er straffri dersom ”det ikke kan legges ham noe til last”.

Men hvilket Norge?

Det norske folk og myndighetene har vært med på å vanne ut den generelle nasjonalfølelsen, fremholder Fotballforbundets nye gen.sekr. Kjetil Siem. Det samme forbund som for fire år byttet ut det norske flagget på landslagsdraktene. Isteden skulle man ha et dragesymbol som skulle signalisere kampånd og styrke.

Nå stiller Siem strengere krav til dem som løper ut på banen med det norske flagget på brystet (dragen forsvant raskt). Spillerne skal kunne nasjonalsangen, og å spille landskamp skal være «den største ære», «vi skal kun ha med dem som vi er hundre prosent sikre på vil spille for drakt og fødeland og blø for Norge».

Blø for Norge. «Svulmende hjerter og glødende kinner, hyller det elskte, det hellige navn» som det står i vår første nasjonalsang (1819-1864) "Sønner av Norge".
Men hvilket Norge?

Utslipps-Norge.
Hjemsendingutenhensyntilbarnsbeste-Norge.
Dugnads-Norge.
Deternorskåværebest-Norge.
Handlingsregel-Norge.
Maritbjørgenogpetternorthug-Norge.
Velferds-Norge.
Ikkeendrekommunegrensenefornoenpris-Norge.
Vitrorhverkenpåeuellereøsellerpåenstatsrådforsikrings-Norge.
Natur-Norge.
Bergensbaneoghurtigrute-Norge.
Norgeirødthvittogblått-Norge.
Tavarepålandskapet-Norge.
Gullrekkaogskavlan-Norge.
Hvemrapperdepolitiskeklærenefrahvem-Norge.
Drillo-Norge.
Folketogogfakkelindustrvokster-Norge.
Troratmuslimenesnartviltaovernorge-Norge
Frivillighets-Norge.
Høylevealderoggodmedisinskbehandlings-Norge. Jatilåflyttestatligearbeidsplasserutavosloutenågjøredetfordiloikkevil-Norge. Blodtåkeiredaksjonene-Norge.
Statsviter-Norge.
Fotballfagligeåndspygmeeritvstudioenesienilsarneeggen-Norge.
Popogskvalderpratiradio-Norge.
Veiogjernbaneklattiklattutbyggings-Norge. Begeistringsvekkendesynavoljeriggogsupplybåthosvestlendinger-Norge. Jensogjonasogduogjegogvito-Norge.
Viljetilåhjelpeutviklingsland-Norge.
Fredriksenogrøkke-Norge.
Deringenskulletruatnokonkunnebu-Norge.
Kjendisogkjoleterningskast-Norge.
Blantallelandeisørogvesterfedrelandetmitthjertenest-Norge. Larsmonsenogutrolighvadeklarer-Norge.
Amundsenogandhøy-Norge.
Gamlenorigvestigrendomervårteigeættarland-Norge.
Norgekanblietqatarieuropa-Norge.
Samhandlingsreformderhelseadministrasjonenesamhandlermedsegselv-Norge.
Frpmotrøklanorge.
Barneoglikestillingsdepartementmedpolitiskslagside-Norge.
Opposisjsonshviljeløstvandrendeveteihvorhenmenvivilhaetskifte-Norge.
Gråttrødblektomtrentikkegrønt-Norge.
Stortogekteønskeomfullsysselsettings-Norge.
Integrerings-Norge.
Slikogderforpåførstesidene-Norge,
Detergreitatnordmennkjøperutenlandskebedriftermenugreitatutlendingerkjøpernorske-Norge.
Utrednings-Norge.
Jatilsamvittighetmenneitilreservasjonsretts-Norge.
Anskaffelseavvaskehjelplikeviktigsom samlivskurs-Norge.
Politiogadvokatlekkasje-Norge.
Fornorgekjempersfødeland-Norge.
Verdensbesteøkonomiskepermisjonsordnings-Norge.
Åsestorhetenidetstoremenikkieidetsmå-Norge.
Norge-Norge.

Norge i våre hjerter.

Thorbjørnsen, lyntog og Rogfast

Det var fredag formiddag. Vi hadde et lite møte for å se litt tilbake på uken som gikk. Sjokket. Omsorgen for en ung jente og en erfaren politisk leder som hadde trådt feil, besøk hos familiene deres. Skuffelsen. Ettertanken. Telefonene. Varme hilsener. Folk som spurte om det var noe de kunne hjelpe med. Innmeldelser i partiet. Jeg fulgte utviklingen i nærbilde fra partisentralen i rådhuset - og likevel fra sidelinjen

Per A. Thorbjørnsen, sukket, så på meg og sa: Jeg står for tur til å ha en mandagskommentar i Rogalands Avis. Men lørdag må jeg oppfylle et gammelt løfte om å dra til Fagernes for å snakke om helsepolitikk i Oppland Venstre. Kan du skrive i stedet for meg?

Da hadde han hatt et minst 14-timers daglig kjør. Sist i politiavhør 7-8 timer torsdag. Den som har vært med på noe slikt, vet at det ikke er verdens mest effektive opplegg; politiet skriver etter hvert, gjennomlesing, rettelser, utskrift, korrektur.
Per var Sliten. Og vi beklager begge at han måtte kaste inn håndkleet i denne RA-runden. Han kommer definitivt sterkt igjen. Per er den mest sosiale, mest omsorgsbevisste politiker jeg noensinne har vært i kontakt med, og jeg har møtt en del. Han brenner – stundom sitt lys i begge ender. En del av engasjementet kan gjenfinnes i avisspaltene, men kanskje det viktigste han gjør er i det stille. Alltid for de svake, for de som trenger midlertidig eller langsiktig hjelp, alltid med medmenneskelighet i ryggraden.

Jeg skriver dette på toget underveis til Oslo. Dagtoget har nettopp kjørt gjennom Drangsdalen mellom Moi og Heskestad. Her blir det fraktet gods og mennesker flere ganger daglig på en svært rasutsatt strekning. Lenge var det her vakter som stod i fjellsiden og passet på. Det sluttet man med på 60-tallet. Siden den gang har toget sneglet seg frem i 20 km/t for å klare å stoppe for ras. Liv kan gå tapt dersom raset kommer samtidig med nattoget.

Det er viktig å satse på jernbanen, viktig å bedre forbindelsen Stavanger- Kristiansand-Oslo. Det er kjekkere å sette i gang utredninger og virke handlingskraftig enn å være handlekraftig og sørge for vedlikehold og forbedringer av hus og veier og jernbanestrekninger. Vedlikehold utsettes ofte så lenge at kostnadene blir langt høyere enn om man hadde begynt i tide. Samferdselsdrømmerne er for seg lyntog over norsk snaufjell - like dyrt som arktisk landbruk og vindyrking i Sahara. Troen på julenissen som kommer med lyntog bak neste kurve på Sørlandsbanen holder seg. Her synes jeg at det er Fremskrittspartiet som har den mest realistiske tilnærmingen.

I dag kjører vi nærmest på krabbegir når det gjelder å utbedre eksisterende banenett og togstandard. Tidens tann tærer på skinner og vogner uten at de politiske tannlegene setter inn rotfyllinger eller broer. Og så går det som det må, på et tidspunkt er et sammenbrudd så nær at det bare må spas opp midler. Som i veiutbyggingen blir det ofte klatt på klatt, i stedet for å følge den ibsenske formaning om fullt og helt - ikke stykkevis og delt.

Det viktige nå må være å gjøre de skinneganger og de tekniske systemer vi har, så sikre at bare ekstreme værforhold skaper vanskeligheter. Det er ikke alt vi kan gardere oss mot. De store passasjermengdene rundt storbyene må være sikre på at toget går når det skal og så ofte som det er nødvendig. Traséene mellom Oslo og Kristiansand/Stavanger, Bergen og Trondheim må utbedres slik at hastigheten går opp og reisetiden ned.

”Forelskelse er en vidunderlig, men tidsbegrenset, form for galskap” (Arne Næss). I dag har vi en partner som trass i enkelte svakheter har stått oss transportmessig bi. Før vi blir helt fascinert av lyntogstankens mange vyer, må vi ruste opp vår trofaste følgesvenn gjennom mange år. Handling. Forsering av flere dobbeltspor. Krengetog. Gjøre noe med spor som er så svingete og dårlige at vognene ødelegges. Moderne signalanlegg. Ringerikstunnel og Grenlandsbane – og sammenbinding av sistnevnte med Sørlandsbanen. Sørge for at titusener pendlere kan være sikre på at togene går når de skal, at avgangene på mellomdistansene er så mange at de reisende ser seg tjent med alternativene. Oppgradere nettet slik at kjøretiden til Oslo fra de største byene reduseres betydelig. Samfunnet vil være tjent med å droppe lynfarten, og nøye oss med høy fart? 150 km/t er også bra. Fem timer til Oslo vil være en enorm gevinst. Legge Sørlandsbanen der folk vitterlig bor, ikke i ”dalstroka innafor”.

Norsk natur og befolkningsgrunnlag er ikke helt som på Kontinentet. Regjeringen har ingen Sareptas krukke, selv om den foreløpig smøres godt med olje. Ressurser til å bygge og drifte lyntog har klare alternative bruksmåter – som intensivert forskning bl.a. for å finne frem til nye inntektsmuligheter når petroleumsinntektene minker: bygging av skoler, sykehus, sykehjem, veier, sykkelstier osv. For ikke å snakke om de sterkt økende pensjonskostnader etter 2020

For 14 dager siden var jeg i Bergen. Kystbussen fra Stavanger. 170 km. 5 timer og 45 minutter. Jeg er enig med Tom Tvedt: Rogfast må være prioritet nr.1 i vårt fylke. Binder arbeidsmarkedene nord og syd for Boknafjorden tettere sammen. Gir akseptable reisetider mellom bosted og arbeidssted etter hvert som boligutbygging trolig må skje lenger vekk fra dagens konsentrasjon av arbeidsplasser på Nord-Jæren og på Haugalandet.
Gir næringslivet nye lokaliseringsmuligheter, noe som igjen vil påvirke bosettingsmønsteret. Ferjefri E39 på Vestlandet koblet opp mot utbedringer av E134, innebærer lavere logistikk-kostnader for næringslivet.

Samfunnsmessig er ikke Ryfast like viktig – og den kan vel så gjerne komme over Høgsfjorden.

PS. Jeg skriver ikke dette på vegne av Venstre – men skulle ønske at jeg gjorde det.

(kommentar i Rogalands Avis mandag 13.februar)

Kristne verdier - et farlig uttrykk

80 år etter at blikkenslager Ingebrigt Bjørø fra Os i Hordaland ble leder for et nytt parti som brøt ut fra Venstre, skjer det en celledeling med nettopp Hordaland som utgangspunkt. «De kristne» fra partileder Knut Arild Hareides hjemkommune Bømlo, vil bli et riksparti ved valget neste år.

«Kristelig Folkeparti er med på å avkristne landet, og står ikke lenger opp for de kristne verdier». Slik arresterer pensjonert politimann Bjarne Bjelland i Stavanger sitt moderparti. Han sitter nå i ledelsen for det nye partiet med et i sin bestemte form ekskluderende og misvisende navn.

Kristne verdier er et farlig uttrykk: vanskelig å definere, lett å misbruke, fristende å monopolisere, vanskelig å etterleve.
Kristne verdier må ta utgangspunkt i Jesu ord og handling, i Bibelen.
Kristne verdispørsmål handler om mer enn såkalt kjønnsnøytralt ekteskap,homofili, abort,formålsparagrafer, friskoler, vurderingen av staten Israels politikk overfor palestinerne.

Stikkord: Likeverd, ta seg av alle mennesker på en like god måte ,møte alle med den samme respekt, uansett bakgrunn og livssyn.
Ha et særlig syn for de svake, enten det gjelder det ressursmessige eller deres fysiske og psykiske situasjon.
En kristen forståelse av rettferdighet bør fokuserer mer på likhet og behov enn på innsats og motytelse.
Solidaritet er uttrykk for nestekjærlighet i praksis, både lokalt og globalt.

Bevaring av Skaperverket er en sentral kristen oppgave. Biskop Erling Pettersen i Stavanger fremholdt i sin nyttårsmottakelse at klodens fremtid er vår viktigste etiske utfordring. «Vi må kunne se våre barnebarn i øynene og si at vi har forvaltet Guds natur riktig».

Noen prøver å avspore en viktig debatt med å henvise kirken til det de kaller ”sine indre anliggender”. Kirken har en grunntenkning om skaperverket, og miljøspørsmålet er et av de viktigste verdispørsmålet i årene som kommer. Men det er likevel slik at hvis man har et felles mål om en klode i økologisk balanse og en bedre situasjon for verdens fattige, kan det være ulike meninger om hvilke strategier som skal brukes for å komme dit.

Slike synspunkter kan og bør gi seg utslag i at kristne har ulike standpunkter og løsninger i flere saker. Derfor har jeg alltid hatt en prinsipiell skepsis overfor "kristne" partier, selv om de har mange standpunkter jeg kan dele. På norsk kristenmark generelt er det tragisk når kristne verdier defineres så snevert som det synes å bli gjort i en individorientert religiøsitet der man er mindre ansvarlig på vegne av fellesskapet; en religiøsitet som paradoksalt korresponderer svært godt med en nyliberal tidsånd.

Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.

I verdidebatten trenger vi en alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Kirkehistorien har tydelige vitnesbyrd om at enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen.Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer, varsomme med bastante verdidefinisjoner. Også i det som de senere årene har vært mest energitappende i norsk kristenliv: homofilisaken.

Både bak og foran i hodet må vi ha klart for oss at historien er full av eksempler på at det som har vært betraktet som en typisk kristen verdi i ett miljø og i èn generasjon, som apartheid og slavehandel, ikke er det i senere gerasjoner.

Ingen leser Bibelen uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle filter. Glassene har hatt ulik styrkegrad; noen er langsynte, noen kortsynte, noen har uskarpt, slørete syn (astigmatisme)). Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi bør lære oss å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger.

Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Mange bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I arbeidet med å forstå disse tekstene hører det derfor med å vurdere hvordan kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelser.

Noen bibeltekster inneholder modifikasjoner og nyanseringer i forhold til det som trolig var framtredende synspunkter i tekstenes samtid. De kan leses som ansatser til en kultur- og samfunnskritikk som kan utvikles videre og ha overføringsverdi til vår tid. Videre kan det i bibeltekster spores bestemte formål bak en forskrift eller en praksis. Det gir grunn til å tenke gjennom hvordan et tilsvarende formål best tas vare på i dag.

Bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold.

Den norske kirkes lærenemnd har fremholdt at det er ikke nøye lesning av enkelttekstene som alene utløser og driver til endring, men at lesning skjer i et tolkningsrom der også andre faktorer spiller med. Dette kan både være overordnede perspektiver i Skriften, og det kan være andre faktorer knyttet til lesernes situasjon, erfaring og kunnskap for øvrig.

De svar som kirken gjennom sitt fortolkningsarbeid kommer fram til, vil derfor måtte sees i forhold til den foreliggende virkelighet og til menneskene den er til for. Derfor vil kristen etikk stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker.

Og så betyr ikke dette at kirken og vi kristne skal tilpasses ethvert skifte i kultur og samfunn. Også i saker hvor kirken har forandret syn, forblir Skriften en kritisk prøvende norm.

Men altså: Det som tidligere ble oppfattet som et entydig ”Guds ord”, er i en del tilfeller blitt modifisert og nyansert slik at det er åpnet for en ny holdning og praksis. Når en i ettertid likevel ser at bibeltekstene har klare åpninger for endring, er det en innsikt i tekstene som ble vunnet nettopp som en del av selve endringsprosessen.

I det totale bildet hører det også med at menneskenes rettigheter har vokst fram gjennom en århundrelang modning av menneskesynet. Det er langt fra sikkert at dette ville ha funnet sted utenfor en kristen kulturkontekst, for den har blant annet sitt utspring i middelalderens kristne kultur. Modningsprosessen var medvirkende til idéen om menneskerettighetene – og en gradvis utviding av anerkjennelse for ulike menneskegrupper; slaver, kvinner, barn.

En siste refleksjon: Foran presidentvalget i 2004 besøkte jeg USA. Der ble det snakket mye om kristne verdier og moral i forbindelse med abort, homofile ekteskap og kristendom i skolen, men lite om menneskeverd, forvalteransvar, rettferdighet for fattige og undertrykte.

En teologisk professor fra Fuller Theological Seminary fortalte at den nedadgående aborttrenden fra 90-tallet snudde under Bush, at det « nå er færre nye ekteskap og flere aborter». Forandringen tilskrev han de siste årenes økning i ledigheten, at minimumslønningene ikke har fulgt inflasjonen, og at 5,2 millioner flere amerikanere er uten helseforsikring. ”To av tre kvinner som aborterer sier at de ikke har råd til å bære frem barnet”, sa professoren.

En verbal innsats for ”Ja til livet” blir ikke troverdig hvis de konkrete konsekvensene av den politikk som føres på andre felter virker motsatt. Og jeg har aldri forstått det kristne USA-høyres ”Ja til livet" i abortsaken samtidig som de er sterke tilhengere av dødsstraff.

Prøver i skolen misbrukes

Historien er gammel, god og karakteristisk. Er det den som bærer skoen og kjenner om og hvor den trykker, som vet best? Eller er det det produsentens mange konsulenter med mye styringsvilje og liten eller ingen praktisk erfaring i skomakerfaget?

To nyheter i dag. Nei, egentlig er det ikke nyheter, det er bekreftelser på det som tidligere er mye sagt mye og lite hørt i departemental og direktoral skolepolitikk.
(I) Norske rektorer gir kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) klar beskjed om at de nasjonale prøvene ikke gjør skolene bedre. Syv av ti mener prøvene blir brukt til å sammenligne og rangere skolene (Dagbladet)

(II) Lesesentret ved Universitetet i Stavanger: Kartleggingsprøvene brukes til å rangere skoler Kartleggingsprøvene er laget for å finne elever som trenger ekstra oppfølging og kommuner etter kvalitet, og gjennomføres på en måte som blant annet kan gi kunstig gode resultater (forskning.no)

Og la oss like gjerne ta med en melding fra i fjor høst: (III): To av tre lærere sier de vil avskaffe de nasjonale prøvene i skolen på grunn av utidig press og dårlig læring (Nationen)

Vi vet at det jukses med nasjonale prøver. Enkelte elevgrupper blir fritatt fra prøvene. Det pugges. Klipp fra lærerutsagn de senere år: «Vi føler oss presset til å drille elevene i forkant av tester»….»Vi får pålegg om å legge om timeplanen»…..«Vi må endre undervisningsopplegg som vi mener er best for elevene»…. «Overstyringen har i noen tilfeller fratatt elevene den undervisningen de har krav på etter læreplanen.»

Når tester misbrukes, fører det til et altfor smalt kunnskapssyn. I over 40 år har man i norsk skole snakket om det gagnlige menneske. Men begrepsinnholdet har endret seg fra å være etisk basert til å handle mye mer om samfunnsøkonomisk nytteverdi. Men kartleggingsprøver er kanskje viktigst når det gjelder å finne elever som trenger ekstra oppfølging

Det er alvorlig når flertallet av skolefolk mener skolepolitikerne i mindre grad eller ikke i det hele tatt bruker resultatene til å iverksette støttetiltak der prøvene avdekker svakheter i opplæringen. To av tre lærerne har sagt at de er helt eller delvis enig i at ordningen med nasjonale prøver slik de gjennomføres og brukes i dag, bør avvikles. Det betyr neppe at de er imot slike prøver i seg slev, men måten de brukes på. oppmerksomheten rundt resultatene og rangeringen av skolene og ikke på elevenes ferdigheter og kunnskaper.
Ikke alle bunnlinjer må bestå av tall.

Hvis disse resultatene brukes for å oppnå et bedre omdømme og få belønning for sitt gode arbeid med skole, er det totalt forkastelig. Det er elevenes ferdigheter som skal vurderes, ikke læreren eller skolens prestasjoner.

Naturligvis er ikke alle tester i skolen verdiløse. Men vær kritisk til dem, spør hva de egentlig innebærer, håp at de forteller det som er viktigst å vite om eleven og dermed hvordan gi best hjelp fremover.

Politikerne vil bruke skolen til mye. De vi bør høre mest på når det gjelder hvordan en utvikler den beste kunnskapsskolen, er lærere og rektorer.

Den beste måten for å få en enda bedre skole vil etter min mening være at lærerne får bedre lønn, gode muligheter til videreutdannelse og kompetansebygging.
Dessuten må politikere og skolemyndigheter gå i seg selv, utvise tidstyvene fra skolen, slutte å gi lærerne stadig mer papirarbeid og mindre tid til det som er skolens primæroppgave: å undervise.

Ap og Høyre lukker øynene, toer hendene

Stundom tenker jeg: «Ja, Høyre har kommet seg. Varmere. Snakker mer om mennesker og mindre om penger. Roser velferdsstaten. Maser ikke uavlatelig om skattelettelser. Driver en slags Fretex-virksomhet ved å hente bruke Ap-klær og fiffe dem litt opp. Klarer å holde på et image av å være mer opptatt av egen politikk enn andres, først og fremst ved å sitte stille i båten i den litt rufsete norske politiske innsjøen. Snakker.»

Men så leser jeg Trond Helleland, Høyres innvandringspolitiske talsmann, og skjønner at jeg blir skuffet. Helleland har lest sin Peer Gynt om å være seg selv nok. Stikkord: Inngått returavtale med Etiopia. Mulig returavtale med Eritrea av flyktninger i Norge uten lovlig opphold.

Etiopia. Et land som begår omfattende menneskerettsovergrep mot egen befolkning. Hvorfor hører ikke politikerne på forskere som kjenner distriktene i Etiopia etter oppptil 40 års forskningsarbeid i landet. Som vet at selv om statsminister Zenawi garanterer fair behandling av returnerte flyktninger, er politiet enerådig og partisjefen loven lokalt.

Eritrea. Et av de verste landene i verden når det gjelder menneskerettighetsbrudd. Både i grovhet og omfang. Rapporter som kommer ut. vitner entydig om vilkårlig fengsling uten rettergang på ubestemt tid, utstrakt bruk av grove torturmetoder og umenneskelige fengslingsforhold.
Tvangsretur til Eritrea er i strid med råd fra Høykommisæren for flyktninger.

En rekke eksempler har vist at gjennomførte tvangsreturer til Eritrea fikk fatale konsekvenser. Amnesty International, Human Rights Watch og USAs utenriksdepartementet tegner et dystert bilde av landeti sine rapporter.

Etiopia og Eritrea – to land på Amnesty Internationals verstingliste. Barn som dels er født, dels har bodd mange oppvekstår i Norge. De kjenner ikke noe annet land, for alle praktiske formål er de norske.
Enkelte partier vil legge press på regjeringen for at den før retur skal avklare skjebnen til disse som nå lever i frykt.
Helleland – og Høyre – støtter regjeringens politikk.

Jeg venter dessverre ikke mer av Ap. Frp har vunnet sin største politiske seier ved at partiet har maktet å dra Ap i en mer og mer barskere og mer avvisende holdning i disse spørsmålene, spesielt når det gjelder familier med barn.

Jeg venter dessverre ikke mer av Sp heller, som i slike saker følger Høyres generelle musestillhet.

SV synes å være internt uenige – selv om tidligere retorikk burde entydig tale for sterkt engasjement mot tvangsretur til disse to landene.

Men jeg hadde faktisk et lite håp om at Høyre ville tale humanitetens sak for foreldre med barn og langt opphold i Norge.

«Vi ønsker at returavtaler effektueres umiddelbart og særlig med Eritrea som Norge har lange bistandstradisjoner med», sier Trond Helleland til Bergens Tidende.

Litt av et kronargument. Realiteten er at de siste utenlandske organisasjonene som har fortsatt å drive humanitært arbeid er nylig blitt bedt om å forlate Eritrea. Dette inkluderer også Kirkens Nødhjelp, som har holdt på med sine bistandsprosjekter i Eritrea siden 1970-tallet. I mars avsluttes arbeidet i landet.

Ser og hører organisasjonene for mye? Er det mest bekvemt å få dem ut? Skitt i hjelpen, leve bruddene på menneskerettene?

Norge lukker øynene. Toer hendene.