Familien Bore i FN, fra venstre Thor Bjarne (pensjonist), Geir Arne (Drammens Tidende), Bjørn Kristoffer (Dagbladet), Marie (Stavanger Aftenblad) og Ragnhild (Statistisk Sentralbyrå).En kveld er det møte med norsk-amerikanere i Brooklyn og stortingsrepresentantene som denne høsten er i FN. Sigrid Utkilen, H, Hordaland, redegjør for partiets helsepolitikk. En i salen reiser seg, retter harmdirrende en pekefinger mot henne og utbryter: «You are a communist!»
I det perspektivet blir norske partipolitiske skillelinjer heller ulne. Den store ideologiske debatten er sort sett avløst av beskyldninger om klestyveri , og i øyeblikket er både Ap og H i full fart retning sentrum, mens tyngdekraften drar de som kaller seg sentrumspartier urovekkende (noen ville si: heldigvis) mot 4,0.
Det er ingen grunn til å tro at ikke debatten foran stortingsvalget i 2013 i minst like stor grad som i 2009 vil dreie seg mer om hvem som skal samarbeide med hvem enn hva det skal samarbeides om. Og Plan B.
Situasjonen per dags dato og frem til valget, slik jeg ser den:
SV: Må bli enig med seg selv om man har funnet det riktige balansepunkt mellom innflytelse og egenmarkering. I tilfelle fortsatt regjeringsønske: Ap og Sp. Tanken om KrF med på laget utålelig for mange. Potensiale: Gjerdesittere og tilbakehenting av miljøvelgere fra Venstre og De Grønne.
Ap: Politikkens tikjemper. Hvis dagens regjering holder til valget vil holdningen utad være: Fortsatt rødgrønt. Men mange i partiet vil mene at man kan få vel så mye av partiets politikk gjennomført i mindretall med vekslende støtte fra høyre og venstre. Ap + V/KrF/Sp kan være spiselig for en del, hvis det er eneste mulighet til regjeringsmakt. Problemvelgere: EØS-skeptikere (stikkord) på venstresiden, EØS-tilhengere på høyresiden. Styrke: Jens, Jonas og Sigbjørn. Spredt opposisjon. Beste argument: Trygghetsfaktoren hvis urolig økonomisk vær.
SP: Fortsatt regjeringsdeltakelse. Gjerne med KrF og uten SV på laget. Med rødgrønt tap vil Ola Borten Moe lede marsjen mot borgerlig regjering og fortsatt innflytelse.
KrF: Vil gjerne fremstå som tvilende, frister med konkrete ønsker, og synger med Skjæråsen: Hokken ska’n godblunke til? Risikosport for landsmøtet ikke å velge side. Ender med ja til Høyre og Venstre og åpent for Frp. Etter valget: Stemning hos enkelte for å kopiere Trondheims-opplegget: Rødgrønt + KrF. Problemområder: Bekjennelsesplikt (internt) , for lite «pro-Israel»
Venstre: Borgerlig regjering. Landsmøtet vil endre 2009-holdningen om at « den politiske avstanden mellom det liberale, rause og grønne Venstre og Frp er for stor til at det er aktuelt å sitte i samme regjering», og åpner for samtaler med Frp. Vanskeligste områder der: Miljø og asylpolitikk. Uten borgerlig flertall vil noen mene at Ap + V/KrF/Sp kan vurderes. Problem: Innbitte Frp-motstandere, miljølekkasje mot De Grønne. Høstingsområder: Velutdannede, ungdom og urbanister.
Høyre: «For øvrig er det vår mening at Høyre, Frp, Venstre og KrF må finne sammen». Styrke: Erna Solberg naturlig borgerlig statsminister. Fremstår ikke som velferdsstat-knuser. Problem: Kan bli sittende stille midt i båten så lenge at velgerinteressen dabber, begrenset hvor lenge gevinsten av andres feil holder seg. Gevinstmulighet: Frustrerte Frp’ere, velgere i KrF og V som vil mislike manglende sidevalg. Ap-velgere som synes Sp og SV er bremsende.
Frp: «Vi støtter ingen regjering der vi ikke er med.» Intern konfliktlinje: «Vi er sterkest når vi er alene» (Carl I. Hagen), mot Siv Jensens ønske om innflytelse for partiet..
Viktig: Velgertap i Frp gir ikke gevinst bare til de borgerlige.
Alle partier: Vi vil være med i den regjeringen som gir største gjennomslag for vår politikk.
Største borgerlige utfordring: Å finne et troverdig minste felles multiplum for Venstre og KrF på den ene siden og Frp på den andre.
Partiledere på vei oppover: 1. Trine Skei Grande, V. 2. Knut Arild Hareide, KrF.
Joker: Audun Lysbakken, SV
Sterkeste ønske om å være i regjering:
1. Ap og Høyre. 3. Sp. 4.Venstre. 5. KrF og SV. 7 Frp
Det moderniseringsvillige sentrum: Høyresiden av Ap, Venstre og venstresiden av Høyre.
Når partienes landsmøter er avviklet vil det forhåpentlig ha skjedd såpass store avklaringer at diskusjonen om saker står i sentrum. Ingen enkel øvelse. Forskjellene er ikke alltid så store som politikere vil ha det til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar