Kristne verdier - et farlig uttrykk

80 år etter at blikkenslager Ingebrigt Bjørø fra Os i Hordaland ble leder for et nytt parti som brøt ut fra Venstre, skjer det en celledeling med nettopp Hordaland som utgangspunkt. «De kristne» fra partileder Knut Arild Hareides hjemkommune Bømlo, vil bli et riksparti ved valget neste år.

«Kristelig Folkeparti er med på å avkristne landet, og står ikke lenger opp for de kristne verdier». Slik arresterer pensjonert politimann Bjarne Bjelland i Stavanger sitt moderparti. Han sitter nå i ledelsen for det nye partiet med et i sin bestemte form ekskluderende og misvisende navn.

Kristne verdier er et farlig uttrykk: vanskelig å definere, lett å misbruke, fristende å monopolisere, vanskelig å etterleve.
Kristne verdier må ta utgangspunkt i Jesu ord og handling, i Bibelen.
Kristne verdispørsmål handler om mer enn såkalt kjønnsnøytralt ekteskap,homofili, abort,formålsparagrafer, friskoler, vurderingen av staten Israels politikk overfor palestinerne.

Stikkord: Likeverd, ta seg av alle mennesker på en like god måte ,møte alle med den samme respekt, uansett bakgrunn og livssyn.
Ha et særlig syn for de svake, enten det gjelder det ressursmessige eller deres fysiske og psykiske situasjon.
En kristen forståelse av rettferdighet bør fokuserer mer på likhet og behov enn på innsats og motytelse.
Solidaritet er uttrykk for nestekjærlighet i praksis, både lokalt og globalt.

Bevaring av Skaperverket er en sentral kristen oppgave. Biskop Erling Pettersen i Stavanger fremholdt i sin nyttårsmottakelse at klodens fremtid er vår viktigste etiske utfordring. «Vi må kunne se våre barnebarn i øynene og si at vi har forvaltet Guds natur riktig».

Noen prøver å avspore en viktig debatt med å henvise kirken til det de kaller ”sine indre anliggender”. Kirken har en grunntenkning om skaperverket, og miljøspørsmålet er et av de viktigste verdispørsmålet i årene som kommer. Men det er likevel slik at hvis man har et felles mål om en klode i økologisk balanse og en bedre situasjon for verdens fattige, kan det være ulike meninger om hvilke strategier som skal brukes for å komme dit.

Slike synspunkter kan og bør gi seg utslag i at kristne har ulike standpunkter og løsninger i flere saker. Derfor har jeg alltid hatt en prinsipiell skepsis overfor "kristne" partier, selv om de har mange standpunkter jeg kan dele. På norsk kristenmark generelt er det tragisk når kristne verdier defineres så snevert som det synes å bli gjort i en individorientert religiøsitet der man er mindre ansvarlig på vegne av fellesskapet; en religiøsitet som paradoksalt korresponderer svært godt med en nyliberal tidsånd.

Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.

I verdidebatten trenger vi en alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Kirkehistorien har tydelige vitnesbyrd om at enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen.Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer, varsomme med bastante verdidefinisjoner. Også i det som de senere årene har vært mest energitappende i norsk kristenliv: homofilisaken.

Både bak og foran i hodet må vi ha klart for oss at historien er full av eksempler på at det som har vært betraktet som en typisk kristen verdi i ett miljø og i èn generasjon, som apartheid og slavehandel, ikke er det i senere gerasjoner.

Ingen leser Bibelen uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle filter. Glassene har hatt ulik styrkegrad; noen er langsynte, noen kortsynte, noen har uskarpt, slørete syn (astigmatisme)). Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi bør lære oss å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger.

Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Mange bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I arbeidet med å forstå disse tekstene hører det derfor med å vurdere hvordan kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelser.

Noen bibeltekster inneholder modifikasjoner og nyanseringer i forhold til det som trolig var framtredende synspunkter i tekstenes samtid. De kan leses som ansatser til en kultur- og samfunnskritikk som kan utvikles videre og ha overføringsverdi til vår tid. Videre kan det i bibeltekster spores bestemte formål bak en forskrift eller en praksis. Det gir grunn til å tenke gjennom hvordan et tilsvarende formål best tas vare på i dag.

Bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold.

Den norske kirkes lærenemnd har fremholdt at det er ikke nøye lesning av enkelttekstene som alene utløser og driver til endring, men at lesning skjer i et tolkningsrom der også andre faktorer spiller med. Dette kan både være overordnede perspektiver i Skriften, og det kan være andre faktorer knyttet til lesernes situasjon, erfaring og kunnskap for øvrig.

De svar som kirken gjennom sitt fortolkningsarbeid kommer fram til, vil derfor måtte sees i forhold til den foreliggende virkelighet og til menneskene den er til for. Derfor vil kristen etikk stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker.

Og så betyr ikke dette at kirken og vi kristne skal tilpasses ethvert skifte i kultur og samfunn. Også i saker hvor kirken har forandret syn, forblir Skriften en kritisk prøvende norm.

Men altså: Det som tidligere ble oppfattet som et entydig ”Guds ord”, er i en del tilfeller blitt modifisert og nyansert slik at det er åpnet for en ny holdning og praksis. Når en i ettertid likevel ser at bibeltekstene har klare åpninger for endring, er det en innsikt i tekstene som ble vunnet nettopp som en del av selve endringsprosessen.

I det totale bildet hører det også med at menneskenes rettigheter har vokst fram gjennom en århundrelang modning av menneskesynet. Det er langt fra sikkert at dette ville ha funnet sted utenfor en kristen kulturkontekst, for den har blant annet sitt utspring i middelalderens kristne kultur. Modningsprosessen var medvirkende til idéen om menneskerettighetene – og en gradvis utviding av anerkjennelse for ulike menneskegrupper; slaver, kvinner, barn.

En siste refleksjon: Foran presidentvalget i 2004 besøkte jeg USA. Der ble det snakket mye om kristne verdier og moral i forbindelse med abort, homofile ekteskap og kristendom i skolen, men lite om menneskeverd, forvalteransvar, rettferdighet for fattige og undertrykte.

En teologisk professor fra Fuller Theological Seminary fortalte at den nedadgående aborttrenden fra 90-tallet snudde under Bush, at det « nå er færre nye ekteskap og flere aborter». Forandringen tilskrev han de siste årenes økning i ledigheten, at minimumslønningene ikke har fulgt inflasjonen, og at 5,2 millioner flere amerikanere er uten helseforsikring. ”To av tre kvinner som aborterer sier at de ikke har råd til å bære frem barnet”, sa professoren.

En verbal innsats for ”Ja til livet” blir ikke troverdig hvis de konkrete konsekvensene av den politikk som føres på andre felter virker motsatt. Og jeg har aldri forstått det kristne USA-høyres ”Ja til livet" i abortsaken samtidig som de er sterke tilhengere av dødsstraff.