Både UD, Justisdepartementet og Politidirektoratet støttet ham. Men da han stilte opp i en artikkkel i Bergens Tidende, reagerte Forsvaret. Han mistet sikkerhetsklarering og ble stengt ute fra alle nye utenlandsoppdrag. Spesialenhetens etterforskning konkluderte med at han ikke kan straffes for å ha brutt taushetsplikten.
Han varslet om feil i et datasystem. Sykehuset hadde vært i fokus fordi frister for innkalling og behandling ble endret, slik at pasienter ikke ble fulgt opp i tide. Så ble han opppsagt. Selvsagt med en annen begrunnelse: ”Overlegen er en fare for pasientene”. Men tillitsvalgt sier at ”det har ikke vært populært å påpeke feil”.
Hun varslet internt om kritikkverdige forhold ved et bofellesskapet. Hun hevdet at en utviklingshemmet mann ble sexmisbrukt, og at Oslo kommune bidro. Kort tid etter ila bydelsledelsen den sykmeldet nattevakten en tjenestepåtale. Grunn: Hun hadde angivelig forsuret arbeidsmiljøet ved bofelleskapet.
Han var 22 måneder gammel og ble brukt i et forskningsopplegg ved Rikshospitalet. Han døde mens undersøkelsene pågikk. Verken foreldre eller overordnede myndigheter eller politi ble varslet. De ansvarlige valgte taushet. Først flere år seinere oppdaget en barnelege og professor de sterkt kritikkverdige forholdene ved forskningsopplegget, og varslet sykehusets ledelse. Men reaksjonene rette seg mest mot varsleren, og det ble gjort store bestrebelser for å hindre kritisk innsyn.
Hun fikk sparken fra et advokatfirma fordi hun nektet å signere en faktura som skulle skjule at en tidligere statsråd hadde mottatt halvannen million kroner for rådgivningsvirksomhet utført for Kjell Inge Røkke.
Han meldte fra om hvordan arbeidsgiveren Siemens systematisk overfakturerte og smurte personell i Forsvaret. Han mistet jobben etter å ha forsøkt å varsle internt mange ganger over lengre tid til flere nivåer i Siemens nasjonalt og internasjonalt. «Varsling er en stor påkjenning. Jeg kommer aldri til å gjøre det samme igjen. Jeg følte meg totalt utfryst».
En gransking resulterte i avtale om tilbakebetaling av 75.6 millioner kroner. Oslo tingrett slo fast at oppsigelsen var hevn for varslingen, og tilkjente varsleren 1,5 millioner kroner i erstatning. Men generelt: ”Å gå til sak er en lang og tidkrevende prosess, dessuten koster det mye penger. Havner saken i en arbeidsrettssak er det uansett ingen vinnere”.
Norge har et varslingsvern som ser pent ut på papiret. Loven sier: ”Gjengjeldelse mot arbeidstaker som varsler i samsvar med § 2-4 er forbudt. Dersom arbeidstaker fremlegger opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted gjengjeldelse i strid med første punktum, skal det legges til grunn at slik gjengjeldelse har funnet sted hvis ikke arbeidsgiveren sannsynliggjør noe annet”.
Men det skal mye til for at en arbeidstaker som blir satt ned i lønn, eller blir utsatt for gjengjeldelse, bruker det regelverket som er ment som beskyttelse. Loven for varslere stiller så strenge krav til varslerne at den i praksis virker innskrenkende.
Mange har opplevd at det er negativt å varsle, at systemene ikke er trygge nok, at man har blitt skremt av hvordan tidligere varslere har blitt håndtert internt. Noe kommer til overflaten, men mye tyder på at altfor ofte er det varsleren som får de negative reaksjonene både av sine egne og miljøet rundt. Og da spør man seg naturligvis: Var det verd det?
LO har vært forbausende tilbakeholdende når det gjelder varslings-problematikken. Men under kartellkonferansen i 2010 lovet LO økt støtte til arbeidstakere som varsler om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Regjeringen er imidlertid ikke enig i at situasjonen tilsier at varslervernet er problematisk.
Politiets fellesforbund utviser en merkelig holdning når den nekter å dekke advokatkostnader for politimannen nevnt først i denne bloggen, fordi man mener at det å inndra en sikekrhetsklarering anses å ligge innenfor arbeidsgivers styringsrett: «Vi dekker ikke denne typen saker». Etter å ha lest flere artikler om saken i Bergens Tidende, synes det åpenbart at det her dreier seg om helt grunnleggende demokratiske rettigheter. At nettopp politiet støtter lukkethetskultur og motarbeider viktig varsling, er skuffende.
I helsevesenet er varsling en av de viktigste former for kvalitetssikring i helsevesenet. Men dette området har en av de sterkeste lukkethetskulturer og intern ”justis” overfor varslere som driver en uakseptabel praksis eller begår uetiske handlinger. Redaktøren for Lægeforeningens tidsskrift, Magne Nylenna, har fremholdt at det er verken sunn kollegialitet eller god legeetikk å la være å melde fra om feil eller mistanke om misligheter.
Bildet er imidlertid ikke entydig. Selvfølgelig skjer det også at noen skaper et dårlig arbeidsmiljø gjennom konfliktskapende, kverulerende, urimelig krevende og utmattende opptreden. De kan gjemmer seg bak varslervernet, og roper om gjengjeldelse når arbeidsgiver reagerer, ikke minst av hensyn til andre ansatte.
Tillitsvalgte og ledelse har klare utfordringer når det gjelder å håndtere varsling, også å skille kverulantklinten fra varslerhveten Intern åpenhet er et nøkkelord – den må initieres fra toppen. Men først og fremst må det arbeides for en kulturendring som gjør at avvik og feil kan drøftes åpent.
Er ikke bare ledelse i diverse etater og organisasjoner. Vi har f.eks en lokal politiker i Høyre, Bent Høie, som syntes det var veldig dumt at varslesytemet ble tatt vekk fra Helsetilsynet som også har sanksjonsmuligheten og over til tallknusere med null makt[1]. Eller som Høie sa i sin tid; de som gjør feil må jo straffes. [2]
SvarSlettHer har Ap gjort noe som har basis i vitenskap og erfaring. Samtidig som Høie spiller sine politiske kort. Mennesker nedover i systemet er da ikke idioter. De fleste har lån og avhengig av en inntekt.
[1] http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10008980
[2] http://www.kunnskapssenteret.no/