Skammens retur

2062: Tale av statsminister Jens Solberg, Fellespartiet

Kjære alle sammen,
I år er det 50 år siden eritreiske asylsøkere ble utsatt for en skammens retur fra Fridtjof Nansens hjemland.

Til Eritrea.

Til et land som de første årene av dette århundret var kjent som et av de verste landene i verden når det gjelder menneskerettighetsbrudd. Både i grovhet og omfang.

Mange av dem som vi skysset ut var barn. Født og oppvokst i Norge. Jeg er glad for at vi i dag har med oss barnebarnet til Yemane Teferi. Han satte en uslåelig norgesrekord da han fra 1992 til 2012 tilbrakte sitt liv i tolv forskjellige asylmottak. Han falt mellom alle stoler. «Alt jeg ønsket meg var å få en jobb, slik at jeg kan betale mine regninger og min skatt som alle andre. Jeg skulle ønske jeg slapp å plukke tomflasker», sa han.

Han var en av de få som vi vet klarte seg.

For 50 år siden var det ikke lett å håndtere asylpolitikken for norske myndigheter, vi må innrømme det. Vi var verdens rikeste land. Mange av verdens forfulgte og fattige så på Norge som en forstad til himmelen.

Det var nødvendig med en restriktiv politikk.

Ikke alle fylte nødvending krav.

Ikke alle kunne få asyl.

Staten måtte ha regler. Men rommet mellom en streng lov og det menneskelige var for trangt. FNs Barnekonvensjon ble ofte neglisjert. Man forsømte å sette en humanitær grense for hvor lenge menneskers liv kunne settes på vent før de kunne få en legal status.

«Alle skal behandles likt», sa statsministeren. Men nettopp da ble behandlingen ulik, fordi alle ulike individuelle hensyn ble overtrumfet av innvandringspolitiske hensyn. Av et formalistisk regelrytteri. Man brukte ikke de muligheter datidens lover ga for å vise skjønn. Ett menneske kunne avgjøre en families skjebne. Politiske signaler var åpenbare.

Heldigvis ble det etterhvert gjort avtaler med mange land om sikker retur uten å møte reaksjoner i hjemlandet. Men avtalen med Eritrea ble en katastrofe for mange av dem som måtte dra.

Det er naturlig å spørre: Hvorfor var eritreerne i en særstilling? Visste ikke myndighetene den gang hva som skjedde i Eritrea?

De visste.

Eritrea hadde over tid vært kjent som et av de verste landene i verden når det gjaldt menneskerettighetsbrudd. Både i grovhet og omfang.

De rapporter som kom ut. vitnet entydig om vilkårlig fengsling uten rettergang på ubestemt tid, utstrakt bruk av grove torturmetoder og umenneskelige fengslingsforhold. Blant kildene var rømte fangevoktere.

Siden 2002 hadde obligatorisk militærtjeneste blitt brukt til å holde landets befolkning i en form for statlig trelldom på ubestemt tid.

Uavhengig media ble fullstendig rasert i 2001. Noen journalister bare forsvant. Noen ble fengsle eller drept. Noen heldige klarte å flykte.

Fra 2002 var det forbud mot religiøs aktivitet, bortsett fra regulert virksomhet innen fire statskontrollerte trossamfunn. Både Human Rights Watch, Amnesty og USA regnet Eritrea som et verstingland i religiøs forfølgelse.

Tvangsretur til Eritrea var i strid med FNs klare råd.

I tillegg forelå det en rekke eksempler på at gjennomførte tvangsreturer til Eritrea hadde fått fatale konsekvenser:

2002: Tvangsretur av 223 eritreere fra Malta. Minst 180 av disse fikk lange fengselsstraffer, og det er meldt om flere som har omkommet i fengsel.
2008: Tvangsretur av 1200 fra Egypt. Flertallet av disse havnet i militærfengsler, der de ble sittende i minst et halvt år.
2008: Italia dømmes av menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for tvangsretur til tortur.
2008: To eritreere ble tvangsendt fra Tyskland. Ingen av disse er sett siden ankomsten.

«Reporters without borders» rangerte Eritrea som land nummer 178 av 178 i pressefrihet.
Tusener ble arrestert og holdt fengslet uten lov og dom.

Slik skulle ingen hatt det. Ethvert menneske er like mye verdt. Alle har like rettigheter.

Slik, og bare slik, burde det ha vært. Men slik var det ikke. Derfor beklager vi i dag hjemsendelsene til en delvis ukjent skjebne.

Det skal være trygt å være i Norge. Ingen skal behøve å leve i frykt her i landet.

Takk for oppmerksomheten.

Fremtidens fiende

Som en del av Marshall-planen kom George Kennan på 50-tallet til Norge og forkynte at en god leder kan lede hva som helst. Tankene streifet George Kennan da meldingen kom om at justisminister Grete Faremo og PST-sjef Janne Kristiansen var blitt enige om at Janne Kristiansen valgte å trekke seg.

Var manglende etterretningsbakgrunn årsaken til at sjefen for en sikkerhetstjeneste selv ble en trussel fordi hun reelt skadet Norges forhold til viktige allierte i kampen mot terror? At hun ramlet ut med opplysninger om relativt høyt gradert materielt materiale som ifølge Erna Solberg ikke engang den utvidede utenrikskomite har tilgang til?

Kom den uheldige uttalelsen fordi hun ikke kjente godt nok til de nødvendige verktøyene man har for å bekjempe organisert kriminalitet og terror i Norge? Fordi det ikke satt i ryggmargen aldri å røpe sensitive detaljer om hemmelige tjenester?

Jeg har ikke bakgrunn nok for å kunne si at det som skjedde motbeviser Kennans tese. Så langt jeg vet var hun en populær sjef innad, men medarbeiderne ble engstelige når hun skulle fremstå i offentligheten. Var det derfor manglende – eller dårlig - medietrening mer enn faglig inkompetanse som var årsaken til at hun måtte gå?

Uansett årsak – når jeg applauderer hennes avgang er det først og fremst fordi hun flere ganger har fremmet ønsker om å få utvidede fullmakter til overvåkning. Hun vil at straffelovens terrorbestemmelser om å forberede eller planlegge terrorhandlinger, ved å inngå såkalt forbund, også skal ramme enkeltpersoners intensjoner om å begå eventuelle voldshandlinger i terrorhensikt. Med andre ord: Tankepoliti.

Et uakseptabelt forslag. Hun har utnyttet situasjonen etter terrorangrepet på regjeringsbygningen og Utøya til å gjøre det lettere å registrere folk på politisk og religiøst grunnlag.

Forslaget synes jeg er glimrende kommentert av advokat Jon Wessel-Aas, daglig leder i den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling: «Har du har spist av noen andres honning uten lov, blir du tatt for tyveri. Blir du tatt på fersken mens du er på vei til å stikke hånden din i noen andres honningkrukke, blir du også straffet for forsøket. Med dette forslaget vil det kunne bli straffbart å ha en hånd, hvis myndighetene mener at du kommer til å stikke den i andres honningkrukke i fremtiden. Og for å forebygge at du kommer så langt, skal du kunne utsettes for hemmelig overvåkning allerede på grunnlag av besittelsen av en hånd, dersom du har vist spesiell interesse for honning og kanskje ytret deg om urettferdigheten ved at noen har mer honning enn andre.»

Etter terrorhandlingene i New York, London og Madrid har myndighetene i mange vestlige land satset på å samle inn enorme mengder data, og å bruke ulike analyseverktøy for å forsøke å finne potensiell terrorvirksomhet. Dette kan lett føre til svekkelse av borgernes generelle sivile og politiske rettigheter. De av oss som har vært i Berlin og besøkt Stasi-arkivene, vet litt om hva dette kan føre til i ytterste konsekvens.

I norsk samfunnsliv har vi de senere årene fått et stadig økende dokumentasjons- og kontrollregime. Det garanterer imidlertid ikke for at vi blir bedre i stand til å løse fremtidens problemer. Tvert imot kan dette bli fremtidens og demokratiets farligste fiende. Tilsvarende gjelder tiltak som ikke sikrer oss mot tilfeldig vold.

Norske politikere sa i 2005 ja til romavlytting av private hjem uten krav til mistanke. Noen år senere måtte de erkjenne at dette er i strid med Grunnloven.

Jeg har stor respekt for PST og det viktige arbeid som gjøres for å beskytte oss mot indre og ytre angrep av ulike slag, mot terror. Men i et åpent samfunn kan vi ikke beskytte oss mot alt og alle. Og det er et åpent samfunn vi ønsker. Derfor må vi ta vare på sivile og politiske rettigheter i bekjempelsen av kriminalitet. Derfor må politikerne ikke si ja og amen til ethvert forslag om økt overvåkning.

Og derfor er det nødvendig med en fortsettelse og utvidelse av kampen mot Datalagringsdirektivet .

(Kommentar i Klassekampen lørdag 29.januar)

"Vi er for ytringsfrihet" - men.....

En sinna ordfører i nord, en omdømmebekymret sykehusledelse i vest og en sinna ordfører i sør – alle eksponert i media fredag og lørdag. Fellesnevner, i litt varierende grad: innskrenket ytringsfrihet for offentlig ansatte.

* * *

«Ordføreren i Bodø sammenligner brigader Tom Guttormsen, sjef på Ørlandet flystasjon, med ledere i militærdiktatur etter at toppoffiseren stemplet Bodø uegnet som ny kampflybase» (Dagens Næringsliv 29.januar).

Store ord flyr høyt og krasjlander i møte med ønsket om en bred samfunnsdebatt der også de som har greie på ting deltar. Ordføreren mener brigaderen driver politikk, og da vil han ha seg frabedt kommentarer fra en som «i kraft av sin rolle er en person folk har tillit til». Men militært ansatte både på Ørlandet og Bodø bør ut fra sin faglige oppfatning være viktige stemmer, allmennheten er våken nok til selv å vurdere om det skulle være for sterke geografiske over- elle rundertoner.I militærtfaglig utgangspunkt er dessuten brigaderen i overensstemmelse med Forsvarssjefen.

Generalinspektøren for Luftforsvaret har sagt til de militære sjefer både på Ørlandet og i Bodø at de fremover bare bør uttale seg om sin egen virksomhet, basert på fagmilitær bakgrunn, «og holde seg langt unna alt som lukter av politikk». Det er vakker teori. Men utsagnet problematiseres ved det Ludvig Holberg ville trolig ha sagt: det som på Ørlandet er fagmilitær sannhet, er løgn i Bodø. Og omvendt. Derfor vil politikk-begrepet være meget omfattende. Det bør være stor åpning for ytringer fra forsvarsansatte, selv om – og ikke minst – de skulle være i strid med Forsvarssjefens syn.

Valget av kampflybase blir ikke først og fremst avgjort på bakgrunn av hva som er forsvarsriktigst. Distriktspolitikk – i diverse forkledninger – vil også her bli (for?) dominerende, Nord-Norge mot Trøndelag. Valg av hovedflyplass er en tradisjonell norsk lokaliseringsprosess.

* **

«Kanskje sjukehusa skal fokusera meir på å operere hofter enn å strigle seg for media, seier Hogne Sataøen, som nyleg tok doktorgraden på eit team om at sjukehusa etter føretaksreforma gjennom veksande informasjonsavdelingar legg meir vekt på strategisk kommunikasjon» (Bergens Tidende 28.januar).

En overlege i Helse Førde ble truet med sparken etter offentlig å ha uttalt seg kritisk offenlig om sykehusledelsen.
Saken understreker det som er registrert også andre steder i landet: Helseforetak er så opptatt av å pleie omdømmet at det går ut over mulighetene for leger og enkeltmiljøer til å uttale seg. Tidligere var det større aksept for at leger uttalte seg i egenskap av fagpersoner.
Omdømme er viktig. Men et striglet informasjonsregime inngir ikke alltid tillit. Det gjør derimot en institusjon der ansatte kan dele sine erfaringer og synspunkter med offenligheten, selv om de skulle være mer nyanserte enn omdømmebekymret skjønnmaling. Det er tillitvekkende ikke å være redd for det ubehagelige.

* * *

«Gruppeleder for Høyre i Kristiansand og Høyres fylkesordfører gikk i taket fordi en saksbehandler hadde lagt frem en rapport som viser at rushtidstrafikken kun er gått ned med 1,2 prosent i Kristiansand, og ikke fem prosent som byen har avtalt med departementet for å få midler» (Fædrelandsvennen 27.januar)

Ordføreren i Kristiansand har bakgrunn som næringslivsleder, og sier som så mange andre ledere at de «vil ikke regulere ytringsfriheten». Nei, det vil de aldri., tro ikke det. De vil ha reglementer som for eksempel sier at bare rådmannen, kommunale direktører og enhetsledere skal uttale seg. De som virkelig har greie på forholdene, skal tie hvis de legger frem opplysninger som forkludrer inntrykket av at «ansatte i kommunen er på ett lag».

Hvis innspill fra det offentliges mange dyktige fagfolk og ansatte har konsekvenser for beslutningsprosess, tjener dette demokratiet.

Ikke sjelden møter man argumenter om at de ansatte må være lojale mot styringssystemet og den administrative og politiske ledelse. At de skal gjennomføre og argumentere for det som er kommunens vedtatte politikk. At det er uholdbart at etatsledere eller ansatte i media gir uttrykk for oppfatninger som er i strid med kommunens vedtatte politikk. At dette vil skape et uryddig bilde overfor innbyggerne.

Lojalitet er et begrep som brukes ofte, der avsender egentlig mener lydighet, men ordene har ulikt meningsinnhold. Lydighet og lojalitet er to forskjellige begrep. "Lydigheten er blind mens lojaliteten er kritisk, seende og verdiladet", sier professor Paul Leer-Salvesen. "Yrkesutøvere som opplever å stå i flere lojalitetsrelasjoner samtidig, må (sammen med andre) bruke etisk skjønn for å finne ut hvilken lojalitet som skal ha prioritet i den konkrete situasjonen som fordrer et moralsk valg".

I Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 1999:27) uttalte vi blant annet:
”Det forhold at institusjonen (i vid forstand – min anm.) har en informasjonsstrategi og utpekte talerør kan ikke innebære at andre ansatte innenfor virksomheten gis munnkurv. De vil selvfølgelig ikke være legitimert til å uttale seg på institusjonens vegne, men deres personlige syn kan likevel være relevant for allmennheten”.

At offentlig ansatte ikke bare skal ha anledning til å ytre sine meninger, men at de også må kunne gjøre det som offentlig ansatte fagfolk, er det dessverre ikke mange kommunale instrukser eller reglementer som målbærer. Snarere tvert i mot.

Det virkelig spennende ville være dersom fagfolk i det kommunale systemet kunne delta som fagpersoner og med den innsikt som følger av det. Dette finnes det i praksis ikke rom for. Tvert i mot; svært mange kommuner er opptatt av å begrense adgangen til å uttale seg om ”eget fagområde” og aner til ekstra lojalitet når man nærmer seg dette. Uttaleretten for egen regning er gjerne knyttet til ”styre og stell”, eller ”den generelle samfunnsdebatten”. I noen tilfeller er formuleringene så vidt vage at man lett kan mistenke dem som har formulert dem om ikke å ha tenkt særlig grundig gjennom de prinsipielle spørsmål som disse grensedragningene reiser.

Etter en undersøkelse av forholdene i norske kommuner, sier Norsk redaktørforening i en konklusjon at de fagre ord om maksimal åpenhet og frimodig debatt er avløst av regler som tar sikte på mest mulig ”enhetlig” informasjon, gjerne knyttet til saksbehandlingsregler og organisasjonskart.
I tiden før kommuneloven av 1992 var den lokale debatten gjerne preget av så vel kommunale sektorsjefer som rektorer og andre fagpersoner. Etter at kommunene administrativt er gjort til ett organ, kan nå all korrespondanse innad i kommunen unntas som intern. I tillegg har kommunene flere steder inngått ansettelseskontrakter med resultatenhetsledere som forutsetter stor grad av lojalitet.

Rektorer, som i mange tilfeller sto opp og talte på sin egen skole sak og skolesektorens sak, er nå i mange tilfeller direkte knyttet til rådmannen og utviser lojalitet overfor denne. Flere fora som tidligere utgjorde sterke og frimodige fagmiljøer er forsvunnet, eller de er inkorporert i den sentrale administrasjonen av kommunen på en slik måte at intern uenighet ikke blir eksponert. På toppen av dette kommer altså adopteringen av private organisasjonsmønster og informasjonssystemer som oppfordrer til ”helhet”, ”enhet” osv. Stadig flere ansatte blir oppfordret til å tenke på kommunen som ”en bedrift” hvor det gjelder å fremstå med felles ”profil”, hvor alle skal smile og være glade i kommunen sin. Underforstått: La oss gå i takt og holde ubehagelig uenighet, ubehagelig kunnskap, langt vekke.

Offentlig sektor skal på vegne av innbyggerne ivareta felleskapsløsninger. Derfor er det der riktig og viktig med større åpenhetder enn på andre områder i samfunnet. Kommunalt ansattes ytringsfrihet skal ikke bare verne om den enkeltes ansattes behov for å ytre seg, men også verne om demokratiet.
Den ansattes lojalitet må først og fremst være til velgerne, ikke til et offentlig hierarki.
Den politiske ledelse i Kristiansand og i Vest-Agder synes i så måte å ha et stykke vei å gå før de består demokratitesten.

Så gjør vi så.... i selvforsvar

1. Høsten 2011: Mange voldtekter. Ille.

2. Mange blir bekymret. En mor melder en syv år gammel datter på taekwondo. Forståelig.

3. Barne- og familieminister Audun Lysbakken blir også bekymret og vil bruke 500.000 kr til selvforsvarskurs. Positivt tenkt.

4. Midlene blir ikke utlyst eller satt ut på anbud. «Jeg fikk informasjon om at det fantes et par aktuelle miljø, som vi tok kontakt med for å høre om deres kompetanse, kunnskap og erfaring på området. Vi ville at pengene skulle gå til organisasjoner som allerede jobbet med selvforsvar i skolen.» (ekspedisjonssjef Arni Hole). Hm. Informasjon fra hvem?

5. Kvinner med svart belte i Taekwondo og karate har i over 2 år drevet med feministisk selvforsvar og grensesetting hos «KIK — Selvforsvar og grensesetting» (KIK). Styreleder sendte en e-post til Lysbakken "om vår deres kompetanse, men jeg fikk aldri svar". Har man bestemt seg, så har man bestemt seg.

6. "Vi besluttet vi å bevilge midler til to organisasjoner som uten tvil kunne få igangsatt og gjennomført tiltak. Departementet kjenner ikke til KIK"(seniorrådgiver Raheela Chaudhry. Nei, kunnskap får de satelle med i Kunnskapsdepartementet.

7. Sosialistisk Ungdom, Lysbakkens ungdomsparti, har et møte med departementet der det diskuteres hvordan de kan søke og hvordan midlene er tenkt brukt. Her får de signaler om at det er lite sannsynlig at SU kan søke. Fantasien skjerpes

8. SU danner den uavhengige organisasjonen Jenteforsvar. Styremedlemmene har tidligere eller nåværende verv i SV eller i SU. Kreativt.

9. Tre dager senere søkes det om penger til prosjektet Feministisk selvforsvarskurs , «en nettside, utdanne mange nye instruktører, utvikle kursene i samarbeid med samarbeidspartnere og holde kurs på 10—15 skoler». Raskt jobba.

10.Fem uker før nyttår tildeles Jenteforsvar 154.000 kr, men «de må brukes før nyttår». Budsjettår er hellige i departementene.

11. Utgifter dekkes før 31.12, men noen kurs holdes i 2012. Fornuftig.

12. Rundt 30 instruktører. Alle har tilhørighet til SU. Tryggest slik.

13. Avdelingslederen i Barne- og likestillingsdepartementet som signerer tilsagnet om penger til Jenteforsvaret, er selv tidligere lokalpolitiker for SV i Oslo. Han ønsker ikke å kommentere saken overfor Dagbladet. Forståelig.

14. Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LLH) Trondheim, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag og Sør-Trøndelag fylkeskommune, driver prosjektet «Seksuell helse og trakassering». Positivt.

15. «Vi fikk beskjed fra departementet om at det kunne være interessant å legge på en komponent om selvforsvar i vår søknad til departementet»(styreleder i LLH, tidligere nestleder i SU). Som bedt, så gjort.

16. Det var interessant. Vel 346.000 kr fant veien over Dovre. Handlekraft.

17. «Vi er blitt kontaktet av organisasjoner og på bakgrunn av dette har vi bevilget» (Henriette Killi Westhrin ,statssekretær, SV). Kontakt, hvilken vei? «For oss var det viktigste hvilken kompetanse de hadde på feministisk selvforsvar». Ja, hvilken?
«Vi håpet at vi skulle bygge på eksisterende miljøer og ikke starte fra bunnen av.» Og det var det man gjorde?

18.Begge organisasjoner som fikk støtte, henvendt seg til KIK for å få opplæring. Viktig å søke ekspertise der den finnes.

19. Rød Ungdom har holdt «Bøllekurs» for jenter siden 80-tallet. Fikk ikke kjennskap til mulig pengestøtte. Departementet gikk til sine egne, ikke til sine konkurrenter.

20. «Fremstår som en gjennomtenkt og planlagt støtte til sitt eget parti. Det er i så fall en meget merkelig måte å forvalte skattebetalernes penger på» (Solveig Horne,Frp)
«Akershus fylkeskommune har innført selvforsvarskurs for jenter som et tilbud i gymtimen. Judoklubber eller andre organisasjoner er bedre egnet til å lære bort selvforsvar enn ungdomspolitikere er» (Henrik Asheim, leder Unge Høyre)
«Dette må de levere tilbake. Det er ikke en viktig offentlig oppgave å lære jenter å slåss».(Sveinung Rotevatn, leder Unge Venstre)
Reaksjoner som ventet.

21. Konklusjon. God vilje, godt formål. Men departementets saksfremstilling stemmer pinlig dårlig med utsagn fra mottakerne og de som trolig burde vært mottakere. Politikk er omgang med makten.
Jeg synes Audun Lysbakken er et friskt pust i regjeringskollegiet. I denne saken har han nok pustet vel hardt, den fremstår ikke det lureste han og medvirkende partifeller har gjort.
(Med takk til Dagbladet for ca.96 pst av stofftilfanget)

Julenissen med lyntog

Typisk norsk: Det er kjekkere å sette i gang utredninger og virke handlingskraftig enn å være handlekraftig og sørge for vedlikehold og forbedringer av hus og veier og jernbanestrekninger. Vedlikehold utsettes ofte så lenge at kostnadene blir langt høyere enn om man hadde begynt i tide.

Det er kjekt å klippe snorer. Du får ikke de store medieoppslag om du har fått drevet igjennom en helt nødvendig opprustning i en skinnegang eller har forsterket opplegget slik at kjøreledninger ikke så lett faller ned.

Den store lyntogutredningen som kom onsdag, viser at alle alternativene med lyntog fra Oslo til de største byene vil gi en negativ nytteverdi for samfunnet. Selv det billigste alternativet vil ende opp med minus 50 milliarder kroner i nytteverdi. Produksjon av betong og andre materialer som skal brukes i tunnelene medfører store CO2-utslipp. Eventuell miljøgevinst kan neppe påregnes før vi nærmere oss neste århundre.

Dessuten - miljø er mer enn bare CO2-utslipp. Skinnene til et tog som går i svært høy fart må beskyttes langt bedre enn i dag. En flere hundre kilometer lang ”mur” gjennom landet kan utløse store problemer for blant annet dyrelivet og biologisk mangfold.

Lyntog over norsk snaufjell - like dyrt som arktisk landbruk og vindyrking i Sahara. Troen på julenissen som kommer med lyntog bak neste kurve på Sørlandsbanen holder seg. Strekningen Oslo-Kristiansand-Stavanger alene vil koste over 260 milliarder kroner å bygge. Men fremdeles snegler toget seg frem i Drangsdalen med 20-30 km/t.

I dag kjører vi nærmest på krabbegir når det gjelder å utbedre eksisterende banenett og togstandard. Tidens tann tærer på skinner og vogner uten at de politiske tannlegene setter inn rotfyllinger eller broer.
Og så går det som det må, på et tidspunkt er et sammenbrudd så nær at det bare må spas opp midler. Som i veiutbyggingn blir det ofte klatt på klatt, i stedet for å følge den ibsenske formaning om fullt og helt - ikke stykkevis og delt.

”Forelskelse er en vidunderlig, men tidsbegrenset, form for galskap” (Arne Næss). I dag har vi en partner som trass i enkelte svakheter har stått oss transportmessig bi. Før vi blir helt fascinert av lyntogstankens mange vyer, må vi ruste opp vår trofaste følgesvenn gjennom mange år. Handling. Forsering av flere dobbeltspor. Krengetog. Gjøre noe med spor som er så svingete og dårlige at vognene ødelegges. Moderne signalanlegg. Ringerikstunnel og Grenlandsbane – og sammenbinding av sistnevnte med Sørlandsbanen. Sørge for at titusener pendlere kan være sikre på at togene går når de skal, at avgangene på mellomdistansene er så mange at de reisende ser seg tjent med alternativene. Oppgradere nettet slik at kjøretiden til Oslo fra Trondheim, Bergen og Stavanger reduseres betydelig. Legge forholdene bedre til rette for næringslivet Kanskje legge Sørlandsbanen der folk vitterlig bor, ikke i ”dalstroka innafor”.

Kanskje skulle vi droppe lynfarten, og nøye oss med høy fart? 150 km/t er også bra. Med dobbeltspor, krengetog og moderne signalanlegg, med kontor, café og lekeplass, kan gevinsten være stor – og utgiftene mindre.

Norsk natur og befolkningsgrunnlag er ikke helt som på Kontinentet. Regjeringen har ingen Sareptas krukke, selv om den foreløpig smøres godt med olje. Ressurser til å bygge og drifte lyntog har klare alternative bruksmåter – som intensivert forskning bl.a. for å finne frem til nye inntektsmuligheter når petroleumsinntektene minker: bygging av skoler, sykehus, sykehjem, veier, sykkelstier osv. For ikke å snakke om de sterkt økende pensjonskostnader etter 2020.

Gud, Utøya og AUF-lederen

Ytringsfriheten er stadig under debatt. Ønsker kommer om varsomhet når det gjelder å bringe videre forskrudde budskap. Nå sist har forfatteren Per Håkonsen spurt om Alexander Kielland-ulykken og Utøya-massakren kunne ha vært unngått «dersom vi hadde hatt et mer positivt forhold til Israel?»
Og videre: «Parallelt med antisemittismen denne løper også avkristningen av Norge. Det er to sider ved samme sak».

Ytringen falt i et møte i Sarpsborg KrF. Lokallagets leder tolket ikke Haakonsen dit at han mente at «dette var en straff for ungdommene på Utøya eller familiene deres, men at det var en advarsel til de som styrer landet og andre som tar avstand fra Gud om at noe enda verre kan komme.»
Reaksjonene kommer, og AUF-leder Eskil Pedersen vil ha en unnskyldning fra Sarpsborg KrF.

Jeg forstår AUF-lederens fortvilelse over det som skjedde på Utøya. Jeg forstår hans reaksjoner på de ufyselige og stundom blasfemiske ytringer som er kommet etterpå. Jeg har beundret hans flotte og verdige fremtreden.Men synspunkter han har kommet med i etterkant av 22/7 gjør det nødvendig å fremholde at testen på ytringsfrihet er at man kan tillate ytringer man ikke liker. Tanken er at det offentlige rom virker rensende, ved at misvisende ytringer kan blottstilles og imøtegås.

Det skjer i denne saken, ikke minst er det positivt at Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk i klare ordelag imøtegår Haakonsen.
Ytringsfrihetens bærende idé om demokratiets selvrensende kraft – der også «farlige» oppfatninger og ytringer imøtegås og nedkjempes i åpent lende – blir stadig oftere utfordret av politiske symbolsaker. Også - og ikke minst - etter Utøya. Det er en tendens til å rope på lov og domstol hver gang det dukker opp noe man ikke liker, spørsmål der ytringsfrihetens verneverdi ikke synes å telle så tungt.

I Ytringsfrihetskommisjonen la vi stor vekt på at ytringsfriheten er knyttet til eksistensen av et offentlig rom, der friheten til å ytre seg fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk. For at offentligheten skal fungere på denne måten, må de diskriminerende holdninger komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk.

En grunnleggende rett til frie ytringer må også innebære retten til å hevde støtende meninger. Ytringsfriheten må aldri innskrenkes til bare å gjelde ideer som blir vel mottatt eller ansees for harmløse eller likegyldige. Den må også gjelde «ytringer som er støtende, sjokkerende eller foruroliger staten og deler av befolkningen».

Gjennom meningsutveksling kan fremsatte påstander korrigeres i konfrontasjon med andre meninger. Dette forutsetter ytringsfrihet. Vi er alle feilbarlige og vår innsikt påvirkes av personlige begrensinger, irrasjonalitet og maktforhold. Ved å høre motargumenter minskes innflytelsen av slike begrensninger og bedre innsikt kan nås.

Det kollektivistiske individbegrepet sier at individet er underordnet hensynet til kollektivet. Det individualistiske individbegrepet sier at hensynet til individet går forut for hensynet til kollektivet. Men viktigere er å møte andre, høre deres argumenter og prøve deres alternative perspektiver.

Det ligger i hele ytringsfrihetens ide at de – i bred forstand – politiske ytringer skal nyte et spesielt vern. Prinsippet om et spesielt vern for politiske ytringer er også slått klart fast av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, og reflekterer grunnleggende prinsipper for vår samfunnsform.

Bør vår største bekymring være rettet mot de "uønskede" ytringer som kommer frem i det offentlige rom, eller bør den rette seg mot de informasjoner og ytringer som ikke kommer frem i offentligheten, men som burde ha kommet frem? Det er gode grunner for å hevde at det er det siste som bør bekymre mest.

En slik korrigering i det åpne offentlige rom er å foretrekke fremfor forbud og straff. Det er positive grunner for ikke å prøve totalt å rense det offentlige rom for "uønskede" ytringer. I Ytringsfrihetskommisjojen sa vi til og med at vi paradoksalt nok bør ønske noen provoserende uttalelser for at vi skal bli tvunget til å skjerpe oss selv og generere og gi temperatur til den offentlige samtale.

"Uønskede" ytringer har i en viss forstand en nødvendig funksjon i det sunne samfunn. Man trenger f. eks. noen manipulatoriske ytringer for (bl. a. ved tekstgjennomgåelse i skolen) å kunne avsløre manipulasjonen og således gjøre oss bevisste og motstandsdyktige mot denne type ytringer. "Uønskede" ytringer kan være nødvendige i prosessen frem mot sannhet og bedre innsikt.

Det må ikke være noe krav om belegg for at ytringer i det offentlige rom skal være nødvendige eller positive eller anstendige eller sanne. Bevisbyrden er den motsatte. Man er fri til å ytre hva man måtte ønske, med mindre det godtgjøres at begrensningene er nødvendige. I et sunt samfunn med en offentlighet som fungerer kontrollerende, korrigerende og anstendiggjørende, må det være svært begrenset hvilke begrensninger som er "nødvendige".

Svar på Julereisen 2011

1.Lindås. Aslaug Låstad Lygre. «Vi skal ikkje sova burt sumarnatta» og «Det raude sjalet». Olav Hodne, Joshua Hodne French. Ivar Medaas, «Eg hadde eingong ein båt», «Draumen om fred» , «Når eg blir seksti sju» (sixty-four).
2. Modalen. Ivar Medaas, «Dar kjem dampen». Kollsnes–Mongstad-Modalen.
3. Senja. Ingrid Bjerkås, prest. Tove Karoline Knutsen. Maria Haukaas Mittet.
4. Bjørnøya. Isbjørn, verdens største landlevende rovpattedyr. «Bear Island», Alistar MacLean.
5. Katla. Island, Eiafjallajökul. Ketil Bang-Hansen. «Brødrene Løvehjerte» , Astrid Lindgren.
6. Salt Lake City. Mitt Romney, republikaner. The Osmonds. Mormonere.
7. San Francisco. Steven Jobs. Jobs bok. Snøhetta, Museum of Modern Arts.
8. Miami. Miami Vice, Don Johnson. Everglades, Atlanterhavet. Cuba.
9. Cape Canaveral (Merrit Island godkjennes også), Florida. «Atlantis» siste romferge. John F. Kennedy Space Center.
10. Kingston. Jamaica. Bob Marley. Usain Bolt (200m 19.86 på Bislett). Banana Boat Song
11. Machu Picchu. Peru. Thor Heyerdahl.
12. Washington. Vietnam-falne. Sousa. Duke erllington, Peer Gynt-suiten
13. Clifton, Norse, Bosque County. Cleng Person
14. Tijuana. Cæsar-salat.
15. Brasil. Olje. Real (Madrid). Kjetil Rekdal, cupgull.
16. New Zealand. To maori-hodeskaller. Roald Amundsen brukte erfaringene fra Carsten Borchgrevinks overvintring i Hvalbukta i Antarktis i 1899 da han startet Sydpolsekspedisjonen.
17. Adelaide. Vilhelm IV. Vilhelm Moberg, Vilhelm Bjerknes. Vilhelm Krag, Sørlandet.
18. Kobe. Atomkraftverk-ulykke. Jordskjelv i 1995, gassangrep, Murakami. «Norwegian Wood».
19. Spratly Islands
20. Pyongyang. Nord-Korea. Ryugyong hotell, 105 etasjer. Rungrado May Day Stadium.
21. Busan, Sør-Korea. Nytt internasjonalt utviklingssamarbeid. VM i fotball 2002
22. Pattaya, Thailand. Flom.
23. Abu Dhabi. De forente arabiske emirater. Dubai. Norwegian
24. Sør-Afrika. Jacob Zuma. Namibia og Botswana.
25. Gaborone, Botswana. Michelle Obama. Henry Stanley/David Livingstone. Fra Manglerud/Star til Lørenskog.
26. Elmina (Accra og Cape Coast passer også) Ghana. Slavehandel. Kronprinsen og kronprinsessen på besøk. Oljeriggen «Eirik Raude». Anthony Annan
27. Arusha. Tanzania. Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for Rwanda. Hilde Frafjord Johnson.
28. Monrovia. USAs 5. president James Monroe. Lahlum har skrevet bok om USA-presidentene. Marilyn Monroe. President Ellen Johnson Sirleaf, Nobels fredspris, nobelkomitéen.
29. Tunisia. Jasmin-revolusjonen. Atlas-fjellene. Augustin.
30. Adenbukta. Piratjakt. Amal Aden fra Nord-Somalia.
31. Antalya. U 23-landslaget. Mostafa Abdellaoue.
32. Syracusa, på Sicilia, Sankta Lucia. Arkimedes. Loven om oppdrift.
33. Assisi. Italia. Fransiskanerne, den hellige Klaras orden. Solsangen. Klara Klok. Umbria.
34. Ljubljana. Verdens lengste hopp. Planica. Vikersundbakken. Larvik - Krim 31-19.
35. Ulm. Albert Einstein, lysets hastighet. Stuttgart, Porsche..Augsburg-konfesjonen, grunnlaget for de lutherske (protestantiske) kirkene.
36. Cannes. Finanskrisen. G20-landene. Filmfestival, Gullpalmen (beste film). Rivieraen.
37. Le Havre. Aki og Mika Kaurismäki
38. Paris. Charles de Gaulle. Paris Hilton.
39. Düsseldorf. European Song Contest, Lena Meyer-Landrut. Adolph Tiedemand, «Haugianerne». Heinrich Heine, «Die Loreley.
40. Køln. Ståle Solbakken. Kølnerdomen. Konrad Adenauer. Jacques Offenbach, «Barcarole» fra «Hoffmanns eventyr», venetiansk gondolier.
41. Hamburg. Ingvar Ambjørnsen. Per Ciljan Skjelbred. Havrettsdomstolen.
42. Tiraspol. Dnestr. Transnistria.
43. Sandefjord. Thorbjørn Svensen, 104 landskamper i fotball. John A. Riise. Dag Solstad
44. Rjukan. Telemarkski. Vemork kraftstasjon. «Kampen om tungtvannet» og «The Heroes of Telemark». Øystein Mæland, politidirektør.
45. Krødsherad. Eventyrsamling. Jørgen Moe. «Den gamle mester».
46. Hjerkinn. Utsiktspaviljong Norsk Villreinsenter. Snøhetta. Høyeste punkt på Dovrebanen, laveste nedbørmengde i Norge. Dovre.
47. Troll. Norsk Polarinstitutts forskingsstasjon i Antarktis. Olje- og gassfelt i Nordsjøen. Eventyrillustrasjoner, Peer Gynt, Mummitrollet, Hobbiten

Premievinnere: Anne Erfjord, Kristiansand. Tor Gjermstad, Trondheim. Håkon Loven, Aurland

Bergens Tidende
43. Kvinnherad. Synnøve Solbakken ble ordfører. Hattebergvassdraget. Kommune-Norges mest populære på Twitter og Facebook. Rosendal
44. Bømlo. Arne Larsen Økland, Dolly Dimple. De kristne. Tore Nordtun, 5.periode på Stortinget, tidl.ordfører i Stavanger.

Adresseavisen:
1.Ørland. Libya-bombing. Hovedbase jagerfly. Martin Luthers 95 teser, avlatshandel
2 Beitstad, Kortnebbgåsa. To fjøs i ett bygg. Kristofer Uppdal.
42. Horg. Lundamo. Magnar Lundemo. Skidoping.
43. Malvik. Arnfinn Muruvik Vonen, Norsk Språkråd. Are Hjørungnes døde på Hawaii.

Stavanger Aftenblad
1.Finnøy, Gro Skartveit (fra KrF til Venstre). Traktorbrenning. Tomatfestivalen.
2.Bømlo. Arne Larsen Økland (varslet dommeren om at det ikke var mål). Dolly Dimple. «De kristne». Tore Nordtun, 5.periode på Stortinget, tidl.ordfører i Stavanger.
Eigersund.Solveig Ege Tengesdal (KrF). Suldal, rassikringstunnel ved Gyavatnet.Bakkebø. Grete Faremo, Utøya.
Undheim. Marianne Gjøstli, NM i borddekking. Ingebjørg og Bjarne.
Ålgård. Ålgårdbanen. Pål Varhaug.

Fædrelandsvennen
1 Søgne
2 Flekkefjord
3 Gjerstad
4 Lillesand
5 Iveland

Kirke, skaperverk og dialog

«Oljebispedømmet tar ikke til seg klimarefs», «Biskopen er på feil bane», «Tror biskopen trenger mer fakta», - tre av reaksjonene mot uttalelsene fra biskop Erling Pettersen om at Rogaland er for lite oljekritisk. Han fremholdt i sin nyttårsmottakelse at klodens fremtid er vår viktigste etiske utfordring. «Vi må kunne se våre barnebarn i øynene og si at vi har forvaltet Guds natur riktig». Hans utfordret den store oljemessen i Stavanger, ONS, til å fokusere enda mer på fornybar energi.

Det mest positive som foreløpig er kommet ut av biskopens tale, er en invitasjon fra Oljeindustriens Landsforening til et møte, og et håp fra ONS om at biskopen kommer til høstens konferanse som en aktiv deltaker over hovedtemaet «Confronting energy paradoxes». Dette er konstruktivt, dialog er alltid bedre enn konfrontasjon.

Biskop Pettersen sier at mange i oljebransjen har et etisk engasjement i forhold til forvaltningen. Hvis man har et felles mål om en klode i økologisk balanse og en bedre situasjon for verdens fattige, kan det likevel være ulike meninger om hvilke strategier som skal brukes for å komme dit.

Næringsliv og kirke må snakke mer sammen. Hvorfor inviteres f.eks. ikke ledende biskop Helga Byfuglien og kirkerådsleder Sven Arne Lindø til NHOs årskonferanse, LO-kongress og Norges Banks årlige middag? Inviteres kirkeledere til de årlige januarsamlingene i mange fylker der stortingsrepresentanter og næringsliv møtes? Kan verdispørsmål settes mer på dagsordenen?

Enkelte politikere har tidligere prøvd å avspore en viktig debatt med å henvise kirken til det som ble kalt ”sine indre anliggender”. Men kirken har en grunntenkning om skaperverket, og miljøspørsmålet er det aller, aller viktigste verdispørsmålet i årene som kommer.

Gud har betrodd menneskene oppgaven som forvaltere av skaperverket. Dette oppdraget har verden sviktet. Vi registrerer klare sammenhenger mellom menneskelig aktivitet og klimaendringer.
Mennesket er både forvalter og samtidig innfelt i skaperverkets vev. Dersom vi fjerner oss fra skaperverket, fjerner vi oss også fra Skaperen.

Det er dette som nå skjer, og det er først og fremst de neste generasjoner og de fattige landene som vil få de negative utslagene.
Vi er satt til å forvalte skaperverket på en måte som gjør at vi kan levere jorden videre til generasjoner etter oss på en forsvarlig måte. Vi har alle et ansvar, men mange har det sikkert dessverre som meg: Vi er bedre natur- og miljøforkjempere i teori enn i handling.

FNs klimapanel har anslått utviklingslandene til å være dobbelt så sårbare for klimaendringene, som det i-landene er. Samtidig er det uten tvil de rike landene som står for mesteparten av forurensningen. Også klimapolitikken er et spørsmål om global rettferdighet.

Å henvise kirken til sine ”indre anliggender”, å avfeie det kirkelige initiativet som dårers urealistiske tale, er en klar avsporing. Selvsagt er kirken opptatt av
- trosopplæring,
- konfirmantarbeid
- forkynnelse både i ord og handling
- diakoni
- oppslutning om kirkens gudstjenester
- det åndelige tomrom mange opplever i vår tid
- brobygging mellom muslimer og kristne

Disse og mange andre arbeidsoppgaver strever både ansatte og frivillige med fra dag til dag. Men det forhindrer ikke at andre spørsmål også er viktige enten nå dette dreier seg om menneskerettigheter, om freds- og forsoningsarbeid eller om rettferdig fordeling av verdens ressurser – og forvaltningen av disse.

Når en varsler blir offer

Han var teamleder i et norsk-afghansk politiprosjekt. Da Forsvaret ville ha ham til å delta i en offensiv militær operasjon, nektet han å sende sine folk ut i strid. «Politiet skal bare utføre sivile oppgaver og ikke delta i NATOs krigføring».
Både UD, Justisdepartementet og Politidirektoratet støttet ham. Men da han stilte opp i en artikkkel i Bergens Tidende, reagerte Forsvaret. Han mistet sikkerhetsklarering og ble stengt ute fra alle nye utenlandsoppdrag. Spesialenhetens etterforskning konkluderte med at han ikke kan straffes for å ha brutt taushetsplikten.

Han varslet om feil i et datasystem. Sykehuset hadde vært i fokus fordi frister for innkalling og behandling ble endret, slik at pasienter ikke ble fulgt opp i tide. Så ble han opppsagt. Selvsagt med en annen begrunnelse: ”Overlegen er en fare for pasientene”. Men tillitsvalgt sier at ”det har ikke vært populært å påpeke feil”.

Hun varslet internt om kritikkverdige forhold ved et bofellesskapet. Hun hevdet at en utviklingshemmet mann ble sexmisbrukt, og at Oslo kommune bidro. Kort tid etter ila bydelsledelsen den sykmeldet nattevakten en tjenestepåtale. Grunn: Hun hadde angivelig forsuret arbeidsmiljøet ved bofelleskapet.

Han var 22 måneder gammel og ble brukt i et forskningsopplegg ved Rikshospitalet. Han døde mens undersøkelsene pågikk. Verken foreldre eller overordnede myndigheter eller politi ble varslet. De ansvarlige valgte taushet. Først flere år seinere oppdaget en barnelege og professor de sterkt kritikkverdige forholdene ved forskningsopplegget, og varslet sykehusets ledelse. Men reaksjonene rette seg mest mot varsleren, og det ble gjort store bestrebelser for å hindre kritisk innsyn.

Hun fikk sparken fra et advokatfirma fordi hun nektet å signere en faktura som skulle skjule at en tidligere statsråd hadde mottatt halvannen million kroner for rådgivningsvirksomhet utført for Kjell Inge Røkke.

Han meldte fra om hvordan arbeidsgiveren Siemens systematisk overfakturerte og smurte personell i Forsvaret. Han mistet jobben etter å ha forsøkt å varsle internt mange ganger over lengre tid til flere nivåer i Siemens nasjonalt og internasjonalt. «Varsling er en stor påkjenning. Jeg kommer aldri til å gjøre det samme igjen. Jeg følte meg totalt utfryst».
En gransking resulterte i avtale om tilbakebetaling av 75.6 millioner kroner. Oslo tingrett slo fast at oppsigelsen var hevn for varslingen, og tilkjente varsleren 1,5 millioner kroner i erstatning. Men generelt: ”Å gå til sak er en lang og tidkrevende prosess, dessuten koster det mye penger. Havner saken i en arbeidsrettssak er det uansett ingen vinnere”.

Norge har et varslingsvern som ser pent ut på papiret. Loven sier: ”Gjengjeldelse mot arbeidstaker som varsler i samsvar med § 2-4 er forbudt. Dersom arbeidstaker fremlegger opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted gjengjeldelse i strid med første punktum, skal det legges til grunn at slik gjengjeldelse har funnet sted hvis ikke arbeidsgiveren sannsynliggjør noe annet”.
Men det skal mye til for at en arbeidstaker som blir satt ned i lønn, eller blir utsatt for gjengjeldelse, bruker det regelverket som er ment som beskyttelse. Loven for varslere stiller så strenge krav til varslerne at den i praksis virker innskrenkende.

Mange har opplevd at det er negativt å varsle, at systemene ikke er trygge nok, at man har blitt skremt av hvordan tidligere varslere har blitt håndtert internt. Noe kommer til overflaten, men mye tyder på at altfor ofte er det varsleren som får de negative reaksjonene både av sine egne og miljøet rundt. Og da spør man seg naturligvis: Var det verd det?

LO har vært forbausende tilbakeholdende når det gjelder varslings-problematikken. Men under kartellkonferansen i 2010 lovet LO økt støtte til arbeidstakere som varsler om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Regjeringen er imidlertid ikke enig i at situasjonen tilsier at varslervernet er problematisk.

Politiets fellesforbund utviser en merkelig holdning når den nekter å dekke advokatkostnader for politimannen nevnt først i denne bloggen, fordi man mener at det å inndra en sikekrhetsklarering anses å ligge innenfor arbeidsgivers styringsrett: «Vi dekker ikke denne typen saker». Etter å ha lest flere artikler om saken i Bergens Tidende, synes det åpenbart at det her dreier seg om helt grunnleggende demokratiske rettigheter. At nettopp politiet støtter lukkethetskultur og motarbeider viktig varsling, er skuffende.

I helsevesenet er varsling en av de viktigste former for kvalitetssikring i helsevesenet. Men dette området har en av de sterkeste lukkethetskulturer og intern ”justis” overfor varslere som driver en uakseptabel praksis eller begår uetiske handlinger. Redaktøren for Lægeforeningens tidsskrift, Magne Nylenna, har fremholdt at det er verken sunn kollegialitet eller god legeetikk å la være å melde fra om feil eller mistanke om misligheter.

Bildet er imidlertid ikke entydig. Selvfølgelig skjer det også at noen skaper et dårlig arbeidsmiljø gjennom konfliktskapende, kverulerende, urimelig krevende og utmattende opptreden. De kan gjemmer seg bak varslervernet, og roper om gjengjeldelse når arbeidsgiver reagerer, ikke minst av hensyn til andre ansatte.

Tillitsvalgte og ledelse har klare utfordringer når det gjelder å håndtere varsling, også å skille kverulantklinten fra varslerhveten Intern åpenhet er et nøkkelord – den må initieres fra toppen. Men først og fremst må det arbeides for en kulturendring som gjør at avvik og feil kan drøftes åpent.

Demokrati i kirke og politikk

Har lokal partiledelse, nominasjonskomitéer, og -møter for stor makt over hvem som velges til Stortinget? Er det et demokratisk problem at svært få av velgerne er involvert i nominasjonsprosessen? Er dette med på å svekke valginteressen?

For min del vil jeg svare ja, ja og ja.

Spørsmålene er ikke nye, men politikerne har vist liten interesse for å ta fatt i dem. Det synes å være bred tilfredshet – hos de som er valgt – med dagens system. Jeg ser da bort fra spredte ønsker om kvoteringer av ulik slag, noe som etter min mening ikke er skritt i demokratisk retning og trolig vil svekke valgdeltakelsen,

Jeg tar opp problemstillingen med bakgrunn i dagens avisoppslag om politikernes reaksjoner på evalueringen av og sluttrapporten om kirkevalg og sider ved demokratireformen i Den norske kirke.

Har kirkelige nominasjonskomitéer for stor makt særlig over hvem som velges til bispedømmerådene - og dermed til Kirkemøtet, som i dag består av alle bispedømmerådsmedlemmer? Må kirkens demokratiseringsprosess styrkes? Må valgordningen bli mer forståelig?

For min del vil jeg svare ja, ja og ja,

Det er ikke vanskelig å være enig i at det hadde vært ønskelig med lang større oppslutning om kirkevalgene (10 pst ved bispedømmerådsvalg, 13 pst ved meninghetsrådvalg). Dette kan muligens tolkes som at det store flertall kirkemedlemmer synes det er greit at det er de som er mest engasjert som peker ut de tillitsvalgte, men det er uansett en viktig oppgave å stimulere til større deltakelse.

Martin Kolberg (tidl. partisekretær i Ap) mener kirken bør åpne for et «flerpartisystem». Det er jeg enig i. Alternative lister styrker mangfoldet. Men den som har vært med en stund i kirkelig arbeid, vet at ved menighetsrådsvalg er det stundom vanskelig nok å finne nok kandidater som er villige til å stå på liste slik at man kan fylle opp det foreskrevne antall.

Alvorlig strid blir i det stort sett bare dersom det dreier seg om valg av kirketomt eller om enkelte etiske spørsmål: kvinnelige prester (uenigheten heldigvis nesten utgått på dato), vigsling til prest av samboende homofile (Kirkemøtet har sagt at det kan være to syn om dette i kirken), og det som nå kommer for fullt: Skal det utarbeides kirkelige liturgier for homofile ekteskap?

Det siste spørsmålet ble aktualisert ved bispedømmerådsvalget i fjor høst, der «Raus folkekirke» og «MorFarBarn» engasjerte seg. Kandidatenes syn på dette kom rimelig godt frem i offentligheten, men generelt trengs det langt mer informasjon om hva de enkelte kandidater står for, ut over navn, alder og yrke.

Det er viktig at reformer i kirken kommer fra "kirken selv". I første omgang må man finne frem til et valgsystem som blir lettere å forstå. Dagens fører til altfor mange forkastede stemmer. Med alternative lister må det være en ordning som sikrer demokratisk fordeling.

Det er ellers verd å merke seg at ved valg til bispedømmeråd har en nominasjonskomité avgjørende innflytelse over hvem som er kandidater, selv om 100 kirkemedlemmer kan få tilføyd en ekstra kandidat på listen over personalternativer. Men når listen er klar, er det velgere som avgjør hvem som blir valgt. Kan det imidlertid gjøres noe med faktum at fordi kandidatene står alfabetisk synes det å være en fordel å ha et etternavn med første bokstav tidlig i alfabetet?

Demokratiprosessen i kirken må fortsette.

Snur vi lyskasteren og ser på de politiske prosesser, er det en realitet at ytterst få bestemmer hvilke 169 som havner på Stortinget. Medlemstallet i de politiske partiene nærmer seg interessen for skøyteløp. Det er nå bare 8 prosent av de stemmeberettigede som er medlem av et politisk parti.

Første ledd i nominasjonsprosessene er gjerne en nominasjonskomité. Den kommer med et forslag som får stor betydning for den videre behandlingen. I første omgang i lokallagene med en innstilling som behandles på et medlemsmøte. Dette velger så delegater til nominasjonsmøte på fylkesplan, som setter opp den endelige listen.

Deretter har ikke velgerne noe personvalg, bare partivalg. Dersom f.eks. Høyre får 3 mandater i et fylke er det de tre øverste på listen som kommer inn. Skal vi tro forskningen er det rundt to prosent av befolkningen som i praksis bestemmer hvem som skal stille til valg. Dermed avgjør denne lille gruppen også til syvende og sist hvem som velges – fordi valgordningen er slik at når nominasjonsmøtet har sagt sitt, har velgerne ingen innflytelse på personvalget. Andre land har innført en eller annen form for personvalgordning.

Jeg tror fremdeles at vi trenger partiorganisasjoner og en nominasjonsprosess. Men det bør kunne finnes ordninger som i større grad gir for alle medlemmer får være med på å bestemme. En kunne være at et visst antall partimedlemmer med utgangspunkt i partilisten kunne stille med en annen/andre toppkandidater, og at så det samlede stemmetall bestemte antall mandater og hvem som skulle få det/dem. En annen er at vi får primærvalg. Det viktigste er at det blir fart i denne diskusjonen, og at dagens motvilje i det politiske etablissement forsvinner. Kanskje ville det kunne øke interessen for personvalg og skape større valgdeltakelse?

Demokratiprosessen i politikken må fortsette.

Politikk og nominasjon er utførlig drøftet her:
http://www.civita.no/publikasjon/bak-lukkede-dorer-eller-i-apne-rom-62

Statsråder og inhabilitet

Er samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa inhabil i saken om Ryfast-prosjektet (ferjefritt veisamband mellom Ryfylke og Nord-Jæren, prosjektet skal finansieres med bompenger i tillegg til et mindre tilskudd fra berørte kommuner og fylkeskommunen)?
Lederen i Rogaland Bondelag, Arnstein Gilje, peker i et innlegg i Stavanger Aftenblad i dag både på hennes hjemsted ,Hjelmeland, og ekteskapet med en tidligere sentral aktør for Ryfast, Arne Kleppa.

Forvaltningsloven §6 peker på inhabilitet i forbindelse med en sak der avgjørelsen kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for den det gjelder eller noen som man har nær personlig tilknytning til. Men - at en folkevalgt deltar i en sak som gir vedkommende en fordel (eller ulempe), er ikke tilstrekkelig til at man blir inhabil dersom det er mange endre som får den samme fordelen (eller ulempen).

Ryfast vil være en fordel personlig for Magnhild Meltveit Kleppa, hun vil komme raskere til og fra hjemstedet og flyplassen på Sola. Men dette gjelder også mange, mange andre bosatt i Ryfylke.

Arne Kleppa har vært daglig leder av Ryfylkevegen AS, som er ryfylkekommunenes veiselskap. Som representant for Ryfylke IKS var han medlem i gruppen som utredet mulige finansieringsløsninger.

Meltveit Kleppa har lovet at hun vil jobbe steinhardt for å realisere Ryfast. I Aftenbladet 15.08.2009 heter det: «Magnhild kommer til å fikse Ryfast. Havbrukstoppen i Hjelmeland, Magnus Skretting, er ikke i tvil; Magnhild Meltveit Kleppa får på plass Ryfast i regjeringen. – Ellers trenger hun ikke komme hjem igjen, sier han. Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) får en soleklar melding fra den viktigste næringslivsaktøren i hjemkommunen Hjelmeland.»

Jeg er ikke kvalifisert til å vurdere Meltveit Kleppas habilitet i denne saken. Jeg går ut fra at Justisdepartementets lovavdeling har gjort dette, og at hun er erklært habil. Hvis det ikke er gjort, bør det gjøres. Ikke minst etter at det nå er kommet angrep på den foreløbige hemmeligholdelsen av den siste Ryfast-rapporten.

Et par eksempler på statsråd-inhabilitet:
Da Hanne Bjurstrøm ble utnevnt til statsråd, trakk hennes mann seg fra sentrale og overordnete deler av arbeidet i forskningen rundt NAV-reformen. Han ønsket imidlertid å beholde deler av arbeidet på lavere nivå. Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) konkluderte med at dette var heller ikke ønskelig.

I spørsmål og avgjørelser knyttet til forskningsanskaffelser i Arbeidsdepartementet ble Hanne Bjurstrøm kjent inhabil i saker der forskningsstiftelsen Fafo eller en aktør som kontrolleres av Fafo er aktuell tilbyder, og i saker som gjelder Mølla Kompetansesenter. Bakgrunnen var at daglig leder av Fafo, Jon Hippe, er nær venn av statsråd Bjurstrøm, og at statsrådens ektefelle Kåre Hagen er styremedlem i Mølla kompetansesenter.

Statsråd Rigmor Aasrud hadde profesjonell og faglig kontakt med tidl. statsråd Sylvia Brustad Brustad i mange år. Da Brustad søkte om å bli konstituert fylkesmann i Hedmark, ble Aasrud erklært inhabil til å behandle og treffe avgjørelse.

Fiskeriminister Lisbet Berg-Hansen har med sine eierinteresser i oppdrettssektoren klare habilitetsproblemer, selv om Justisdepartementets mener at hun er «habil i de fleste sakene». Også fiskeridirektør Liv Holmefjord har klatre problemer med habiliteten på grunn av eierinteresser i oppdrettsselskaper.

Oppdrettsnæringen er meget fornøyd med «sin» statsråd og «sin» fiskeridirektør. Spørsmålet er imidlertid: kan allmennheten være fornøyd? Kan tilliten svekkes eller styrkes ved denne situasjonen? Jeg synes det er ugreit med slike forhold på toppen i norsk fiskeriforvaltning. Både i landbruk og fiske burde man mest mulig unngå slike koblinger. Aller best hadde det trolig vært om disse to departementene ble lagt inn under Næringsdepartementet.

Med økende samrøre mellom privat og offentlig sektor, bør grenselinjene settes lenge før det er nødvendig å få dem vurdert rent juridisk. Landet trenger ikke ytterligere bekreftelse på at statsråder med nær knytning til personer og virksomheter innenfor sitt departements ansvarsområde, tildeler privileger til aktører i næringen på bekostning av fellesskapets verdier.

Den som følger med i det som skjer rundt omkring i norske kommuner, ser at habilitet er et spørsmål som tas lett på i mange sammenhenger. Kommuner med nære relasjoner, ”noen snakker sammen”, samme person sitter ved flere sider av bordet. Og det nasjonale bildet er blitt mindre oversiktlig og gjennomsiktlig. Avstanden øker mellom folk og myndigheter av ulike slag. Mellom de som styres og de som styrer.

Jan Fridtjof Bernt, en av våre aller fremste professorer på habilitetsspørsmål, mener at terskelen for inhabilitet er for høy, og at vi gjennom lovendring må få en innstramning avvinhabilitetsreglene.

Jeg tror tiden er overmoden for en prinsipiell offentlig debatt med fokus på samrøre, rolleblanding, maktkonsentrasjon, karrierebygging, og utviklingen mot et korporativt og statsbærende system. Det er alvorlig for tilliten til det politiske system at det norske samfunn er inne i en negativ glideflukt fra demokratisk kultur i offentliges beslutningsprosesser.

Strengere lover og regler? Ja, Men politisk anstendighet kan ikke reguleres.

PS.I dene bloggen har jeg ikke kommentert dagens nyhet om energiminister Ola Borten Moes endringer av trasé for monstermaster til åpenbar fordel for partimedlemmer i Senterpartiet. Men også her dreier det seg om politisk anstendighet.

Dagsnytt Atten og geografien

Frank Rossavik er en markert kommentator, og forfatter bl.a. av meget en meget velskrevne og interessante bøker både om Einar Førde og SV-historien. Han vender nå tilbake til Bergens Tidende etter et gjestespill som samfunnsredaktør i Morgenbladet.

Som stavangergutt var det ikke unaturlig at Frank Rossavik også var innom Aftenbladet, og han var i noen år de store regionavisenes korrespondent i Brüssel. Etterhvert har han opparbeidet seg en posisjon i samfunnsdebatten, og han vil styrke en allerede sterk kommentatorstab i Bergens Tidende, anført av sjefredaktør Trine Eilertsen, politisk redaktør Sjur Holsen, kultur- og debattredaktør Hilde Sandvik, redaktør Jan H.Landro og Asbjørn Kristoffersen, den siste med en spesielt utviklet vestlandskulturell humor og underfundig snert.

Også i de andre store regionavisene er det profilerte og dyktige kommentatorer. Hvorfor hører og ser vi dem så sjelden i det nasjonale mediebildet? I min sammenheng i dag uttrykt særlig gjennom Dagsnytt Atten, men det gjelder selvfølgelig også andre nyhetssendinger.

Dagsnytt Atten er en flott programpost i P2. Den er aktuell, den har meget dyktige programledere som utøver journalistikk på sitt beste. De medvirkende får muligheter til å gjennomføre et resonnement, samtidig som de avbrytes dersom de bedriver den stadig mer utbredte politikersport: enten å svare på et annet spørsmål enn det som blir stilt, eller bevege seg rundt temaet uten noensinne å komme i nærheten av kjernen.

Dagsnytt Atten er en viktig stemme i norsk opinionsdannelse. Som Harald Stanghelle i Aftenposten treffende sier: «Det er ingen steder det er så lett å treffe statsråder som der, og programmet blir lyttet til av dem som liker å følge med i samfunnsdebatten»

Mens programmet har 64.000 radiolyttere, er 225.000 innom tv-sendingen. Jeg er en av dem, jeg fulgte alltid fulgt radioutgaven, men synes jeg bringes nærmere debattanter/kommentatorer når jeg kan se dem.

Dette med å se minner meg for øvrig om Hallvard Rieber-Mohn, en av de fineste kulturskribenter vi har hatt. Han fortalte meg en gang at han aldri polemiserte mot en annen uten å ha satt et bilde av vedkommende foran seg på skrivebordet.

Da jeg i dag registrerte Rossaviks retur til Bergen, tenkte jeg på et oppslag i fagbladet «Journalisten» like før jul. Det gjald hvem som deltok i programmet. I mediesektoren var Aftenpostens Harald Stanghelle på en klar topp (17), fulgt av Marie Simonsen, Dagbladet (13), Lars Helle, Dagbladet (12), - fra i dag sjefredaktør i Stavanger Aftenblad, Elisabeth Skarsbø Moen, VG, Arne Strand, Dagsavisen, Anders Giæver, VG, og Per Edgar Kokkvold, Norsk Presseforbund (alle 10), Hilde Haugsgjerd, Aftenposten, Frithjof Jacobsen, VG og Hege UIstein, Dagsavisen (alle 9).

Jeg har stor respekt for dyktigheten og den analyserende evnen hos disse, ofte har de innsiktsfulle bidrag som opplyser, fokuserer og fordyper,

BTs Hilde Sandvik og Siri Wahl-Olsen, Adresseavisen, topper «utenfor Oslo»-listen (4). Mens ansatte i de tre største Oslo-avisene gjestet Dagsnytt Atten, hadde de tre regionavisene i Bergen, Trondheim og Stavanger tilsammen 12 besøk. Det er ingen dristig spådom at tallene hadde vært annerledes dersom de mest profilerte i sine nedslagsfelt hadde arbeidet i Oslo. Trolig har Hilde Sandvik et poeng når hun sier at hun «tror ikke det skyldes så mye uvilje som tradisjon og manglende bevissthet. Gamle vaner kan være vonde å vende».

Jeg får de fire store regionavisene i postkassen daglig , og det er ikke vanskelig å se at debatter som starter utenfor Oslo ignoreres inntil en Oslo-avis plukker den opp. I min bedømmelse er det heller ikke vanskelig å se at kommentatorer i disse avisene (jeg tør ikke uttale meg f.eks.om Nordlys) i mange saker vil representere andre synsvinkler, og kanskje først og fremst andre erfaringer enn kommentariet i Oslo.

For all del: Dette gjelder ikke bare journalister, perspektivet er like viktig når det gjelder fagfolk i andre samfunnssektorer. Jeg ser at det stundom kanskje ikke kan bli maksimalt god samtale dersom det er deltakere i flere studioer. Men kunne det være en ide at man en og annen gang sendte Dagsnytt Atten fra et studio i Bergen, Stavanger, Trondheim eller Tromsø, og eventuelt innhentet ekspertise på telefon fra Oslo? Ville det være umulig for en programleder å ta en tur over fjellet eller langs kysten når et tema inviterer til det?

Dagsnytt Atten har sin egenart, og kan ikke bli et nytt Norge Rundt. Profesjonaliteten hos programlederne og evnen til å finne de riktige personene er avgjørende for programmets posisjon og funksjon. Jeg har ingen antipatier mot hovedstaden, det er faktum at der er det samlet mye makt og dyktighet. Men likevel: Går det an å utvide det persongeografiske perspektivet?

Jeg tror det ville gjøre Dagsnytt Atten enda et lite hakk bedre, Og ikke minst tror jeg at det ville bli flere lyttere og seere, fordi de ville oppleve et utvidet mangfoldsbegrep.

Slik blir 2012

Måneder går, dager kommer. 2012 er bare noen timer gammelt. Gulnede blad legger seg over gravlagte 2011-oversikter, og vi overøses av ekspertuttalelser om hvorfor 2011 ikke ble som de spådde og hvordan 2012 blir.

For et år siden spådde jeg om 2011.
Jeg fikk heldigvis ikke rett: «Molde vinner ikke seriemesterskapet.»
Jeg fikk dessverre rett: «Forbausende nok vil Frp ivareta personvernhensyn bedre enn sine lyseblå mulige samarbeidspartnere».

Men med alle forbehold er det likevel en rekke hendelser i 2012 som kan forutsies med stor grad av sannsynlighet:

Klager over manglende bevilgninger til helsestell, eldre, sosialhjelp, skole, kultur, forskning, forsvar, næringsstøtte – og av eiendomsskatt

En gammel melodi av Ole Paus trekker flere med i allsangrefrenget: «I verdens rikeste land er det en skam at….»

Departementene ansetter flere taleskrivere og informasjonsrådgivere, nye skritt tas i retning av å bli PR-byråer og politiske sekretariater for regjeringen.

Høyre og Frp vil ikke si noe om hva slags plattform de eventuelt kan samles på i 2013.

Flere byråkrater.

Hverken regjering eller opposisjon vil fremme forslag om å finne andre målemåter for Brutto nasjonalprodukt enn bare økonomisk aktivitetsnivå.

Samhandlingsreformen trer i kraft – økt diskusjon om privat profitt på velferd.

Flere fødeavdelinger i distriktene stenges, og andre helsetilbud kuttes for å gi plass til tidlig ultralyd.

Sykehusene vil kurere 97 pst av alle menn med testikkelkreft, opposisjonen kritiserer at det ikke er gjort mer for de resterende tre prosent og ber statsråden forklare seg i Stortinget.

Flere faller igjennom på grunn av psykiske lidelser, rusmisbruk eller andre alvorlige livsproblem

Statsråder lærer mer om å uttale seg slik at målsettinger oppfattes som klokkeklare løfter, og blir etterpå forurettet fordi ingen har lest pressemeldingene.

Politikere lover å bygge en bro der det ikke er en elv.

Siv er sjokkert.

Per Olaf Lundteigen retter skarpe angrep mot regjeringens landbrukspolitikk.

Heikki Holmås retter skarpe angrep mot regjeringens asylpolitikk.

Flere økonomiskandaler i norsk toppfotball.

Vi får nok smør.

De fleste digitale dingsene som ligger under treet i år, havner på dynga i løpet av året.

Marianne Aulie kler av seg på Times Square.

Politiet og Forsvaret tviholder på aldersgrense 57 år.

Ledere vil mene at de arbeider bedre med bonus for å gjøre det de er meget godt betalt for å gjøre, men at de ansatte de arbeider best uten bonus

Flere og flere yrkesgrupper tar frem om det gamle fagforeningskravet: Ingen må tjene mindre enn gjennomsnittet.

Den globaliserte markedsøkonomien vil overstyre enda flere etiske og politiske idealer.

Økt vegring mot å betale regningen for vår egen velferd, økt håp om at kommende generasjoner er villige til å betale prisen for at vi lever som om Jorden var på opphørssalg.

Ønsket om ny klimapolitikk ses mer som trussel enn mulighet for arbeidsplassene.

Norske CO2-utslipp øker.

Erik Solheim og Ola Borten Moe vil være uenige om mye.

Alkoholforbruket vil fremdeles komme i skyggen av misbruket av hasj og andre illegale stoffer.

"Den tilfredse majoritet" (John Kenneth Gailbraith), forsterker jaget etter mer trygghet, mer komfort, mer kjøpekraft, rikere opplevelser, bedre helse, høyere status til seg selv og sine – om nødvendig på bekostning av tapernes brøkdel i vinnernes samfunn.

Mer tale om nytte, effektivisering og kostnadsbesparing, enn om godhet, omsorg og verdighet.

Flere mener at kvaliteten og egenarten til virksomheter som for eksempel helse og utdannelse kan måles, enn si dikteres, av kvantitative målestandarder

Mine fromme 2012-håp: (1) Gode politiske løsninger ut fra en rimelig balanse mellom frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkelte, og et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger.

(2) ”Skulde jeg ønske mig noget –
da vilde jeg ikke ønske mig
rigdom eller makt,
men mulighedernes lidenskap –
det øye der,
evig ungt,
evig brændende,
ser muligheden”.
(Søren Kierkegaard)

Noe endrer seg dessverre ikke.For nøyaktig 50 år siden var dette Kong Olavs nyttårshilsen til sine landsmenn: «Jeg tror de aller fleste av oss hver nyttårsaften vi har opplevet siden avslutningen av den annen verdenskrig har sagt til oss selv at nu, nu må da endelig det året komme som skal gi verden den avspenning og fred som hele menneskeheten trenger så sårt og lengter så inderlig efter. Og med dyp beklagelse må vi se det faktum i øynene at hittil er dette vårt håp ikke gått i oppfyllelse»

Kong Harald kunne sagt der samme i går kveld, Jens Stoltenberg kan i kveld si det samme.

(Dette er en litt utvidet utgave av en lørdagskommentar i Klassekampen 31-12)