Banning og forsøpling i K-rådet

«Bannskap tolereres i NRK, men et lite korssmykke er forbudt». «Orker ikke mer banning i NRK, bl.a. i «Lillyhammer» og «Ikke gjør dette». «Språket forsøples i Stjernekamp og andre NRK-program». «Småbarnsmor reagerer på banning i programmer etter Barne-TV».

Det nye Kringkastingsrådet har sitt første møte torsdag, og blant klagebrevene som trolig vil utløse en mer prinsipiell diskusjon, er 10-15  med tema som nevnt innledningsvis. 

Stikkord: Banning.

Både i TV-sendt idrett (bl.a. flere av de norske OL-deltakerne), kulturlivet og ellers i samfunnet synes det å bli en stadig lavere terskel for banning. Kulturell miljøforsøpling? Kunstnerisk virkemiddel? Språklig kreativitet? Manglende uttrykksevne? Åndsfattigdom? Brudd på det 2.bud om ikke å misbruke Herren din Guds navn

En omvei via Sørishavet. 
Journalist Ingvar Molaug i Stavanger Aftenblad hadde skrevet en sterk historie fra en tur på hvalfangst i Sørishavet. Han hadde fulgt den lille hvalbåtens vei fra kokeriet og ut på jakt. En velskrevet og dramatisk fortelling om oppdagelsen av en hvalblåsing, jakten, en topp skjerpet hvalskytter ved harpunen, hvalen som forsvant, men kom opp igjen, innsirklingen av målet, nær nok til å skyte - og så pang! Men bom. "Å, faen!" sa skytteren.

Molaug var en stilens og skildringens mester. Aftenbladet hadde et klart forbud mot banning i spaltene, men i denne sammenhengen fikk Molaug sjefredaktørens tillatelse til å bruke hvalskytterens reaksjon da han bommet. Hverken journalist eller sjefredaktør Thomsen hadde imidlertid regnet med frøken Omdal i korrekturen. Hun kunne avisens bibel, og gjorde det hun mente hun måtte med reportasjen. Da den kom på trykk, så høydepunktet slik ut: "Å gid", sa hvalskytteren".

For 25 år siden krydret Oluf fra Raillkattlia sine betraktninger i fjernsynet med et og annet bannord. KrF-stortingsmann og indremisjonshøvding Gunnar Prestegård reagerte kraftig over dette urensede utslipp i beste sendetid, mens senere leder av Nobelkomiteen, den gang rektor ved universitetet i Tromsø, KrF'eren Ole Danbolt Mjøs, tok Oluf i forsvar: "Det dreier seg om kunstneriske virkemidler og kan ikke sees løsrevet fra den helheten de hører til."

Det er åpenbart at til tider kan bannord ha en forsvarlig, klar kunstnerisk, menneske- og miljøskildrende effekt.

Professor Asbjørn Aarseth har i forbindelse med banning sagt at "påkallelse av høyere makter og bruk av tabuord brukes som virkemiddel på visse stilnivå dramastiserende ordkunst. Men dette virkemidlets stilistiske funksjon i sosiale, ikke-litterære sammenhenger kan være både generelt språkforsterkende og miljø-indikerende ved at det signaliserer en språklig identitet, vil det i litteraturen bidra til en komisk virkning.Det vil si at banning hører til på et lavt stilnivå. En tragisk helt banner ikke: Peer Gynt banner flittig i de første aktene, men fører et sobert språk mot slutten av femte akt".

Den som lytter nøye til radio og fjernsyn anno 2014, vil vel kunne være enig i at ikke i enhver situasjon eller sinnstilstand fremstår bannord som kriterium på kunstnerisk kvalitet. Når det går inflasjon i noe, forsvinner virkningen, man må ta i mer og mer uten at man likevel oppnår annet enn skuldertrekk. Saltet har mistet sin kraft.

Jeg ville satt hvalskytterens reaksjon på trykk, og jeg holder med Ole Danbolt Mjøs når det gjelder Oluf. Jeg ser de mange gode stilistiske, kunstneriske grep, som åpningen i Kiellands "Skipper Worse":"Lauritz - din Dævelunge! - op og klar vimpelen". Og jeg synes det er en treffende personkarakteristikk når Olav Aukrust i "Bil-beistet" beskriver Per Bakkens reaksjon da hesten som er spent for et lass gjødsel (vi snakker om 1920-tallet) blir skremt av en bil full av byfolk, og løper ut med et sørgelig resultat: "Satan, han salte, fortære og søkkje døkk ende i veret, og hakke og trakke dykk møyre, slik helvites elde som døkk, det skul'n betterde køyre ut over marki som møk!" 

Det er ikke forfatteren som banner, banning blir i slike sammenhenger benyttet som personkarakteriserende eller miljøskildrende virkemiddel. Og de som er imot enhver bruk av bannord, har neppe reagert særlig over at Henrik Ibsen, ifølge litteraturviterne, nevner fanden 126 ganger i sine skuespill, pokker 37 ganger, helvede 15, dævel 32 osv. Og Bjørnstjerne Bjørnson lar personene banne 30 ganger bare i 1.akt av "Geografi og kjærlighet".

Kunstneriske virkemidler er det imidlertid vanskelig å få øye på i dataspillet fra Segas:"The House of the Dead: Overkill". Rekordorganisasjonen Guinness har nemlig talt hvor mange ganger et banneord på fire bokstaver dukker opp i løpet av kampanjedelen, og de kom til 189. I snitt blir det én gang per minutt, og ordet står for tre prosent av spillets samlede dialog. Dermed får spillet den tvilsomme æren av å være det spillet i verden med mest banning. 

Generelt: De som ikke finner andre uttrykkeformer enn tirader av bannord når de på direkten skal meddele sine reaksjoner, kan med fordel grunne over det gamle ordtaket: "Sanning treng inga banning."

Men samtidig er det nok slik at de av oss som fremholder det 2.bud, gjør klokt i å tenke over det pater Kjell Arild Pollestad har sagt: "Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber."

Jeg ønsker Kringkastingsrådet lykke til!

PS. I en blogg for 4 år siden skrev jeg eplekjekt: «Harald Heide Steen jr. skapte i sin tid den uforlignelige Balle Klorin og Supperådet. Jeg vil ikke bruke den betegnelsen om Kringkastingsrådet. Suppe er nyttig.»

Jeg var nokså oppgitt over et politisk oppnevnt utvalg som i fullt alvor 
a) behandlet en bønn om at Hopsi Deisi, Makka Pakka og Hinkelpinkel i «Drømmehagen» måtte  få komme tilbake i de minstes faste leggerutine, og
b) i et vedtak formulerte at ”Drømmehagen bør sendes på ettermiddagen”. 
Bloggen ligger her 

Jeg er for kommende periode oppnevnt av Stortiget som varamann til rådet, og har stor tiltro til Per Edgar Kokkvold klarer å løfte rådets prestisje og nytte.

.

Personvern og terrorisme

 Om USA har overvåket Angela Merkels telefon og om de kjente Danmarks «plan B» i klimaforhandlingene, er det en «såkalt skandale», skriver pensjonert lagdommer Ivar Huitfeldt i en kronikk i Aftenposten.   Det som etter hans mening er en reell skandale er om Merkel har snakket om sensitive spørsmål på telefon og at Danmarks strategi er så lett å avdekke.

Det som synes å være omfanget av USAs avlyttinger er etter min mening en åpenbar skandale. Men jeg ser klart Huitfeldts poeng i at statsledere bør sørge for avlyttingsfri kommunikasjon.

Huitfeldts utgangspunkt er at mange  feilaktig tror at staten både kan beskytte oss mot terror og bevare personvernet. «I valget mellom de to er trygghetstiltakene viktigst.» Han mener at å snakke om personvern  som om det gjelder «overvåkingssamfunnet», er en vinkling rettet mot integritetskrenkelser preget av 1950-tallets «Storebror»-tenkning. Og han anklager mediene for å være  «fri for refleksjon over hvor uetisk det er ikke å ta i bruk overvåkingstiltak som teknologien åpner for, og som kan redde menneskeliv.»

Er det slik at vi bare må godta mer og mer overvåking?  Skal vi ha en ”frihet” som gjennom mange små og kanskje i hverdagen umerkelige skritt leder oss inn i en falsk trygghetssfære, men der privatlivet etter hvert kan forvitre? Personvern innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati.

Veien til helvete er generelt brolagt med gode hensikter.  Når det gjelder Datalagringsdirektivet (DLD) som de to største partiene våre gladelig aksepterer trass i mange betenkeligheter ute i Europa,  var terrorbombingene i London og Madrid som utløste arbeidet med direktivet.

I alle register- og overvåkingssaker kan politikerne vise til gode intensjoner – begrense kriminalitet, samle data til forskning, slåss mot terrorisme - men til sammen blir dette et klart anslag mot retten til et privatliv, min rett til å selv kontrollere hvilke opplysninger om meg som registreres.

Tidligere leder i Datatilsynets, den verdifulle vaktpost mot dataovergrep ,Georg Apenes, har sagt om DLD at det er som  å “konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem”.

Veien til helvete er generelt brolagt med gode hensikter. Så også her. Det var terrorbombingene i London og Madrid som utløste arbeidet med direktivet. I alle register- og overvåkingssaker kan politikerne vise til gode intensjoner – begrense kriminalitet, samle data til forskning, slåss mot terrorisme - men til sammen blir dette et massivt anslag mot retten til et privatliv, min rett til å selv kontrollere hvilke opplysninger om meg som registreres.

Ingen hevder at dataregisteret nødvendigvis kommer til bli misbrukt, men faren er absolutt til stede. At EU og norske politikere forsikrer oss om at registrene bare skal brukes til å forfølge mennesker som har begått alvorlig kriminalitet, er en liten trøst. 

.Det er et  legitimt krav at staten skal beskytte oss mot kriminalitet og terror.  Jeg innser at personvern av og til må vike i kampen mot terror og organisert kriminalitet. Men vi må ha demokratisk kontroll med det som skjer.

 Når presset mot personvernet blir stadig sterkere, må det stilles strenge krav til lagring, bruk og videreformidling av informasjon som er innhentet elektronisk, uavhengig av aktør. Overvåking av bevegelser gjør etterforskning enklere, men må veies mot retten til reell bevegelsesfrihet.

Jeg støtter forslaget om et eget, nytt menneskerettighetskapittel i Grunnloven. Det må styrke beskyttelsen av individets grunnleggende friheter, som retten til privatliv, personvern og privat kom­munikasjon.

Det må stilles strenge krav til lagring, bruk og videreformidling av informasjon som er innhentet elektronisk, uavhengig av aktør.  Retten til å kommunisere uten overvåking må sikres, slik at telefon- og internettrafikk ikke skal kunne utleveres til politiet uten rettslig kjennelse. De må også være rettslig kjennelse for at politiet skal kunne ha adgang til avlytting, og slike etterforskningsmetoder må avgrenses  til alvorlige forbrytelser.

Vi trenger ikke lete lenge i massemedia før vi ser tydelige eksempler på at rettsstaten stadig sterkere utfordres av organisert kriminalitet som preges av vold, trusler og represalier, tar i bruk avansert teknologi, og har internasjonale forgreninger. Derfor må politiet settes i bedre stand til å kunne bekjempe denne utviklingen, og politisamarbeidet mellom land må styrkes. Men alltid må det være slik at arbeidet med å bekjempe kriminalitet og terror skjer på rettsstatens grunn.

Overvåking på grunnlag av politisk tilhørighet er et kraftig overgrep. Før det vedtas nye tiltak i kam­pen mot terror, bør man vurdere og dokumentere eventuell effekt av de tiltakene som allerede er innført det siste tiåret. Man må avvise alle forslag til tiltak som det ikke foreligger dokumentert behov for, og som heller ikke står i rimelig forhold til formålet man ønsker å oppnå.

Forfatteren Eugen Semjatin skriver i boken «Vi» (1936) at det overhodet ikke er problemer knyttet til å forebygge kriminalitet hvis man bare vil bruke de nødvendige, radikale virkemidler: «Det som trengs er bare at vi opphever friheten».

Vi må ikke få et samfunn der alle skal overvåkes i tilfelle du skulle gjøre noe ulovlig.
Terrorister ønsker å spre frykt og å undergrave vårt åpne og liberale samfunn. Hvis vi stadig innskrenker personvernet i terrorbekjempelsens navn lar vi dessverre terroristene vinne kampen.

 

Tvinger ansatte til å tie

Ansattes ytringsfrihet har dårligere kår enn tidligere. Mange ledere  bedyrer at de «vil ikke regulere ytringsfriheten». Nei, det vil de aldri. De vil bare ha reglementer som for eksempel sier at bare rådmannen, etatsjefen, øverste leder eller enhetsledere skal uttale seg. De som virkelig har greie på forholdene, skal tie hvis de legger frem opplysninger som forkludrer inntrykket av at «ansatte er på ett lag».

Fagre ord om maksimal åpenhet og frimodig debatt er avløst av regler som tar sikte på mest mulig ”enhetlig” informasjon, gjerne knyttet til saksbehandlingsregler og organisasjonskart.

I en undersøkelse som Norsk Redaktørforening har gjort og som offentliggjøres i dag, sier 4 av 10 lærere, sykepleiere og politifolk  at den administrative ledelsens krav til lojalitet er blitt strengere de siste årene. Over halvparten opplyser at de har vegret seg fra å delta i den offentlige debatten. Mer om undersøkelsen her

Lojalitet er et begrep som brukes ofte, der avsender egentlig mener lydighet, men ordene har ulikt meningsinnhold. Lydighet og lojalitet er to forskjellige begrep. "Lydigheten er blind mens lojaliteten er kritisk, seende og verdiladet", sier professor Paul Leer-Salvesen. "Yrkesutøvere som opplever å stå i flere lojalitetsrelasjoner samtidig, må (sammen med andre) bruke etisk skjønn for å finne ut hvilken lojalitet som skal ha prioritet i den konkrete situasjonen som fordrer et moralsk valg".

I Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 1999:27) uttalte vi blant annet:
”Det forhold at institusjonen (i vid forstand – min anm.) har en informasjonsstrategi og utpekte talerør kan ikke innebære at andre ansatte innenfor virksomheten gis munnkurv. De vil selvfølgelig ikke være legitimert til å uttale seg på institusjonens vegne, men deres personlige syn kan likevel være relevant for allmennheten”.

At offentlig ansatte ikke bare skal ha anledning til å ytre sine meninger, men at de også må kunne gjøre det som offentlig ansatte fagfolk, er det dessverre ikke mange instrukser eller reglementer som målbærer. Snarere tvert i mot.

Hvis innspill fra mange dyktige fagfolk og ansatte har konsekvenser for beslutningsprosess, tjener dette demokratiet.

Det virkelig spennende ville være dersom fagfolk i systemene kunne delta som fagpersoner og med den innsikt som følger av det. Dette finnes det i praksis ikke rom for. Tvert i mot; svært mange ledere og politikere er opptatt av å begrense adgangen til å uttale seg om ”eget fagområde” og maner til ekstra lojalitet når man nærmer seg dette. Uttaleretten for egen regning er gjerne knyttet til ”styre og stell”, eller ”den generelle samfunnsdebatten”. I noen tilfeller er formuleringene så vidt vage at man lett kan mistenke dem som har formulert dem om ikke å ha tenkt særlig grundig gjennom de prinsipielle spørsmål som disse grensedragningene reiser.

Rektorer, som i mange tilfeller sto opp og talte på sin egen skole sak og skolesektorens sak, er nå i mange tilfeller direkte knyttet til rådmannen og må utvise lojalitet overfor denne. Flere fora som tidligere utgjorde sterke og frimodige fagmiljøer er forsvunnet, eller de er inkorporert i den sentrale administrasjonenpå en slik måte at intern uenighet ikke blir eksponert. På toppen av dette kommer altså adopteringen av private organisasjonsmønster og informasjonssystemer som oppfordrer til ”helhet”, ”enhet” osv. Stadig flere ansatte blir oppfordret til å tenke på kommunen som ”en bedrift” hvor det gjelder å fremstå med felles ”profil”, hvor alle skal smile og være glade. Underforstått: La oss gå i takt og holde ubehagelig uenighet, ubehagelig kunnskap, langt vekke. 

Offentlig sektor skal på vegne av innbyggerne ivareta fellesskapsløsninger. Derfor er det der riktig og viktig med større åpenhet der enn på andre områder i samfunnet. Ansattes ytringsfrihet skal ikke bare verne om den enkeltes ansattes behov for å ytre seg, men også verne om demokratiet.

Den ansattes lojalitet må først og fremst være til brukerne, til velgerne, til ikke til et offentlig hierarki.

Hva hadde Anders Lange sagt?

I formiddag har jeg gått tur i Bragernesåsen med Bonzo. En nysgjerrig  portugisisk  vannhund. Snuser på alt og alle. Misliker å være i bånd. Rikker seg ikke når han ser noe som må utforskes, kanskje spises.  Løfter bakfoten der det passer ham. Blir det tyngre saker, overlater han til andre å ta konsekvensene: plukke opp det illeluktende og forvare det vel i en svart liten plastpose.

Jeg tenker at dersom det var en hundeavis, ville han vært journalist. Og ikke før hadde jeg tenkt tanken, kom jeg på Hundeavisen (1962-74). Anders Langes avis om hunder og etterhvert mer og mer om politikk. En usedvanlig enkel og velartikulert kamparena for mer personlig frihet, mot alle offentlige inngrep i den enkeltes privatliv. Mot skatter og avgifter og alle andre restriksjoner for det frie næringsliv. Mot byråkrati. Mot formynderi. Sterkt  imot å bli kalt liberalist.

Anders Lange, hvis forfedre var innvandret fra Tyskland, hadde store retoriske evner. Han spilte uten kryss og b.  Kalte gjerne en spade for gravemaskin. «Ingen stemmerett til negre», «Stopp blandede ekteskap», «Hver nasjon en rase», «Ingen u-hjelp til de sorte». Motstandere av apartheidregimet i Sør-Afrika var «Forrædere av den hvite rase».

Det ble 1973. Valgår. Fire år hadde gått siden det mest spennende valgoppgjør jeg kan huske. Flertallet mellom blokkene skiftet flere ganger. «Jeg la meg med Trygve Bratteli, men før jeg sovnet ba jeg til Gud. Og da jeg våknet neste morgen, var det sammen med Per Borten», sa den gudfryktige Johanne Margrethe Johnsen på morgenmøtet i Stavanger Aftenblad. «Men kjære deg, det er jo valgfusk», kommenterte utenriksredaktør Sverre Maaland. Anders Lange var ikke fornøyd med den borgerlige samlingsregjeringen. Heller ikke med sentrumsregjeringen Korvald. I stedet for å senke skatter og avgifter hadde de borgerlige innført merverdiavgift, moms, på 20 pst. Ap ville nøye seg med 15.

Og i 1973  hadde Lange fått nok. Et  møte på Saga kino i april samlet over 3000, minst 1000 meldte seg inn i  «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep», fornuftig nok forkortet til ALP. I mai talte han til over 4000 på sosialdemokratiets arena, Youngstorget. Der deltok også Mogens Glistrup, Danmarks utgave av Anders Lange, eller omvendt. Inspirasjonen. Grunnleggeren av Fremskridtspartiet.  

Lange lovte å avskaffe statsskatten og redusere statsbudsjettet med 9 milliarder kroner. (Budsjettet var den gang i underkant av 30 milliarder, i dag er statens inntekter beregnet til 1295 milliarder).

Fjernsynet var blitt en viktig del av valgkampen, og Langes retorikk og budskap hadde medvind. Valgresultatet var 5,0 pst av stemmene og 4 representanter.  Lange selv ble innvalg fra Oslo, med varamann Carl I. Hagen, direktør for sukkergiganten Tate&Lyle. I motsetning til Lange syntes Hagen at ALP burde ha vedtekter. Etter andre uoverensstemmelser meldte han seg ut og dannet sommeren 1974 Reformpartiet sammen med andre frustrerte ALP-medlemmer.

  

Men høsten 1974 døde Anders Lange. Hagen rykket inn på Stortinget. Her oppfant han taktikken med stadig å fremme tidligere nedstemte borgerlige forslag for å tvinge de andre partiene til å stemme på egne, resirkulerte forslag.

I 1977 ble ALP og Reformpartiet samlet i det nye Fremskrittspartiet. Hagen kom ikke inn på Stortinget. Det gjorde han imidlertid i 1981, resten er historie.

Jeg vandrer videre i Bragernesåsen. Bonzo sliter stadig utålmodig i båndet. Og jeg tenker: Hva hadde Anders Lange sagt om han kunne observere Siv Jensen som ansvarlig finansminister, Solveig Horne som ber kommunene øke flyktningekvoten. Konstruktiv regjeringstilpasning opp og i mente.

Han hadde i alle fall vært enig med Bob Dylan: The Times they are A-changin’.

Uansett: Politikkens realoppgave er å velge mellom det umulige og det ubehagelige.

 

Ingen norske våpen til diktaturer

Saudi-Arabia, De Forente Arabiske Emirater, Qatar og Kuwait har stått på kundelisten for norsk militærutstyr. Dette er land hvor det foregår grove, rutinemessige brudd på menneskerettigheter og internasjonal humanitær rett. Bør Norge kreve stans i våpeneksporten til diktaturstater ?

Svaret må bli et ubetinget JA!

Spørsmålet er reist mange ganger i ulike fora de siste årene. Ikke minst i fjor, da rundt 20 organisasjoner markerte protest mot at Norge driver uetisk våpeneksport til undertrykkende regimer. Blant aktørene var Amnesty International, Norges Kristne Råd, Kirkens Nødhjelp og ForUM, og de fikk støtte fra samtlige av de store ungdomspartiene.

I går kom Miljøpartiet De Grønne på banen og krevde stans i våpeneksporten til diktaturstater. Også MDG ønsker politisk debatt, både om hvem som bør få kjøpe norsk krigsmateriell og omfanget av eksporten.

De politiske ungdomspartiene er i større grad enn moderpartiene villige til å ta konsekvensene av det som skjer i Norge. Som daværende leder i Unge Venstre, Sveinung Rotevatn, sa det: «Moderpartiene tenker oftest næringsinteresser foran menneskerettighetene».

Norge er en av verdens store våpeneksportør, men vi har ikke kontroll på hvor våpen og ammunisjon ender opp. Eksportregelverk sier at norske våpen ikke skal selges til land som er i krig og konflikt. Men vi stiller ikke krav om at det skal kreves en sluttbrukererklæring ved salg av våpen til NATO-allierte.Dagens regler betyr at Nato-allierte står fritt til å eksportere videre til land som for eksempel Sri Lanka, Kongo, Saudi Arabia, Sudan, Liberia og Israel uten at Norge legger seg opp i dette. De står fritt til å eksportere til land som deltar i væpnet konflikt eller til land der det er grove brudd på menneskerettighetene. Er da fredsprislandet Norge mest en fredsnasjon eller en krigsprofitør? 

Også i andre land reises det spørsmål i forbindelse med våpeneksport. I fjor  trakk en komite i det britiske parlamentet frem  land som Israel, Saudi-Arabia, Kina og Zimbabwe, og sa at Storbritannia bør være forsiktigere med å eksportere våpen og militært utstyr til regimer som bryter menneskerettighetene.

Norge jobber mye for fred, for eksempel i konflikten mellom Israel og Palestina, men er samtidig aktiv i våpenindustrien. Norge ønsker å ha kontroll over hvor norske våpen ender opp, men det blir likevel blant annet hevdet at norske våpen kan ha drept sivile i Irak. Norske våpen kan også ha endt opp i krigssoner i Kongo, Sri Lanka og Gaza gjennom salg av norske våpen til USA, Tsjekkia og Tyskland. 
Det er en reell fare for at enkelte av våre allierte kan bruke militærutstyr de har kjøpt fra Norge mot egen befolkning.

Krigen i Afghanistan og Irak har vært god butikk for norsk våpenindustri. Men hva med norskeide fabrikker i utlandet? De trenger bare å følge regelverket i landet hvor fabrikken befinner seg. Nammo-konsernet (Raufoss), en av verdens største ammunisjonsprodusenter med fabrikker i Sverige, Tyskland og Finland, har eksportert til Saudi-Arabia. Ledelsen  medgir at «det er ingen tvil om at mye av dette utstyret vil bli benyttet i de militære operasjonene i Irak og Afghanistan»

De fleste mottakerland av norske våpen avkreves fremdeles ikke en såkalt sluttbrukererklæring, en avtale mellom selger og kjøper som fastslår hvem som skal bruke våpenet som er solgt, og at det ikke kan videreselges uten samtykke fra produsentlandet.

Hos det politiske flertallet i Norge har det lenge vært brukt som argument mot kravet om sluttbruker-erklæring også fra Nato-land at forhold til de allierte må bygge på tillit. Men er det ikke da merkelig at USA krever sluttbrukererklæring av alle land de eksporterer våpen til, også Nato-allierte, fordi de er livredde for at de skal havne i hendene på terrorister? Og kan vi egentlig ha total tillit til de allierte? NATO står langt fra samlet i synet på global sikkerhetspolitikk. Derfor kan også blind tillit knyttet til våre NATO-alliertes bruk av norsk produsert krigsmateriell fort bli en fare for vår egen utenrikspolitikk. 

Nye NATO-land som Polen, Romania og Tsjekkia har mye lavere krav til sin våpeneksport enn det Norge har. For eksempel har Tsjekkia solgt krigsmateriell til Sri Lanka for flerfoldige millioner dollar i de samme årene som bistandsminister Erik Solheim forsøkte å få i stand våpenhvile og fredsforhandlinger i landet.

Ingen bestemmelser er fullkomne, ingen kan hindre at de ikke følges. Der det finnes penger, finnes det kynisme, krokveier, bestikkelser, tyverier osv. Det viktige er at Norge gjør mest mulig for å sikre at norskproduserte våpen og ammunisjon ikke blir videresolgt til land som begår grove brudd på menneskerettighetene og hvor sivile er truet av væpnet konflikt

Daværende statssekretær Roger Ingebrigtsen sa for 3 år siden at våpenindustrien kan redde Norge når oljen tar slutt. Jeg håper vår hjernekraft og skaperevne vil satse på andre områder.

Ingen bestemmelser er fullkomne, ingen kan hindre at de ikke følges. Der det finnes penger, finnes det kynisme, krokveier, bestikkelser, tyverier osv. Det viktige er at Norge gjør mest mulig for å sikre at norskproduserte våpen og ammunisjon ikke blir videresolgt til land som begår grove brudd på menneskerettighetene og hvor sivile er truet av væpnet konflikt.

Svar Julereisen 2013

1. Trolltunga. Fottur. Bilde på Times Square. Odda, Frode Grytten, «Saganatt». 2. Martin Linge-feltet. Espen Haavardsholm, Aksel Sandemose, Jante. Jan Herman Linge, soling, yngling. Drept i Måløyraidet. Wash Tank Process-teknologi. Krafttilførsel fra land med den største undersjøiske vekselstrømskabelen i verden. 3. Romsdal. Polkabjørn & Kleine Heine «Jeg er fra Romsdalen, Norges Tyrol», Jens Book-Jenssen, «Det er lov å være blid»(1985). A-ha, stadionsavskjedsturné 2010. I. 4. Gildeskål. Levninger etter Thomas Becket. Richard Burton, Elizabeth Taylor, Peter O’Toole, Lawrence of Arabia. Erkebiskop Eystein Erlendsson i Nidaros. Elias Blix (1836-1902), «Gud signe vårt dyre fedreland», «Å eg veit meg eit land».5 i. Tjøtta. Operasjon Asfalt, 8000 lik av russiske krigsfanger gravd opp fra 200 ulike gravsteder. Halvor Fjermeros, «Med lik i lasten». «Rigel»-katastrofen, skip med krigsfanger bombet av engelske fly. Hårek den hardbalne, Kark – trellen som skar hodet av Olav Tryggvasons fiende Håkon Jarl.  6. Kiruna. John Kerry, USA. Arktisk råd, Tromsø. Var størst i areal. Malmutvinning. Ghilardi+Hellsten Arkitekter.  7. Kirkenes. Barentsregionen. Willem Barents. For E6 og Hurtigruta. Kirkenes-Bjørnevatnbanen. 8. Harald V Land (på Nordaustlandet på Svalbard). Haakon VII og Olav V. Gustav V, Gustav Adolf. Amundsenodden, her nødlandet N-25 på retur fra et forsøk på å nå Nordpolen. 9. Reykjavik. Island. Jón Gnarr. Moskva. VM i sjakk, Spasskij-Fischer. «Tvekampen». Arnaldur Indridason. 10. Newcastle. Lord og Lady Grey. Te. Newcastle, nytt slott, bygget etter normannernes invasjon i 1066. Harald Godwinson, Harald Hårfagre. 11. Swansea, «Sveins øye». Prinsesse Lillian av Sverige, gift med prins Bertil. 12. Black Hills (i Sør-Dakota). Sanford Underground Research Facility. Higgs-partikkelen. Nobelprisen i fysikk. Deadwood. General Custer, slaget ved Little Bighorn, indianerhøvdingen Crazy Horse. 13. St. Louis. Bryterne Bernhoff Hansen og Charles Ericksen. Norske gullvinnere i sommer-OL i St. Louis 1904. Ludvig 4. The Cardinals, basketball. Josephine Baker, bananskjørt. 14. Detroit. Håvard Rugland, kicker, Detroit Lions, Cadillac, Aretha Franklin, Queen of Souls, Diana Ross, Rockens æresgalleri, The Supremes 15. Teotihuacán. Mexico. Regnguden Tlaloc. Solpyramiden. Gullfireren i kajakk 16. Colombia. FARC-geriljaen. Shakira. Gravid. Gerard Piqué. Manchester United og Barcelona. Kvalifisert til VM i fotball. 17. Buenos Aires. Fotballklubben Club Atletico San Lorenzo de Almagro. Pave Frans, Viggo Mortensen, Aragorn i Ringenes herre. 18. Vladivostok. Russisk stillehavsflåte. Den transsibirske jernbane. Yul Brynner. Deborah Kerr. «The King and I». 19. Ulan Bator. Mongolia, Djengis Khan. 20. Chengdu. Verdens største frittstående bygning. World Wildlife Fund, pandabjørn, Rasmus Hansson. Bergen, Unesco, verdens gastronomibyer. 21. Bihar. George Orwell. Animal Farm. 1984 og Big Brother. Mahatma Gandhi. Motihari. Siddharta Gautama, Buddha. 22. Chennai. VM i sjakk. Madras. Bengalbukta. Brahmaputra og Ganges. Apostelen Thomas. 23. Volgograd. Tsaritsyn (tsaritsaens by), Stalingrad. Også Stalingrad på kapitulasjonsdagen 9. mai 1945 og på fem andre datoer for sovjetiske seire under 2. verdenskrig.24. Bajkonur i Kasakhstan. OL-fakkelen ut i verdensrommet. Sputnik. Gagarin og første bemannede romskip, første kvinne i rommet. Russland.  25. Balaklava. Finland (Vinterkrigen 1939-40, finlandshetter). Krimkrigen. Alfred  Tennyson, «The Charge of the Light Brigade». Forkjølelse (krimsyke). Ukraina 26. Taksimplassen. Istanbul, Bysants, Konstantinopel. Harald Hardråde, Stamford Bridge. 27. Kuwait, sjiamuslimer. Operasjon Desert Storm, invasjon fra Irak. 28. Mogadishu. Somalia. Lufthansa-fly i 1977. Souhaila Andrawes. Mohamed Osman Jawari er det somaliske parlamentets nyvalgte leder. Heikki Holmås, 175 mill. kr. 29. Rwanda. Charles Taylor, Liberia. Sadi Bugingo, 21 års fengsel. Morten Harket, orkidé. 30. Den sentralafrikanske republikk. Bokassa. Fra muslim til katolikk. Joseph Kony, «Herrens frigjøringshær».  31. Gibraltar. Storbritannia, Spania. Aper. «The Living Daylights». Timothy Dalton (James Bond). 32. Madrid. Alex Ferguson, David Beckham. Gareth Bale til Real Madrid. Tapte kampen om OL i 2020. 33. Melk. Donau. Benediktinerkloster. «Rosens navn». Adso fra Melk. Sean Connery, James Bond. 34. Amsterdam. Justin Bieber. Anne Frank. «Hopefully she would have been a belieber.» 35. Warszawa. Jødene. EØS-midler. Klimakonferanse. Eksempel på gjenoppbygging av historisk kulturminneområde. Frédéric Chopin, sørgemarsj og Regndråpepreludiet. Krzysztof Kieslowski, filmregissør. 36. Kalmar. Fotball-EM for damer. Skandinavia ble samlet under én dronning.  37. Hvaler. Ytre Hvaler nasjonalpark. Europeisk bærekraftig turistdestinasjon. TV-serien «Hvaler». Vebjørn Sand, Keplers stjerne. Jens Stoltenberg. Hvaler (fangst). 38. Askim. «Jul i Flåklypa». Animasjonsfilm. Frimand Pløsen. Langsnes skanse, slutten på Napoleonskrigene, starten på unionstiden. Riksadvokat Tor-Aksel Busch, Breivik-saken. Karl Petter Løken. 39. Vågå. André Villa. Freestyle motocross. Torrevieja. Arne Brimi. Knut Hamsun, født Knud Pedersen. 40. Kragerø. Dronning Sonja med spesialutstilling av egne bilder. Sørlandsbanen, Bjørnson og Nordraak, «Ja vi elsker». Anton Martin Schweigaard, Theodor Kittelsen, Ronald Fangen. 41. Bergen. Tomas Espedal. Nordisk råds litteraturpris. «Bergeners». «Dubliners» og «Ulysses» av James Joyce. «The Dubliners» (1962), Molly Malone,  «cockles and mussels»

Bergens Tidende:
1. Os. Eirik Ingebrigtsen, Sult-prisen. Gyldendals legat. Ferjefri E39. Eirik Søfteland, «Skal vi danse».  3. Fjaler. «Kunstlandskap Fjaler 2013». Fyrstikker, fuglekasser. Red Cross Nordic United World College, Jacob Sande. «Det lyser i stille grender» og «Då Gud heldt fest i Fjaler». 42. Etne. Solveig Horne. Folgefonna.

Adresseavisen:
1.Bjugn. Ørland, Austrått. Arent M. Henriksen. Jr.-VM skøyter. 2. Inderøy. «Jakob og Neikob». Kari Stai. Erik Stai (i 1940). Petter Northug jr. Astrid Aasen, Trøndersk matpris. 44. Buvika.«Skottet i Buvika». Stine Kufaas, høyde, Buvika – Rosenborg 0-11. 45. Verdal. Robert Erikson, arbeidsminister. Låveteater på Levring gård. Edith Calmar, kvinnelig filmregissør.
  

Fædrelandsvennen:
1.Mandal. Helene Bøksle, «Svalbard». Eiendomsskatt. Stein Reinertsen, biskop, tidl. prost i Mandal. 43. Froland. Brannstasjonen brant ned. Erik Mykland. Nelaugbanen. Niels Henrik Abel. Helge Løvland, friidrett (10-kamp 1920). 44. Arendal. Arendelle i Disneys «Frost» (premiere 2.juledag). Einar Gelius, prestestilling i Nord-Norge. Ny museumsbygning. IF Arendal slo Sporta Hlohovic ute, tapte hjemme. 45. Valle  i Aust-Agder (grenser til Telemark og Vest-Agder). Meteorittfunn. Osmund og Grete Faremo. Valle Hovin, første kunstfrosne skøytebane (1966).

Stavanger Aftenblad:

1.Hjelmeland. Magnhild Kleppa, ny fylkesmann. Bykle, Aust-Agder. Per Hovda. Eldreopprøret (1990). Odd Børretzen, «Da jeg traff Jesus…med sprettert», film basert på hans «Min barndoms verden». Bjarte Hjelmeland, homoeventyr, statsråd 2. Kvitsøy. Ferjeforbindelsen nordover. Rogfast, «Radio Romania International. Hummermuseum. Lauritz Haaland. 3.Etne. Solveig Horne. Folgefonna 45. Gjesdal. Siri Vølstad Jensen, Idol. Beste arrangement i Kulturminnedagene 2013. .46. Eigersund. Amfidromisk punkt (hverken flo eller fjære, Svalbard det andre punktet). Pål Rage. Frode Teigen. Valeri og Veton Berisha. Johan Lædre Bjørdal.47. Revtangen. Ornitologisk stasjon. Svartspoven.  Tryggve Gran landet etter den første flytur over Nordsjøen.

Nettsurfing i timene?

Flere undersøkelser viser at PC-ens inntog i klasserommet har ført til store mengder ikke-faglig surfing. Men det er strid om hvordan problemet bør løses, fremgår det av en artikkel i Aftenposten.

Spørsmålet er ikke om elever skal bruke digitale verktøy i skoletiden, men hvordan. Mange uttalelser jeg har lest fra elever de siste årene tyder på at tømmene ikke er for stramme:  "De skrøt av at alt skulle bli så bra, men egentlig var det bedre før. Hvis jeg fikk velge, skulle pc-ene ut av klasserommet igjen", sier Joachim.. En annen røst: "Det er mye dumt de såkalte ungdomsvennlige politikerne har funnet på, men dette topper det meste". En tredje: "Hvem vil ikke heller være på internett å spille, i stedet for å høre på en kjedelig lærer som står og maser om "fotosyntesen" eller "lineære regresjoner". "Vi bruker YouTube mye i skolearbeidet, særlig når vi skal analysere reklamefilmer og se på historiske filmer", sier Ingvild. 

En forsker fremholder at for de sterkeste elevene kan PC-en være et veldig nyttig redskap , "på den annen side kan det se ut til at det er de svakeste elevene som blir mest forstyrret".  Anne Mangen ved Lesesenteret i Stavanger sier at læringsutbyttet ved å lese fra skjerm blir mindre enn fra en trykt tekst. « Å lese på skjerm gir mer hjernestress enn om samme tekst formidles på papir»

Bærbare PC-er og Iphoner er åpenbart er kommet for å bli, ikke minst i skolen. Men her som ellers må hjelpemidler brukes med fornuft. Bruken må differensieres. Noen ganger bør nettforbindelse ha en viktig plass, andre ganger er det best om den slås av. Jeg ønsker overhode ikke programvare som gjør det mulig å kontrollere hva den som bruker datamaskinen gjør, vi må si nei til overvåkingsskolen. I noen klasser legges digitale verktøy på en hylle og tas frem når læreren bestemmer. Og det finnes muligheter til å styre slik at for eksempel under mattetimene er bare matteprogrammene tilgjengelige. Læreren må ha styringen – og ha ansvar for  at undervisningen fanger oppmerksomheten.

Informasjonsinnhenting er viktig.  Men elever trenger også trenger kunnskap. Og kunnskap handler om å kjenne og forstå, vurdere og verdsette, om dyktighet og ferdigheter. Kunnskap er informasjon som er satt inn i en sammenheng og som en derfor skjønner hva betyr og hvordan kan brukes. Slik blir kunnskap en del av en selv.
Nettopp i informasjonsflommens skummende bølger er det viktig at man lærer noe mer enn å surfe. Stimuleres til fordypning, refleksjon, samtale, evnen til å stå imot, skille mellom viktig og uviktig, rett og galt.

I Norge anno 2014  trenger vi en skole som blir en motkultur mot tunge trender som kjapphet, overfladiskhet, oppstykkethet og teknifisering av menneskelige relasjoner. 

Vi trenger  en skole som fremhever egenverdien av kunnskap, faglig innsikt, samfunnsforståelse og refleksjon – overordnet den bedriftsøkonomiske logikk.  

Forsoning og NS-barn

17. mai 1814  17.mai – 2014. Grunnlovsjubileum. Hva skal det fylles med?

-Nettopp i dette året trenger vi en bevisstgjøring på hvordan vi som folk har stått for holdninger og handlinger som ikke er Grunnloven og rettsstaten verdig, skriver tidligere preses, biskop Finn Wagle, i en kronikk i Vårt Land.  Han stiller et meget relevant spørsmål: Fikk rettsoppgjøret i Norge dimensjoner som gjorde arbeidet for folkeforening på hjemmebane spesielt vanskelig?

Et naturlig spørsmål, dessverre. Som det eneste av de okkuperte land i Europa – og vi var så visst ikke det landet som led mest i de fem krigsårene – rettsforfulgte Norge på generell basis selve medlemskapet i kollaboratørpartiet, altså politisk landssvik. Straffereaksjonene kom derfor forholdsvis til å ramme mange flere i Norge enn i de andre landene som hadde opplevd okkupasjonen.  

Samtidig så man langt på vei gjennom fingrene med både økonomisk samarbeid med tyskerne og direkte arbeid for dem. Eksempelvis domfelte man en prest som hadde solgt moreller fra sin egen hage til tyskere. En høyesterettsadvokat som hadde fått store konsulenthonorarer fra et selskap som forsynte Luftwaffe med aluminium for flyproduksjon, ble aldri stilt til rette. 

Eksempelvis bisto myndigheter i Oslo og Trondheim i april 1940 på dagtid med å utbedre de flyplassene engelskmennene bombet på nattestid. Enkelte av arbeiderne ble dømt, mens De ansvarlige for dette ble ikke tiltalt for landssvik etter frigjøringen. Tvert imot rykket noen opp og frem i det politiske liv.

Aldous Huxley skrev på 30-tallet at den største fare ved krigen er at den etterhvert forvandler oss selv til å bli likedannet med de motstanderne vi bekjemper.  Dette ble demonstrert både under og etter krigen. 

De mest groteske utslag av denne refleksen finner jeg i den aktuelle dokumentarboken «Nådeløse nordmenn - Hirden 1933-45» som jeg holder på å lese. Om gartnere, fiskere og sangpedagoger som ble sendt til Nord-Norge for å torturere og drepe krigsfanger. Nordmenn var minst like hensynsløse som tyskerne i sin iver etter å torturere og ta livet av jugoslaviske fanger under Andre verdenskrig.

Etterkrigstidens behandling av NS-barn, barn der en eller begge foreldre var medlem av Nasjonal Samling, dreier seg ikke om grov fysisk mishandling. Desto sterkere har nok den psykiske mishandlingen virket på de mange som helt uten skyld fikk oppvekst og senere liv ødelagt av at hjemmefrontens isfront under krigen dessverre førte til stigmatisering, utfrysning og isolering i mange, mange år etter krigen: »Du skal ikke være venn med quislinger, du skal ikke omgås dem, du skal ikke engang hilse på dem. Dine barn skal ikke omgås deres barn»

Okkupasjonstiden var en forferdelig påkjenning for mange nordmenn. Særlig gjaldt dette utsatte grupper som jødene og de som var aktivt involvert i motstandsarbeid, samt våre uteseilerne Man også for mange andre som kom i nazistenes søkelys. Dette er en viktig del av vårt kollektive folkeminne. Samtidig er det i årenes løp blitt et påtagelig gap mellom historikernes krig og de nasjonalromantiske forestillinger mange har båret på. Mange myter lever fremdeles.

Biskop Wagle har flere ganger tatt opp NS-barn som forsømt gruppe i etterkrigstidens Norge. Han spør: Ble etterkrigstiden langt mer preget av forstening enn forsoning, med de omkostninger det fremdeles innebærer for godt over 100.000 NS-barn?

60 år etter krigen ga endelig Stortinget krigsbarna (barn av tyske soldater og norske mødre)en offisiell unnskyldning. Vil det offentlige Norge etter 70 år kunne erkjenne og beklage overfor de uskyldige som ble tatt av landssvikoppgjørets dragsug?

Forsoning kan aldri handle om å inngå moralske kompromiss. Som Wagle sier det: «Nazismen er og blir et uhyggelig kapittel i bestialitetens historie». Men en del av forsoningens vesen må være selvkritisk å erkjenne og ta avstand fra den del av etterkrigshistorien som ikke er rettsstaten verdig.

Mediene både lim og lupe

«Vi skal fortsatt kle av politikeres lånte fjær. Men vi kan bli mer opptatt av å fremheve det positive i regionen. Vi kan lete mer etter de gode eksemplene, enten det er i helsevesenet, idretten eller kulturlivet» skriver sjefredaktør Gard Steiro i Bergens Tidende nyttårsaften.

Rent allmenngyldig journalistisk har Steiro har et åpenbart poeng.  Mediene har en sterk integrerende og sammenbindende funksjon, og det er ingen oppgave å skamme seg over. De skal være både lupe og lim i samfunnet.

Noen nyheter trenger man ikke lete etter. Ødeleggelser, eksplosjoner, ulykker og alt som kan registreres, telles, veies, måles. Andre nyheter må graves frem av dyktige journalister, ikke sjelden etter tips fra varslere som ikke tør ta sjansen på å stå frem fordi det ofte resulterer i negative reaksjoner fra myndigheter, ledelse og eiere. Sørgelig nok ofte på tross av vakre ord om «mer åpenhet».

Vi lever i et stadig mer uoversiktlig samfunn. Stadig flere lobbyister. Tidligere politikere som betalte interessepåvirkere. Økt politisk opinionspåvirkningsapparat rundt statsrådene. Kommunale og interkommunale selskaper for det meste unntatt offentlighet. Sannelig trenger vi stadig flere i mediene som avdekker og setter lys på det makthavere av ulik bonitet ønsker å holde skjult.

Journalistisk er det ofte vanskeligere å levendegjøre trivselen, lykken, fremgangen og freden - enn å skildre konflikten, fallitten, katastrofen og ulykken. Men jo skarpere medienes kritiske og oppsøkende funksjon profileres, desto viktigere tror jeg det er at avslørende, undersøkende journalistikk også innebærer å finne ut hva som lykkes, tiltak som gir en bedre hverdag for noen, hvem som får det til, hva andre kan lære.

Ikke bare tror jeg dette er riktig, jeg tror faktisk også at det er kommersielt.

 .