Saudi-Arabia, De Forente Arabiske Emirater, Qatar og Kuwait har stått
på kundelisten for norsk militærutstyr. Dette er land hvor det foregår grove,
rutinemessige brudd på menneskerettigheter og internasjonal humanitær rett. Bør Norge kreve stans i våpeneksporten
til diktaturstater ?
Svaret må bli et ubetinget JA!
Spørsmålet er reist mange ganger i ulike fora de siste årene. Ikke minst i fjor, da rundt 20 organisasjoner markerte protest mot at Norge driver uetisk våpeneksport til undertrykkende regimer. Blant aktørene var Amnesty International, Norges Kristne Råd, Kirkens Nødhjelp og ForUM, og de fikk støtte fra samtlige av de store ungdomspartiene.
I
går kom Miljøpartiet De Grønne på banen og krevde stans i våpeneksporten til diktaturstater. Også MDG ønsker politisk debatt, både om hvem som bør få kjøpe norsk krigsmateriell og
omfanget av eksporten.
De
politiske ungdomspartiene er i større grad enn moderpartiene villige til å ta
konsekvensene av det som skjer i Norge. Som daværende leder i Unge Venstre,
Sveinung Rotevatn, sa det: «Moderpartiene
tenker oftest næringsinteresser foran menneskerettighetene».
Norge er en av
verdens store våpeneksportør, men vi har ikke kontroll på hvor våpen og
ammunisjon ender opp. Eksportregelverk sier at norske våpen ikke skal
selges til land som er i krig og konflikt. Men vi stiller ikke krav om at det
skal kreves en sluttbrukererklæring ved salg av våpen til NATO-allierte.Dagens
regler betyr at Nato-allierte står fritt til å eksportere videre til land som
for eksempel Sri Lanka, Kongo, Saudi Arabia, Sudan, Liberia og Israel uten at
Norge legger seg opp i dette. De står fritt til å eksportere til land som
deltar i væpnet konflikt eller til land der det er grove brudd på
menneskerettighetene. Er da fredsprislandet Norge mest en fredsnasjon eller en
krigsprofitør?
Også
i andre land reises det spørsmål i forbindelse med våpeneksport. I fjor trakk en komite i det britiske parlamentet
frem land som
Israel, Saudi-Arabia, Kina og Zimbabwe, og sa at Storbritannia bør være forsiktigere med å eksportere våpen og militært
utstyr til regimer som bryter menneskerettighetene.
Norge jobber mye for fred, for eksempel i konflikten mellom
Israel og Palestina, men er samtidig aktiv i våpenindustrien. Norge ønsker å ha
kontroll over hvor norske våpen ender opp, men det blir likevel blant annet
hevdet at norske våpen kan ha drept sivile i Irak. Norske våpen kan også ha endt opp i krigssoner
i Kongo, Sri Lanka og Gaza gjennom salg av norske våpen til USA, Tsjekkia og
Tyskland.
Det er en reell fare for at enkelte av våre allierte kan bruke militærutstyr de har kjøpt fra Norge mot egen befolkning.
Det er en reell fare for at enkelte av våre allierte kan bruke militærutstyr de har kjøpt fra Norge mot egen befolkning.
Krigen i Afghanistan og Irak har vært god butikk for norsk våpenindustri. Men hva med norskeide fabrikker i utlandet? De
trenger bare å følge regelverket i landet hvor fabrikken befinner seg.
Nammo-konsernet (Raufoss), en av verdens største ammunisjonsprodusenter med
fabrikker i Sverige, Tyskland og Finland, har eksportert til Saudi-Arabia.
Ledelsen medgir at «det er ingen tvil om at mye av dette utstyret
vil bli benyttet i de militære operasjonene i Irak og Afghanistan»
De fleste mottakerland av norske våpen avkreves fremdeles ikke en
såkalt sluttbrukererklæring, en avtale mellom selger og kjøper som fastslår
hvem som skal bruke våpenet som er solgt, og at det ikke kan videreselges uten
samtykke fra produsentlandet.
Hos det politiske flertallet i Norge har det lenge vært brukt som
argument mot kravet om sluttbruker-erklæring også fra Nato-land at forhold til
de allierte må bygge på tillit. Men er det ikke da merkelig at USA krever
sluttbrukererklæring av alle land de eksporterer våpen til, også Nato-allierte,
fordi de er livredde for at de skal havne i hendene på terrorister? Og kan vi
egentlig ha total tillit til de allierte? NATO står langt fra samlet i synet på
global sikkerhetspolitikk. Derfor kan også blind tillit knyttet til våre
NATO-alliertes bruk av norsk produsert krigsmateriell fort bli en fare for vår
egen utenrikspolitikk.
Nye NATO-land som Polen, Romania og Tsjekkia har mye lavere krav til sin
våpeneksport enn det Norge har. For eksempel har Tsjekkia solgt krigsmateriell
til Sri Lanka for flerfoldige millioner dollar i de samme årene som
bistandsminister Erik Solheim forsøkte å få i stand våpenhvile og fredsforhandlinger
i landet.
Ingen
bestemmelser er fullkomne, ingen kan hindre at de ikke følges. Der det finnes
penger, finnes det kynisme, krokveier, bestikkelser, tyverier osv. Det viktige
er at Norge gjør mest mulig for å sikre at norskproduserte våpen og ammunisjon
ikke blir videresolgt til land som begår grove brudd på menneskerettighetene og
hvor sivile er truet av væpnet konflikt
Daværende statssekretær Roger Ingebrigtsen sa
for 3 år siden at våpenindustrien kan redde Norge når
oljen tar slutt. Jeg håper vår hjernekraft og skaperevne vil satse på andre
områder.
Ingen
bestemmelser er fullkomne, ingen kan hindre at de ikke følges. Der det finnes
penger, finnes det kynisme, krokveier, bestikkelser, tyverier osv. Det viktige
er at Norge gjør mest mulig for å sikre at norskproduserte våpen og ammunisjon
ikke blir videresolgt til land som begår grove brudd på menneskerettighetene og
hvor sivile er truet av væpnet konflikt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar