I formiddag har jeg gått tur i Bragernesåsen med
Bonzo. En nysgjerrig portugisisk
vannhund. Snuser på alt og alle. Misliker å være i bånd. Rikker seg
ikke når han ser noe som må utforskes, kanskje spises. Løfter bakfoten
der det passer ham. Blir det tyngre saker, overlater han til andre å ta konsekvensene:
plukke opp det illeluktende og forvare det vel i en svart liten plastpose.
Jeg tenker at dersom det var en hundeavis, ville han vært
journalist. Og ikke før hadde jeg tenkt tanken, kom jeg på Hundeavisen
(1962-74). Anders Langes avis om hunder og etterhvert mer og mer om politikk.
En usedvanlig enkel og velartikulert kamparena for mer personlig frihet, mot
alle offentlige inngrep i den enkeltes privatliv. Mot skatter og avgifter og
alle andre restriksjoner for det frie næringsliv. Mot byråkrati. Mot
formynderi. Sterkt imot å bli kalt liberalist.
Anders Lange, hvis forfedre var innvandret fra
Tyskland, hadde store retoriske evner. Han spilte uten kryss og b. Kalte
gjerne en spade for gravemaskin. «Ingen stemmerett til negre», «Stopp blandede
ekteskap», «Hver nasjon en rase», «Ingen u-hjelp til de sorte». Motstandere av
apartheidregimet i Sør-Afrika var «Forrædere av den hvite rase».
Det ble 1973. Valgår. Fire år hadde gått siden det mest spennende valgoppgjør jeg kan huske. Flertallet mellom blokkene skiftet flere ganger. «Jeg la meg med Trygve Bratteli, men før jeg sovnet ba jeg til Gud. Og da jeg våknet neste morgen, var det sammen med Per Borten», sa den gudfryktige Johanne Margrethe Johnsen på morgenmøtet i Stavanger Aftenblad. «Men kjære deg, det er jo valgfusk», kommenterte utenriksredaktør Sverre Maaland. Anders Lange var ikke fornøyd med den borgerlige samlingsregjeringen. Heller ikke med sentrumsregjeringen Korvald. I stedet for å senke skatter og avgifter hadde de borgerlige innført merverdiavgift, moms, på 20 pst. Ap ville nøye seg med 15.
Det ble 1973. Valgår. Fire år hadde gått siden det mest spennende valgoppgjør jeg kan huske. Flertallet mellom blokkene skiftet flere ganger. «Jeg la meg med Trygve Bratteli, men før jeg sovnet ba jeg til Gud. Og da jeg våknet neste morgen, var det sammen med Per Borten», sa den gudfryktige Johanne Margrethe Johnsen på morgenmøtet i Stavanger Aftenblad. «Men kjære deg, det er jo valgfusk», kommenterte utenriksredaktør Sverre Maaland. Anders Lange var ikke fornøyd med den borgerlige samlingsregjeringen. Heller ikke med sentrumsregjeringen Korvald. I stedet for å senke skatter og avgifter hadde de borgerlige innført merverdiavgift, moms, på 20 pst. Ap ville nøye seg med 15.
Og i 1973 hadde Lange fått nok. Et
møte på Saga kino i april samlet over 3000, minst 1000 meldte seg inn i «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og
offentlige inngrep», fornuftig nok forkortet til ALP. I mai talte han til over 4000 på
sosialdemokratiets arena, Youngstorget. Der deltok også Mogens Glistrup,
Danmarks utgave av Anders Lange, eller omvendt. Inspirasjonen. Grunnleggeren av
Fremskridtspartiet.
Lange lovte å avskaffe statsskatten og redusere
statsbudsjettet med 9 milliarder kroner. (Budsjettet var den gang i underkant av
30 milliarder, i dag er statens inntekter beregnet til 1295 milliarder).
Fjernsynet var blitt en viktig del av
valgkampen, og Langes retorikk og budskap hadde medvind. Valgresultatet var 5,0
pst av stemmene og 4 representanter. Lange selv ble innvalg fra Oslo, med
varamann Carl I. Hagen, direktør for sukkergiganten Tate&Lyle. I motsetning til Lange syntes Hagen at ALP burde ha vedtekter. Etter
andre uoverensstemmelser meldte han seg ut og dannet sommeren 1974
Reformpartiet sammen med andre frustrerte ALP-medlemmer.
I 1977 ble ALP og Reformpartiet samlet i det nye
Fremskrittspartiet. Hagen kom ikke inn på Stortinget. Det gjorde han imidlertid
i 1981, resten er historie.
Jeg vandrer videre i Bragernesåsen. Bonzo sliter stadig utålmodig
i båndet. Og jeg tenker: Hva hadde Anders Lange sagt om han kunne observere Siv
Jensen som ansvarlig finansminister, Solveig Horne som ber kommunene øke
flyktningekvoten. Konstruktiv regjeringstilpasning opp og i mente.
Han hadde i alle fall vært enig med Bob Dylan: The Times they are
A-changin’.
Uansett: Politikkens realoppgave er
å velge mellom det umulige og det ubehagelige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar