fredag 21. februar 2014

Personvern og terrorisme

 Om USA har overvåket Angela Merkels telefon og om de kjente Danmarks «plan B» i klimaforhandlingene, er det en «såkalt skandale», skriver pensjonert lagdommer Ivar Huitfeldt i en kronikk i Aftenposten.   Det som etter hans mening er en reell skandale er om Merkel har snakket om sensitive spørsmål på telefon og at Danmarks strategi er så lett å avdekke.
Det som synes å være omfanget av USAs avlyttinger er etter min mening en åpenbar skandale. Men jeg ser klart Huitfeldts poeng i at statsledere bør sørge for avlyttingsfri kommunikasjon.

Huitfeldts utgangspunkt er at mange  feilaktig tror at staten både kan beskytte oss mot terror og bevare personvernet. «I valget mellom de to er trygghetstiltakene viktigst.» Han mener at å snakke om personvern  som om det gjelder «overvåkingssamfunnet», er en vinkling rettet mot integritetskrenkelser preget av 1950-tallets «Storebror»-tenkning. Og han anklager mediene for å være  «fri for refleksjon over hvor uetisk det er ikke å ta i bruk overvåkingstiltak som teknologien åpner for, og som kan redde menneskeliv.»

Er det slik at vi bare må godta mer og mer overvåking?  Skal vi ha en ”frihet” som gjennom mange små og kanskje i hverdagen umerkelige skritt leder oss inn i en falsk trygghetssfære, men der privatlivet etter hvert kan forvitre? Personvern innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati.

Veien til helvete er generelt brolagt med gode hensikter.  Når det gjelder Datalagringsdirektivet (DLD) som de to største partiene våre gladelig aksepterer trass i mange betenkeligheter ute i Europa,  var terrorbombingene i London og Madrid som utløste arbeidet med direktivet.

I alle register- og overvåkingssaker kan politikerne vise til gode intensjoner – begrense kriminalitet, samle data til forskning, slåss mot terrorisme - men til sammen blir dette et klart anslag mot retten til et privatliv, min rett til å selv kontrollere hvilke opplysninger om meg som registreres.

Tidligere leder i Datatilsynets, den verdifulle vaktpost mot dataovergrep ,Georg Apenes, har sagt om DLD at det er som  å “konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem”.

Veien til helvete er generelt brolagt med gode hensikter. Så også her. Det var terrorbombingene i London og Madrid som utløste arbeidet med direktivet. I alle register- og overvåkingssaker kan politikerne vise til gode intensjoner – begrense kriminalitet, samle data til forskning, slåss mot terrorisme - men til sammen blir dette et massivt anslag mot retten til et privatliv, min rett til å selv kontrollere hvilke opplysninger om meg som registreres.

Ingen hevder at dataregisteret nødvendigvis kommer til bli misbrukt, men faren er absolutt til stede. At EU og norske politikere forsikrer oss om at registrene bare skal brukes til å forfølge mennesker som har begått alvorlig kriminalitet, er en liten trøst. 


.Det er et 
 legitimt krav at staten skal beskytte oss mot kriminalitet og terror.  Jeg innser at personvern av og til må vike i kampen mot terror og organisert kriminalitet. Men vi må ha demokratisk kontroll med det som skjer.
 Når presset mot personvernet blir stadig sterkere, må det stilles strenge krav til lagring, bruk og videreformidling av informasjon som er innhentet elektronisk, uavhengig av aktør. Overvåking av bevegelser gjør etterforskning enklere, men må veies mot retten til reell bevegelsesfrihet.
Jeg støtter forslaget om et eget, nytt menneskerettighetskapittel i Grunnloven. Det må styrke beskyttelsen av individets grunnleggende friheter, som retten til privatliv, personvern og privat kom­munikasjon.

Det må stilles strenge krav til lagring, bruk og videreformidling av informasjon som er innhentet elektronisk, uavhengig av aktør.  Retten til å kommunisere uten overvåking må sikres, slik at telefon- og internettrafikk ikke skal kunne utleveres til politiet uten rettslig kjennelse. De må også være rettslig kjennelse for at politiet skal kunne ha adgang til avlytting, og slike etterforskningsmetoder må avgrenses  til alvorlige forbrytelser.

Vi trenger ikke lete lenge i massemedia før vi ser tydelige eksempler på at rettsstaten stadig sterkere utfordres av organisert kriminalitet som preges av vold, trusler og represalier, tar i bruk avansert teknologi, og har internasjonale forgreninger. Derfor må politiet settes i bedre stand til å kunne bekjempe denne utviklingen, og politisamarbeidet mellom land må styrkes. Men alltid må det være slik at arbeidet med å bekjempe kriminalitet og terror skjer på rettsstatens grunn.

Overvåking på grunnlag av politisk tilhørighet er et kraftig overgrep. Før det vedtas nye tiltak i kam­pen mot terror, bør man vurdere og dokumentere eventuell effekt av de tiltakene som allerede er innført det siste tiåret. Man må avvise alle forslag til tiltak som det ikke foreligger dokumentert behov for, og som heller ikke står i rimelig forhold til formålet man ønsker å oppnå.

Forfatteren Eugen Semjatin skriver i boken «Vi» (1936) at det overhodet ikke er problemer knyttet til å forebygge kriminalitet hvis man bare vil bruke de nødvendige, radikale virkemidler: «Det som trengs er bare at vi opphever friheten».

Vi må ikke få et samfunn der alle skal overvåkes i tilfelle du skulle gjøre noe ulovlig.
Terrorister ønsker å spre frykt og å undergrave vårt åpne og liberale samfunn. Hvis vi stadig innskrenker personvernet i terrorbekjempelsens navn lar vi dessverre terroristene vinne kampen.

 











Blogglisten

1 kommentar:

  1. BlueHost is ultimately one of the best hosting company for any hosting services you need.

    SvarSlett