Forsoning og NS-barn

17. mai 1814  17.mai – 2014. Grunnlovsjubileum. Hva skal det fylles med?

-Nettopp i dette året trenger vi en bevisstgjøring på hvordan vi som folk har stått for holdninger og handlinger som ikke er Grunnloven og rettsstaten verdig, skriver tidligere preses, biskop Finn Wagle, i en kronikk i Vårt Land.  Han stiller et meget relevant spørsmål: Fikk rettsoppgjøret i Norge dimensjoner som gjorde arbeidet for folkeforening på hjemmebane spesielt vanskelig?

Et naturlig spørsmål, dessverre. Som det eneste av de okkuperte land i Europa – og vi var så visst ikke det landet som led mest i de fem krigsårene – rettsforfulgte Norge på generell basis selve medlemskapet i kollaboratørpartiet, altså politisk landssvik. Straffereaksjonene kom derfor forholdsvis til å ramme mange flere i Norge enn i de andre landene som hadde opplevd okkupasjonen.  

Samtidig så man langt på vei gjennom fingrene med både økonomisk samarbeid med tyskerne og direkte arbeid for dem. Eksempelvis domfelte man en prest som hadde solgt moreller fra sin egen hage til tyskere. En høyesterettsadvokat som hadde fått store konsulenthonorarer fra et selskap som forsynte Luftwaffe med aluminium for flyproduksjon, ble aldri stilt til rette. 

Eksempelvis bisto myndigheter i Oslo og Trondheim i april 1940 på dagtid med å utbedre de flyplassene engelskmennene bombet på nattestid. Enkelte av arbeiderne ble dømt, mens De ansvarlige for dette ble ikke tiltalt for landssvik etter frigjøringen. Tvert imot rykket noen opp og frem i det politiske liv.

Aldous Huxley skrev på 30-tallet at den største fare ved krigen er at den etterhvert forvandler oss selv til å bli likedannet med de motstanderne vi bekjemper.  Dette ble demonstrert både under og etter krigen. 

De mest groteske utslag av denne refleksen finner jeg i den aktuelle dokumentarboken «Nådeløse nordmenn - Hirden 1933-45» som jeg holder på å lese. Om gartnere, fiskere og sangpedagoger som ble sendt til Nord-Norge for å torturere og drepe krigsfanger. Nordmenn var minst like hensynsløse som tyskerne i sin iver etter å torturere og ta livet av jugoslaviske fanger under Andre verdenskrig.

Etterkrigstidens behandling av NS-barn, barn der en eller begge foreldre var medlem av Nasjonal Samling, dreier seg ikke om grov fysisk mishandling. Desto sterkere har nok den psykiske mishandlingen virket på de mange som helt uten skyld fikk oppvekst og senere liv ødelagt av at hjemmefrontens isfront under krigen dessverre førte til stigmatisering, utfrysning og isolering i mange, mange år etter krigen: »Du skal ikke være venn med quislinger, du skal ikke omgås dem, du skal ikke engang hilse på dem. Dine barn skal ikke omgås deres barn»

Okkupasjonstiden var en forferdelig påkjenning for mange nordmenn. Særlig gjaldt dette utsatte grupper som jødene og de som var aktivt involvert i motstandsarbeid, samt våre uteseilerne Man også for mange andre som kom i nazistenes søkelys. Dette er en viktig del av vårt kollektive folkeminne. Samtidig er det i årenes løp blitt et påtagelig gap mellom historikernes krig og de nasjonalromantiske forestillinger mange har båret på. Mange myter lever fremdeles.

Biskop Wagle har flere ganger tatt opp NS-barn som forsømt gruppe i etterkrigstidens Norge. Han spør: Ble etterkrigstiden langt mer preget av forstening enn forsoning, med de omkostninger det fremdeles innebærer for godt over 100.000 NS-barn?

60 år etter krigen ga endelig Stortinget krigsbarna (barn av tyske soldater og norske mødre)en offisiell unnskyldning. Vil det offentlige Norge etter 70 år kunne erkjenne og beklage overfor de uskyldige som ble tatt av landssvikoppgjørets dragsug?

Forsoning kan aldri handle om å inngå moralske kompromiss. Som Wagle sier det: «Nazismen er og blir et uhyggelig kapittel i bestialitetens historie». Men en del av forsoningens vesen må være selvkritisk å erkjenne og ta avstand fra den del av etterkrigshistorien som ikke er rettsstaten verdig.