OL (3): Kan Edvald kopiere Knut?

Thor Hushovd ble  verdensmester i sykling (2010). Er det umulig å tenke seg at Edvald Boasson Hagen kan gå til topps når det olympiske landesveisrittet over 244 km raser på engelske veier i morgen? Eller – om vi skal tro ham selv – Alex Kristoff, som mener at «i en ren mann mot mann spurt tror jeg at jeg er like rask som han».

«Tenke det, ønske det, ville det med….men gjøre det? Nei» - Peer Gynt hadde nok et poeng. Knut Knudsen var neppe opptatt av Gynt, han hadde etter eget utsagn ikke et øyeblikk trodd på noen suksess. Men i motsetning til Peer  gjorde han det likevel: tok Norges eneste OL-gull i sykling gjennom tidene. 4000m forfølgelsesritt i München 1972. 

Egentlig var det absurd. Den 21 år gamle Levangergutten var en god landeveisrytter, men banesykling – på utendørs jord, grus eller asfaltbaner - var en totalt unorsk øvelse. Vi hadde ingen innendørs velodrom, men Knudsen vant NM i både 1000 m og 4000 m banesykling i 1972.

 Knut Knudsen spurter inn til OL-gull (foto: Scanpix)

 Han kom til München, var i det hele tatt ikke nevnt blant ekspertene som mulig medaljekandidat. Rutinen kom etter hvert i heatene; i den grad følte han seg som outsider at nervøsiteten ikke meldte seg før semi’en. Også der vant han, men i finalen sto den store, store favoritten   den velkjente innendørsspesialisten Xavier Kurmann fra Sveits, på den andre siden av banen.

Knudsen fikk låne spesialhjul av det danske sykkellaget, viste ingen respekt for stjernen, dro ifra etter 4 av 14 runder og vant til slutt  med over 6 sekunders differanse. Tiden  - 4.45.76 -  var bedre enn vinnertiden i Montreal i 1976, og seieren den mest overlegne  i OL-historien (første konkurransen i Tokyo 1964) Verdensrekorden er fra i fjor -  4.10.534 – satt av australieren Jack Bobridge.

Knudsens seier er den mest overraskende i norsk olympiske historie. Snaut et døgn etter hans triumf skulle Leif Jenssen fra Fredrikstad  løfte i lett tungvekt. To Sovjet-deltakere var så opptatt av å konkurrere med hverandre at de startet i press med for høye åpningsvekter, og misset i alle tre forsøk. Dermed åpnet de veien til palltoppen for Jenssen, som presterte 150 kg i rykk,172,5 kg i press(olympisk rekord) og 185 kg i støt. 

Lett-tungvekteren David Berger fra Israel  deltok også i denne klassen. Tre dager senere var han en av de 11 israelerne som ble drept av terrorister.

Leif Jenssen var også med i Mexico-OL i 1968, og var norsk flaggbærer i 1976. Men da var det hans tur til ikke å klare åpningsløftet. 

Sykkelhistorisk er det verd å nevnet at Wilhelm Henie, far til stjernen Sonja, som to kunstløpsgull både i 1928, 1932 og 1936, ble verdensmester i banesykling i 1894. 103 år senere ble Kurt Arve Arvesen fra Molde og Eresfjord  verdensmester i U23-klassen landeveisritt. 

Slik vi gjerne vil se Edvald Boasson Hagen lørdag (Foto: Kristoffer Øverli Andersen, www.procycling.no )

Sykkeltriumf lørdag? Oddsene bør være høye, men Boasson Hagen er nevnt blant de som kan ha en sjanse.  Svært mange tror – britene nesten forlanger – sprintkongen Mark Cavendish tar gull på hjemmebane. Hvis han følger med til mål er sjansene store, det norske laget håper på at farten blir så stor at han er mør før den tid. Peter Sagan og Tom Boonen er i likhet med Boasson Hagen solide hardkjørere, mens André Geipel og Matt Goss nevnes som de farligste for Cavendish i en spurt. 

Generelt for norske OL-perspektiver er vel dette: Det går sjelden så godt som man håper, og sjelden  så dårlig som man frykter. Jeg synes man skal være godt fornøyd med en plass blant se seks beste. Men – heia Edvald (og Alex)!

OL(2): Storpolitikk og terror

Første OL-skandale: Ved oppvarmingen til en kamp i kvinneklassen mellom Nord-Korea og Colombia  onsdag presenterte storskjermen på Hampden Park en nordkoreansk spiller ledsaget av et sørkoreansk flagg. Etter oppvarmingen tok Nord-Korea laget av banen og nektet å starte kampen. En time med unnskyldninger, beklagelser  og idrettsdiplomatisk skytteltrafikk, og så kom kampen i gang. Nord-Korea vant 2-0.

Nord Koreas-trener Gun Sin Ui ssammen med laget sitt på Hampden Park. Kampen mot Colombia ble forsinket i en time (Foto: SCANPIX/AFP/GRAHAM STUART)

 Den koreanske nasjonen, «Morgenstillhetens land», antas å være nærmere 4500 år. I 1910 ble landet annektert av Japan, og etter 1946 ble det delt mellom USA og Sovjetunionen. Meningen var å få et samlet land, men den kalde krigen torpederte tanken. Fra 1950 til 1953 finn vi Korea-krigen med grenser som lå svært nær grensen før krigen. Våpenhvilen gjelder fremdeles, og noen fredsavtale er ikke signert.  I alt ble ca. 10 millioner  koreanere skilt fra hverandre – enten da den politiske skillelinjen ble trukket tvers over halvøya langs den 38. breddegrad i 1945 eller under Koreakrigen.


Under åpningsseremonien i Sydney-OL var det med et visst håp for fremtiden jeg opplevde at de to nasjonene kan inn samlet med felles drakter  under et felles, men uoffisielt gjenforeningsflagg. I hvitt med den koreanske halvøy i blått i midten. Like før OL hadde lederne i sør og nord hatt en møte som ble tolket positivt, det var et stigende håp om at noe kunne skje, og det ble arrangert et kort gjenforeningsmøte mellom familier fra Nord- og Sør-Korea. Begge land ønsker offisielt ett Korea, men begge ut fra sine ønsker om politisk kurs. Her som i så mange av livets tilskikkelser skjer det at håp er et legemiddel som ikke helbreder, men som tillater oss å lide litt lenger. Situasjonen mellom de to landene er stadig spent.


Også i 2004 gikk de to landene sammen, men i 2008 i Beijing  marsjere de etter hverandre i henhold til det kinesiske tegnsystemet. Det hadde vært  snakk om felles tropp og felles reise, men dette gikk ikke: Sør-Korea ville ta ut deltakere på bakgrunn av resultater, Nord-Korea mente at landene måtte ha like mange. 

Det olympiske ideal er at deltagerne er med som enkeltpersoner, ikke som representanter for et land. Det heter også i det olympiske charter at lekene skal bidra til god internasjonale forhold. Men heller ikke her er det samsvar melom teori og praksis. Storpolitikken har fulgt den olympiske bevegelse. Det handler om oppgjør etter krig, reaksjoner mot storpolitiske hendelser, om langvarige konflikter, om apartheid og og vennelojalitet. 

 Etter den 1.verdenskrig, ved OL i Antwerpen i  1920, ble angripernasjonene Tyskland. Østerrike, Bulgaria og Tyrkia utestengt. I London i 1948 ble Tyskland og Japan utestengt av samme grunn.

Landslaget som møtte Tyskland i 1936. Magnar Isaksen bak, nummer tre fra venstre. Foran fra venstre: Nils Eriksen, Henry 'Tippen' Johansen og Øivind Holmsen. Bak fra venstre: Jørgen Juve, Arne Brustad, Magnar Isaksen, Rolf Holmberg, Frithjof Ulleberg, Alf 'Kaka' Martinsen, Reidar Kvammen og Odd Frantzen. (Foto: NTB-arkiv / SCANPIX)

I 1936 skulle Hitler-Tyskland arrangere lekene. Han hadde kommet til makten i 1933, og ble umiddelbart interessert i å bruke OL som propaganda for nazi-ideologi. Mange land ønsket å boikotte lekene fordi Hitler hadde sagt at ingen jøder skulle få representere Tyskland. Etter et ultimatum fra den olympiske komité bøyde han av.


Det var i Berlin at det berømte norske bronselaget slo Tyskland 2-0, begge målene scoret av Magnar Isaksen. Etter 2-0-målet gikk Hitler og hans følge fra tribunen. Forfatteren Ulrich Hesse-Lichtenberger skriver at nazistene trodde Isaksen var jødisk og at det var det som gjorde Hitler så rasende. Isak er som  kjent et vanlig norsk navn, også på ikke-jøder

Suez-invasjonen i 1956 fikk Egypt, Irak og Libanon til å trekke seg fra OL i Melbourne,  mens Sovjets invasjon i Ungarn bare noen uker før åpningen gjorde at Nederland, Spania og Sveits trakk seg.

I 1964 ble Indonesia og Sør-Korea hjemme på grunn av misnøye med den olympiske komiteens holdning til Israel og Taiwan. Kina  holdt seg borte fra lekene 1956–80 i protest mot at Taiwan fikk delta, men fra 1994 har begge landene deltatt.

Mexico-OL i 1968 huskes for flere hendelser. Student-protester  mot det autoritære regimet ble møtt ved sterk vold av regjeringsstyrker, ti dager før lekene ble startet ble over 200 skutt.

Under disse lekene fikk vi det berømte bildet (foto: Ap) fra seiersseremonien på 200 meter, da gullvinner Tommie Smith og bronsevinner John Carlos stilte  opp med svarte hansker og knyttet neve med Black Power-hilsen da nasjonalsangen ble spilt. De ble hjemsendt, men hendelsen er blitt en del av borgerrettighetenes historie.

Boikott var det også i 1976 i Montreal. 22 afrikanske land og Guyana stilte ikke opp, i protest mot at et rugbylag fra  New Zealand hadde spilt en kamp i Sør-Afrika. Sør-Afrika var utestengt fra OL mellom 1960 og 1988 på grunn av landets apartheid-politikk. Dette året fikk heller ikke  Taiwan være med fordi vertsnasjonen ikke ville anerkjenne øya som Republikken Kina.

  
Norge var et av 65 land som boikottet OL i Moskva 1980, med bakgrunn i Sovjetunionens innmarsj i Afghanistan året før. USA tok initiativet, men fikk bare med Vest-Tyskland og Japan av de store nasjonene. 14 land, alle kommunistiske, holdt seg til gjengjeld borte fra OL i Los Angeles 1984; blant dem Sovjetunionen og DDR.

Nord-Korea, Cuba, Etiopia og Nicaragua boikottet Seoul i Sør-Korea 1988.

I 1992 fikk alle nasjoner være med, men Jugoslavia ble utestengt i lagidretter på grunn av aksjonen mot Kroatia og Bosnia.

OL i München i 1972 ble de mest tragiske og blodige lekene i OLs historie etter at palestinske "Svart September" brøt seg inn i den israelske leiren. Store deler av troppen ble tatt til fange, og etter en dramatisk politiaksjon på flyplassen i München ble 11 israelere drept. Fem palestinere og en tysk politimann døde også i aksjonen. Lekene ble avbrutt i 36 timer.

I Atlanta-OL i 1996 ble to drept og 11 såret under en bombeeksplosjon i en park.

London er i disse dager redd for terror. Sikkerhetsoperasjonene er de største og mest kompliserte i landet siden 2. verdenskrig. Blant annet skal rundt 35.000 soldater, politi og sikkerhetsvakter passe på, mens det blir plassert luftvernraketter på seks steder i Øst-London. Mest utsatt er trolig byens transportsystem.

Fredag åpner årete OL. Det er spenning rundt konkurransene - men dessverre også spenning om de eneste slag som utkjempes blir av sportslig karakter.

 

OL (1): Dopingjuks

«Ni utøvere utestengt for dopingmisbruk to dager før OL».  
Overskriften sto onsdag. Den kom ikke overraskende, og en dopingskandale kommer sjelden alene.  Idrettslege og dopingekspert, Inggard Lereim, tror bruk av fjerde generasjon EPO og genmanipulasjon kan bli avslørt under London-OL. Den ca.1900 år gamle bønnen fra satirikeren Juvenal er stadig like levende: Orandum est ut sit mens sana in corpore sano -  man må be om at sjelen er sunn i et sunt legeme.


Allerede ved OL i 1904 ble stryknin brukt av maratonløpere for å forbedre prestasjonene. Senere er flere av de aller fremste avslørt for juks. Nå sist den marokkanske mellomdistanseløperen MariemAlaoui Selsouli, som tidligere i år ble tatt for bruk av det vanndrivende maskeringsstoffet furosemid. Hun var medaljefavoritt på både 1500-, 3000- og 5000-meter.

  

     Ben Johnson - jukser

     Marion Jones - jukser

De største dop-skandalene i OL har skjedd på 100 m. To dager etter at den jamaicansk fødte canadieren Ben Johnson  stormet først over mållinjen i Seoul i 1988, ble han diskvalifisert for doping. Han ble også fratatt  verdensrekorden på 9.83. 

I OL i Sydney i 2000 så jeg sprintdronningen Marion Jones, med dobbelt statsborgerskap fra USA og Belize. Hun var imponerende, og ble den første kvinne som vant fem medaljer under ett og samme OL: Gull på 100 m, 200 m og 4 x 400 m stafett, bronse i lengde og på 4 x 100 m stafett. Hennes kulestøtende mann ble doping-utestengt før lekene. Det ble mange spekulasjoner om også Marion var dopet, og syv år senere innrømte hun at hun hadde fått anabole stereoider av treneren og lenge trodd det var kosttilskudd. Medaljene måtte ned av veggen og Marion fikk seks måneder i fengsel.

Jones karriere lignet mye på den til Florence Griffith-Joyner, Flo-Jo. Hun vant 100m i Seoul på 10.54, 3/10 foran nr.2. På 200 m ble det v.rek. med 21. 4/10 foran sølvvinneren. Hun fikk også gull på kortstafetten og sølv på den lange/4x400 m). Under hele karrieren ble Griffith-Joyner forfulgt av rykter om doping, men ble aldri tatt i dopingkontroll, verken i eller utenfor konkurranser Hun døde i 1998, bare 38 år gammel.


 Flo-Jo har stadig verdensrekorden både  på 100m, 10,49, og 200m. Ingen av dameøvelsene til og med 3000 m er satt etter 1996. Den eldste er tsjekkeren Jarmila Kratochvílovás 800 m fra 1983 med 1.53.28, og to år senere løp øst-tyske Marita Koch 400 m på 47.60. Også i høyde, lengde, kule og diskos er kvinnens verdensrekorder fra før 1990. Eldste herrerekord er fra 1991, Mike Powell 8.95 i lengde, han var den første som slo Bob Beamons utrolige 8.90 (55 cm over den gamle rekorden) fra Mexico-OL i 1968.


I Sydney fikk vi på åpningsdagen vite at den norske vektløfteren Stian Grimseth hadde avlagt positiv prøve tidligere på året. Han skyldte på kosttilskuddet Ribose, ble hjemsendt, og inngikk i 2006 et økonomisk forlik med produsenten.

I Sydney ble også bryteren Fritz Aanes dopingtatt for et stoff som kom fra et kosttilskudd.I de siste 11 OL er er flest, 36, tatt for doping nettopp i vektløfting.

                                          Tony André Hansen - jukser    

Under OL i Beijing for fire år siden var det nok mange som ble overrasket da Norge vant bronse i sprangridning lag. Men  medaljene forsvant et par måneder senere da Tony André Hansen ble dømt for ulovlig medisinering av hesten Camiro. Et ulovlig medikament  var smurt på hestens forbein for å gjøre den mer følsom for å unngå riv.

Penger, gull, heder og ære står mot ønsket om sunne sjeler i sunne legemer.  Vil vi få gode nok analyseprogram, større forståelse om ikke for etikken så i det minste for de potensielle risiki knyttet til misbruk av genmanipulasjon i prestasjonsforbedrende hensikt?

Det snakkes om bevisstgjøring innen idrettsorganisasjoner på alle nivåer, fra skole- og amatørnivå til internasjonalt elitenivå. Men hjelper det egentlig mye når norske idrettsledere gjør sitt beste for å få dopingtatte med til London? Jeg tenker på saken med kappgjengeren som for to år siden ble felt for doping, men fikk hjelp av Olympiatoppens folk – privat, som det sies - underveis i soningen. Hvoretter klubben hans dagen etter soningen var gjennomført, arrangerte et stevne for å få ham under OL-kravet.

Det vil være mer effektivt mot misbruk om man internasjonalt blir utestengt lenger.

Vi kan i det lengste håpe at London OL ikke får flere dopingskandaler. Men siden jeg begynte med Juvenalpasser det å avslutte med Aristoteles: Håpet er en våken drøm.

Arbeidsmiljøloven: Det gode og det beste

To interessante avisartikler om midlertidig arbeid i dag.Dagens Næringsliv peker på regjeringens grunnholdning om at stillinger i prinsippet skal være faste.  «Steilheten i dette spørsmålet står i grell kontrast til arbeidsforholdene for to store grupper offentlig ansatte, nemlig akademikere og leger». Halvparten av alle leger ved sykehusene er ansatt på midlertidige kontrakter.

Vårt Land forteller at tallet på funksjonshemmede som vil ut i jobb kryper oppover, men arbeidsgivere ser det som risikosport å ansette dem. Mange som ikke har erfaring med funksjonshemmede arbeidstakere er ikke klar over alle mulighetene som finnes. Even Bolstad i HR Norge (en organisasjon som rådgir over 3.000 medlemmer fra privat og offentlig sektor i personalfaglige spørsmål) mener at det er uhyre viktig at funksjonshemmede får foten innfor i arbeidslivet for å redusere arbeidsgiveres opplevelse av risiko.

Så store lønns- og sosialutgifter som ansettelser innebærer, vil en lavere terskel inn i arbeidslivet ofte være en fordel både for arbeidsgiver og arbeidstager. Fra min egen tid vet jeg at ferievikarar og vanlige stillingsvikarer, kunne forbedre sine sjanser til fast jobb betydelig gjennom det  de viste i praksis. 

Jeg tror også at muligheten til å  ansette folk midlertidig i for eksempel inntil et år ville gi arbeidsgivere med usikre markeds- og rammebetingelser større fleksibilitet, og arbeidstagere en lavere terskel inn i arbeidslivet.

Det har vært en liten økning i antallet funksjonshemmede som vil ut i arbeid de siste to årene, og gruppen samlet sliter hardt med å overbevise arbeidsgivere om at de kan jobbe.

«De ga meg sjansen til tross for at jeg er blind og fra Iran. Det fungerer godt på jobben, både for meg og min arbeidsgiver. Det er et typisk eksempel på at man bare må få sjansen» sier Zahra Etebarigoharrizi (43), blind og innvandrer,med bachelor i psykologi fra Iran og mastergrad i spesialpedagogikk fra Universitetet i Oslo, snakker godt norsk og flytende engelsk i tillegg til en del fransk, arabisk og esperanto.

Man må ikke være så opptatt av prinsipper at det beste  blir det godes fiende.

Lyset skinner i mørket

Hun satt på benken foran meg i domkirken.  Roser i fanget. Venninnen som holdt beskyttende rundt henne.   Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.

"Dette er løftet vårt fra bror til bror: vi vil bli gode mot menskenes jord". Minnekransen og rosen i Breiavatnet, Stavangers sentrum

Vi ber til Han som kjenner våre liv, våre seire og nederlag, våre muligheter til å gjøre det gode og til det som er ondt. Vi ber om fred på jorden. Kyrie eleison.

Vi  synger en bønn om «O bli hos meg! Nå er det aftentid….driv mørket bort og vær meg livets lys! Da skinner morgenrøden på min vei.»

For over 2600 år siden  klaget profeten Jeremia over sin skjebne. Derfra har vi ordet  jeremiader. Men i dag var hans budskap «Jeg vil gi dere fremtid og håp!  Og Paulus følger opp,  han er viss på at «verken død eller liv, hverken det som nå er er det som komme, verket det som er i det høye eller dypet, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet» (Rom.8, 38-39).

22. juli 2012. Biskopen taler om livet som er sterkere enn dødskreftene.  Om grusomhet som er møtt med nærhet, ondskap møtt med kjærlighet. Om rettssaken som viste oss ondskapenOm terroristens budskap som var kledd ut i kirkens ord, men er langt i fra  evangeliets kjerne. .«Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det» (Joh.1,5).

Steinveggene i kirken har i snart 900 år hørt takken, klagen , bønnen om nærvær i  meningsløst mørket. Biskopen taler til muslimene som sitter i benkene. Om kjærligheten som er levet ut på tvers av trosgrenser. Om vårt flerkulturelle fellesskap «som er en velsignelse fra Gud».  Om romfolket. «Noen må kjempe for andres rett..Noen må være de svakes bror, hjelp oss å følge ditt bud» (Svein Ellingsen).

Vi ber for alle som mistet sine kjære og sitter igjen med savn og sorg. For dem som overlevde udåden på Utøya og i Regjeringskvartalet, men som  lever  videre med skader på kropp og sjel. Et rop om å komme med fred og trygghet til alle som kjemper med uro og angst.

Rosen. Ungdommen. "Elsk og berik med drøm det som stort var! Gå mot det ukjente fravrist det svar"

Vi takker for samhold i landet vårt i dette vanskelige året. For støtte og omtanke fra  andre folk og nasjoner. For roser, sanger, toner og musikk . Vi ber om at de som lider må finne vern mot kalde hjerters is og sne.  Og ikke minst ber vi om at den varmen og omtanken som har blitt vist dette året., må prege fremtiden i landet vårt og nå ut over landegrensene.

Vi takker for politiske partier og mennesker som  lar seg engasjere for det gode.  Om hjelp til å stå sammen for frihet og rettferd og vern om menneskets verd fra livets begynnelse til livets slutt. Om å bli bevart fra ondskapens gjerninger,  og bli ført frem til det evige liv.

Nattverd. Lystenning. Stille ettertanke. Og mens midtgangen i kirken  fylles på vei opp mot alteret, synger vi Nordahl Griegs ord om å være kringsatt av fiender og gå inn i vår tid.: «Hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen? Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd» .

De to jentene foran meg holder om hverandre etter en gudstjeneste preget av sorg,  samhold, kjærlighet og håp som skal vinne over ondskapen.

Og så går vi ut til minnemarkeringen i Byparken,

Det jazzer i domkirken

Jeg vokste opp i Molde på 50-tallet. Kino og teater var syndens hus, og jazz var Djevelens musikk.  På Vårherres vegne slo Prektigheten, Konformiteten og Fasaden ned på alt som kunne tenkes å inneholde et anstøt eller noe som kunne såre og krenke, kunne utfordre skikkelighet og sømmelighet. 

 Merilyn Keller fra Oregon leder menigheten i "What a friend we have in Jesus"

 På slutten av 70-tallet husker jeg en konsert der Arne Domnerus-bandet spilte Duke Ellington, til alles glede Men da bandet kom med en halling, ble det for sterkt for prosten, han gikk i protest.

Etter hvert ble det etablert et meget godt samarbeid mellom festivalen og menigheten. I kirken har særlig New Orleans-musikken slått igjennom. Tradisjonelt sett er kirkekonsertene noen av de første som blir utsolgt.  

                                    

                                              Fullsatt Molde domkirke

I dag var domkirken stappfull på jazzgudstjenesten dagen før åpningen av en av Europas aller største og viktigste festivaler.  I form en vanlig gudstjeneste. Men New Orleans-musikken gir salmene ekstra trøkk, «Det gamle ærverdige kors» («The Old Rugged Cross») «Hvilken venn vi har i Jesus» («What a Friend we have in Jesus») blir på en måte ektere, sterkere.

En kirke i utvikling må balansere mellom tradisjon og fornyelse, og forholde seg til at menighetene består av mennesker med ulike musikalske preferanser til samtidens uttrykk. Både i Molde Domkirke og  andre kirkedører har i de senere årene åpner seg mer for kulturlivet. Fra å være motkulturer gir kirke og kultur hvert sitt bidrag til den samme livserkjennelsen. Etter mitt syn er dette vitaliserende for både kirke og kunst.

Det har skjedd endringer i det norske kirkelandskap etter 1990, det er blitt større åpenhet og økt brobygging mellom kirke og kultur. Kirkefolk, kunstnere og andre kulturarbeidere har fått arenaer for å utforske muligheter i grenselandet mellom dem. Prosjekter prøver ut konkret samarbeid. Langsomt skapes det en ny forståelse og et nytt språk for å kommunisere på tvers av tilvante revirer. Langsomt utformes mål som både kirke og kulturliv kan stå sammen om uten at man gir avkall på sine grunnleggende virksomhetspremisser, og som gir noe tilbake til alle parter.

I min ungdom levde vi vel egentlig etter det gamle NSB-oppfordringen: Len Dem ikke ut av vinduet. Vi hadde en nedarvet angst for å gjøre noe galt. Men denne angsten er i ferd med å slippe taket i kirken. Flere og flere steder møtes kunstnere med nysgjerrighet, åpenhet, undring og tillit. 

                                              

Biskop Ingeborg Midttømme og domprost Øystein Bjørdal leder menigheten ut av kirken til tonene fra jazzpostludiet

Kirken og kunsten har ofte har mye til felles. Da vi i Den norske kirke for noen år siden laget utredningen ”Kunsten å være kirke”, ble det pekt på at kirken og kunsten har ofte har mye til felles. De prøver begge å skape et rom for refleksjon over hva det vil si å være menneske. Veiene dit kan være svært ulike. Men kirken skulle egentlig være godt utrustet for å kunne se under overflaten, og inn mot det dypere. I dag er det kanskje dette det handler mest om, både for kunsten og for kirken: Forvalte det som ikke er til salgs. Sammen  danne en sterk motstrøm mot lettvintheten og det overflatiske, og skape tyngde i livet.

Både kirken og kunsten prøver å skape et rom for refleksjon over hva det vil si å være menneske. Veiene dit kan være svært ulike. Men for begge gjelder det å forvalte det som ikke er til salgs.

Programerklæringen ble som sådan formulert av Herrens apostel for snart 2000 år siden. Teksten fra Filipperne 4.,8 som i alle år hang utenfor redaktørkontoret mitt i Stavanger Aftenblad, er et godt program både for kirke, kultur, media og samfunn generelt :"Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er ved å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det”.

                                         

  Kirketorget er toppen av Rådhuset, smykket med roser og utsikt mot et flott panorama med sjø, holmer og fjell

Jeg tror på en kirke der vi kommer når vi gråter. Der vi kommer når vi jubler. Der vi kommer med vår sorg, med vår sykdom og vår smerte. En kirke som kan stå midt i smerten, midt i gleden. Som fremmer fellesskap, håp og tro. Som løfter opp en høy, høy himmel som rommer Guds kjærlige omsorg for hver eneste en.

En kirke der det er rom for å fange opp dette i sanseinntrykk, der vi kan gjenkjenne våre erfaringer. I prestens prekener, i kirkerommets utforming, i menighetens musikkuttrykk  – også i jazz.

Fra dass til kulturplass

Så du skuespillet «90 metersbakken»? Jo Nesbø skriver der om en voksen mann som reiser til sin barndoms og ungdoms hjemby. Han reiser tilbake for å finne frem til sitt egentlige jeg.
Og hjembyen er Molde, ingen tvil om det. Her er Trappekiosken, Torget, Mølleråsen, Gamle-Stadion, Storgata, fjorden, fjellene.

                                        

 Trappekiosken er nå et minne, Hansenpølsene, pissoiren og drosjesentralen er også borte. Ingrid Bjørnov sa under åpningen søndag at «Plassen inspirerer til lyrikk: Her står vi og ser på Plassen, og kan fortsatt lukte den gamle dassen».  Opp av asken stiger  et av Norges beste og bredeste kulturhus. Over 5000 kvm for 187 mill.kr.

 

Plassen er ikke et hus som må hente inn aktivitet, det er et hus som allerede har et innhold. Fem institusjoner skal samarbeide under ett tak – et tak som på samme måte som Operataket  i Oslo gir store muligheter for spennende arrangementer. Her er Teatret Vårt, Jazzfestivalen, Bjørnsonfestivalen, Kunstnersenteret og Molde bibliotek. Mange muligheter for crossover.

Opplegget ligner litt på Kilden i Kristiansand, men i motsetning til institusjonene der, er det ingen sammenslåing i Molde. Hver enkelt betaler husleie, med full organisatorisk og kunstnerisk frihet. Og der Kristiansand brukte over 12 år fra idé til åpning, klarte Molde seg  syv - gjennom sterkt samarbeid institusjonene imellom, perspektivrike politikere, godt samarbeid med næringslivet.   

 

  

 Kulturminister Anniken Huitfeldt holdt  en flott tale, preget av god research med lokale relasjoner til Ibsen, Bjørnson og Kielland, Jo Nesbø, Ane Brun, Edvard Hoem m.fl. Over:lederne av de fem samarbeidende kulturinstitusjonene og Arne Nøst (t.v)

Den store salen tar 200 teatergjester eller 800 konsertbesøkere. Her er jazzklubbens funky lokale, mingleområder, barne- og voksenbibliotek og en kjempebokhylle over tre etasjer, små serveringssteder inne og ute, teaterverksted, moderne lokaler til  formidling av kunst. Rød er en gjennomgangsfarge. Huset kveldstid  skal lyse innefra som en rød kjerne.

 

 Edvard Hoem (t.v) gikk på skole i Molde, skrev sitt første  dikt  der,  har vært sjef ved Teatret Vårt - hadde skrevet er bredtfavnende  og humoristisk prolog ved åpningen, som ble ledet av teatersjef Arne Nøst ved Rogaland teater. Han er innfødt moldenser. -Det er viktig ha fått plass et sted som kan romme alle av Nøsts kunstuttrykk, sa kulturministeren. Han er også maler, grafiker, illustratør, scenograf og musiker - og fyller 50 år 17. juli.

Det begynte som en visjon. Men den ble fulgt opp av en målrettet gjennomføring og konkretisering av ideene. Et viktig punkt var at kulturinstitusjonene  og politikere tenkte langsiktig. Og fra ulike kilder kom t såkornmidler som blir utgifter til inntekts ervervelse.

Midler til kulturarbeid og kulturutfoldelse ikke er noe som tas fra fellesskapet. Man har sett at slike midler tvertimot bidrar til å  skape fellesskapsverdier. 

Ingen norsk by bruker relativt så mye til kultur som Molde. Jeg tror hemmeligheten er at man se både børsen og katedralen. Kultur  er en som samfunnsverdi. Byen og regionen har vist at kultur er ikke en utgift, det er en verdi som skaper utvikling, utdannelse og til slutt arbeidsplasser.

Plassen gir grunnlag for et  kreativt crossover som ikke bare har tatt vare på det beste i fortidens kunstutøvelse, men også vil utforsker nye uttrykksformer fordi institusjonene lever så nær hverandre og må samarbeide i hverdagen.

Vi trenger  kunst  som henvender seg direkte til det samfunnet vi lever i, kunst som er aktuell i forhold til den samfunnsmessige utvikling . Det har også vist seg at skapende, utøvende, dokumenterende og formidlende kulturinnsats gir innblikk også i de sider ved tilværelsen som ikke kan måles i tall eller kroner. Og den kan utgjøre en verdifull og stundom nødvendig motvekt mot den ensrettende kraften ulike kommersielle krefter kan representere.

I bred sammenheng gjelder det vi sa under arbeidet med Kirkens kulturmelding: Kunsten skal  gi oss innblikk i eksistensielle forhold, ikke i form av klare svar, men gjennom antydninger og speilbilder. Den kan trøste, men også bringe oss i fritt fall. Den kan gi oss innblikk i ikke-målbare sider ved tilværelsen

Det som skjer i Molde og andre steder som satser på kultur,  innebærer at  vekst , nytenking og  nyskaping  kommer både byen, regionen, kunst- og kulturaktørene og publikum til gode. Enhver økning i ressursene vi bruker til kunst og kultur vil derfor ha et iboende potensial til å øke nyskapingsevne og verdiskaping  både innen kulturnæringene og i næringslivet for øvrig.

Skyt ikke mest på byråkratene

«Byråkratiet gjør for dårlig arbeid», het det i en overskrift i forrige uke. Men er det sikkert at det alltid er byråkratenes skyld? Politiseres embetsverket? Hender det altfor ofte at politikere signaliserer sterkt både hva slags resultater de ønsker av oppdragsforskning og av saksbehandlingen i departementene – at de får det som de spør om, gjemmer seg bak dette og kaster et kamuflasjeteppe av saklighet og solid saksbehandling over  politiske kjepphester?  

«Vårt byråkrati er et forbilde for resten av verden» (professor Harald Balderheim,  Institutt for statsvitenskap). «Et veldrevet byråkrati er et av de viktigste konkurransefortrinnene Norge har» (Per Lægreid, professor, Universitetet i Bergen).

Det er som å høre sosiologen, historikeren og filosofen Max Weber (1864-1920) når han postulerer at byråkratiet er den mest effektive styringsformen i moderne, industrialiserte samfunn. Eller psykologen og filosofen Ingjald Nissen (1896-1977):  «De fleste angrep på et byråkrati faller til jorden som maktesløse, subjektive påstander».


Norsk byråkrati har gjennom om årene vært en svært viktig grunnstein i norsk samfunnsbygging. Norske byråkrater gjør gjennomgående en samvittighetsfull og svært nyttig jobb.  Men – er det slik at politikerne i stadig større grad styres av mediehverdagen? At ønsket om oppmerksomhet fører til at øyeblikkets politikerkrav gir lite rom for refleksjon og langsiktig tenkning i departementene? At utspill som forsøksvis skal demonstrere handlekraft ikke er godt nok forankret i solid byråkratisk utredning?

Departementene skal være faglige sekretariat for politisk ledelse. Ikke et politisk sekretariat. Og slett ikke et partis sekretariat. De skal aldri gå på akkord med sin faglige uavhengighet. Embetsverket har rett og plikt til å si at nok er nok når politikerne setter den faglige integriteten i fare. Vi har sett eksempler det siste året på hvordan at systemet ikke har fungert slik, og hva som da kan skje.

Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi), har gjennomgått  departementenes utredningsrutiner. Resultatet er nedslående.

·         Gjennomfører sjelden eller aldri samfunnsøkonomiske kostnadsanalyser.

·         Kamuflerer» kostnader og konsekvenser  gjennom ulike «retoriske grep».

·         Departement utreder ikke andre alternativer  dersom de føler at  politikerne har bestemt seg på forhand.

·         Embetsverket får kortere frister, og avgjørelser  blir tatt på et tidligere tidspunkt.

·         Statsministerens kontor (SMK) får en stadig viktigere rolle for å få til konsensus i saker der departementene er uenige. Dette kan bety at Regjeringen ikke blir kjent med eventuelle innsigelser og motforestillinger som kan ha blitt fremført på et tidligere tidspunkt.

Kan det tenkes at institusjonsflyttinger, tunnel- og veiprosjekter, sykehussammenslåinger o.l. iverksettes for raskt, underkalkuleres, ikke er særlig konkrete om økonomiske og administrative konsekvenser?

Politikere skal styre, ikke byråkrater. Men allmennheten, samfunnet,  er ikke tjent med at  skillelinjene  mellom byråkrati og politikk blir mer utydelige. Mon  ikke denne problematikken bør undersøkes og vurderes av et - bredt sammensatt - utvalg.

Utredningen som det er vist til, fikk i Klassekampen  overskriften «Byråkratane vert slakta». Slik jeg leser den, må også politikerne under kniven.

 Svært mange byråkrater er kunnskapsrike og oppriktig engasjert i det arbeid de holder på med. Og de har en høy moralsk standard. Byråkratiets begrensninger oppstår der det skal håndtere en virkelighet som defineres av skjønn og normative vurderinger. Byråkratiet forsvarer stundom status quo langt ut over det tidspunkt da quo har mistet sin status. Når det mangler fleksibilitet innen reglenes stundom litt uklare grenser, mister byråkratiets klare fordel noe av sin kraft.

Men viktigere: Politikerne har utviklet et rettighets-, lov-  og kontrollsamfunn . Dette innebærer flere byråkrater, økt byråkrati. Og - først og fremst - lover og regler utformet på en slik måte at de er vanskelige å forstå. Innbyr til bruk av skjønn. I en del saker burde sjefer ha sendt sakspapirene videre stemplet "BSF – Bruk Sunn Fornuft". Hadde dét skjedd i større utstrekning, hadde man redusert den inflatoriske bruken av nedsettende skjellsord om offentlig sektor og tungvint saksbehandling. Byråkrater er nok heller ikke alltid  klar over hvordan lover og regler er utformet på en slik måte at de er vanskelige å forstå.

Det er politikerne som er ansvarlig for det offentlige systemet, som møter oss med en murvegg av regler, reguleringer, fortolkninger og saksbehandlere, et system hvor den lille mann ofte er maktesløs. Politikerne har sitt ansvar eksempelvis for at statens barnevern bruker tilsynelatende sine midler på et byråkrati som eser ut med jurister, økonomer og BI-utdannede folk. De barnevernfaglige profesjonene oppleves stadig mer som tjenere for den nye maktstrukturen. Det er politikerne som gjennom krav og vedtak har ansvaret for at byråkratiet er i ferd med å ta kvelertak på skolen ved bl.a. å produsere virkelighetsfjerne skriv med et tåkeleggende språk.

Byråkrati utløser sjelden kreativitet, skapertrang, innovasjon. Det  burde noen ganger vise større iver for stimulere dette, skape arbeidsglede, i stedet for å kjøre på høyeste reguleringsgear. Og det som aldri fremkommer i noe regnskap, er det tap av tillit og engasjement som mange ansatte føler når byråkratiet oppfattes som tvangstrøyer.

Ikke sjelden innbyr lover og regler til bruk av skjønn. I en del saker burde sjefer ha sendt sakspapirene videre stemplet "BSF – Bruk Sunn Fornuft". Hadde dét skjedd i større utstrekning, hadde man redusert den inflatoriske bruken av nedsettende skjellsord om offentlig sektor og tungvint saksbehandling.

Ja til byråkrati som en måte å organisere forvaltningen på. Ja til stat der det trengs av hensyn til fellesskapet og enkelte overordnede prinsipper. Nei til lovgivings- og reguleringsvilje utover det nødvendige. Ja til subsidaritetsprinsippet - beslutninger må fattes på lavest mulige effektive nivå. Nei til et selvforsterkende byråkrati, nei til møte-, seminar- og konferanseelskere. Nei til paragrafryttere med skylapper på kjepphestene.

Ja til mer vekt på de frivillige fellesskap som må få blomstre i et samfunn preget av frihet og åpenhet. Ja til kritiske spørsmål om nytten av enhver evaluering, måling og kvalitetssikring. Nei til rapporter som ingen leser. Ja til den grunnleggende diskusjonen om veto- eller forkjørsrett i forhold til samfunnsfellesskapets godt begrunnede prioriteringer.

Ja til en åpen vurdering av spørsmålet om statens makt kan innskrenkes og større ansvar overføres til kommunene – hvis det kan bli færre av dem.

Og altså – ikke skyt på de byråkratiske pianister der skytset bør rettes mot  de politiske komponister med verker i dur og moll og mange kryss og b.