Hvem bør utpeke biskoper? Lang vei fra første kvinnelige prest (1961) til flertall i bispekollegiet

Er det Kirkerådet som bør utpeke biskoper? Spørsmålet er reist tidligere. Mange mener det er aktualisert. Kirkerådet i plenum er ikke i utgangspunktet valgt for å ansette biskoper, men til å styre forvaltningen av kirken. Bør vi i Den norske kirke heller få et uavhengig organ med ett formål: Å ansette biskoper? Jeg ser neppe alle aspekter ved saken, men så langt er mitt svar: Ja. 
Og jeg kan støtte meg på dr.theol. Trond Bakkevig, nettopp avgått som prost i Vestre Aker; en av de mer sentrale personer i det norske kirkebildet de siste tiår. Han var leder av utvalget, som i 2002 leverte en omfattende innstilling om det framtidige forholdet mellom kirke og stat. Han har pekt på to andre modeller. Helst vil han at det opprettes et organ med fem medlemmer..Tre av dem faste medlemmer, oppnevnt av Kirkemøtet for seks eller åtte år om gangen. Minst én biskop. Målet med den lange oppnevningstiden er at de skal kunne ha et langsiktig og helhetlig perspektiv på flere bispeutnevnelser. De to siste plassene i organet bør tildeles representanter fra det bispedømmet som skal få ny biskop. Medlemmer til et slikt organ bør velges fordi de kan personalpolitikk, rekruttering og kan foreta nasjonale vurderinger av hvem som er mest egnet.
– Vil ikke en oppnevning bare føre til at man flytter problemstillingen fra kirkerådet til det nye organet, så lenge kirken er delt? spurte Dagen for 3-4 år siden
– Jo, men vi får tydeliggjort at det er et valgt organ som fungerer i en lenger periode. Da må man velge folk som er kvalifisert til å ta denne type avgjørelser., sa Bakkevig.
En annen mulighet er å innføre bispevalg, Da blir den kandidaten som får over halvparten av stemmene valgt. Hvis nødvendig, vil det være to valgomganger for å sikre at en kandidat får over halvparten av stemmene.
Jeg synes dette er klok tale av Bakkevig. Og for å dra det litt lenger. Bør man rett og slett kunne søke om å bli biskop? Jeg tør ikke svare, men kanskje kommer spørsmålet på dagsorden en gang i fremtiden?
Bilde fra venstre: Jan Otto Myrseth, Tunsberg, Ingeborg Midttømme, Møre. Olav Øygard, Nord-Hålogaland. Herborg Oline Finnset, Nidaros. Halvor Nordhaug, Bjørgvin. Kari Veiteberg, Oslo. Atle Sommerfeldt, Borg. Helga Haugland Byfuglien, ledende biskop, preses. Solveig Fiske, Hamar. Anne Lise Ådnøy, Stavanger. Ann-Helen Fjeldstad Jusnes, Sør-Hålogaland. Stein Reinertsen, Agder og Telemark. 
Haugland Byfuglien er biskop i Nidaros og har Nidaros domprosti som sitt særlige tilsynsområde, mens Finnset har resten av bispedømmet. Det er egentlig en håpløs ordning, den skyldes mer politisk geografi enn praktisk norsk kirkelederhverdag. Fly/tog må ha gode inntekter fra henne. Det blir neppe endringer, uansett hvor fri kirken måtte være av staten.
PS. Som det fremgår av bildet er det nå flertall 7-5 av kvinner blant biskopene,. Jeg har fulgt kirkedebatten siden 1960. Ingrid Bjerkås var den første ordinerte kvinnelige prest, i 1961, Du verden for en baluba og sterke ord fra kirkens ledere (jeg unngår å sitere), Men det gikk seg til, med kjøreregler og gjennomslag (hos stadig flere) for at «Guds klare ord» likevel ikke var så klart i dette spørsmålet. 32 år senere ble Rosemarie Köhn biskop i Hamar 1993. Mye støy da også.

Kirkerådet er ingen postkasse

Foto: Kristian Jacobsen, Stavanger Aftenblad

Anne Lise Ådnøy ble ny biskop i Stavanger. For tredje gang på ble ikke det kirkelige avstemningsresultatet fulgt i Stavanger.. Dette vil utløse en barsk debatt. Alle grader av uenighet fra resignert skuffelse til sinne. Og samtidig: Begeistring.
Kirkerådet er ingen postkasse. Når resultatet for de tre aktuelle kandidatene er klart, kan det selvfølgelig være et sterkt votum hvis det gir en av kandidatene et klart forsprang. Men regelverket er klart: Kirkerådet står helt fritt til å velge hvem som helst av tre som kommmer best ut av avstemningen og av vurdering i bispedømmeråd og blant biskopene.
Skulle utelukkende avstemningsresultatet avgjøre, kunne Kirkerådet droppe behandling. Men ulike vurderinger skal spille inn, som for eksempel intervju-inntrykk, behov for at bispekollegiet trenger en spesiell kompetanse,  bredden i kollegiet,  Eller teologisk syn – i øyeblikket aktualisert av synet på vigsel av likekjønnede. Men når man først har en omfattende avstemning, bør den ikke hver nesten gang fravikes. Og så kan man spørre om bispeembetet kanskje heller burde være noe man søkte, og at det var på åremål. Det er spørsmål for fremtiden.

Personlig mener jeg at når den norske kirke har to syn i denne saken, må vi leve med dem begge. Og selv om Ådnøy er betraktet som mer liberal, har Gaard gitt uttrykk for holdninger som burde være helt uproblematiske – faktisk er de klart mer liberale enn Den norske kirkes praksis frem til for kort tid siden.

Jeg vet ikke hva som er begrunnelsen for Kirkerådets flertall i denne saken. La meg likevel prøve et tenkelig resonnement. I Kirkerådet er det et flertall av representanter for Åpen Folkekirke (8-6 er trolig et noenlunde riktig bilde av situasjonen). Da Ivar Braut for to år siden ble ny biskop i Stavanger, ønsket mange av dem Torstein Lalim. Han ble ansett som mer liberal (jeg fordrar egentlig ikke slike merkelapper, det har vært altfor mange av dem i norsk kirkeliv gjennom tidene). Men ikke mange nok – noe som utløste sterke offentlige reaksjoner fra noen i gruppa. Muligens ut fra tanken om at «når vi har makta, må vi bruke den, og ingen vet hva valget til høsteen vil bety»).
Jeg tar neppe feil når jeg tror at synet på vigsel av likekjønnede har vært avgjørende for mange av dem som har avgitt stemme ved dette valget. Kanskje også for bispedømmerådet i Stavanger, som satte Ådnøy sist i sin innstilling. Mer spekulativt: Dette kan kanskje hos en del blitt oppfattet som en teologisk vurdering og utløst reaksjonen: «Da vil også vi tenke slik» – og gitt motsatt resultat.
Da Regjeringen utnevnte biskoper, var jeg glad for at  den sørget for et brederes sammensatt bispekollegium enn om man bare hadde fulgt systemet med å telle opp nr.1-stemmer, Uten hadde hadde for eksempel ikke Gunnar Stålsett blitt biskop. Jeg regner at med Kirkerådet i nye runder ogv med nye sammensetninger vil være breddeorientert. Og et håp: Olav Fykse Tveit, generassekretær i Kikenes Verdensråd, må bli bikskop når hans periode utløper til nyttår. Han ville være en flott ledende biskop.  

Den norske kirke har hatt mange energitappende runder. Jeg vet ikke hvor mye støy dette valget utløser. Men det jeg sikker på er at Anne Lise Ådnøy blir en god biskop. Jeg har hatt henne som sokneprest i flere år. Hun har alltid et klart Kristussentrert budskap. Evne til å sette det evige og tidløse inn i en stadig mer hektisk hverdag. Hun ser sine medmennesker. Overalt hvor hun ferdes. Som kirkefaderen Augustin har sagt: Fasthet i det sentrale, frihet i det perifere, kjærlighet i alt. Og i de mange andre oppgavene i et krevende embete har hun allerede møtt hverdagen.
Jeg skjønner svært godt skuffelsen hos de mange som ville ha Helge Gaard. Jeg ville også ønsket ham hjertelig velkommen, og er overbevist om at han ville være en like god biskop som Ådnøy.
Valget er gjort. Det er en menneskerett å være uenig i Kirkerådets avgjørelse. Men la kritikken gå dit, og bare dit.
Gratulerer, Anne Lise!

"Folkets practiske Fornuft" mindre viktig

 Juryen i Eirik Jensens ankesak har i formiddag trukket seg tilbake. Har Jensen og hans forsvarere greid å så nok tvil blant juryens 10 medlemmer til at Jensen kan frifinnes? Hvis minst syv har svart «ja» på skyldsspørsmålet, er kjennelsen fellende. Uten begrunnelse.

                                                       Foto: Helge Mikalsen, VG

Denne juryen skriver historie, den er siste gang en jury er i virksomhet. Norge avskaffet for to år siden den 130 år gamle juryordningen, et organ for “Folkets practiske Fornuft” som forkjemperen Ole Gabriel Ueland kalte den.
Jury-ordningen var et ledd i demokratiseringen av Norge . Den utvidet folkestyret og sikret domstolenes troverdighet i folket. I alle disse årene ble ordningen bekjempet av mange embetsmenn, jurister og enkelte borgerlige politikere, slik de kjempet mot den før den ble vedtatt.

Dessverre – med visse endringer mener jeg at lekfolk fortsatt burde ha en helt selvstendig rolle i skyldvurderingen i alvorlige straffesaker. En jury som er Maktens motmakt.

“Tidene har endret seg, samfunnet er blitt mer komplisert, skyldsspørsmål kan ikke avgjøres uten jurister” var argumentasjon før endringen ble gjort.
Mer komplisert, ja vel, men burde lekmannselementet av den grunn avskaffes eller svekkes i et demokratisk samfunn med stadig høyere utdannelses- og kunnskapsnivå?
Men taler ikke dette vel så mye for at en jury kan håndtere komplekse saksforhold? At jurymedlemmene er i stand til å referere sin begrunnelse uten at de har iblant seg jurister med en faglig autoritet som strekker seg lenger enn det egentlig er grunnlag for, og som så i en del tilfeller trolig vil svekke beviskravet? Lekdommerne bidrar ut fra sine erfaringer, som gjerne er andre enn fagdommerne sine, og som til tider kan være vel så nyttige for å vurdere hva som er sant eller usant.

Menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg har slått fast at det kan være brudd på menneskerettighetene å kjenne en person skyldig uten å si hvorfor?
Jo. Der det er vilje, er det omtrent alltid en vei. Man kunne eksempelvis tilført juryen, en sekretær eller et sekretariat, slik at et enkelt ja eller nei kan begrunnes.. En jury med bare legdommere kan være en nødvendig korreksjon til fagdommer og påtalemyndighetenes bevistolkning.

Et interessant forskningsprosjekt i Borgarting med parallelljuryer, viste at juryer som måtte begrunne sitt standpunkt frifant i større grad enn de som fant tiltalte skyldig. Lekdommere håndhever beviskravet strengest, de er mer tilbøyelige til å frifinne enn fagdommere. .Livserfaringer og menneskekunnskap er gjerne bredere enn det fagdommerne har. Forskning viser at jurymedlemmer er like flinke som fagdommere til å avsløre løgn

I dag er det heldigvis mindre forskjell på embetsmenn og vanlige folk enn i 1887. Jeg tror det beste vedlikehold av det norske folkestyret hadde vært å beholde en ren jury som begrunner sine avgjørelser.

(Den nye ordningen er meddomsrett med to juridiske lagdommere og fem lekdommere som i fellesskap avgjør alle spørsmål saken reiser. For at en tiltalt skal kunne finnes skyldig, må minst én av lagdommerne og samlet minst fem av dommerne finne den tiltalte skyldig. I motsatt fall skal vedkommende frifinnes og anses som uskyldig. Andre spørsmål avgjøres ved stemmeflertall)

"Sanning treng inga banning"

Professor Asbjørn Aarnes har sagt at "banning hører til på et lavt stilnivå. En tragisk helt banner ikke: Peer Gynt banner flittig i de første aktene, men fører et sobert språk mot slutten av femte akt". Maleriet er Theodor Kittelsens "Peer Gynt i Dovregubbens hall"

Kulturell miljøforsøpling? Kunstnerisk virkemiddel? Språklig kreativitet? Manglende uttrykksevne? Åndsfattigdom? Brudd på det 2.bud om ikke å misbruke Herren din Guds navn? Kan man enkelte ganger være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber?

Banning er skaper reaksjoner hos enkelte - ikke minst når vi får i tv-innslag med idrettsutøveres utgydelser i både seier og tap, nesten blottet for annen artikulasjon og opplevelsesbeskrivelse. Samtidig er det åpenbart at til tider kan bannord ha en forsvarlig, klar kunstnerisk, menneske- og miljøskildrende effekt.

Bannord fremstår ikke som kriterium på kunstnerisk kvalitet i enhver situasjon eller sinnstilstand Når det går inflasjon i noe, forsvinner virkningen, man må ta i mer og mer uten at man likevel oppnår annet enn skuldertrekk. Saltet har mistet sin kraft.

I dag leser jeg to saker på nettet om banning. Den ene dreier seg om NRK-serien «Innafor». Der bannner programlederen Vilde Bratland Erikstad, en del. Ti nrk.no sier hun at hun har fått en liten beskjed fra prosjektlederen om å dempe det litt, Hun tenker at «banning er en kunstform, men jeg blir også blir flau av nordlendinger som ramser opp gloser uten mening, for å tøffe seg. Jeg tar tilbakemeldingene til meg, selv om banning faller naturlig for meg».

I NRK-serien Sjette gir» møtte vi sist onsdag fire ungdommer fra Nord-Norge som på hver sin måte beskrev følelser og inntrykk på kamera i ganske saftige vendinger.
Ingvild Bryn, som fram til nyttår fungerte som språksjef i NRK, sier det nok er mer banning nå enn før: «NRK får mange klager på banning, men ofte blander publikum det som blir sagt av programledere og det som blir sagt av intervjuobjektene. NRK har egne banneregler, og der står det at vi skal unngå banning dersom det ikke er en god redaksjonell grunn til å bruke et banneord».
Dette er en fornuftig holdning, og i forhåndsproduksjoner bør banning mange ganger kunne unngås.

I litteraturen blir banning stundom benyttet som personkarakteriserende eller miljøskildrende virkemiddel. Jeg synes det er en treffende personkarakteristikk når Olav Aukrust i "Bil-beistet" beskriver Per Bakkens reaksjon da hesten som er spent for et lass gjødsel (vi snakker om 1920-tallet) blir skremt av en bil full av byfolk, og løper ut med et sørgelig resultat: "Satan, han salte, fortære og søkkje døkk ende i veret, og hakke og trakke dykk møyre, slik helvites elde som døkk, det skul'n betterde køyre ut over marki som møk!"

De som er imot enhver bruk av bannord, har neppe reagert særlig over at Henrik Ibsen, ifølge litteraturviterne, nevner fanden 126 ganger i sine skuespill, pokker 37 ganger, helvede 15, dævel 32 osv. Og Bjørnstjerne Bjørnson lar personene banne 30 ganger bare i 1.akt av "Geografi og kjærlighet".
De som ikke finner andre uttrykkeformer enn tirader av bannord når de på direkten skal meddele sine reaksjoner, kan med fordel grunne over det gamle ordtaket: "Sanning treng inga banning."

Men samtidig er det nok slik at de av oss som fremholder det 2.bud, gjør klokt i å tenke over det pater Kjell Arild Pollestad har sagt: "Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber."

Da Roald Amundsen sviktet

Kor e' alle helter hen? spør Jan Eggum. I tur og orden har vi være i kinosalen og møtt noen av dem: Thor Heyerdahl, kong Haakon VII, Max Manus, Jan Baalsrud, gutta på Vemork, Edvard Munch, Håkon Håkonsen. Og på sin måte - Gjest Bårdsen. I februar møter vi Roald Amundsen. Nasjonalhelten som plantet det norske flagget på Sydpolen. Produsentene understreker at filmen ikke er noe helteportrett
Og godt er det. Det som skjedde senere, gjør at jeg karakteriserer Amundsens behandling av Hjalmar Johansen under ekspedisjonen en skamplett i norsk polarhistorie.

Foto: Fra Filmen om Amundsen SF Norge

Alle kjenner Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, våre store polarhelter. Men hvem kjenner Hjalmar Johansen?

I 1893 blir han med på Fridtjof Nansens ”Fram”-ekspedisjon mot Nordpolen. Båten fryser fast. Nansen og Johansen går på ski og med hundespann mot polen, men når bare 86.14 grader, lenger nord enn noen har vært tidligere.
En meget strabasiøs tilbaketuren tar halvannet år, og de må overvintre på Frans Josef Land – i delt sovepose.
Nansen har ryggproblemer i flere uker. Da må Johansen ta utstyret hans i tillegg til sitt eget, hjelper innimellom helten til å gå. Han gir Nansen sine egne tørre ytterbukser da Nansen har svømt etter to kajakker i isvannet. Han blir lenge gående og fryse mens Nansen får soveposen.
Mange mener han reddet Nansens liv og ekspedisjonens ære.

En dag da de har rodd over en åpen råk, hører Nansen at Johansen roper: ”Ta børsa!”. Da han snur seg, ser han en isbjørn bøyd over en kjempende Johansen på bakken. Johansen holder så vidt tanngarden unna med et grep under strupen på bjørnen. Nansen begynner å lete etter geværet, men den tunge kajakken glir ned i råken. Mens Nansen drar kajakken tilbake, kommer det kaldt fra Johansen: ”Nu må De nok skynde Dem, ellers blir det for sent”.
Tiltalen er «De», men etter 10 måneder sier Nansen: «Hva sier De. Johansen, vi skulle vel si du til hverandre?» Sammen spiser de 19 isbjørner på 9 måneder -

Nansen ble verdenskjent nasjonalhelt, Johansen ble kaptein i Nord-Norge, men fikk aldri stillinger han søkte på i Sør-Norge fordi mange offiserskolleger var misunnelige.

I 1910 stiller Nansen som et krav til Roald Amundsen at dersom han vil låne ”Fram” til en Sydpol-ekspedisjon, må Johansen få være med.

Johansen advarer mot å starte sørover fra "Framheim" for tidlig, men i redsel for å bli slått av Scott vil ikke Amundsen høre. Det burde han, hundene stuper i 60 graders kulde, flere av mennene pådrar seg frostskader. Amundsen etterlater flere, hver mann må klare seg selv tilbake til leiren. Johansen venter på den verst utsatte, Kristian Prestrud, og redder ham fra å fryse ihjel. De to vakler i hus åtte timer etter lederen.
Amundsen: Hvorfor somlet dere?
Johansen: Du sviktet og handlet i panikk!

Amundsen tåler ikke dette, og tar Johansen ut av gruppen som er bestemt for turen til Sydpolen.
På hjemturen stopper Amundsen Johansens hyre, og han må forlate Fram ved anløp Hobart på Tasmania. Amundsen utstyrer ham med en minimal reisekasse og sørger for at ingen skal intervjue ham når han kommer hjem.
Helter er så mangt.

I 1913 begår Hjalmar Johansen selvmord.

 

Bonus og Sjef, Oldefar Kapitalist og sønnene Sosial og Grådig, lille grønne og tante Rettferdighet.

"Farfar”, sa lille Spørre, ”hvem er Bonus? Hvorfor gir han penger til noen og ikke til andre? Jeg traff to venner i dag. Sjef var veldig fornøyd fordi han hadde fått penger av Bonus , mens Medarbe som jobber i samme bedrift ikke hadde fått noe. Litt senere traff jeg Sjef-2 og Medarbe-2 som begge var glade fordi begge hadde fått penger av Bonus. Hvem er Bonus, hvor kommer han fra?”

”Bonus kommer fra latin og betyr bra, men det lever han ofte ikke opp til ”, sa Farfar og la hodet i hendene for å se ut som om han tenkte, mens han i virkeligheten var ganske trøtt. ”Egentlig kommer han fra Amerika. Mange nordmenn har emigrert dit, tilbake kom det på slutten av forrige århundre økonomiske misjonærer som het Prestasjonsovervåkning, Kontroll, Evaluering, Målesystem, Opsjon, Kompensasjon – og altså Bonus. De formerte seg raskt og fikk mange korttenkte etterkommere. Brukt fornuftig har de som inviterte dem fått impulser (Spørre blar ivrig i ordboka) og redskaper til bedre styring. I konkrete situasjoner der alle i bedriften har stått spesielt på, har Bonus skapt felles glede. Der Bonus bare er innom Sjef, kan arbeidsmoralen lett svekkes

Spørre avbryter, han er en ivrig avisleser og fanger derfor opp mye som vennene hans, som bare leser flyktige meldinger på nettet ikke får med seg. ”Jeg har sett at (her måtte han ta sats for å få med seg ord han ikke hadde lært i barnehagen) at noen av lederbarna til Kompensasjon og Opsjon på 1990-tallet fikk dobbeltnavn som Ekstrem Grådighet og Kriminell Atferd, mens Medarbe’ene fikk besøk av Ruin og bedrifter ble drept eller truet av Konkurs. Og ble ikke Leder-ætten i både i Norge og andre land smittet av viruset Økonomisk Vinning?”

Farfars lille grønne er skrevet av Sosial Liberal, hun er en slektning av Ole Brumm og sier som han ”ja takk både til Lyserød og Lyseblå – men ikke for meget av noen av dem”. Derfor sier han til Spørre at Bonus i noen sammenhenger har gjort en god jobb, men at 50 års motivasjonsforskning har vist at Bonus og Prestasjon Belønning kan flytte fokus og driv fra indre motivasjon til ytre motivasjon, og at det jobben innholdsmessig handler om langsomt erstattes av fokuset på penger. B og PB undergraver lett samarbeidsverdier, tillitsbaserte og egalitære relasjoner, flate organisasjoner og selvstendige medarbeidere”.

”Mener du at Bonus ikke bør komme på besøk?” sier Spørre, han rekker ikke å finne frem i ordboka.

Farfar tar sats: ”Bonus er på ville veier hvis han bare går til Sjef. I slike sammenhenger bør Bonus nektes adgang til bedrifter som ønsker å ha et positivt verdigrunnlag og menneskesyn. Hvorfor skal en godt betalt Sjef ha bonus for å gjøre jobben sin best mulig? Ligger det ikke en belønning nok i dette å få brukt krefter og evner i samspill med andre og se at det blir resultater? Hvilke holdninger skapes i en bedrift dersom lederen får besøk av Bonus og de ansatte ikke ser snurten av ham i en situasjon der alle stått på for å nå et bestemt mål? Som tante Rettferdighet alltid har sagt: Det er ikke das Ding an sich som er problemet, det er måten den brukes på”.

Spørre har lært av Farmor at det er viktig å være kritisk, også overfor Farfar: ”Jeg har en venn som fikk besøk av Bonus som sa at dersom han klarte å plukke mer jordbær i timen enn det gårsbrukeren hadde regnet med, ville han få penger. Han var veldig fornøyd med Bonus, han”.

Farfar finner frem et eksemplar av Journal of Organizational Behaviour og leser høyt fra en artikkel av BI-professor Bård Kuvaas:
”En høy fastlønn virker mer motiverende og prestasjonsfremmende enn bonusutbetalinger for ansatte i kunnskapsbedrifter. Resultatavhengig avlønning kan for eksempel øke prestasjonen til jordbærplukkere, selgere og eiendomsmeglere. Mye av drivkraften for å tilby bonus her er at arbeidet i seg selv ikke er så fryktelig spennende. Da kan en ekstra gulrot inspirere til økt innsats. Da kan du få økt kvantitet, men ikke nødvendigvis økt kvalitet (kanskje plukkes flere umodne eller overmodne jordbær)”.

Spørre synes dette høres fornuftig ut. Men han gir seg ikke: ”Når jeg elser lekser, har jeg et mål. Kan det ikke være nyttig at en bedrift får besøk av Målstyring ?
Farfar besøker hver morgen nettstedethttp://forskning.no/ og siterer:
”Det er påfallende at de fleste målstyringsmodellene ender opp med de samme banale prestasjonsmodellene. Enten som et tall, en bokstav eller en firefelts tabell. Et slikt enkeltresultat kan bestemme veien videre for den enkeltes jobb. Det positive er at en slik tilnærming forenkler informasjonsmengden og kan danne grunnlaget for fornuftige samtaler om innsats og utvikling. På den negative siden kan det føre det til ensretting, disiplinering og feilbedømming av mennesker.

”OK da”, sier Spørre, som snart skal legge seg, men har ett spørsmål igjen: ”Hvorfor får politimestrene bonus på toppen av lønnen dersom distriktet gjør en god jobb? .Er det ikke Medarbe Politi som gjør jobbene?

”Jo”, sier Farfar. ”Dette er et eksempel på at noen har helt misforstått Jesu ord i Matteus 25.29 der det står at ”den som har mye, skal få mer, og den som har lite, skal miste det han har”. Dette er eksempel på det moderne menneskes fundamentalisme, anført av Grådig Kapitalisme, der de leser et enkelt bibelord uten å se sammenhenger. Det dreier seg her om et sitat fra Jesu avskjedstale.
I lignelsen om talentene gir mannen som skal dra utenlands, sine tjenere talenter etter det hver enkelt har evne til. Når hele livet er en gave fra Gud, og vi er forvaltere av Guds godhet, da er hver dag en rik mulighet. Og kjærligheten øker jo mer vi tar i mot og gir videre Vi skal bruke våre evner i nestekjærlighetens tjeneste, ikke for egen vinning.
Det er etter disse ordene at Jesus snakker om å gi mat til den som er sulten, ta imot de fremmede "Se til de syke og besøke dem som er i fengsel. ”Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg”.

Spørre nikker, han har gått på søndagsskolen og lært at hva han vil andre skal gjøre mot ham, skal han gjøre mot andre. ”Hva med oldefar Kapitalist?” undres han idet han går inn for å legge seg. ”Noen sier han er roten til alt vondt, men flere mener han har skapt vekst og fremgang for alle, om enn i ulik grad”.

”Kapitalist hadde to sønner, Sosial og Grådig. Sosial fikk mange barn, særlig på Vestlandet og Sørlandet. Etterkommerne var samfunnsbyggere som brukte tid og penger til beste for samfunnet, de var nøysomme i forbruk og investerte i nye arbeidplasser. Enda har vi etterkommere. Grådig-slekten har imidlertid formert seg mest og lever i verste velgående”, sier Bestefar. ”Nå må du sove, mens jeg finner frem DVD'en for å se ”Wall Street Money never sleeps”..

Men først sjekker han iphonen. Der ser han ati 2018 passerte Apple over 1000 milliarder dollar verdi i en liten periode, og de rapporterte ny rekord i omsetninmg over overskudd. Dermed kan Apple-sjefen løse inn sin største bonus noensinne, 101 millioner dollar. 

 I

(Foto). NTB Scanpix

Magnus og Kruska. Sportsånd i sjakk og hinder. Forskjell på arbeider og funksjonær

Magnus Carlsen fikk mye ros da han ba dommeren om å stoppe klokka i påvente av at Jan Nepomnjatsjij skulle komme til bordet j lynsjakk-VM. Og da motstanderen egentlig kom, aksepterte Magnus tilbudet om remis – selv om det kunne ha kostet han tittelen.

Mine tanker gikk tilbake til 1956, da nordmannen Ernst «Kruska» Larsen viste et internasjonalt anerkjent eksempel på fair play. Melbourne i 1956 er et av de hyggeligste OL for en norsk friidrettsentusiast. Jeg satt ved frokostbordet – det må ha vært i månedsskiftet november/desember – og kan ennå huske Halfdan Hegtuns radioreferat da han med stigende stigende entusiasme og en nesten forbauset undertone skildret Egil Danielsens berømte gullkast og verdensrekord på 85.71 m.
Omtrent samtidig løp elegante Audun Boysen inn til bronse på 800 m, slått med 4/10 av amerikaneren Courtenay. Litt av en dag!

Og så 3000 m hinder. To av favorittene var ungareren Rozsnyoi og Ernst Larsen, hhv. gull- og bronsevinnere i EM to år tidligere. De dro hardt av gårde, med overraskende følge av briten Chris Brasher, tidligere mest kjent for at han var fartsholder i det legendariske løper der Roger Banninster ble den første under 4 minutter på en engelsk mil. 300 m fra mål dro briten til, passerte Larsen og var borti ham i farten, og brøt målsnoren først med en personlig rekordforbedring på 6 sekunder, 8.41.2. Larsen fikk bronse (8.41.2) etter ungareren. Trodde alle. Men så kom resultatlisten, med ungarsk gull og norsk sølv, Brasher disket for å ha hindret Larsen. Noen (ikke Norge) hadde protestert og mente briten hadde skubbet Larsen ut av balanse.

Men da reagerte nordmannen. Juryen hadde ikke møte før alle dagens konkurranser var avsluttet, men da tok Ernst Larsen kontakt med juryen og gjorde det helt klart at han ikke ble hindret, ”så mye må vi tåle i kampens hete”. Og senere sa han til en norsk journalist: ”Det var en rettferdig løsning. Tror du forresten jeg ville hatt noen glede av en sølvmedalje som jeg egentlig ikke var kar om å løpe meg til?"

Kruska Larsen fikk tilnavnet sitt fordi han hadde et bevisst kosthold med kliblandinger, "men litt fløte av og til". Han var, som alle andre friidrettsutøvere den gang, en sann amatør. De hadde hverken trenere eller noe støtteapparat. Og fordi det var vanskelig å skaffe sko og utstyr, løp han barbeint mesterparten av sommeren. "Vi kom fra skog og mark til Bislett, og løp og løp. Det eneste vi var opptatt av, var å sette norske rekorder!". Og når han representerte Norge i landskamp, ble han trukket i lønna på Ranheim Papirfabrikk. Da han kom hjem fra Melbourne var det syv kroner i lønningsposten Fabrikken hadde trukket ham for fraværet».

En av Larsens konkurrenten, Øystein Saksvik, arbeidet også ved Ranheim papirfabrikk. Det forteller litt om datidens tenkemåte at han ble ikke trukket for fravær - han var jo funksjonær.  (Saksvik tok 6 NM-gull og fire sølv på langdistansene på 50-tallet).

Ernst Kruska Larsen representerer det aller beste i et olympisk motto som dessverre er devaluert til det ukjennelige: "En sunn sjel i et sunt legeme".

(Bilde NTB / SCANPIX

Ny biskop i Stavanger - hva vektlegges?

Helge S. Gaard (prost i Karmøy), Anne Lise Ådnøy (domprost, kst. biskop i Stavanger). Håkon Kessel (sokneprest i Ræge) – en av disse tre blir ny biskop i Stavanger. Mitt tips er at det står mellom Gaard og Ådnøy. Dersom det legges stor vekt på spørsmålet om vigsel av likekjønnede par, blir Ådnøy valgt. Ser man mest på lokale holdninger blir det Gaard. Uansett vil noen bli skuffet.
Stemmene fra menighetsråd, prester og diakoner/kateketer/kantorer i bispedømmet, landets proster og representanter for de teologiske fakultetene har nå avgitte sine stemmer, og det er disse tre som går videre. Nå skal Stavanger bispedømmeråd og landets biskoper uttale seg, og endelig avgjørelse kommer på Kirkerådets møte i Stavanger 24.-25.januar.
Så langt har Helge S. Gaard en klar ledelse, med 34,2 poeng, Ådnøy (22,9) og Kessel (22.1) ligger nokså likt (et komplisert regnestykke ligger til grunn for disse tallene. Førstestemmer gis vekting lik 1, andrestemmer lik 2/3 og tredjestemmer lik 1/3. For å sikre lokal innflytelse i prosessen teller stemmer fra menighetsrådene 1/3, prester og andre i vigslede stillinger i det aktuelle bispedømmet 1/3 og nasjonale stemmer 1/3).
I menighetsrådene står Gaard (57,3) nesten dobbelt så sterkt som Ådnøy (29,3), med Kessel (34,3) på annenplass. Blant bispedømmets prester er overvekten for Gaard (62,0) enda større (Aadnøy26,7, Kessel 48,3). Blant kateketer, diakoner og kantorer er det mye jevneret, Gaard først.
Lokalt står altså Gaard svært sterkt, med Kessel på 2.plass og Ådnøy ikke langt bak. Det som gir henne en samlet 2.plass er oppslutningen blant landets proster (26,3) mot Kessel 11,7 og Gaard 22,7
Disse stemmetallene, samt biskopenes og bispedømmerådets stemmer, er bare veiledende. Kirkerådet står helt fritt til å velge en av de tre. Ved forrige avstemning i 2016 hadde også Gaard førsteplass, men i Kirkerådet fikk han bare to stemmer. Torstein Lalim hadde fem og Ivar Braut åtte. Braut måtte så trekke seg nesten før han fikk begynt, på grunn av helseproblemer. Han har lenge slitt med en alvorlig øyesykdom, og måtte etter langvarig behandling fjerne det ene øyet.
Spørsmålet om vielse av likekjønnede par har de senere årene stått sentral i kirkedebatten, og det spilte en åpenbar rolle i 2016. Gaard ble da oppfattet som den mest konservative, med Lalim som Åpen Kirkegruppes favoritt og Braut i midten, men nok litt nærmere Gaard enn Lalim. Denne gangen vil jeg tro at Ådnøy er Åpen Kirkegruppes kandidat, men alle tre står på Kirkemøtets vedtak. Hvis man ikke gjør det, bør man ikke bli biskop. 
Etter utnevnelsen av Ivar Braut var det stemmer innen Åpen Kirkegruppe som reagerte til dels sterkt på at man ikke hadde valgt Torstein Lalim, ikke minst fordi grupperingen har i flertall i Kirkerådet. Presset blir neppe mindre i denne runden. På den andre siden har man de som er opptatt av at det også trengs konservative biskoper for å ivareta den tradisjonelle kristendomsforståelsen.
De tre kandidatene har sagt noe om sin holdning i det vanskelige spørsmålet:
Gaard: Mitt primære teologiske standpunkt er at ekteskapet er for det monogame forhold mellom mann og kvinne. Selv vier jeg ikke likekjønnede par, men jeg ser ikke på vedtaket om likekjønnet vielse som et bekjennelsesspørsmål og jeg har respekt for at andre kommer til annet teologisk standpunkt. Som biskop ville jeg gjort som jeg gjør som prost, respektere og støtte den forståelse den enkelte prest kommer fram til. De likekjønnede parene som ønsker vigsel, skal møtes på den samme gode måte som alle andre par som bestiller vigsel i kirken
Ådnøy: Etter at jeg som tolvåring lærte at noen mennesker er homofile, har jeg aldri tvilt på at de er like verdifulle for Gud som alle heterofile. Jeg er konservativ i synet på at parforhold skal være stabile og livslange. Jeg er glad for at samfunnet nå har lagt til rette rammer for at også homofile par kan leve i forpliktende samliv. Jeg aksepterer at vi i vårt samfunn kaller dette samlivet for ekteskap, og er glad for at kirken gjennom sine liturgier kan gi Guds velsignelse og hjelp til å virkeliggjøre løftet om troskap
Kessel: I kirkemøtet fikk saken en konklusjon som det er mulig å leve med og som nå fungerer i praksis. Vedtaket gir mulighet til å forkynne og praktisere etter den enkelte prest sin teologiske overbevisning. Jeg deler det klassiske synet på hva som konstituerer et ekteskap. Samtidig har jeg forståelse for at det i denne vanskelige og sammensatte saken, finnes andre syn. Jeg ønsker å møte de ulike syn med respekt og åpenhet og bidra til at den enkelte kan følge sin overbevisning med frimodighet innenfor den ordning vi nå har fått.
Ved de to siste bispeutvidelsene i Stavanger er ikke den mest flest stemmer utnevnt. Erling Pettersen ble i 2009 foretrukket av regjeringen, mens det etter Den norske kirkes friere stilling nå er Kirkerådet som fatter den endelige beslutning. Noen vil mene at statskirken bedre sikret bredde i bispekollegiet. 
Hvor stor vekt skal man legge på lokale stemmetall? En del, men på langt nær all. Lokale kandidater vil ofte ha en klar fordel.
Kan Kirkemøtets vedtak om vigsel av homofile ha dempet motsetningene?
Forhåpentlig, men jeg tviler.
Kan det tenkes at man også denne gang velger en "kompromisskandidat", altså Kessel?
Mye er mulig i Den norske kirke.
Vil ønsket om kvinner i bisperollen være uaktuelt nå som Helga Haugland Byfuglien er ledende biskop og kvinner på toppen i Sør-Hålogaland, Nidaros, Møre, Hamar og Oslo?
Forhåpentlig.
Vil valget av Kari Veiteberg som biskop i Oslo, med aktualitet i de to foregående spørsmålene, bety noe for Kirkerådets vurderinger?
Kanskje. 
Er det viktig med bredde i bispekollegiet?
Ja.
Åndelig og etisk fyrtårn i kirke- og samfunnsdebatt? Inspirator og flink med personalomsorg innad, kontaktskapende mot det øvrige samfunn? Administrativ ryddighet? Osv. Ingen er i nærhetene av å fylle alle de idelle krav som stilles til en biskop. Det er overmenneskelig.
Helhetsvurdering – hva er det? Til syvende og sist de kryssende hensyns relative styrke. Kirkeinteresserte har ulike meninger om hva som er viktig. Heldigvis. Derfor har biskoper vært forskjellige. Derfor vil de forhåpentlig bli det også fremover.
En ting er jeg sikker på: Uansett hvem som blir valgt av de tre vil Stavanger få en god biskop.

(Bilde, fra venstre: Helge S. Gaard, Anne Lise Ådnøy, Håkon Kessel)