"Sanning treng inga banning"

Professor Asbjørn Aarnes har sagt at "banning hører til på et lavt stilnivå. En tragisk helt banner ikke: Peer Gynt banner flittig i de første aktene, men fører et sobert språk mot slutten av femte akt". Maleriet er Theodor Kittelsens "Peer Gynt i Dovregubbens hall"

Kulturell miljøforsøpling? Kunstnerisk virkemiddel? Språklig kreativitet? Manglende uttrykksevne? Åndsfattigdom? Brudd på det 2.bud om ikke å misbruke Herren din Guds navn? Kan man enkelte ganger være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber?

Banning er skaper reaksjoner hos enkelte - ikke minst når vi får i tv-innslag med idrettsutøveres utgydelser i både seier og tap, nesten blottet for annen artikulasjon og opplevelsesbeskrivelse. Samtidig er det åpenbart at til tider kan bannord ha en forsvarlig, klar kunstnerisk, menneske- og miljøskildrende effekt.

Bannord fremstår ikke som kriterium på kunstnerisk kvalitet i enhver situasjon eller sinnstilstand Når det går inflasjon i noe, forsvinner virkningen, man må ta i mer og mer uten at man likevel oppnår annet enn skuldertrekk. Saltet har mistet sin kraft.

I dag leser jeg to saker på nettet om banning. Den ene dreier seg om NRK-serien «Innafor». Der bannner programlederen Vilde Bratland Erikstad, en del. Ti nrk.no sier hun at hun har fått en liten beskjed fra prosjektlederen om å dempe det litt, Hun tenker at «banning er en kunstform, men jeg blir også blir flau av nordlendinger som ramser opp gloser uten mening, for å tøffe seg. Jeg tar tilbakemeldingene til meg, selv om banning faller naturlig for meg».

I NRK-serien Sjette gir» møtte vi sist onsdag fire ungdommer fra Nord-Norge som på hver sin måte beskrev følelser og inntrykk på kamera i ganske saftige vendinger.
Ingvild Bryn, som fram til nyttår fungerte som språksjef i NRK, sier det nok er mer banning nå enn før: «NRK får mange klager på banning, men ofte blander publikum det som blir sagt av programledere og det som blir sagt av intervjuobjektene. NRK har egne banneregler, og der står det at vi skal unngå banning dersom det ikke er en god redaksjonell grunn til å bruke et banneord».
Dette er en fornuftig holdning, og i forhåndsproduksjoner bør banning mange ganger kunne unngås.

I litteraturen blir banning stundom benyttet som personkarakteriserende eller miljøskildrende virkemiddel. Jeg synes det er en treffende personkarakteristikk når Olav Aukrust i "Bil-beistet" beskriver Per Bakkens reaksjon da hesten som er spent for et lass gjødsel (vi snakker om 1920-tallet) blir skremt av en bil full av byfolk, og løper ut med et sørgelig resultat: "Satan, han salte, fortære og søkkje døkk ende i veret, og hakke og trakke dykk møyre, slik helvites elde som døkk, det skul'n betterde køyre ut over marki som møk!"

De som er imot enhver bruk av bannord, har neppe reagert særlig over at Henrik Ibsen, ifølge litteraturviterne, nevner fanden 126 ganger i sine skuespill, pokker 37 ganger, helvede 15, dævel 32 osv. Og Bjørnstjerne Bjørnson lar personene banne 30 ganger bare i 1.akt av "Geografi og kjærlighet".
De som ikke finner andre uttrykkeformer enn tirader av bannord når de på direkten skal meddele sine reaksjoner, kan med fordel grunne over det gamle ordtaket: "Sanning treng inga banning."

Men samtidig er det nok slik at de av oss som fremholder det 2.bud, gjør klokt i å tenke over det pater Kjell Arild Pollestad har sagt: "Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber."