For
noen år siden feiret jeg påske
i Jerusalem. Husker de store folkemassene, oppstyret, uroen. Gikk i
Langfredagsprosesjon gjennom de gamle, trange gatene som Jesus en gang gikk på
sin vei til Golgata. Forsøkte så godt det var mulig med konsentrasjon og tanker
om Jesu lidelsesgang. Men rundt meg var det et yrende liv, mye handling med turistene.
Skrik og rop, knuffing og pengeveksling.
Jeg opplevde denne dissonansen, dette spriket, som skremmende og vanskelig, helt til det gikk opp for meg at nettopp slik var det også da Jesus gikk den samme veien med korset og tornekronen. Livet gikk sin vante gang. Hvis folkene langs ruten overhodet brydde seg om Jesus, var det nok med hånsord og spott. Enda en gang skulle en forbryter straffes. Trolig var det mest lettelse blant de som så på over å bli kvitt denne sinnssvake mannen som ga seg ut for å være Gud.
Både korset han segnet under og hans død ble møtt med en iskald skulder, forakt og hat fra dem han mente å bære korset for – og døde for. Siden den gang har korset vært foraktet og hatet, men samtidig tilbedt og elsket. Og det vil vi oppleve også denne påsken.
Stein Mehren har fanget dette opp i noen linjer:
”Det ensomste
av alle trær er korsets
tre.
Det blomstrer først i himmelen”.
I disse få linjene opplever jeg noe av det mest sentrale i påskens budskap – korsets kraft og betydning.
Korset forteller meg at jeg er elsket av Gud midt i mine nederlag og min skrøpelighet. Det finnes en vei til Gud som ikke roper på krav og innsats og prektighet, men som tilbyr nåde og tilgivelse, oppreisning og nytt liv. Gud handlet der jeg ikke fikk det til.
Det går det en oppstandelsessang gjennom historien: Påskemorgen slukker sorgen. Opp alle jordens bundne treller. Det er sangen om menneskehetens ukuelige lengsel etter frihet, fred, rettferdighet. Det er menneskets lengsel etter den dag som bekrefter vår menneskelighet og vår verdighet.
Langfredagstegnet er et kors. Det tolker seg selv. Påskemorgens tegn er en tom grav, et tegn som må tolkes på nytt og på nytt. Stadig må det tydeliggjøres i enkeltmenneskers liv og i folkenes historie hva oppstandelsen innebærer.
Frihet. Kraft. Fremtid. Liv.
Det finnes alltid en påskemorgen Den kristne tro gir fremtidstro og holdepunkt.
Påskens glede kan bli den enkeltes glede. Vi må ikke stanse med døden – Jesus lever. Vi går mot døden – men vi kan samtidig gå mot livet.
Jeg opplevde denne dissonansen, dette spriket, som skremmende og vanskelig, helt til det gikk opp for meg at nettopp slik var det også da Jesus gikk den samme veien med korset og tornekronen. Livet gikk sin vante gang. Hvis folkene langs ruten overhodet brydde seg om Jesus, var det nok med hånsord og spott. Enda en gang skulle en forbryter straffes. Trolig var det mest lettelse blant de som så på over å bli kvitt denne sinnssvake mannen som ga seg ut for å være Gud.
Både korset han segnet under og hans død ble møtt med en iskald skulder, forakt og hat fra dem han mente å bære korset for – og døde for. Siden den gang har korset vært foraktet og hatet, men samtidig tilbedt og elsket. Og det vil vi oppleve også denne påsken.
Stein Mehren har fanget dette opp i noen linjer:
”Det ensomste
av alle trær er korsets
tre.
Det blomstrer først i himmelen”.
I disse få linjene opplever jeg noe av det mest sentrale i påskens budskap – korsets kraft og betydning.
Korset forteller meg at jeg er elsket av Gud midt i mine nederlag og min skrøpelighet. Det finnes en vei til Gud som ikke roper på krav og innsats og prektighet, men som tilbyr nåde og tilgivelse, oppreisning og nytt liv. Gud handlet der jeg ikke fikk det til.
Det går det en oppstandelsessang gjennom historien: Påskemorgen slukker sorgen. Opp alle jordens bundne treller. Det er sangen om menneskehetens ukuelige lengsel etter frihet, fred, rettferdighet. Det er menneskets lengsel etter den dag som bekrefter vår menneskelighet og vår verdighet.
Langfredagstegnet er et kors. Det tolker seg selv. Påskemorgens tegn er en tom grav, et tegn som må tolkes på nytt og på nytt. Stadig må det tydeliggjøres i enkeltmenneskers liv og i folkenes historie hva oppstandelsen innebærer.
Frihet. Kraft. Fremtid. Liv.
Det finnes alltid en påskemorgen Den kristne tro gir fremtidstro og holdepunkt.
Påskens glede kan bli den enkeltes glede. Vi må ikke stanse med døden – Jesus lever. Vi går mot døden – men vi kan samtidig gå mot livet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar