Pressefrihet, aviseiere og journalister

Både Assads soldater og opprørene går nå målrettet etter utenlandske journalister som dekker borgerkrigen i Syria, melder Amnesty på Pressefrihetens dag, 3.mai. Landet er akkurat nå det farligste stedet i verden for en journalist.

Det er fra begge sider i konflikten begått flere krigsforbrytelser mot journalister i Syria. Den over to år lange borgerkrigen har det jevnlig strømmet ut amatørvideoer som viser overgrep og krigsforbrytelser både fra regimets egne soldater, men også av opprørsstyrker som har mishandlet og torturert regimevennlige personer. Disse fotografene har hele tiden satt sine egne liv i fare gjennom sin dokumentasjon og inngår i den nye rapporten fra menneskerettighetsorganisasjonen. 

I Syria gjør media en viktig jobb. Avdekker overgrep. Gir verden riktig beskjed, upåvirket av makthaveres og opprøreres egne meldinger.

Pressefrihetens dag har et spesielt budskap til  aviseiere. Om deres ansvar for å forvalte et mektig våpen, hjelpe oss til å forstå bedre også det som skjer utenfor våre grenser, utenfor vår verdensdel - fordi det også har innvirkning på både nåtid og fremtid. Om nødvendigheten av å bruke ressurser slik at lesere, seere og lyttere kan få kunnskap om grusomme brudd på menneskerettigheter, men også  om de mange trekk som også viser at menneskers livssituasjon i store deler av verden langsomt – altfor langsomt – blir bedre. Om globaliseringens både  fordeler og  urettferdighet.  Omhvordan Apple kan gjøre "enkle grep" innenfor skattelovgivningens rammer og dermedspare 50 millisrder i skatt, slik en av dagens nyhetsmeldinger forteller.

Kuttene i redaksjonelle budsjetter er en stor fare for at innhentingen av kunnskaper om verden, med norske samfunnsforhold som bakteppe, reduseres.

Norge ligger på verdenstoppen i formell pressefrihet. Men nettopp da er det viktigere enn noensinne å bruke denne friheten til å fortelle oss om det vi ikke vet eller ser, men som vi trenger .

Pressefrihetens dag har et budskjap også til journalister: Bruk den rett. Vi trenger nyheter som ikke lar seg avlese på en seismograf, i et budsjett, i en politijournal eller i en resultatliste.  De som avdekker grådighet, usunn fallskjerm-kultur og urimelige og soldaritetssvekkende lønnsfester, lukkethetskultur i helseforetak, mangelfull politietterforskning, fiksekultur i kommunen, myndigheters bevisste misbruk av Offentlighetsloven, våre folkevalgtes skjulte forbindelser - saker som de involverte gjerne hadde sette ikke ble omtalt. Ubehaget som rammer noen som følge av medienes flomlys i de mørke kroker er av og til nødvendig.

I et stadig mer komplisert og uoversiktlig samfunn har  vi et påtrengende behov for å vite, men kanskje enda sterkere for å forstå virkeligheten bedre; se sammenhengene mellom arbeidsliv og miljø, mellom dårlig kommunal planlegging og økende kriminalitet, mellom utenriksnyheter og lokal økonomi.

Vi trenger nyheter som gir folk kjennskap til lov- eller tillitsbrudd som samfunnstopper begår. Det samfunn er moralsk fattig som bare teller penger og lovbrudd, men slutter å interessere seg for etikk og moral. Offentlige personer som er svært viktige for samfunnet, må ha utstrakt tillit også som privatpersoner. Deres integritet, moral og personlige oppførsel er offentlige spørsmål. Feil må finnes og påpekes, ansvar må klarlegges. 

Konfrontasjoner er sunne når de bidrar til å klargjøre motsetninger, til å skjerpe folks interesse for viktige samfunnsspørsmål. Men dersom de blir en slags medial form for bordtennis - angrep og devaluerte sterke, ord uten forsøk på en samlet oversikt over hva saken egentlig gjelder, uten analyse, uten forsøk på å skille klint og hvete, da havner man i underholdningsbransjen.

Pressefrihet er ikke å tro at  man har fasit og bare arbeider for å sannsynliggjøre de og ikke ser eller overser fakta som peker i litt andre retninger . Hvis en jeger orienterer seg etter et fastlåst konfliktskjema, er det lett å skyve lesere, lyttere og seere vekk fra seg, fordi de enten ikke kjenner igjen hverdagen eller de ikke orker all elendighet og uenighetshamring.

Til alt dette trenger vi journalister. 

 

Pressefriheten  må brukes hver dag, den må være levende ikke bare 3.mai.