Plan B for fortsatt Sp-innflytelse

Det er ikke interessant når tidligere landbruksminister Lars Peder Brekk obligatorisk sier han tror på rødgrønn seier.

Men nyhetsverdien stiger når en som sitter nær en partiledelse som høyt bare kan uttrykke en Plan A, sier at han  ikke utelukker et budsjettsamarbeid med en sentrum/Høyre-regjering. Senterpartiet har alltid en plan B. Og C, om det skulle være nødvendig.
 

Dette er realpolitikk. Han posisjonerer partiet for fortsatt innflytelse. Ikke i regjeringsseng med nåværende motpart, men som eventuelt budsjettstøtteparti, slik KrF og Venstre i noen tilfeller har vørt det for Ap. Og – han kommer de mer borgerlig innstilte i partiet i møte.

I etterkrigstiden sto Senterpartiet for et tidsskille da det i 2005 ble en del av en rødgrønn reghjeringskoalisjon. For første gang ble det meldt overgang fra tradisjonelt borgerlige partier og over til et rødgrønt sosialdemokratisk dominert prosjekt.

Men allerede i  1935 fikk vi det store hamskifte i norsk politikk, det såkalte Kriseforliket.  Johan Nygaardsvold (ap) fikk da Bondepartiet med på å styrte Johan L. Mowinckels (V) tredje regjering og deretter støtte en mindretallsregjering under Nygaardsvold.

Det som skjedde var virkeliggjøringen av Arbeiderpartiets slagord ved valget i 1933 «By og land, hand i hand.

Ap ønsket aktiv krisepolitikk med underskuddsbudsjettering. Partiet fikk støtte for etablering av ny industri, innføring av en prosent omsetningsavgift, forløperen til dagens merverdiavgift (moms).

Bondepartiet ville at markedet måtte leggest under en viss statlig regulering, og noe bedre vilkår for Bygde-Norge. Kravene den gang er gjenkjennelige i 2013: Økte priser på smør og kjøtt, innføring av korntrygd slik at staten skulle forplikte seg til å kjøpe norskprodusert korn fra norske bønder før eventuell import av billig korn fra utlandet. Canadisk korn kostet en tredel av det norske.

Bpndepartiet ble i 1959 omdøpt til Norsk Folkestyreparti (demokratene), men tok seg inn snaut et halvår senere med å ta navnet  Senterpartiet . Partiet definerte seg ikke lenger en fagbevegelse for bønder, men et selvstendig parti med en politikk som plasserte dem i det politiske sentrum mellom de borgerlige  og sosialistene. 

Senterpartiet har hele tiden satset der man har regnet med å få best uttelling for sine interesser.  Det er gjort med stor kløkt. Politikk er å ville. Senterpartiet vil, og det er beundringsverdig hvor godt man har tatt vare på sine interesser. I alle mkonstellasjoner har partiet telt seire mer enn nederlag, vært flinke  til å være mer fokusert på at glasset er halvfullt enn halvtomt. 

«Sp har aldri vært redd for å innta en posisjon som gir makt», sier Lars Peder Brekk. Nettopp.

Hans uttalelser svekker ikke tanken om en blågrønn mindretallsregjering med Høyre, KrF og Venstre, og altså Sp som parlamentarisk støtteparti.  Med Høyre rundt 30 pst og de tre mellompartiene over sperregrensen, er dette åpenbart innen rekkevidde. Men først – i redelighetens og løftenes  navn – må de fire borgerlige partiene sette seg sammen etter en EVENTUELL valgseier  og se om det er politisk grunnlag for en firepartiregjering. Det er det er politisk vilje er det alltid en politisk vei, men det er et meget langt sprang fra noen av KrF og Venstres standpunkter til Frp-holdninger.

Bør vi for sikkerhets skyld snarest ordne innreisetillatelse til kameleiere m/følge?