Hva slags regjering får vi etter valget i september? Dette er i alle de
valg jeg kan huske, dvs. tilbake til 1957, alltid det store spørsmål som får langt
større oppmerksomhet enn reelle politiske skillelinjer
Jeg hører til dem som er temmelig sikker på at dagens forhold mellom
rødgrønt og opposisjon ikke holder seg, de vil nærme seg 50 pst fra hver sin
side, og jeg utelukker ikke gjenvalg.
Vi har allerede fått en rekke mer eller mindre godt begrunnede påstander både om fargekuløren på regjeringen
dersom rødgrønt taper, og enda mer spinndoktorering når det gjelder eventuell
politikk.
KrF og Venstre kan i redelighetens navn ikke gå bort fra det de har
sagt om at borgerlig seier vil gi en borgerlig regjering – i en eller annen
form. Primærønske hos de to er en regjering etter modell av Bondevik II. Men de
har også sagt at etter en eventuell valgseier må alle partier sette seg ned og
se om det finnes en politisk grunnlag for en felles plattform. De kan lese
innenat, og utfra stortingserfaringer er det på en rekke viktige felter et
meget stort sprik i forhold til Frp.
Samtidig vet de at i saken om Klimaforliket, klarte de fire å finne
frem til en løsning som var så bra at den hjalp SV til å forbedre regjeringens
opplegg.
I valgkampen i år vil vi i langt mindre grad enn i 2009 høre slagord om
flertallsregjeringers styrke og mindretallsregjeringers svakhet. Stortinget ikke lenger er
noen viktig arena for politisk virksomhet. Sakene er avgjort før de kommer til
folkets kårne: “De rødgrønne stemmer bare det de får beskjed om uansett” (Ketil
Solvik-Olsen, Frp).
Inge
Lønning sa det meget treffende slik: “Partidisiplin nærmer seg et drapsvåpen
på demokratiet dersom den tas i bruk for å sikre at et lite mindretall i en
koalisjonsregjering skal få vekslet inn en tilgodelapp fra tidligere oppgjør i
den stående borgerkrig mellom regjeringspartiene. Dreier det seg om politisk
skillemynt, kan den slags handel passere, men når tilgodelappen er påført beløp
som er egnet til å tømme grunnleggende konstitusjonelle prinsipper for innhold,
er det skjellig grunn til å si fra”.
Det som skulle være en flertallsregjerings styrke, er blitt en svakhet fordi alle skjøre kompromisser treffes av Jens, Liv Signe og Kristin, de henger sammen og kan ikke endres. Den store og prinsipiell balansen, mellom den utøvende og den lovgivende makt, er parkert i regjeringskvartalets underjordiske garasje og låst inne i en jernhard trekant der Finansdepartementet et godt stykke på vei leder an i styringsvalsen.
Med mindretallsregjeringer spiller Stortinget en viktigere rolle enn med flertallsregjeringer. Spesielt fordi flertallet består av partier som står lenger fra hverandre i enkelte saker enn i noen annen etterkrigsregjering, har det altså de siste fire årene oppstått en situasjon der både de aller fleste stortingsrepresentanter har mistrives, det er ikke så mange som kan sitter i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Og det er et lite paradoks at både innad i Ap og i velgermassen i sin helhet ville det trolig være større tilfredshet med en Ap-regjering i mindretall, slik som det ved et eventuelt regjeringsskifte i 2013 for mange vil være mest ønskelig med en Høyre-regjering i mindretall.
Det som skulle være en flertallsregjerings styrke, er blitt en svakhet fordi alle skjøre kompromisser treffes av Jens, Liv Signe og Kristin, de henger sammen og kan ikke endres. Den store og prinsipiell balansen, mellom den utøvende og den lovgivende makt, er parkert i regjeringskvartalets underjordiske garasje og låst inne i en jernhard trekant der Finansdepartementet et godt stykke på vei leder an i styringsvalsen.
Med mindretallsregjeringer spiller Stortinget en viktigere rolle enn med flertallsregjeringer. Spesielt fordi flertallet består av partier som står lenger fra hverandre i enkelte saker enn i noen annen etterkrigsregjering, har det altså de siste fire årene oppstått en situasjon der både de aller fleste stortingsrepresentanter har mistrives, det er ikke så mange som kan sitter i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Og det er et lite paradoks at både innad i Ap og i velgermassen i sin helhet ville det trolig være større tilfredshet med en Ap-regjering i mindretall, slik som det ved et eventuelt regjeringsskifte i 2013 for mange vil være mest ønskelig med en Høyre-regjering i mindretall.
Slike regjeringer kan søke støtte på begge sider av de langt på vei utdaterte skillelinjer. Vi har tidligere sett gode budsjettløsninger i slike sammenhenger. Et fornuftig ord i henter jeg fra stortingspresident Dag Terje Andersen: “En flertallsregjering skal ikke disponere stortingsflertallet, den skal representere stortingsflertallet”.
Dette er åpenbart, men gårsdagens uttalelser fra Venstre og KrF om å
åpne for budjettsamarbeid med Ap og Sp var et eksempel på dårlig kommunikasjon,
og skaper misforståelser og forvirring for noen. De to bør holde fast på det de
har sagt og mener: Primært tre partier, vilje til å diskutere med fire sammen,
men trolig for store politiske forskjeller.
Ingen bør frykte mindretallsregjering og en renessanse for Stortinget.
I spørsmålet om hva slags konstellasjoner som kan dannes ved flertall for dagens
opposisjon, er det viktig at de sentrale deltakere holder tunga beint i munnen.
Ikke minst bør KrF og Venstre være meget bevisste på hva slags signaler som
sendes ut.
Høyre og Frp vil i prinsippet ha en
firepartiregjering. Men Frp samtidig meget tydelig: Nei til å støtte en regjering partiet ikke er en del av. Ikke støtte en
ny regjering av Høyre, Venstre og KrF, slik begge sentrumspartiene ønsker, ikke
støtte en mindretallsregjering av Høyre. Men Frp kan ikke melde seg ut av
Stortinget. Og partiet har ikke klart- eller rettere: vil ikke - å svare på om
det i samarbeid med de rødgrønne i konkrete saker er beredt til å kaste en
borgerlig mindretallregjering. Om partiet må støtte det minste av to onder, vil
nok ofte det bli borgerlig.
Frp kan åpenbart være med i et mindretall sammen
med Høyre. Det er et scenario de rødgrønne vil male jevnt og trutt på, og
spesielt prøve å sette KrF og Venstre i forlegenhet. Jeg tror ikke på denne
muligheten, men om så skulle skje vil H/Frp være avhengig av kompromisser i
riktig retning med de to mellompartiene. Ingen kan garantere et evig liv.
Flertallsregjering
av fire partier kan ikke utelukkes, og politikken vil dannes i avveininger
av de kryssende hensyns relative styrke. Da er
det helt greit at partiene på forhånd har signalisert klare prioriteringer, så
får det bli opp til velgerne å dele ut kortene til en regjeringspoker. Det som
de bør vært svært forsiktig med, er å utstede mange absolutte krav som det overhode ikke kan
forhandles om. Da innskrenkes handlingsrommet, da skapes større
velgerusikkerhet.
Vi må
henge sammen eller bli hengt hver for oss, sa tidligere statsminister Syse en gang.
Det bør ha
stor gyldighet når en regjeringskoalisjon er etablert, i en valgkamp er det
best at partiene fremstår med klare primærstandpunkter. Slik at velgerne kan se
tydelige forskjeller på Høyre og Frp, slik at Venstre og KrF får frem både hva som skiller
dem både fra H/Frp og Ap.
For å omskrive kirkefader Augustin:De fire partiene må vise fasthet i
det sentrale for dem, romslighet i det perifere, og med det som bakgrunn: samarbeidsvilje
i alt.
Hva om vi tenkte nytt? En grønn blokk. Et regjeringsalternativ med de grønne, sv, rv, venstre, krf og senterpartiet? De er for små nå. Men om man lanserte alternativet – kunne man ha sanket stemmer på det? Det er mange som er misfornøyde i miljøpolitikken, men denne misnøyen kommer jo ikke til overfalten, så lenge det ikke fins et reelt miljøvennlig alternativ.
SvarSlett