Hemmelig valg?

Sikrere valg? Billigere valg? Flere velgere? 

Det handler om elektronisk stemmegivning fra sofakroken. I fjor høst bestemte regjeringen at 12 kommuner skal ved valget i september har lov til å stemme hjemmefra, via internett.

Tirsdag avslo Stortinget ved 2.gangsbehandling av endringer i valgloven et forslag fra opposisjonen om å be regjeringen stanse forsøket med å avgi elektronisk stemme utenfor valglokale (ikke geografisk, men i vid betydning).

Media har vært lite interessert i dette, bortsett fra at Aslak Bonde etter 1.gangsbehandlingen skrev en artikkel i Morgenbladet, der han forklarte hvordan en endring kunne bli vedtatt selv om et stort flertall av de folkevalgte (Sp og SV overkjørte Ap) er i mot.

          

Utgangspunktet for ønsket om elektroniske stemmegivning var et usedvanlig slett begrunnet regjeringsforslag i 2009, der detg bl.a. ble fremsatt et ønske om å «sikre en rask valggjennomføring med effektiv ressursbruk i kommunene samt legge til rette for utøvelse av direktedemokrati»

Tanken har «det gode» som utgangspunkt: for å få opp valgdeltakelsen gjøres det lettere å avgi stemme. Men dette frontkolliderer med prinsippet hemmelig stemmegivning. Påvirkning av ektefelle og andre familiemedlemmer er en åpenbart en mulighet der kontroll og dominans er sterk. Direkte kjøp av stemmer er en annen. Tanken om en undergrunnsindustri for betalt påvirkning av valgresultater som det ikke vil være mulig å ligge i forkant av, ligger snublende nær.

Demokrati og valg må bety at samfunnsrepresentanter skal kunne føre et visst tilsyn med stemmegivning for å hindre juks, samt å sikre hemmelig valg. Når man stemmer, skal man ikke kommunisere med andre eller la seg påvirke. Jeg har vært valgkontrollør. Det er ikke sjelden å se forsøk på at noen for å hjelpe eller ”hjelpe”/kontrollere vil følge en velger inn i stemmeboksen. 

Mange av de siste dagers elektronikk-frelste vil juble over ytterligere anvendelsesmuligheter. Noen som har prøvd, gjør det ikke.: «Det overrasker mange, men selv vi som elsker teknologi er skeptiske til en slik teknisk valgløsning», understreket Deviant Ollan, spesialist innen fysisk sikkerhet og nettverkssikkerhet, på et seminar i Oslo for et par år siden . Der deltok en gruppe amerikanske hackere som i praksis hadde vist hvordan det var mulig å påvirke et valg (i Ohio).

Essensen i det de fortalte er at fordi slike valgsystemer er så komplekse, blir de sårbare. Jo flere elementer, jo flere muligheter å utnytte. Hele veien fra server til klient til kommunikasjonen mellom, helt ned på routernivå.

Det er som Unge Venstre-leder Sveinung Rotevatn sier: «Når kvisete fjortisar klarer å bryte seg inn i databasane til CIA og VISA, er det liten grunn til å tru serverane til Kommunaldepartementet skal vere noko tryggare.»

Sikkerhetsforsker Guy Martin pekte på at storparten av bredbåndsbrukere, slik det er mange av i Norge, ikke en gang har byttet standardpassord på sine modem. Også på nettlesernivå, på krypteringsnivå og til og med helt ned på hardwarenivå kan det ligge sikkerhetsbomber på lur. Kort fortalt alle nivåer. Intet er sikkert.


I et stemmelokale er det mye enklere å verifisere at du er den personen du utgir deg for å være, og du kan stemme alene og i et avlukke. Stemmer man via internett, blir en slik offentlig kontroll håpløs å gjennomføre. Å avgi stemme, å være aktiv deltaker i et demokrati, er noe annet enn å sitte hjemme og overføre 200 kroner for kjøp av etiske julegaver fra Kirkens Nødhjelp. Det bør være et seriøst preg ved det å stemme, all privatisering er ikke like god. 

I  en juridisk betenkning skriver  dr.juris, professor i offentlig rett, Universitetet i Oslo, Eivind Smith: «Dersom kravet om frie – og dermed hemmelige – valg tas alvorlig, er det dessuten grunn til å minne om den fare for tap av tillit til systemet sett under ett som økt mulighet for svikt på kritiske punkter kan skape».

Det er en edel oppgave å  arbeide for økt valgdeltakelsen.  Men kanskje burde tilhengerne av elektronisk valg heller spørre seg: Er det for mange nasjonale kompromisser? Er det vanskelig å få fatt i de reelle skillelinjer? Er det for stor avstand mellom valgløfter og praktisk handling etter valget? Er det for mange politiske broilere, som kommer tidlig inn i partipolitikken og mangler erfaring fra yrkeslivet generelt? Er politikk et livsløp for noen og et springbrett til å skaffe seg fordeler senere for andre? Gir politikere seg selv fordeler andre ikke får? Skaper noe av dette politikerforakt?

Elektroniske valg er et utslag av en holdning om at alt skal være så enkelt. Men demokrati er ikke en enkel sak. Kostnader og effektivitet er ikke viktigere enn hemmelige valg.