Plan B for fortsatt Sp-innflytelse

Det er ikke interessant når tidligere landbruksminister Lars Peder Brekk obligatorisk sier han tror på rødgrønn seier.

Men nyhetsverdien stiger når en som sitter nær en partiledelse som høyt bare kan uttrykke en Plan A, sier at han  ikke utelukker et budsjettsamarbeid med en sentrum/Høyre-regjering. Senterpartiet har alltid en plan B. Og C, om det skulle være nødvendig.
 

Dette er realpolitikk. Han posisjonerer partiet for fortsatt innflytelse. Ikke i regjeringsseng med nåværende motpart, men som eventuelt budsjettstøtteparti, slik KrF og Venstre i noen tilfeller har vørt det for Ap. Og – han kommer de mer borgerlig innstilte i partiet i møte.

I etterkrigstiden sto Senterpartiet for et tidsskille da det i 2005 ble en del av en rødgrønn reghjeringskoalisjon. For første gang ble det meldt overgang fra tradisjonelt borgerlige partier og over til et rødgrønt sosialdemokratisk dominert prosjekt.

Men allerede i  1935 fikk vi det store hamskifte i norsk politikk, det såkalte Kriseforliket.  Johan Nygaardsvold (ap) fikk da Bondepartiet med på å styrte Johan L. Mowinckels (V) tredje regjering og deretter støtte en mindretallsregjering under Nygaardsvold.

Det som skjedde var virkeliggjøringen av Arbeiderpartiets slagord ved valget i 1933 «By og land, hand i hand.

Ap ønsket aktiv krisepolitikk med underskuddsbudsjettering. Partiet fikk støtte for etablering av ny industri, innføring av en prosent omsetningsavgift, forløperen til dagens merverdiavgift (moms).

Bondepartiet ville at markedet måtte leggest under en viss statlig regulering, og noe bedre vilkår for Bygde-Norge. Kravene den gang er gjenkjennelige i 2013: Økte priser på smør og kjøtt, innføring av korntrygd slik at staten skulle forplikte seg til å kjøpe norskprodusert korn fra norske bønder før eventuell import av billig korn fra utlandet. Canadisk korn kostet en tredel av det norske.

Bpndepartiet ble i 1959 omdøpt til Norsk Folkestyreparti (demokratene), men tok seg inn snaut et halvår senere med å ta navnet  Senterpartiet . Partiet definerte seg ikke lenger en fagbevegelse for bønder, men et selvstendig parti med en politikk som plasserte dem i det politiske sentrum mellom de borgerlige  og sosialistene. 

Senterpartiet har hele tiden satset der man har regnet med å få best uttelling for sine interesser.  Det er gjort med stor kløkt. Politikk er å ville. Senterpartiet vil, og det er beundringsverdig hvor godt man har tatt vare på sine interesser. I alle mkonstellasjoner har partiet telt seire mer enn nederlag, vært flinke  til å være mer fokusert på at glasset er halvfullt enn halvtomt. 

«Sp har aldri vært redd for å innta en posisjon som gir makt», sier Lars Peder Brekk. Nettopp.

Hans uttalelser svekker ikke tanken om en blågrønn mindretallsregjering med Høyre, KrF og Venstre, og altså Sp som parlamentarisk støtteparti.  Med Høyre rundt 30 pst og de tre mellompartiene over sperregrensen, er dette åpenbart innen rekkevidde. Men først – i redelighetens og løftenes  navn – må de fire borgerlige partiene sette seg sammen etter en EVENTUELL valgseier  og se om det er politisk grunnlag for en firepartiregjering. Det er det er politisk vilje er det alltid en politisk vei, men det er et meget langt sprang fra noen av KrF og Venstres standpunkter til Frp-holdninger.

Bør vi for sikkerhets skyld snarest ordne innreisetillatelse til kameleiere m/følge?

Samarbeid - og regjering

Hva slags regjering får vi etter valget i september? Dette er i alle de valg jeg kan huske, dvs. tilbake til 1957, alltid det store spørsmål som får langt større oppmerksomhet enn reelle politiske skillelinjer

Jeg hører til dem som er temmelig sikker på at dagens forhold mellom rødgrønt og opposisjon ikke holder seg, de vil nærme seg 50 pst fra hver sin side, og jeg utelukker ikke gjenvalg.

Vi har allerede fått en rekke mer eller mindre godt begrunnede  påstander både om fargekuløren på regjeringen dersom rødgrønt taper, og enda mer spinndoktorering når det gjelder eventuell politikk.

KrF og Venstre kan i redelighetens navn ikke gå bort fra det de har sagt om at borgerlig seier vil gi en borgerlig regjering – i en eller annen form. Primærønske hos de to er en regjering etter modell av Bondevik II. Men de har også sagt at etter en eventuell valgseier må alle partier sette seg ned og se om det finnes en politisk grunnlag for en felles plattform. De kan lese innenat, og utfra stortingserfaringer er det på en rekke viktige felter et meget stort sprik i forhold til Frp.

Samtidig vet de at i saken om Klimaforliket, klarte de fire å finne frem til en løsning som var så bra at den hjalp SV til å forbedre regjeringens opplegg.

I valgkampen i år vil vi i langt mindre grad enn i 2009 høre slagord om flertallsregjeringers styrke og mindretallsregjeringers svakhet. Stortinget ikke lenger er noen viktig arena for politisk virksomhet. Sakene er avgjort før de kommer til folkets kårne: “De rødgrønne stemmer bare det de får beskjed om uansett” (Ketil Solvik-Olsen, Frp).

Inge Lønning sa det meget treffende slik: “Partidisiplin nærmer seg et drapsvåpen på demokratiet dersom den tas i bruk for å sikre at et lite mindretall i en koalisjonsregjering skal få vekslet inn en tilgodelapp fra tidligere oppgjør i den stående borgerkrig mellom regjeringspartiene. Dreier det seg om politisk skillemynt, kan den slags handel passere, men når tilgodelappen er påført beløp som er egnet til å tømme grunnleggende konstitusjonelle prinsipper for innhold, er det skjellig grunn til å si fra”.

Det som skulle være en flertallsregjerings styrke, er blitt en svakhet fordi alle skjøre kompromisser treffes av Jens, Liv Signe og Kristin, de henger sammen og kan ikke endres. Den store og prinsipiell balansen, mellom den utøvende og den lovgivende makt, er parkert i regjeringskvartalets underjordiske garasje og låst inne i en jernhard trekant der Finansdepartementet et godt stykke på vei leder an i styringsvalsen.

Med mindretallsregjeringer spiller Stortinget en viktigere rolle enn med flertallsregjeringer. Spesielt fordi flertallet består av partier som står lenger fra hverandre i enkelte saker enn i noen annen etterkrigsregjering, har det altså de siste fire årene oppstått en situasjon der både de aller fleste stortingsrepresentanter har mistrives, det er ikke så mange som kan sitter i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Og det er et lite paradoks at både innad i Ap og i velgermassen i sin helhet ville det trolig være større tilfredshet med en Ap-regjering i mindretall, slik som det ved et eventuelt regjeringsskifte i 2013 for mange vil være mest ønskelig med en Høyre-regjering i mindretall.

Slike regjeringer kan søke støtte på begge sider av de langt på vei utdaterte skillelinjer.  Vi har tidligere sett gode budsjettløsninger i slike sammenhenger. Et fornuftig ord i henter jeg fra stortingspresident Dag Terje Andersen: “En flertallsregjering skal ikke disponere stortingsflertallet, den skal representere stortingsflertallet”.

Dette er åpenbart, men gårsdagens uttalelser fra Venstre og KrF om å åpne for budjettsamarbeid med Ap og Sp var et eksempel på dårlig kommunikasjon, og skaper misforståelser og forvirring for noen. De to bør holde fast på det de har sagt og mener: Primært tre partier, vilje til å diskutere med fire sammen, men trolig for store politiske forskjeller.

Ingen bør frykte mindretallsregjering og en renessanse for Stortinget. I spørsmålet om hva slags konstellasjoner  som kan dannes ved flertall for dagens opposisjon, er det viktig at de sentrale deltakere holder tunga beint i munnen. Ikke minst bør KrF og Venstre være meget bevisste på hva slags signaler som sendes ut.

Høyre og Frp vil i prinsippet ha en firepartiregjering. Men Frp samtidig meget tydelig: Nei til å støtte en regjering partiet ikke er en del av. Ikke støtte en ny regjering av Høyre, Venstre og KrF, slik begge sentrumspartiene ønsker, ikke støtte en mindretallsregjering av Høyre. Men Frp kan ikke melde seg ut av Stortinget. Og partiet har ikke klart- eller rettere: vil ikke - å svare på om det i samarbeid med de rødgrønne i konkrete saker er beredt til å kaste en borgerlig mindretallregjering. Om partiet må støtte det minste av to onder, vil nok ofte det bli borgerlig.

Frp kan åpenbart være med i et mindretall sammen med Høyre. Det er et scenario de rødgrønne vil male jevnt og trutt på, og spesielt prøve å sette KrF og Venstre i forlegenhet. Jeg tror ikke på denne muligheten, men om så skulle skje vil H/Frp være avhengig av kompromisser i riktig retning med de to mellompartiene. Ingen kan garantere et evig liv.

 Flertallsregjering av fire partier kan ikke utelukkes, og politikken vil dannes i avveininger av de kryssende hensyns relative styrke. Da er det helt greit at partiene på forhånd har signalisert klare prioriteringer, så får det bli opp til velgerne å dele ut kortene til en regjeringspoker. Det som de bør vært svært forsiktig med, er å utstede  mange absolutte krav som det overhode ikke kan forhandles om. Da innskrenkes handlingsrommet, da skapes større velgerusikkerhet.

Vi må henge sammen eller bli hengt hver for oss, sa tidligere statsminister Syse en gang. Det  bør ha stor gyldighet når en regjeringskoalisjon er etablert, i en valgkamp er det best at partiene fremstår med klare primærstandpunkter. Slik at velgerne kan se tydelige forskjeller på Høyre og Frp, slik at  Venstre og KrF får frem både hva som skiller dem både fra H/Frp og Ap.

For å omskrive kirkefader Augustin:De fire partiene må vise fasthet i det sentrale for dem, romslighet i det perifere, og med det som bakgrunn: samarbeidsvilje i alt.

Nasjonal tale for dagen

17.mai er vi så glad i, moro vi har det fra morgen til kveld. Jeg roper hurra dagen så lang,synger for Norge mangen en sang. Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange. Å, eg veit meg eit land fra Vesterhavet til kjølens rand, fra Nordishavet til Kristiansand. Mot den rødmalte stuen ved veien, der har jeg hjemme og kan istemme: Mitt fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange.

Vårt hjerte vet vårt øye ser, hvor godt og vakkert Norge er. Ja, vi elsker dette landet,som det stiger frem, elskede Land med de skyhøje bjerge, frugtbare dale og fiskrige kyst! Troskap og kjærlighed fro vi dig sverge hvergang vi nævne vor fædrenestavn. Svulmende hierter og glødende kinder hylde det elskte, det hellige navn.

Hvorhen du går i li og fjell, med ei lysande strand mellom høgfjell og fjord, møter du lande i trefarvet drakt, frihedens tempel i nordmandens dale, stander saa herligt i lye af hans fjeld. Og nok en skaal, naar det blir krevet, for Norges fjeld, for klipper, snee og sakker!

Blant alle lande i øst og vest er fedrelandet svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt, mitt hjerte nest! Her stig det stort og blaatt, det gamle Norge med klippeborge meg huger best. Sønner av Norge fekk det høgt og fritt, me fekk det vænt og vidt med hav og fjell, vaart fagre heimlands slott med tind og taarn.

Og Norig det ligg vel langt i Nord, Og vetteren varer lenge; Jeg ikke vil for fremmed vaar min norske vinter bytte. Og eg lengtar så tidt dette landet å sjå, og det dreg meg så blidt, når eg langt er ifrå. Fram på vinteren stundom han tenkte, gjev eg var i eit varmare land, en når vårsol i bakkane blenkte, fekk han hug til sin heimlege strand. No er det i Norig atter dag med vaarsol og song i skogen. Og når liane grønskar som hager, når det lavar av blomar på strå og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå.

Gud signe vaart dyre Fedraland som fædres kamp har hævet det af nød til sejr. Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt; Nå lyser seirens baunebrann, utover Norges land. La det runge fra gaten og torget, over landet som nordmenn har fått: For Norge, kjæmpers fødeland,du er vårt, du er vårt, gamle Norge

Norske verdier i globalisert verden?

Finnes det noe som heter norske verdier? Geitosten, kjerringa og Oddvar Brå med staven,  fossekallen, Hjallis, selbuvotten, Telemarksbunad, Marit Bjørgen, hytta?

17.mai er nasjonens mektige pulsslag som får det til å blåse hornmusikk i bunadkledde bryst landet rundt. Helt siden Henrik Wergelands "et fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange" har vi marsjert gjennom regn eller pollen, i kuling eller mild medvind til skolekorpsenes sousa-takter. Norge i rødt, hvit og blått, men også i brunt, gult og svart

Har det mening å feire en nasjonal dag i globaliseringens tid, når nasjonalisme mange steder i verden får aggressivt uttrykk?

Negativ nasjonalisme ytrer seg gjerne på to hovedmåter: i undertrykkelsen av minoriteter innenfor landets grenser og i territorial ekspansjon på naboens bekostning. Kanskje det på begge disse punkter historisk er et mindre skille mellom den norske og den negative nasjonalisme enn mange tror. Stikkord: samer og tatere. Og for å være aktuell, i en litt annen setting: Sigøynere.

En studie av studie av skoleelevers 17. mai-taler, viser at «Norge er et unikt og flott land» er en gjenganger.

Vi kan og skal feire vår nasjonaldag hvis
- vår kjærlighet til fedreland og stolthet over vår historie ikke går på bekostning av andres rett til frihet
- vår feiring ikke sprer nasjonalismens gift
- vi feirer i ydmykhet og takknemlighet, ikke i selvgodhetens blinde triumf                                           - vi unngår anklagene om» ” den klebrige sentimentaliteten og vemmelige selvforherligelsen”.
- vi forplikter oss til å kjempe for andres frihet og rett. Barnetogets vei gjennom verden er ikke maktens vei, men tillitens og tilgivelsens vei

Det er ingen motsetning mellom et sterkt nasjonalt - eller lokalt ståsted - og et vidt utsyn og forpliktende vilje til medlevende engasjement i den verden vi blir en stadig mer integrert del av. Tvert imot er det slik at dess sterkere røtter en har, jo tryggere og åpnere kan en være i møtet med det fremmede.

Det virkelig provinsielle i Norge er ikke ”Ja, vi elsker”, bunaden og det korsmerkede norske flagget, men deler av den politiske, kulturelle og akademiske elitens lille selvsikkerhet på egne og nasjonens vegne. Folk som fnyser foraktelig av det norske og skal være så internasjonale, kan raskt bli offer for så mye underlig «lærdoms vær og vind» som det står i en gammel bok.
Uten forankring er det lett å drive av med vinden - uten å vite hvor den kommer fra og uten å vite hvor den bærer.

Olav Duun skrev hele livet om Namdalen - men gjennom det favnet han alt menneskelig.
Olav H.Hauge stelte sine epletrær i Ulvik om dagen og oversatte japanske haiku-dikt om kvelden.

Så lenge nasjonal identitet blir betraktet som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum, har den verdi. Ja ikke bare det, den kan være en positiv, formende kraft. Ingen andre kan utforme sitt språk og sine verdier akkurat på denne måten, med våre tradisjoner. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, må de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale. Nettopp i en tid preget av stadig økende globalisering, trenger vi å minnes Vinjes ord om at
"Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit"

Fred og frihet forplikter til kamp mot umenneskeligheten i alle dens skikkelser og forgreninger. Mot alliansene mellom makten og dumheten, den som frembringer uretten og lar den skje. Mot selvhevdelsen på andres bekostning, mot fremmedfrykten og fremmedhatet.

Vår egen frihet kan bare overleve hvis vi deler den med andre. Derfor kan ikke 17.mai brukes på en bedre måte enn ved å spørre: Hvordan kan vi med våre handlinger, våre politiske valg, vårt pengeforbruk, vår måte å leve på, gjøre friheten større for hverandre?
Gjør vi det, kan vi trygt svinge våre norske flagg og vite at gleden over å være norsk ikke trenger å være en trussel mot alt som ikke er det.

Noen verdier blir det mindre av jo mer man deler. Det gjelder materielle verdier som penger, ting og makt. Men andre livsverdier blir det mer av jo mer man deler. Det gjelder vennskap, kjærlighet, tro, håp, såkorn og settepoteter – og også kulturarven og den forpliktende frihet.
Vår aller kosteligste kulturarv, sa vår store dikter Sigrid Undset en gang, er de moralske begreper, de gamle ordene: visdom, rettferdighet, sannhet, barmhjertighet, måtehold og tapperhet.

Frihetsdagen 17.mai er en utmerket anledning til å pusse støv av de gamle blanke ordene. De representerer verdier som hører med blant alt det som står i fare for å bli glemt – ikke om 100 år, men i morgen. Og det har vi ikke råd til.

Fairytale om Den gamle karusell

Tirsdag begynner alvoret, eller kritikk-moroa, alt ettersom. NRK og EBU skal via «Satellite”(Tyskland 2010) virkelig «La det svinge”, Norge 1985) i Malmø med hilsenen «Etter deg» ("Aprés toi”, Luxembourg 1972) til Baku på en «Euphoria» (2012).

Det er dagene for ”Rock’n Roll Kids” (Irland 1994), de vil alle ”Rock me” (Jugoslavia 1989) og håper på ”Hard Rock Hallelujah” (Finland 2006) og ”Wild Dances” (Ukraina 2004) utover nettene.

Dette er også uken for alle som glade til sinns fra sin tilværelse i ”En benk, et tre, en gate”, (”Un banc, un arbre, une rue”, Monaco 1971) sier at «Jeg elsker livet” («J’aime la vie” ”Belgia 1986), de som trygt fastslår at de er ”Vi, elskerne, (”Nous les amoureux” Luxembourg 1961)), og MGP-novisene som sier «Jeg er ikke gammel nok» («Non ho l'età», Italia 1964) og som håper på ”En første kjærlighet” (”Un premier amour”,Frankrike 1962). Kort sagt alle, også ”Barnet og fuglen” (”L'oiseau et l’enfant” Frankrike 1977) som vet at ”Love shine a light” (Storbritannia1997).

Men egentlig er dette kvelden for ”Everybody” (Estland 2001) som håper å oppleve en”Fairytale” (Norge 2009), enten de nå er en ”Diva” (Israel 1998), rett og slett bare ønsker noen timer med upretensiøs ”La, la, la” (Spania 1968), en stille ”Nocturne” (Norge 1995), en vennlig ”Diggi Loo Diggy Lei” (Sverige 1984) eller, for de som er glad i sterke effekter: ”Boom bang-a-bang” (Storbritannia 1969).

Naturligvis er det et ”Refrain” (Sveits 1956) når alle deltakere sier at ”I wanna" (Latvia 2002) ”Believe” (Russland 2008), at det skal ende med ”Hallelujah” (Israel 1978), mens de ser rett ”In your eyes” (Irland 1993), og ber stille til juryene: ”Take me to your heaven” (Sverige 1999).

Den som vinner med ”The voice” (Irland 1996), står ydmykt frem og sier: ”Why me?”(Irland 1992) og henvendt til den kvinnelige programlederen: «Takk, elskede»,(”Merci chérie”, Østerrike1966), mens de andre sukker ”What’s another year” (Irland 1980). Atter andre tar nederlaget så hardt at de må si med Johnny Logan ”Hold me now” (Irland, 1987). De som aldri når opp konstaterer at igjen er de blitt ”Puppet on a string” (Storbritannia 1967), men gjør det helt klart for EBU: ”Ikke dra uten meg” («Ne partez sans moi», Sveits 1988), de er ikke «Running Scared» (Tyskland 2011)

Thor Gjermund Eriksen ønsker trolig ikke at juryene skal bli ”Fångad av en stormvind”(Sverige, 1991). Han vil ikke si ”Save your kisses for me” (Storbritannia 1976), han vil nok heller ha ”Ein bisschen frieden” (Vest-Tyskland 1982). Det er bare et par år siden Marienlyst hadde store MGP-arrangementsutgifter, det må ikke bli et ”Waterloo” (Sverige 1974) for NRK-økonomien, for varselklokkene lyder allerede ”Ding dinge dong” (Nederland 1975): NRK ønsker en lisensøkning på 90 kroner

Dette er kveldene med ”All kinds of everything” (Irland 1970), og når de vel er over kan vi først si ”Jeg elsker deg”( ”A-Ba-Ni-Bi”, Israel 1978) til vår kjære,og så kan vi ”Fly on the wings of love” (Danmark 2000) i ulike varianter, "Everyway that I can" (Tyrkia 2003) og deretter ”Sov, min elskede”, (”Dors, mon amour”, Frankrike 1958).

Mange vil etter showet kanskje føle at de har fått ”En bit”(”Een beetje,” Nederland 1959) av Europaglamour og kan tro at ”Tidene gir oss det beste” (”Net als toen” , Nederland 1957). Men sannheten er nok nærmere at det er «Intet nytt under solen» (Åse Klevelands 3.plass, 1966)

Hvis noen ber meg: «Making your mind up» (Storbritannia 1981)  er det vanskelig å ta ”Mitt valg, Italia” (”Non ho L’e´ta”, Italia 1964) av ”My number one” (Hellas 2005). Det blir neppe en "Dansevise" (Danmark 1963). ”Skjebnen”, (”Molitva”, Serbia 2007) rår ikke alene. Hvis det ikke blir en ”Trubaduren” (”De troubadour” Nederland 1969)  kan det bli en et av mange popfrø som egentlig er ”Dukke av voks, dukke av sagmugg”, (”Poupée de cire, poupée de son”, Luxembourg 1965), det kan være en som er slik at ”Du vil gjenkjenne deg selv” (”Tu te reconnaítras”, Luxembourg 1973)”, og det kan være en som beviser at ”Jeg lever syngende”, (”Vivo cantando”, Spania 1969).

Og er det nå er slik at du sier at du ikke bryr deg om dette sirkuset, kan det være at Jacqueline Boyer har et poeng når synger om ”Elskeren” (Tom Phillibi”, Frankrike 1960), han som hun vet lyver, men som hun elsker likevel.

Men ”Hvis livet er en gave” («Si la vie est cadeau”, Luxembourg 1983) kommer vi oss «Sammen”(”Insieme”, Italia 1992) gjennom disse dagene også, og vi kan i alle fall si «I feed you my love» til  Margaret hvis hun Berger oss utenom sisteplassen, der vi har Europarekorden, med 11 nullpoengere.

MGP, «Das alte Karusell» (Sveits 1956) vil trolig vare   «I evighet» (Elisabeth Andreassons 2.plass,1996)

(Det var fire vinnere i Madrid, 1969)