Nasjonalt og globalt

Hva er norsk kultur?  Er den truet? 
 Vår kjærlighet til Norge må også være en kjærlighet til verden. 
Vår kjærlighet til det norske må også være en kjærlighet til det globale .

Det er ingen motsetning mellom et sterkt nasjonalt - eller lokalt – ståsted,  og et vidt utsyn og forpliktende vilje til medlevende engasjement i den verden vi blir en stadig mer integrert del av. Tvert imot  er det slik at dess sterkere røtter en har, jo tryggere og åpnere kan en være i møtet med det fremmede. Uten forankring er det lett å drive av med vinden - uten å vite hvor den kommer fra og uten å vite hvor den bærer.

Olav Duun skrev hele livet om Namdalen - men gjennom det favnet han alt menneskelig.

Olav H.Hauge stelte sine epletrær i Ulvik om dagen  og oversatte japanske haiku-dikt om kvelden.

Det er ingen motsetning mellom det å ta vare på og ha feste i det hjemlige, og samtidig være åpen for de mange rikdommer som ligger i møtet med det fremmede.

I alt det som vi regner som det norskeste av det norske, ser vi resultatet av slike møter. I folketonene hører vi klanger fra middelalderens felleseuropeiske kirkesang. Hardingfela oppsto på 1600-tallet gjennom en sammensmelting med internasjonale instrumenter. Går du inn i en stavkirke,  går du gjerne inn gjennom en portal med drage-og slangemotiv -og de finner du igjen fra Kina til Irland.

Ja, til og med de norske folkeeventyrene er øst av en felles kilde - som ligger der et eller annet sted.

Så lenge nasjonal identitet, kultur, blir betraktet som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum, har den verdi. Ja ikke bare det, den kan være en positiv, formende kraft. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, må de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale. Nettopp i en tid preget av stadig økende globalisering, trenger vi å minnes Vinjes ord om at                                                   

   
«Dei største Tankar vi altid faa                              

af Verdens det store Vit;                                             

men desse Tankar dei brjotast maa                                      

lik Straaler af Soli, som altid faa                                   

i kver si Bylgje ein annan Lit»                                  

I dagens oljerike Norge er det viktig å minne om at rikdom som ikke deles med andre, blir fattigdom. Storhet som setter grenser, blir armod. Fedrelandskjærlighet uten global solidaritet, blir forfall.

Har det i globaliseringens tid mening å snakke om norsk kultur, om det særpregede norske? Ja, hvis vår kjærlighet til fedreland, og stolthet over vår historie og kultur ikke går på bekostning av andres rett til frihet og stolthet.

Ja, hvis våre uttrykk ikke sprer selvgodhetens og nasjonalismens gift.

Ja, hvis vi feirer i ydmykhet og takknemlighet, ikke i selvgodhetens blinde triumf.

Vi bør vite hvem vi er, hvor vi kommer fra og hvilke verdier vi har med oss.   Det redde, usikre identitetsløse eller identitetssplittede menneske frykter medmennesker og omverdenen. 

Som regel kan vi først i ettertid se overganger 
bare tilbakeskuende

utvelgende

kan vi si at dette var dagen

det kritiske øyeblikk

som alltid er nå og her

(T.S.Eliot)

 Kulturell identitet er evnen til ikke å forvirres og forføres av hva som helst, fordi man har en fortøyning, et ankerfeste, gjerne med lange fangliner, men solid tilknytning i fortøyningsfestet.  Slik at man kan hale seg inn, få landkjenning, føle fotfeste, kalles til besinnelse.