Valdres - Olav Thon og flyplass, Gro på låvevegg, sykkel i Beijing og Da Jeg møtte Henne

Jeg sitter på bussen oppover Begnadalen, til Ryfoss og svigersønnfamiliehytte på Liagardsvegen i Vang.

Valdres. Den himmelske freds flyplass.  Rakfisk. Valdresmarsj, Ridderrennet.  Gro som melker EU-ku på låvevegg.  Jeg kommer til dette. Men først og sist Valdres i et slags forklarelsens lyserøde, romantiske skjær. 

Det var alkoholen, eller rettere: kampen mot den, som førte oss sammen. I et pensjonat i Volbu møttes på et påskekurs (formodentlig med statsstøtet) i 1961  2.gymnasiast og leder i gymnasavholdslaget Sverre ved Orkdal off. landsgymnas og lederen i Norges Studerende Ungdoms Avholdsforbund. Vi sto på samme siden – den gang. Min trygge oppvekst i barneavholdslaget Blomen og ungdomsavholdsgruppa Fakkelen holder ennå, mens Marie nok har sviktet sine ungdomsidealer litt akkurat her.

Det ble imidlertid slutt etter noen måneders brevskriving og en utflukt fra Molde til Orkdal på scooter, uten førerkort og med en stygg utforkjøring på Tingvoll da jeg glemte å svinge (jeg har aldri hatt bil, aldri førerkort). Ingen dramatisk slutt, men  det bare ble sånn, Marie skulle inn i russeåret og jeg studerte innimellom mange hyggeligere sysler.

Høsten 1962 kom Marie til Oslo, og etter noen måneder senere støtte vi sammen etter et lagsmøte i Bogstadveien kapell. Marie hadde merke mot atomvåpen på kåpa, og  jeg lekset opp om den kalde krigen og terrorbalansen og advarte sterkt mot blåøyd naivitet. Den ferske studenten ble ikke synderlig imponert, men tre måneder senere havnet vi bak statuen av feltmarskalk og president Mannerheim i Helsinki, under nordisk studentavholdsmøte. Dermed var det gjort – og  ja, jeg har mye å takke alkoholen for.

Om ikke Valdres blir jeg i alle fall værende i Oppland. Et halvår senere var vi sammen med noen venner på toget til Otta, da en av dem spurte om vi ikke skulle forlove oss. Vi så på hverandre, og slo til. På Otta var det to timers opphold før bussen opp til Bøverdalen og Juvasshytta gikk, og vi fant en gullsmed som på 95 minutter klarte å inngravere navnene i to ringer. Neste dag var Galdhøpiggen målet. Vi gikk i tau, for tåka var tykk og isen ikke uten sprekker. Litt før siste oppstigning til toppen frigjorde vi oss fra de andre og stormet oppover for å sette på ringene - uten å se særlig annet enn foten foran. Da tåka lettet og vi skulle ned, så vi fotsporene våre – helt ytterst ute på en bratt, bratt skrent. Det kunne gått riktig galt, men da som en del ganger ellers i hadde vi flaks.

På Fagernes skifter jeg til bussen mot Årdal. Her er Leirin flyplass, som lever et meget usikkert liv. Ikke rart når vi vet at hver passasjer i fjor kostet staten 3290 kroner, For hver krone som investeres får samfunnet ett øre tilbake. Sier de som regner på sånt, men ikke alle regnestykker har tall som fasit. Utvikling av reiselivet på Geilo, Hemsedal og Beitstølen er helt avhengig av å hente flere turister fra Europa. Og valdrisene er sikre på at dersom det blir forsøkt med et minst 30 seters fly (i dag 19) et helhetlig uketilbud og bedre tilpasset avgang og ankomst, så vil utviklingen bli den samme som på Røros, der et bedre tilbud brakte passasjertallet fra 7500 til 24 000.

Olav Thon bør kjøpe og drive , mener noen. Men 92-åringen som har en rød lue med en lapp på innsiden, «Finneren får 50 koner», har allerede gitt bort 25,4 milliarder kroner til en stiftelse for allmenn-nyttige formål, trolig synes han at det får være nok.

På folkemunne – i alle fall utenfor Valdres -  kalles Leirin for Den himmelske freds plass. Og det gir assosiasjon til min gamle medarbeider Kjell Gjerseth. Ennå husker mange tumultene i Beijing og bildet av den kinesiske studenten foran  en stor tank på Den himmelske fredens plass. Stavanger Aftenblad hadde sendt Kjell til Kina før det braket løs. Da det skjedde, ble det ikke tilrådelig for utlendinger å oppholde seg utendørs, og mange pressefolk valgte å reise hjem.   Men ikke Kjell. Han syklet rundt i byen og meldte seg pr. telefon direkte til den norske ambassadøren hver 2.time. Dette var før Kate Melua sang om 9 millioner sykler i Beijing, men Kjell mistet en av dem i tumultene, Raskt  kjøpte han en ny, en damesykkel med handlekurv, på et hjørne for 5o dollar. Slik ble Aftenbladets lesere orientert om hendelsene, bedre enn de fleste. Kjell var en storartet reporter.

Av alle steder arrangeres det rakfiskfestival hvert år på Fagernes. Århundrelang matkultur og tradisjon, og i går forkynte landbruksministeren at initiativet fra seks lokale gründere er et eksempel på hvordan man kan lykkes med produktutvikling basert på innlandsfisk.

Når jeg kjører frem gjennom regnstrålefryd burde jeg selvfølgelig hatt Valdresmarsjen på Ipoden, Norges mest kjente marsj, kanskje med unntak av Gammel Jegermarsj, bygget over Valdresbataljonens signal, lett gjenkjennelig i de fire første taktene. Selv med fortid i guttemusikken står ikke marsjer spesielt høyt på favorittlisten, men det er verdt å merke seg at Johannes Hansens toner i utlandet er den mest kjente norske marsj, og den finnes på enkelte lister over Worlds Best Marches.

Veiskilt til Beitostølen, det var her jeg kjørte på en av mine første journalistjobber sammen med Vårt Lands fotograf Jan van Deurs, til det første Ridderrennet i 1964. Vi passerte kongekortesjen og startet med lett håndhilsing til de mange langs veien. Jan hadde en nese som ga ham et aristokratisk preg, men det varte ikke lenge før en motorsykkelordonnans kom kjørende opp og pent ba oss holde hendene i ro – og distansere oss fra det rojale følget.

Datter Ragnhild henter oss på Ryfoss. Ikke langt fra hytta ligger et av Nei til EU-symbolene fra 1994. Bildet av Gro som melker EU-kua, i EU-tilhengeren Herbjørn Skogstads strek, preger ennå en stor låvevegg. Tegningen måtte en stund  gjemmes under en presenning fordi Statens Vegvesen mente den var trafikkfarlig. Men folket i Vang fant seg ikke i dette og vant i retten. Så er de da også etterkommere av Gyda, en av Harald Hårfagres koner. Hun var datter av en storbonde her, men hun ville ikke ha Harald fordi han ikke var mektig nok, ikke hadde lagt hele Norge under seg. Harald tok avvisningen som en utfordring og lovet å ikke klippe seg før han hadde samlet landet.

-Gro er allerede blitt avkledd mange ganger i denne valgkampen. Nå er hun avkledd for aller siste gang, sa nei til EUs omreisende klovn - og min utmerkede sidemann på Venstre-setene i bystyret i Stavanger - Per Inge Torkelsen. Han skjønte for øvrig ikke at et låvevegg-bilde av Gro kunne gjøre noen opphisset og være mer å bråke om enn digre reklameplakater av barmfagre undertøysdamer.

Sommerreisen er slutt, bare et par dager tilbake til Vestfold før jeg drar hjem til Stavanger. Den som har vendt seg til å reise, vet alltid at avskjedens time en dag kommer (Paulo Coelho)