Viksfjorden - polarhelter, Hitlers seiersmonument, "Slikken" og 1500m

VIKSFJORDEN: Polarskuta ”Fram”, Hitlers seiersmonument og Skiringssal-kaupangen som var Norges første by - det er mine assosiasjoner til Viksfjorden og Larviksfjorden. Her har vi årlig besøkt hytta til Inger Johanne og Eivind. Først i Rekkeviksbukta, så i Gonbukta. Heldig er den som har gode venner med åpne sommerdører i feriefylket Vestfold. Solkysten. Hvor mange ganger sitter vi ikke på svabergene i solskinn og ser tunge skyer lenger inne i landet.

I 25 år spilte vi boccia mellom ”Fram”-monumentet og steinene som omgir det for å illustrere størrelsen. Her bygger Colin Archer det som blir et av historiens dens mest kjente skip. Verdens sterkeste skip så langt blir sjøsatt i 1892. Fridtjof Nansen går over Grønland, og brenner alle broer, ingen retrett er mulig. Det samme gjør han når han nå snart skal oppsøke Polhavet. Derfor ”Fram”. Over Polhavet i tre år. Så til de arktiske øyene nord for Canada. Og endelig mot Sydpolen.

Det er under den 462 dager lange overvintringen på Franz Josefs Land at Nansen og Hjalmar Johansen deler sovepose fordi det er så kaldt. Og det er her Nansen julaften foreslår at de skal være dus. Til dette svarer Johansen svart: “Det må jeg få lov til å tenke over”. Senere skriver han: “På nyttårsaften ble Nansen og jeg dus”. Det er også her Johansen overfalles av en isbjørn. Mens Nansen kaver for å få tak i geværet hører han Johansens ganske rolig si “Nu får De nok skynde Dem, skal det ikke bli for sent.” Nansen hiver seg rundt og skyter fra sittende stilling. Bjørnen faller død om.

Det er Nansen som får ære når de kommer hjem. Store folkemasser jubler. Kong Oscar II sier begeistret : “Leif Ericson, Vasco di Gama, Kolombus, Cook, Stanley, Nordenskiøld og nu Fridtjof Nansen.” Hjalmar Johansen får et noe traurig liv, men Nansen gjør sitt beste for å hjelpe ham, får ham med på Amundsens tok mot Sydpolen. Amundsens behandling av Johansen er en skamplett i norsk polarhistorie og gjør at jeg ikke deltar i den store begeistringer for Sydpolens erobrer. Johansen begikk selvmord i 1913.

Og når jeg er i det polare hjørnet. En helt  fra disse områdene heter Oscar Wisting. Han er sammen med Roald Amundsen den første i verden som er på både Syd- og Nordpolen. Om noen faller på sin post er det Wisting. Han jobber om bord i ”Fram”, som er kommet i museumshus på Bygdøy”, og overnatter i sin gamle lugar når han jobbet ombord. En morgen blir han funnet død. Hjertesvikt.

Og snakker vi først om Wisting, må vi ta med Jørn Lier Horst – selv om han bor på andre siden av fjorden, i  Stavern -  som skriver meget lesbar krim om politimannen William Wisting. Horst var etterforskningsleder i politidistriktet men er i dag fulltids forfatter. Samme utvikling som Hanne Kristin Rohde, tidligere leder seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo, nå forfatter og foredragsholder på heltid. Hun forteller om inyern politikultur og at det ikke var lett å komme på ledermøter som en av få kvinner tidlig på 2000-tallet. Han der, hvorfor tekster han alltid når jeg snakker? Og de to, hvorfor hvisker de sammen når jeg har ordet? Hvorfor virker det som om de overhører det jeg sier? Hvorfor sier de "lille venn" og "kjære deg" til meg? Og hun pirket i den udokumenterte synsingen enkelte av mennene kom med. Ikke populært.

Eivind har ny båt. Viksfjorden er 7 km lang, og på det smaleste er den bare 2 meter. Vi passerer Lam-øya der det på slutten av 1800-tallet etableres et stort steinbrudd for utvinning av larvikitt. Denne stenarten finnes ikke noe annet sted, og den blir raskt populær i utlandet, "med sit straalende farvespil i mørkeblaat, dels i lyseblaat, dels ogsaa i næsten sølvhvidt perlemorsskin". Men dessverre skjer det som i flere sammenhenger skjer i Norge: vi blir råstoffleverandører og ikke foredlere. Rundt 3/4 av norsk steinproduksjon består av larvikitt,i salg blir den kalt labradorstein, eventuelt Emerald Pearl. Her er stein for generasjoner og eksportverdien nærmer seg milliarden.

For 65 år siden blir det gjort istand store mengder larvikitt for eksport til Berlin. Hitlers arkitekt, Albert Speer, har tegnet et gigantiske seiersmonument Hitler ønsker seg. Det skal være 120 meter høyt og 170 meter bredt og få Triumfbuen i Paris til å blekne. Greit nok at eksporten måtte avlyses.

Litt inni fjorden går vi i land og føler oss på særdeles historisk grunn. Her er det gravet ut restene etter Skiringssal-kaupangen fra slutten av 700-tallet. Med navn etter Frøys skinnende sal, Vikingenes hovedstad, kjent fordi ferdamannen Ottar fra Hålogaland forteller den engelske kongen Alfred den store om ”nordmennenes land”, Nordweg, og at han har besøkt ”Sciringes heal.” Tønsberg får nøye seg med å kalles ”Norges første by som stadig er levende”.

Kaupang-utgravingen ligner på det som skjer i nabolandet når vikingbyen Birka avdekkes på en liten øy i Mälaren, noen mil vest for Stockholm. På Kaupang minnes jeg plutselig en av de mange store friidrettsopplevelsene på Bislett. Juni 1976: Lars Martin Kaupang setter ny norsk rekord på 1500m med 3.37.4.  Det skulle gå 39 år før den ble slått av Henrik Ingebrigtsen, som tok et jafs til 3.31,46, ved Diamond League-stevnet i Monaco

På herresiden er det nå bare en virkelig gammel norgesrekord,  Kristen Fløgstads 8,02 i lengde fra 1973. På kvinnesiden står fremdeles Grete Waitzs 3000 m- rekord på 8.31.75 fra 1979.
Vannet rundt Vikerøya i Indre Viksfjord renner sakte på grunn av grunnforholdene. Det gjør at grønnalgen trives godt og vokser noen år så fort at hele sundet dekkes av et grønt teppe, og dette truer det nasjonalt viktige ålegresset. Dvergålegress er en sydlig art som er funnet noen få plasser i Sør-Norge, deriblant Viksfjord. Den regnes som sjelden i Norge, og derfor er Norges første spesialtilpassede farkost, «Slikken» Den er jaget av bryggedeler med flyteelementer og to påhengsmotorer,  ser ut som noe Reodor Felgen har laget, men den fungere og gjør jobben.

Skrev jeg forleden at Viksfjorden er meteorologenes favritt hyttested? I helga høljet det ned her som andre steder, men denne mandagsmorgenen sannes Ole Paus ord: Når solen endelig skinner, så synes den dobbelt så godt,

Vi får se hvor lenge det varer, yr.no har noen urovekkende onsdagsdråper på sine kart. Men fra torsdag  skuer vi det besten alltid velkomne  gule tegnet for mange dager fremover.  Da synger vi med en av våre andre store nasjonalpoeter, Alf Prøysen:

Heisann og dudliatten tei
for sola og deg og meg.