Larvik – poesiby, Heyerdahl med rygg mot havet, vietnamesere med jordbær

På en ettermiddagstur inn til Narvesen i Larvik sentrum passerer jeg et liten historie plassert på en av veggene rundt torget:
Det var en en gang et dikt og en mikroprosessor som møttes på en tur. ”Jeg skal til menneskenes hjerte”, sa diktet, ”hvor skal du?”. ”Jeg vet ikke”, sa mikroprosessoren, ”men jeg må skynde meg videre” (Sidsel Mørck).

Jeg vet i alle fall at det er lurt og spennende å ta seg tid til å et gå rundt i det gamle Laurvig grevskap. Der Fritzøe Verk i en lang periode fra 1600 og senere var landets dominerende, med forbindelser direkte til de regjerende i København fordi verkseieren var kongens halvbror.

Jeg rusler rundt der den gamle ferjeterminalen for ”Peter Wessel" var tidligere.
Larvik har tatt tilbake sjøfronten – slik vi ser det i stadig flere europeiske byer. En fjord er et naturgitt fortrinn og må ikke stenges av parkeringsanlegg og boliger rett i sjøkanten.

Larvik anno 2015 - Europas poesiby? Både på husvegger og i vakre grafiske utsmykninger og kreative plasseringer er det plassert dikt og sitater. «Paradiset finner du i ditt eget hjerte», sier Thor Heyerdahl ved byens museum.

Og det var nettopp byens store sønn som inspirerte mannen med idéen til poesiparken, Louis Jacobys. Heyerdahl bodde i en landsby i Italia. Der er det et sol-ur på veggen. Ved siden av står det skrevet: «Vil du vite hva klokken er, skal jeg fortelle deg det. Det er tid for en ærlig mann å arbeide.»
Hvorfor ikke ha slike sitater og dikt i en hel by? Spurte Jacoby seg selv og lanserte tanken om utstyre en hel by med poesi, som en attraksjon

Poesiparken synes å ha blitt daglig brød for mange i Larvik. Det begynte sommeren 2008, med «Hyss» Rolf Jakobsen. Det er for øvrig han som har sagt at «å hamre ut et dikt er en slags gullsmedkunst», og han definerer: «Poesien bygger ytterst ute på en virkelighetsoppfatning der virkeligheten er en annen og noe mer og noe større enn vår daglige lille verden».

Og da tenker jeg videre på Thor Heyerdahl. Teoriene hans møtte ikke den store forståelsen i vitenskapelige miljøer, der han ble anklaget for selektiv kildebruk og uvitenskapelige metoder. Men hans ekspedisjoner og glødende engasjement for miljø og fred gjorde ham trolig til tidenes mest berømte nordmann. I alle fall før Magnus Carlsen. «Vi lever under samme himmel, men ikke alle har den samme horisont», som det står på en utsikt mot  fjorden».

Til Heyerdahls ære står det tre monumenter i Larvik. Til 75-års dagen i 1989 ble det på Tollerodden avduket et monument laget i larvikitt. Plasseringen skapte en viss debatt fordi Heyerdahl var plassert med nesen mot byen «Var det ikke slik at vår kjære Thor var verdensmann og pioner på havet?» Men til det var svaret: «Det var kulturene som interesserte ham – havet var bare en måte å nye kulturer og nye mennesker på.»

Og nå er det kommet to nye monumenter, et på den nye moloen i Larvik Havn, og et på E-18 ved Bommestad-avkjøringen til Larvik..

I kulturbildet er Larvik mest kjent mest kjent for sine æresborgere Thor Heyerdahl, Arne Nordheim, Carl Nesjar, Antonio Bilbao, og Ingvar Ambjørnsen.  Men i litteraturen er Larvik trolig est kjent for Dag Solstads "Gymnaslærer Pedersen beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land” (1982), en reflektert fremstillingen av dette ubegripelige, og samtidig fascinerende fenomenet AKP-ml. Og lektor Pedersen syklet på vannet, bevegelsen hadde svært sterke tanker om at man måtte stole på egne krefter.

I årenes løp har jeg for øvrig ansatt fire journalister med en sterk fortid i AKP-ml: Edvard Hoem, Tor Obrestad, Kjell Gjerseth og Hilde Haugsgjerd. Glimrende medarbeidere alle fire. Kvalitet.

På en brostein i en park finner vi «Løvetannens bønn» (Harald Sverdrup) «La de små baran komme til meg for de vet ikke hva ugress er».

På Fritzøe brygger sier Herman Wildenvey
Og jeg håper at du hører,
du som mødig av å tvile
bærer i dit sin
trangen til å smile

Ved det nye kulturhuset har Julia Vance laget bokstav-skulpturer med enkeltbokstaver, tegn og symboler. «Annerledes» tar utgangspunkt i Inger Hagerups dikt ’Våre små søsken’. De tre sterkeste ordene fra teksten (søster/bror/annerledes) er relieff inn på en større båtform av granitt. Den vrir seg utover mot sjøen som om den er i bevegelse og lever.

På et vakkert tre i rustet stål, et stilisert bøketre, finner vi «Veien gjennom Bøkeskogen» av Gunnar Reiss-Anderse, født i Larvik.”Visst har det blivit kaos i tidens lopp, men så länge det finns ungar så finns det hopp”, står det på en liten vegg i kulturbygget.

Og endelig, som en påminnelse, Inger Hagerup om Mauren på Larvik Torg:
Liten?
Jeg?
Langt ifra.
Jeg er akkurat stor nok.
Fyller meg selv helt
på langs og på tvers
fra øverst til nederst.
Er du større enn deg selv
kanskje
Larvik er en poesireise vel verd.

På veien til hytta passerer vi flere vietnamesere som selger jordbær. Det har de gjort så lenge jeg kan huske i dette området, De står opp grytidlig, henter bær gjerne et stykke borte og selger til langt på kveld. Næringsvett og arbeidsvilje. Og så går dagen til ende. Jordbær med fløte og is med vaniljeis fra Madagaskar på en av de mange terrassene Eivind i årenes løp har snekret og satt opp. Smaker fortreffelig,