Sandefjord – hval og Hval; Jahre, Hauge og spritrute

Det dreier seg mye om hval Det er vanskelig å unngå hvalfangstmonumentet når du vandrer rundt i Sandefjord. Vel var pioneren Sven Foyn med harpungranaten og kokeri-idéen fra nabobyen Tønsberg, men det er Sandefjord som er hvalbyen. Quod erat demonstrandum gjennom det mektige monumentet, laget som en kompassrose med fontene. Det roterer sakte rundt sin egen akse, fangstfolk er ved årene i åpen båt, med harpunen klar.

For 80-90 år siden var det 15 kokerier og over 90 hvalbåter registrert i Sandefjord, og på det høyeste hadde nesten 3000 fra distriktet hyre i hvalfangsten. ”Vår hvalfangst og dens jakt, ga penger, jobb og makt” (fritt etter Nordahl Grieg).
Det siste norske kokeriet fanget hval 1967-68.

Norge er den slemme gutten i hvalfangstklassen. Vi har reservert seg mot det internasjonale vedtaket om full stans i kommersiell fangst, fordi vi mener det ikke var i overensstemmelse med noen tilråding fra hvalfangstkommisjonens egen vitenskapskomité. I fjor ble det tatt 736 vågehval.

Følelsene er sterke når det gjelder hvalfangst. ”Hval står menneskene nær - de har mødre og barn. Dør hvalene, dør vi”, sier skuespilleren Brian Blessed. Mot slike saksorienterte argumenter er det vel ikke mer å si.

Du skal ikke gå lenge i gatene i Sandefjord før du støter på redergiganten Anders Jahre. Han som ga byen et rådhus, Park hotell, et bymuseum og et krematorium for å nevne det viktigste, Han med humanitær stiftelse, fond til vitenskapens fremme, kulturpris og medisinsk pris. Men jakten på hval har ble i tiår avløst av jakten på Jahres påståtte skatteunndragelser og skjulte utenlandsformue.

Og når vi først er i kvaler. Journalist Ingvar Molaug hadde i Stavanger Aftenblad skrevet en sterk historie fra en tur på hvalfangst i Sørishavet. Han hadde fulgt den lille hvalbåtens vei fra kokeriet og ut på jakt. Velskrevet og dramatisk fortelling om oppdagelsen av en hvalblåsing, jakten, en topp skjerpet hvalskytter ved harpunen, hvalen som forsvant, men kom opp igjen, innsirklingen av målet, nær nok til å skyte - og så pang! Men bom. "Å, faen!" sa skytteren.

Molaug var en stilens og skildringens mester. Aftenbladet hadde et klart forbud mot banning i spaltene, men i denne sammenhengen fikk han sjefredaktørens tillatelse til å bruke hvalskytterens reaksjon da han bommet. Hverken journalist eller sjefredaktør Thomsen hadde imidlertid regnet med frøken Omdal i korrekturen. Hun kunne avisens bibel, og gjorde det hun mente hun måtte med reportasjen. Da den kom på trykk, så høydepunktet slik ut: "Å gid", sa hvalskytteren".

Enda mer hval. I Klinestadmoen 7 ligger Hval sjokoladefabrikk. En moderne utgave av David som har kjempet mot kjede-Goliat. Den lille opprøreren som protesterte mot markedsmakten til de store kjedene. Etter et Brennpunkt-program i vår ble det et kjempesalg, Folk har sympati for den lille utfordreren og gjør opprør mot at den blir presset ut av hyllene hos de store kjedene. Sjokoladen, særlig marsipanen vant mange smakstester, men kjedebutikkene har nektet å selge. Men press virker. nå jnntar Hval sjokolade Rema 1000 og 64 nye Meny-butikker

Den nålevende sandefjording jeg kjenner best, men aldri har truffet, er Frederic Hauge, miljøverner par excellence, i 2007 kåret som en av verdens miljøhelter bl.a. sammen med Al Gore og Robert Redford. Både Geir Arne og Bjørn Kristoffer og Ragnhild var meget aktive i Natur og Ungdom. Det engasjementet har de hatt mye igjen for. I organisasjonene lærte de både opinionsbygging og aksjon.

En dag i 1985 kommer Marie og jeg hjem og finner en lapp på bordet: ”Viktig møte, kommer tilbake i morgen”. Vi slår på Dagsrevyen om kvelden og ser kameraet zoome t inn på et destillasjonstårn på Hydro Rafsnes der Frederic, 20, og Geir Arne, 18, har klatret 45 meter opp med plakat ”Fem år med EDC, hva gjør SFT”? (Dette var før de mer tabloidiserte protestbudskap). Hydro slapp ut over dobbelt så mye av det giftige og kreftfremkallende stoffet EDC (etylendiklorid) som de hadde lov til. Stoffet sivet ned til grunnvannet og ut i den allerede sterkt forurensede Frierfjorden. De to har med hengekøyer, gassmasker og mat. I 29 timer henger aksjonistene i anlegget, til stor frustrasjon for Hydros sikkerhetsvakter. Etter over ett døgn i anlegget må aksjonistene avslutte. De er kalde og må på do.

I 1989 er Bjørn Kristoffer, 20, blant demonstrantene som legger seg ned i en tunnelåpning i protest mot nedleggingen av Kragerøbanen, en av de store sivile ulydighetssakene i Norge. Politimester Gisle Johnson arresterer "de mest aktive", fem gutter med langt hår, ingen fra Kragerø. Johnson går ut offentlig og karakteriserer miljøaktivistene som ”pøbler, ramp og asosial ungdom”. Hovedinntrykket som skapes i lokalsamfunnet er at de er tilreisende yrkesdemonstranter.

Dette er eneste gang jeg har skrevet et skarpt brev til en offentlig tjenestemann. Han bar falsk vitnesbyrd mot aktivistene og var en røst fra en forgangen tid. De fem ble stilt for retten. Johnson ville gi dem 10.000 kr hver i bot og krevde 134.000kr i erstatning til Statens Vegvesen for tapt arbeidstid. "Her er det ikke noen diskusjon om ozonlag eller selfangst. Her er det lydighetsprinsippet, demokratiske spilleregler og politiets mulighet til å opprettholde ro og orden det handler om," sa Johnson. "Vi gjorde det for å hindre en større forbrytelse," sa Bjørn Kristoffer, en av de tiltalte.
Han fikk 6000 kr i bot – den ble med glede betalt av mormor i Stadsbygd.

"Ekspertisen tok feil, og ungdommene var forut for sin tid. Det er sannheten om Kragerøbanens sorti”, skrev Kragerø Blad tre år senere, etter at NSB-sjef Kristian Rambjør innrømmet at banen ikke burde vært lagt ned.

Natur og Ungdom er stadig en flott organisasjon. Og Anders Jahre og Frederic Hauge har bygget imperier, hver på sin måte.

Har jeg glemt noe eller noen? Sandefjord rykket opp i Eliteserien, foreløpig uten særlig hell. Da er det bedre å huske Torbjørn Svenssen. «Klippen» (som så mange andre begynte han forøvrig i hvalfangsten) som ble den store helten for oss unge fotballinteresserte på 50-tallet. Han fikk 104 landskamper (senere slått bare av John Arne Riise (110), og var den andre i verden som nådde 100 landskamper (engelske Billy Wright var den første.

Endelig: Vi kan ikke forlate Sandefjord uten å nevne et av de store norske paradokser:

Flyr du fra Frankfurt til Sola, venter det da et lite supermarked på deg som du nesten må brøyte deg igjennom for å få ut bagasje?
Ja.

Du har besøkt en sønn med hytte i Sverige, Bussen tilbake passerer Svinesund. Men vil tollerne kunne finne en taxfree-pose hos deg?

Nei.

Drar du derimot fra Sandefjord til Strømstad og tilbake,  kan du da handle kvote? 

Ja.

Spritfangst.