onsdag 22. mai 2019

Bønn og helbredelse

Kan bønn helbrede?
Finnes det mer mellom himmel og jord enn Human-Etisk Forbund?
Kan man få hjelp mot lidelser på uforklarlig eller overnaturlig vis?
En sjaman og hans påstander om helbredelse. En amerikaner på «Visjon Norge med utsagn om at «kristne behøver ikke å være syke» og «funksjonshemmede barn er Guds straff for foreldrenes synd». Svein Magne Pedersen i Vennesla med visjonen Jesus Leger, holder  helbredelsesmøter i inn- og utland, og driver en betalt «kirketelefon» med forbønn for syke.
Mange hundre rullestolbrukere og tusenvis av andre pilegrimer besøkte Lourdes i går kveld. Som i forgårs. Som i morgen
Og akkurat nå er jeg i Lourdes, dit det årlig kommer 6 millioner mennesker med håp om helbredelse, i alle fall ønske om velsignelser. En kilde i en grotte skal ha legende egenskaper, som visstnok har gjort folk med uhelbredelige sykdommer friske. Mange ønsker trøst fra det spesielle fellesskapet og den erfaringen som en slik valfart kan gi.
I alt har den katolske kirken frem til i dag anerkjent 67 medisinske mirakler. Så langt bare dette fra en tittel i Vårt Land: "Noen tror at de vet. Andre vet at de tror". Det var tusener i går kveld som visste at de tror. Og kanskje følte de kvelden som en velsignelse.
Uansett.
Er vi nødt til å presse alt inn i trange naturvitenskapelige rammer? Hvorfor er det så viktig å skulle kunne bevise alt. Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt?
Helbredelsesforkynnere stiller stadig Den norske kirke overfor dette dilemmaet: Hvordan kan vi ta alvorlig erfaringen både til hun som mener hun har opplevd at Gud har grepet inn i hennes sykdom på overnaturlig vis, og til han som strir med plager han ikke blir kvitt, til tross for at han har bedt Gud om helbredelse. Kirkens tale må være troverdig for begge.
Kirken tror på helbredelse ved bønn. Tror at Gud kan forandre menneskers liv. Kirken har alltid bedt for syke og vil fortsette å gjøre det. Bibelen er full av fortellinger om syke mennesker som kom til Jesus og slik fikk et nytt liv, og den forteller om hvordan disiplene i den første kristne tid la hendene på dem som var syke og ba for dem.
Noen peker at når Den norske kirke tror at Gud kan helbrede, er det ingen vesentlig forskjell mellom Kirkens praksis og omreisende mirakelshow, det er kun en forskjell i form. Men når ble form uvesentlig? Det er et hav av forskjell på en predikant som er reisende i mirakler og underholdning på den ene siden, og på den andre siden en prest som etter grundig samtale legger hånden på et menneske og ber Gud gripe inn i dette menneskets liv. Når Kirken ber Gud om helbredelse må det skje innenfor rammer som gjør situasjonen trygg for den det gjelder, og som ikke lar et øyeblikks lunefulle stemningsbølge overta ansvarlighetens plass.
Derfor er det også at Den norske kirke stadig bør tar et oppgjør med dem som gjør helbredelse til show og setter seg selv i sentrum som omreisende helbredere. om selger helbredelsesvann. Den som gir mennesker løfter og falske forhåpninger om mirakler, misbruker Guds navn.
Samtidig vedkjenner vi oss troen på helbredelse.
Da jeg var leder i Kirkerådet for noen år siden (2002-2006) var jeg med på to store internasjonale kirkemøter: Konferansen av Europeiske Kirkers generalforsamling i Trondheim og Det lutherske verdensforbunds i Canada. Begge steder var helbredelse et av nøkkelordene i samtalene. Gjennom å dele innsikter fra forskjellige steder og tradisjoner hjalp kirkene hverandre til en dypere forståelse av hva helbredelse er. Når vi snakker om helbredelse i disse internasjonale kirkefellesskapene er hovedfokuset helhet på mange nivåer: I den enkeltes liv, i nære relasjoner, i samfunnet og i skaperverket som vi er en del av. Alle har erfaringer av at den helheten vi lengter etter, er ødelagt. Når vi opplever at helheten blir gjenopprettet på et område i livet, opplever vi helbredelse.
Når vi forstår helbredelse på denne måten, tar vi den enkeltes lengting etter helhet og sammenheng i livet og i tilværelsen alvorlig. For mange er frihet fra fysiske plager ett element i denne helheten, men nesten aldri det eneste.
Sunn forkynnelse sier at Gud kan gripe inn i menneskers liv og gjenopprette helheten, men at vi må være åpne for at det ikke alltid skjer slik vi hadde tenkt. Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt, har vi laget oss en gud for bortskjemte unger. Bønn er ikke et språk vi bruker for å kommandere Gud til å forandre tilværelsen, men et språk som også forandrer den som ber.
Kirken skal bidra til både omsorg og helbredelse. Det er ikke nødvendig å velge mellom Gud eller sunn fornuft. Kirkens tro er ikke uvitenskapelig, men den kan heller ikke bevises med vitenskapelige metoder.
Snåsamannen, Jorald Gjerstad, som taler ydmykt med små bokstaver der Svein Magne Pedersen, ytrer seg i minst 96 pkt. fet Times, sier på sin måte:
– Du brukar aldri ordet Gud når du behandlar folk?
– Nei. Folk får tenkje det dei vil, seier Gjerstad.
– Stillhetens tanke, legg han til.
– Men ein stad må jo krafta kome frå.    

  .Blogglisten

torsdag 16. mai 2019

Nasjonalsangskatten på 5 minutter

                                               Foto Oslo: Audun Braastad, NRB/Scanpix
Ja, vi elsker dette vårt dyre kjempers fødeland millom bakkar og berg fra Nordishavet til Kjølens rand, kvar heim, kvar dal, kvar strand.
Gratulerer med dagen, sønner og døtre av Norge som stiger frem, furet og værbitt over de tusen hjem, svøpt i et gjenskinn av landets fargeprakt. 

Oldtid! du svandt; men din hellige Flamme, Blusser i Nordmandens Hjerte endnu: Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt: Bønder sine økser brynte, kvinner selv stod opp og strede skjønt det mørkt så ut.
Det kostad tusund Aar i Kav fraa Vaar til Vaar, Og Ljos yver Landet strøymde

17.mai er vi så glad i, moro vi har det fra morgen til kveld. Jeg roper hurra dagen så lang, synger for Norge mangen en sang. Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange. Å, eg veit meg eit land fra Vesterhavet til Kristiansand. Mot den rødmalte stuen ved veien, der har jeg hjemme og kan istemme: Mitt fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange.

Jeg elsker alt som er ekte norsk, fra folkelivet til sild og torsk. Vårt hjerte vet, vårt øye ser, hvor godt og vakkert Norge er; elskede Land med de skyhøje bjerge, frugtbare dale og fiskrige kyst. Hvergang vi nævne vor fædrenestavn, vulmende hierter og glødende kinder hylde det elskte, det hellige navn. 

 Hvorhen du går i li og fjell, med ei lysande strand mellom høgfjell og fjord, møter du
landet i trefarvet drakt.
Frihedens tempel i nordmandens dale, stander saa herligt i lye af hans fjeld. Og nok en skaal, naar det blir krevet, for Norges fjeld, for klipper, snee og bakker!  

Blant alle lande i øst og vest er fedrelandet svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt, mitt hjerte nest! Her stig det stort og blaatt, det gamle Norge med klippeborge meg huger best. Sønner av Norge fekk det høgt og fritt, me fekk det vænt og vidt med hav og fjell, vaart fagre heimlands slott med tind og taarn.
Naar han kvæder Norriges Hæder, Svulmer hans Hjerte af Stolthed og Lyst. Hver ærlig Norsk, som Lænker brød, Skal evig elsket være.
                                                     Foto Tynset: Erland Vingelsgård
Og Norig det ligg vel langt i Nord, Og vetteren varer lenge; Jeg ikke vil for fremmed vaar min norske vinter bytte. Eg lengtar så tidt dette landet å sjå, og det dreg meg så blidt, når eg langt er ifrå. Gjev eg var i eit varmare land, men når vårsol i bakkane blenkte er det i Norig atter dag med vaarsol og song i skogen. Som et regnbuens tegn under skyen skal det evig i fremtiden stå, og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå. 

Gud signe vaart dyre Fedraland som fædres kamp har hævet det af nød til sejr. Det er vaar Ættargard til Fridom bygd. Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt.
Nå lyser seirens baunebrann, utover Norges land. La det runge fra gaten og torget, over landet som nordmenn har fått: For Norge, kjæmpers fødeland, du er vårt, du er vårt, gamle Norge.
Troskap og Kjærlighed tro vi dig sverge. Landet, dei hev rudt, det vil me verja trutt, til sidste Stund

Har nasjonal identitet en verdi?

17.mai, Grunnloven og Norges selvstendighet – det var vel på Eidsvoll det begynte? Eller – var det kanskje vel så mye i København? 

«Eidsvold 1814» ble malt av Oscar Wergeland. Motivet viser Christian Magnus Falsen som leser fra Grunnloven, mens sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie sitter ved siden av

Det er en ekte og sunn nasjonal glede over frigjøringsverket som preger 17.mai. Men generelt kan vi i ulike sammenhenger i den norske hverdagen enkelte ganger finne uheldige utslag av å sikre vår "nasjonale identitet": en tro på at "we are the champions", at vi er overlegne de fleste andre, at alt norsk er godt og at ingen må komme her og komme her.
Fra en fjern fortids historie mellomfag husker jeg professor Knut Myklands hyllest til kong Frederik 6. Han bodde i København, og våren 1814 påskyndet han kornforsyningene til Norge, «medens der ennu er tid, korn er det vigtigste til at opnaa Norge frelse», som han sa det Uten dette kornet og den optimismen det skapte, hadde ikke selvstendighetsreisningen vært mulig, hadde det ikke blitt riksforsamling, kongevalg eller 17.mai. Sa Knut Mykland.
Og det var fra København, eller i alle fall Danmark, de hadde røttene sine flere av fremmedarbeiderne som drev frem frihetsverket i 1814.15 av dem var enten født i Danmark eller hadde bodd der i viktige barne- og ungdomsår. 
Grunnlovens far, Christian Magnus Falsen kom til Norge som voksen.
Han som fikk idéen om at representantene skulle gi hverandre hånden og erklære seg «enige og tro til Dovre faller» var kommandør Jens Schow Fabricius. Han tilhørte en berømt dansk familie og bodde i Danmark fra han var 11 til 31 år.
Familien Sverdrup kom fra Sønderjylland.
Stattholder Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg hadde bare vært på våre kanter noen få barneår da han dukket opp igjen 26 år gammel og ble en ivrig tilhenger av norsk selvstendighet.
To blad Motzfeldt og to blad Sibbern nedstammet fra fornem tysk adel, og den berømte general Diderich Hegermann var født i Hamburg, men vokste opp i Halden . Familien Anker sto sentralt i kampen for norsk selvstendighet, de var innvandrere fra Sverige.
Sjelden har det altså vært gjennomført et prosjekt i Norge så dominert av utlendinger som selvstendighetskampen i 1814. Dette kan det være viktig å ta med seg en dag som 17.mai, der en hele tiden må passe på at nasjonalisme ikke blir en holdning med skepsis til det – og ikke minst de – som kommer utenfra.
Norge har vært et land med bare små minoriteter, men både samer og kvener ble lenge diskriminert. Vår fornorskningspolitikk ble praktisert hardere og over et lengre tidsrom enn f.eks. forsvenskningen i Sverige. Først etter den 2.verdenskrig ble norsk minoritetspolitikk lagt om.
Vår behandling av tatere er ikke spesielt lystelig lesning. Og det er pinlig når vi leser om da norsk politi samlet jødene til deportasjon, da norsk embetsverk utøvde naziregjeringens påbud, da norske borgere stjal fra deportertes eiendom og kjøpte de myrdedes beslaglagte eiendeler billig på auksjon. Norsk holdning til innvandrere de siste tiår viser jo også at vi ikke skiller oss nevneverdig fra andre land. Halvrasistiske forestillinger står sterkt i deler av folket.
Så kanskje har ikke vår nasjonalisme vært så forskjellig fra den nasjonalisme vi reagerer negativt på rundt om i verden? Kanskje hadde han mer rett enn vi liker å tro, den tidligere norske ambassadør, Ole Ålgård, da han ytret betydelig skepsis til en verden befolket med nærmere 100 millioner nordmenn.
                         17,mai i Stavanger - mangfoldet hyller Norges nasjonaldag
Så lenge nasjonal identitet blir betraktet som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum, har den verdi. Ja ikke bare det, den kan være en positiv, formende kraft. Ingen andre kan utforme sitt språk og sine verdier akkurat på denne måten, med våre tradisjoner. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, må de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale.
Deler av nasjonalisme-kritikken framstiller det som om man kan greie seg uten enhver nasjonal farge og lokalt preg, men dette er en illusjon. Organisasjonene som arbeider for menneskerettighetene har funnet ut at de ikke vinner gehør for de internasjonale rettighetene før de knytter an til nasjonale eller lokale normer, uttrykksmåter og verdier. Først da forstår folk at det har med dem å gjøre.
I dag er det et viktig spørsmål hvordan man kan styre internasjonal kapital, som løser seg fra nasjonale og kontinentale bånd og henter ut profitt på tvers av lokale hensyn. Det er vanskelig å tenke seg at man kan greie dette uten å knytte til de lokale og nasjonale verdiene, og la dem komme til uttrykk i politiske og økonomiske beslutningsprosesser.
Vi skal elske dette landet, som det stiger frem, men mer enn noen gang er det nødvendig at vi tar med oss Vinjes ord om at
«Vi meina og tru, det gjævaste er
at vera ein Noregs Mann
Ja, denne Heimen os fyrst er kjær
men vita vi maa, at den store Verd
er berre vaart store Federland
Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit"
God 17.mai!
(

 Blogglisten

onsdag 15. mai 2019

Sjamanen, Hallesby, Which Witch - om åpnere kirkerom

NEI TIL SJAMAN OG PRINSESSE - «KULTURLIVETS NYTTEVEKSTER» -«FORVALTE DET SOM IKKE ER TIL SALGS»,  «KONSERTENS POLITISKE KARAKTER», IMAMEN DANS I KIRKEGANGEN
Biskop Anne Lise Ådnøy har sagt nei til sjamanen og prinsessen i St. Petri kirke.
Mye er skrevet om dette, jeg vil med utgangspunkt i min menighet, som er St.Petri, gjerne gå litt mer inn i problematikken om hva slags kunstuttrykk, forestillinger, konserter o.l. som kan tillates i et kirkerom.
Foto: Urfremføring av «Koreografi for engler og orgel» med  Dybwig-dans og domkantor Ivan Sarajishvill ved gjenåpningsfesten av St. Petri i desember 2007. «Røde engler fylte St. Petri», skrev Stavanger Aftenblad etterpå. Fotograf: Simon Øverås, Stavanger Aftenblad 
«Jeg anerkjenner bare kulturlivets nyttevekster som jordbruk, skogbruk, hagebruk, fiske, håndverk, handel, husmoryrket, pleie av syke, barneoppdragelse osv, sa Ole Hallesby (professor, indremisjonshøvding i rundt 35 år) på Geilomøtet (årlig møtested for de evangelisklutherske  organisasjonslederne) i 1946.  «Men kulturens prydplanter som kunst, litteratur, musikk og teater kan kristne godt klare seg uten»
Hans motpol var forfatteren Ronald Fangen. Han fremholdt at på sitt beste utfolder kunsten gudgitt skapende og profetiske evne, kan kunstneriske uttrykk formidle nye inntrykk av helheten i kirkens budskap. «I så fall blir det skarpe skillet mellom nytte- og prydplaner verdiløst og kanskje også nedbrytende for kirken».

«SEKULARISERINGSPROSESSENS VELSIGNINGAR
Gjennom store deler av det 20.århundre var det gjensidig mistro mellom kirken og store deler av kulturlivet. De siste par tiårene har dette begynt å forandre seg. Forfatteren Paal-Helge Haugen sier det slik:
«Kyrkja er blitt meir open i sin kontakt med samtidige kulturuttrykk som ikkje nødvendigvis har forankring i kristen tru, og i samtidskunsten kjem ein religiøs dimensjon oftare til syne….,
Frå kristen ståstad har ein all grunn til å prise den historiske sekulariseringsprosessens velsigningar – først og fremst fordi den tilbyr ein effektiv vaksine mot alle former for fundamentalisme….
I ein stadig meir gjennomkommersialisert tidsalder er det kanskje dette det handlar mest om, både for kunsten og for kyrkja: Å forvalte det som ikkje er til salgs».
I protokollene til St.Petri menighetsråd synes det frem til 70-80 tallet å være liten uenighet om hvilke arrangementer utenom kirkens egne som får bruke kirken.  Frem mot slutten av århundre blir vurderingene vanskeligere – og ikke alltid helt konsistente. Med små geografiske variasjoner dekker dette datidens situasjon i norske kirker

Til GUDS ÆRE
Den norske kirkes praksis for bruk av kirkene til andre formål enn gudstjenester, har endret seg gjennom årene.  I 1991 sa Kirkemøtet at «kirken kan brukes til kirkelige konserter og andre kirkelige og kulturelle arrangementer som tjener til Guds ære og menighetens oppbyggelse».
Året før hadde det i lengre tid vært diskusjon internt i St.Petri menighet om bruken av kirken.
«Kirken er et bønnens hus, et hus for dåp og opplæring , den er et hus for nattverdmåltidet. På den ene siden ønsker vi at kirken skal bli brukt Vi ønsker ikke å lage unødvendige terskler inn til kirken. På den annen side er ikke kirken et allment kulturbygg», sier sokneprest Anders Kvalevåg i 1992. Han erkjenner at det alltid vil være ulike meninger når det skal utvises skjønn. «Og i spørsmålet om hva som er «oppbyggelse», kan man lett bli for snever og avvise uvante former for bønn eller forkynnnelse.
Vi må være strenge når det gjelder bruk av tekster og f.eks. musikk skrevet til allmenn bruk. Men vi må også være åpne når det gjelder nye uttrykksformer som f.eks. kirkespill og dans. En slik åpenhet er en åpenhet for Gud og hans tale til oss og vår tid. Den siste tids debatt har vært til nytte for menigheten. For vi er blitt mer bevisste på hva kirkerommet skal brukes til».

«HOVEDMÅLET MÅ VÆRE FORKYNNELSE»
1987: Stavanger symfoniorkester må endre programmet for en konsert
1988: Skepsis til «Dyrenes karneval» i Stavanger Janitsjar
1990: Ja til Mea Maxima Culpa konsert for orgel, dans og resitasjon,
1991: Nei til den norske musikalen «Which Witch» (Bjørnov/Adrian/Sørli) om kjærlighet og hekseri. Et mindretall stemmer nei til julesalmer med jazztoner.
Frimurernes kor får ikke delta i gudstjeneste, men «kan få synge ved en annen anledning».
1992: Etter en konsert med Morten Harket heter det at man «ikke alltid hadde vært like kritisk overfor hva som kan fremføres i en kirke». Det understrekes at «hovedmålet må være forkynnelse, det kristne budskap må ikke bli underslått».
Kristelig Folkepartis Ungdom får nei til en korkveld «på grunn av konsertens politiske karakter».
1995: En søknad fra Steinerskolen om en konsert med Anita Skorgan får nei «grunnet Steinerskolens ideologi».
Med 5 mot 4 stemmer får strykerstudentene ved Musikk-konservatoriet ja til en konsert uten kirkemusikalske innslag
1996: Koret Concentus får nei, solist Gørans Fristorps viser «egnet seg ikke, hadde ikke kristent innhold».
1997: Marinens Musikkorps slipper til, «mot at program justeres og godkjennes av organist». Det samme gjelder Secret Garden.
Ja til jazzmusikeren Jan Garbarek og  Duke Ellingtons jazzmesse.
1998: International Chamber Music Festivals åpningskonsert godkjennes, «hvis programmet fremlegges på forhånd» .
1999: Eldres kafe og kultursenter får nei «programmet hører ikke inn under kirkelig musikkrepertoar». Men etter en samtale blir programmet endret «tilpasset kirkens musikalske karakterer».

IMAMER, REVY OG DANS I MIDTGANGEN
Men det er annen bruk av kirken enn det rent musikalske som også skaper diskusjon.
1985: Pinsemengheten Zion og pastor ArnfinnClemetsens  bykampanje får  nei, det  gjør også pinsemenigheten Karisma fem år senere.
1990: Stavanger kristelige studenterforbund vil arrangere med et møte med historikeren (og Oftedal-biografen) Berge Furre med tema «Lars Oftedal og St.Petri menighet». Det godkjennes,  «forutsatt at kvelden har et kristent budskap og ikke bare er en kulturkveld».
1991: Et møte med Børre Knudsen og Ludvig  Nessa, kjent  for sine sterke virkemidler i kampen mot abort, får stengte dører. To år senere får Knudsen nei nok en gang, med 8-2 stemmer
1996: Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (politisk-religiøs organisasjon som bygger på en kristensionistisk ideologi.) får nei, men får ja til to arrangementer i 2008.
1998: I forbindelse med 150-årsjubileet for Alexander Kiellands fødsel, kommer en søknad om å få plassere et skilt  4 x 2,5 m på kirkens eiendom. «Plakaten skal vekke oppsikt og provosere med et Kielland-sitat». Men menighetsrådet gir en klart begrunnet avvisning: «Som vi vet. hadde ikke Kielland særlig mye til overs for kirkens menn».
1999:  Diskusjon om offer til Israelsmisjonen. Søknaden innvilges, «organisasjonen arbeider også for forsoning mellom Palestina og Israel».
Både katolikkene (konfirmasjon i 2003 og den russisk-ortodokse kirke (påskenattsgudstjeneste 2004) møter velvillighet.
2008: Ja til messe under homofestivalen i Stavanger, «På Skeivå», i samarbeid med  Åpen kirkegruppe for kristne, lesbiske og homofile i Stavanger.
Ja til utleie og arrangement for Ramadan-festivalen «med forutsetning at representanter for St.Petri får delta i planleggingen av festivalen».
2010: Elever og lærere fra Tasta fremfører en Abba-medley fra Cats» - «til stående applaus fra publikum, mens danserne svinget seg i midtgangen» .
2011: Over 200 elever og lærere fra Tastamed  «en stor, spektakulær og profesjonell revy».
Ved avslutningen av Jens Zetlitz-året fremføres Johs Ringås «Zetlitziana», symfonisk hyllest til den fargerik kjærlighetspoet, salmedikter, folkeopplyser og selskapssanger fra Stavanger
Leonard Bernsteins opera «Mass» fremføres , første gang med en hel opera og full besetning i kirken.  Opera Bergen står som arrangør.  «En saling blanding av dei mest ulike stilartar, her er rock, soul, latin, klassiske orkesterklangar og eit naivistisk barnekor, og dansarar i svart og metall,  med rørsler som i alle fall på den tid (premiere 1971) måtte bli oppfatta som vulgære og lite passande i ei messe»,. (Rasmus Reed)
2013: Minnestund for nær 300 etiopiske flyktninger, mange av dem barn, druknet bare noen hundre meter utenfor øya Lampedusa. Rammen rundt arrangementet var kristen, både en prest og en imam deltok. -Det er fint at de vil bruke kirken, i St. Petri ønsker vi å være åpen og samlende. At også muslimer deltar og en imam kan få ordet i kirken vår, er helt i tråd med våre holdninger» (daglig leder Bjørg Leidland til Aftenbladet).



Silen har fått større hull etter hvert –men den må være der.

Foto: Urfremføring av «Koreografi for engler og orgel» med  Dybwig-dans og domkantorIvan Sarajishvill ved gjenåpningsfesten av St. Petri i desember 2007. «Røde engler fylte St. Petri», skrev Stavanger Aftenblad etterpå. Fotograf: Simon Øverås, Stavanger Aftenblad



.Blogglisten

onsdag 17. april 2019

Vi går mot døden - men også mot livet

For noen år siden feiret jeg påske i Jerusalem. Husker de store folkemassene, oppstyret, uroen. Gikk i Langfredagsprosesjon gjennom de gamle, trange gatene som Jesus en gang gikk på sin vei til Golgata. Forsøkte så godt det var mulig med konsentrasjon og tanker om Jesu lidelsesgang. Men rundt meg var det et yrende liv, mye handling med turistene. Skrik og rop, knuffing og pengeveksling. 

Jeg opplevde dette spriket, som skremmende og vanskelig, helt til det gikk opp for meg at nettopp slik var det også da Jesus gikk den samme veien med korset og tornekronen. Livet gikk sin vante gang. Hvis folkene langs ruten overhodet brydde seg om Jesus, var det nok med hånsord og spott. Enda en gang skulle en forbryter straffes. Trolig var det mest lettelse blant de som så på over å bli kvitt denne sinnsvake mannen som ga seg ut for å være Gud.
Både korset han segnet under og hans død ble møtt med en iskald skulder, forakt og hat fra dem han mente å bære korset for – og døde for. Siden den gang har korset vært foraktet og hatet, men samtidig tilbedt og elsket. Og det vil vi oppleve også denne påsken.

Stein Mehren har fanget dette opp i noen linjer:”Det ensomsteav alle trær er korsetstre.Det blomstrer først i himmelen”.I disse få linjene opplever jeg noe av det mest sentrale i påskens budskap – korsets kraft og betydning.
Korset forteller meg at jeg er elsket av Gud midt i mine nederlag og min skrøpelighet. Det finnes en vei til Gud som ikke roper på krav og innsats og prektighet, men som tilbyr nåde og tilgivelse, oppreisning og nytt liv. Gud handlet der jeg ikke fikk det til.
Frihet. Kraft. Fremtid. Liv.

Det finnes alltid en påskemorgen Den kristne tro gir fremtidstro og holdepunkt.
Påskens glede kan bli den enkeltes glede. Vi må ikke stanse med døden – Jesus lever. Vi går mot døden – men vi kan samtidig gå mot livet.

Langfredagstegnet er et kors. Det tolker seg selv. Påskemorgens tegn er en tom grav, et tegn som må tolkes på nytt og på nytt. Stadig må det tydeliggjøres i enkeltmenneskers liv og i folkenes historie hva oppstandelsen innebærer. 

BlogglistenBlogglisten


Den store påskereisen

Årets Påskereise starter i Rogaland, går med lange hopp nordover, og så et langt sprang til en ny verdensdel. der vi drar østover. Derfra sørover med et par besøk i en ny verdensdel, et langt, langt sprang til et par besøk i ny verdensdel, før vi vender kursen hjem gjennom en femte verdensdel, dreier litt syd mot verdensdel nr.6 før vi sikksakker oss gjennom Europa og i Norge, for å ende i Rogaland. (første og siste spørsmål er Rogaland-lokale)

1.Vi begynner i en liten bygd med store navn. En hadde for lite jern, men mye annet metall. En tok parti og har hatt et turbulent år. En kom som gjesteartist på en plate etter sin død.

2. Fire år etter besøket hos hunden til en av Disneys aller mest kjente figurer, sørget nye horisonter i nyttårshelgen for det fjerneste møtet i verdenshistorien. Den andre parten fikk navn etter et mytologisk geografisk begrep som enkelte historikere har ment lå i denne kommunen; en av Norges større øyer. Her ligger Norges største anlegg sitt slag, og her et av de få spel der en kvinne står sentralt.

3. En viktig institusjon der en humorist fikk en uvanlig jobb, markerte i fjor 50-årsjubileum. Men det begynte med observasjoner på dette stedet for 120 år siden. Det dreide seg om lys og vær. I fjor var det slutt for den drivende kraften - nominert åtte ganger til kjente priser – sammen med et  pattedyr og en kjent vogn.

4. Mange vil hit – for å komme lenger. En stasjon her opplever større travelhet enn noen annen i verden.  I denne byen var det i høst en krise som vakte internasjonal oppmerksomhet. En keiserlig blandingsrett ble skapt her.

5. I denne byen markeres i juli starten på en verdenshistorisk hendelse for 50 år siden.  For filmentusiaster: Den ligger i et fylke med flere vannoverganger. Her ligger et senter med navn etter han som var den første femstjerners og senere fikk en Nobelpris.
6. En flukt som vakte stor oppmerksomhet, endte i en by med en flyplass oppkalt etter en som fikk fredsprisen etter en internasjonal konflikt. Omtrent halvparten av innbyggerne i byen er født utenfor landet. Han som skapte et av de mest kjente norske idretts-uttrykk, var sjef i en norsk skole og leir her.
7.  Patriotene vant i år en spesiell bolle. De holder til på dette området. Det har navn etter et firma som i år har hatt en engasjerende reklame om menn og roller. Staten området ligger i, var i sin tid åsted for en dramatisk hendelse som for noen år siden ga navn til en høyreving i et politisk parti.
8. Arbeidet med å reise en statue som er tenkt som et budskap om fred og kjærlighet, begynte i denne delstatshovedstaden i år. Den blir verdens klart høyeste i sitt slag, og slår en polsk rekord. Byen deler navn med flere kjente kvinner.
9. En opposisjonsleder erklærte seg i januar som president i dette landet. Det har opplevd en økonomisk krise som presidenten de senere årene  får skylden for. Han har samme etternavn som jusstudenten som ga navn til en europeisk turistattraksjon i lite format.
10. Hovedpersonen i en norsk film av året behandlet en medarbeider på en ufin måte, og denne byen er blitt kjent i den sammenheng. Et fjell ved byen har samme navn som hovedstaden i et naboland. Et norsk firma som handlet med kjøkkenutstyr, har samme navn som byen.

11. I år blir det folkeavstemning på øya vi skal fram til. Temaet er løsrivelse fra en øystat der det norske Regnskogfondet har hatt prosjekter i over 20 år og der et stort land har betalt for å oppbevare asylsøkere og flyktninger.

12. For rundt 50 år siden ble en katastrofe i dette området kjent i Norge takket være en karismatisk organisasjonsleder og en tv-reporter. En leder for urfolk og forkjemper for selvstendighet kom i januar til Storbritannia etter å ha flyktet fra området og gjemt seg et år i Midt-Østen.
13. Inntil for et par år siden tok det mange dager med offentlige transportmidler å komme til dette området. I et norsk kjærlighetsdikt til de nærmeste, er området nevnt sammen med to andre geografiske navn. I en hovedstad skapte han med solen et praktbygg (med stor forgylt kuppel) der det er et markant minne fra en som bodde noen år i området.

14. Et mord i denne tidligere hovedstaden sist høst skapte internasjonal oppmerksomhet. Et meget stort samferdselsprosjekt ble åpnet sist høst og er omtrent uten trafikk. En kirkelig deling med politisk bakgrunn ble markert her i januar.

15. Et flertall av de folkevalgte i et land har vedtatt at graven til generalen som seiret før 2. verdenskrig og så styrte landet i nesten 40 år, skal flyttes fra dette stedet. Flere hundre nordmenn kjempet mot generalens tilhengere.

16. Like før nyttår uttrykte en president skepsis til at landet – som ga oss bank i desember - der denne byen er hovedstad, skulle overta en lederposisjon. I november ble den største kirken i verden i sitt slag innviet i byen.

17,. Like før jul gjorde Norge en milliardinvestering i dette området, det :ligger mellom en gammel søyle og en president Her triumferte vi både i fjor og i 2006.
18. I forbindelse med et jubileum i fjor bekostet en stormakt en statue i denne byen av en politisk ideolog med stor gjennomslagskraft. Byen ligger nært et annet land som i praksis har samme navn som hun som hadde ideologen som forbilde, ble skutt for 100 år siden og i dag er et ideal for en politisk retning.
19. I et land som er det eneste i sitt slag i verden, skal det nå bli mye rimeligere å reise kollektivt. To norske landslag i en genre som vi vanligvis forbinder med en fransk by, vant VM-bronse her sist høst. Sammen med fem storebrødre var landet på 50-tallet en politisk grunnlegger.
20.Denne byen har gitt navn til en periode i et land, etterfulgt av 12 år med forfølgelser og krig. I juli skal det markeres et jubileum. Her bodde en litteratur- og kulturhøvding som skrev om et veddemål inngått i himmelen. Et mineral er oppkalt etter ham.
21. En symboltung kirke i denne byen har vært igjennom fire  -ismer. Her  skjedde et ikonisk maktskifte. 35 år senere ble kirken sprengt av enda et styre. Nå skal den gjenoppbygges, det skaper strid. En viktig avtale ble undertegnet i byen. Her er en markering for en nordmann som delte tre av fire navn med forfatteren av en sang som synges før et lags hjemmekamper.

22. På dette feriestedet bodde han som i fjor akkurat rakk hjemkomsten. Han var far til en som spurte mer enn en gruppe var glade for.

23. Et land vil gjerne ha tilbake noe som denne kommunen tok for fire år siden, det ble sluttet fred på en toppmøte i mars. En som var en mislykket økonom i en hotellserie liker sikkert oppmerksomheten rundt saken. En norsk skileder viste i 2006 olympisk ånd mot en utøver fra det aktuelle landet, der både far og sønn har vært statsminister. Det er uro rundt sønnen.

24. Her er det i år feiret et lite jubileum, noen håper på reprise. Han som noen mente kunne sammenlignes med et dyr i 3.Mosebok da han ble sparket, kommer herfra.

25. Et sted som ble kjent etter nyttår, er et sentrum for gående. Det ligger i en kommune som delte ut tidenes kulturpris, og som har et navn som det i en annen sammenheng er mest av i Norge. Han som gikk og skrev etterpå, døde i kommunen der stedet ligger.

26. En video ble slettet (for)tidlig på dette området. Det første i sitt slag i en norsk enhet kom hit til den første norske i sitt slag for over 100 år siden, og det hadde navn etter han som kanskje var norsk, ble landsforvist og senere stamfar til herskere. Her var det stor skuffelse da et nasjonalt museum havnet i Nord-Norge.

27. Avansert søppel lagres i dette dalføret, og kommer dels fra Østfold, dels fra nabolaget. Om cirka 100.000 år kan man her puste lettet ut. I en av kommunene der dalføret ligger, var det i sin tid en transportmulighet som ga navn til noe der Robert fungerte i mange skikkelser.

28. Har du klart mange spørsmål, klarer du nok et til. En familiær politisk trio som nylig ble kjent, besøker jevnlig brødhuset i dette boligområdet. Det har fått navn etter et gammelnorsk ord for en frukt som ble funnet i et over 1200 år gammelt vikingskip.

29. På dette området gikk man veldig i høyden for inntil for 20 år siden, men i senere tid er det kommet et hav av protester mot en annen høyde. Han som lå fast i nesten halvannet år på keiserlige øyer, hadde en høyde på området vi skal til. Det ble forandring i en finale her i november.

30. En utøver vant i august VM-gull i en idrett der medlemmer av en klubb i denne kommunen har tatt to OL-gull og seks VM-gull. Både han med moren og hun med lekedyret, kom herfra. Her vokser det mest i Norge av en plante som ble brukt da en gud ble drept av sin bror.

31. Dette området er dannet av to som ble en. I en av de to finnes verdens herligste kvinner. Området har også gitt navn til en nasjonalpark, og navnet har vært en del av et tilstand brukt i forbindelse med en norsk rute til utlandet.
32. Statsministeren var i februar på besøk i et tettsted som er halvparten av et kommunenavn. Faren til den som utløste besøket, har vært ordfører i kommunen i 20 år. Herfra kom politikeren som var den siste norske i en posisjon i utlandet og den første norske i en annen posisjon i Norge.
33. I denne kommunen var det i fjor en ikke akkurat rett fest for første gang.  De som vil gå den smaleste vei, kan dra hit. Her er sandstrand uten sjø, og en inkluderende smie. En stor fugl kom – og forsvant etter halvannet år. Et firma passerte i fjor 100 mill.kr. i omsetning












   Blogglisten

torsdag 28. mars 2019

Historien om det "falske referatet", uforbeholden unnskyldning,ungdommelig flåsethet og bønn om statsministerens tilgivelse

Der er 10.mai  1965 og statsminister Einar Gerhardsen holder pressekonferanse. Avisen Vårt Land har liten stab og mye å gjøre, og reportasjesjefen – jeg synes det er bedre å skrive det slik enn å bruke førsteperson entall   – finner ut at avisen bør bruke meget knappe personellressurser bedre og heller la Norsk Telegrambyrå ta saken. Litt senere på dagen tar han saken, dvs, NTB-referatet, i egne hender.  Han synes det er blodfattig , og sper på med kommentarer og situasjonsbeskrivelser som om han skulle ha vært til stede. Fornøyd med seg selv sender han historien ned til 1.etasje i den gamle bedehuset i Hausmannsgate, til faktor Julius Nord.
Arbeiderbladet – i dag Dagsavisen – lar ikke Vårt Land dø i synden. En lederartikkel fra 12.mai:
«Også det kristelige Vårt land hadde i går et «referat» fra statsministerens pressekonferanse mandag Det begynte slik: «Landets statsminister og Arbeiderpartiets formann klamrer seg fremdeles til det valgtaktiske halmstrå som heter «reaksjonære krefter».
Så får vi lese om at statsministeren med «sitt berømte folkesmil og lett bekymrede landsfaderrøst» ga oss en leksjon i norsk arbeiderpartilogikk. Avisen kan fortelle oss om «den agitatoriske glød» i Gerhardsens ord og om Terje Wolds «beryktede tramp i 9.april-klaveret».
Hele «referatet» er en sammenhengende og subjektiv kommentar, som gir oss grei beskjed om Vårt Lands aversjon mot statsministeren og Arbeiderpartiet. Men leserne får ikke vite stort om det som ble sagt på pressekonferansen.
Har valgkamp-feberen angrepet Vårt Land så klart at redaksjonen glemmer de mest enkle og elementære reglene for redeligjournalistikk? Referatet var lite «kristelig», skriver Arbeiderbladet.
Neste dag har avisen vite fra Vårt Land at bladet ikke hadde noen medarbeider til stede, og «det gjør ikke saken bedre, tvert imot».
Sjefredaktør Bjarne Høye nedsetter en 5-minutters undersøkelseskommisjon, og skriver deretter at  referatet (han sløyfet hermetegnene) var lite kristelig. «Det som står igjen for oss å gjøre for å få litt kristelig skikk på blamasjen, er oppriktig å innrømme den. Det kommenterende innslag var beklagelig i sin noe ungdommelig, flåsete uærbødighet overfor statsminister Gerhardsen. Vi håper her på statsministerens forståelsesfulle tilgivelse. Den lærepenge vi her har høstet, vil bli innlemmet i VLs grunnfond».
Etter bot og håp om bedring, skriver Høye: «Bortsett fra de påtalte uheldige uttrykk gjenga vi litt forkortet det alt vesentlige av de opplysninger som ifølge NTB statsministeren fremkom med på konferansen.»
Journalistens navn ble aldri nevnt hverken i Vårt Land, Arbeiderbladet eller andre steder. Men  Romsdal Folkeblad (Ap)  i Molde et toppoppslag på 1.side, uvisst av hvilken grunn – om det da ikke skyldtes at journalisten tidligere hadde vært sommervikar i konkurrenten Romsdals Budstikker (som han senere skulle bli redaktør i, og vetter4 det sjefredaktør i Vårt Land) ) og dessuten hadde en far som hadde vært ordfører og aktiv politiker i Venstre,

Blogglisten

onsdag 20. mars 2019

Offentlig ansatte har ytringsfrihet på linje med alle andre

Dyktige byråkrater opplever stadig mindre handlingsrom for å ytre seg på bakgrunn av egne faglige vurderinger. Opplever at karrieremuligheter og forskningsmidler svekkes i betydelig grad. Opplever et økt konformitetspress. Senest i dag forteller en sak om SjømatNorge, Mattilsynet og landets første havbruksveterinær litt om problemstilliungen (https://www.klassekampen.no/article/20190320/ARTICLE/190329999)
En landbruksbyråkrat (fortsetter utviklingen, kan det bli like mange av dem som av aktive bønder) har sagt i Dag og Tid:
”Anten har vi så høg kompetanse på feltet at vi blir inhabile i til dømes politisk aktivitet, eller så kan vi ikke nytta kompetansen vår til samfunnets beste viss konklusjonene ikke er i tråd med dei offisielle standpunkta til overordna” .

Dette er et presis beskrivelse av et system som slår stadig trangere grenser rundt muligheten for fotfolket, for soldater og løytnanter, til å fortelle generalstabene hvor skoen trykker. Det er nok ikke bare de som har studert landbruk i fem-seks år og i tillegg gjerne har lang erfaring med praktisk gjennomføring av landbrukspolitikken, som ønsker seg en åpnere kultur for å kunne drøfte ulike ordninger av for eksempel juridisk eller økonomisk art. 
Jeg mener at det viktigste må være å holde fast på at tilsattes lojalitet først og fremst må være til deres egentlige arbeidsgiver, allmennheten, ikke til politikere og administratorer som ønsker å kontrollere informasjonstilgangen i samfunnet om hvordan de utfører jobben sin. Det er viktig å stimulerer til faglig kritikk og debatt slik at allmennheten best kan vurdere hvordan en kommune, et departement, et universitet, et sykehus,  oppfyller sitt samfunnsansvar. Alternative oppfatninger trengs i den løpende debatt, og det er uheldig hvis de stenges ute med en lojalitets-begrunnelse. 


Vi har fått stadig flere informasjonsreglementer som i praksis innebærer at fagfolk ikke får ytre seg offentlig eller uttale seg til media. Vi har fått stadig flere informasjonskonsulenter - eller direktører som flere av dem nå heter - som ofte mer opptatt av å beskytte ledelsen enn å ta vare på offentlighetens muligheter til å få vurderinger fra fagfolk også når de avviker fra ledelsens. Men nesten ingen makter på en tydelig og enkel måte å forklare forholdet mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt.

Lydighet og lokalitet er to forskjellige begrep. "Lydigheten er blind mens lojaliteten er kritisk, seende og verdiladet", sier professor Paul Leer-Salvesen. "Yrkesutøvere som opplever å stå i flere lojalitetsrelasjoner samtidig, må (sammen med andre) bruke etisk skjønn for å finne ut hvilken lojalitet som skal ha prioritet i den konkrete situasjonen som fordrer et moralsk valg". 

Da vi i Ytringsfrihetskommisjonens arbeid drøftet dette krysspresset, mente vi at det er et altfor omfattende krav å gi en arbeidsgiver en generell beskyttelse mot offentlig kritikk fra ansatte: "Bare ytringer som påviselig unødvendig skader arbeidsgiver - som arbeidsgiver - kan ansees som illojale". Arbeidsgiver har bevisbyrden for at det foreligger skadelig illojalitet, og ikke sjelden ligger begrunnelsen tynt an i forhold til loverket. 

Sivilombudsmannen har sagt at offentlig ansatte har ytringsfrihet på linje med alle andre: «Det er begrensningene i ytringsfriheten som må begrunnes, ikke ytringsfriheten, og grunnloven stiller sterke krav om at bare særlig tungtveiende hensyn kan begrunne innskrenkning i ytringsfriheten». Praksis viser at slike begrunnelser har ofte en tendens til å bli unødvendig omfattende, men det er klart at det ikke skal røpes forhold som kan ha konkurransemessig betydning. Tilsatte i organ som utøver offentlig myndighet og/eller er sekretariat for politiske ledere, må tåle begrensninger begrunnet i hensynet til det demokratiske systems legitimitet og funksjon. Men Ytringsfrihetskommisjonen sa klart at dette argumentet må veies opp mot offentlig ansattes plikt til lojalitet - ikke bare mot sine overordnede- men "til det demokratiske system i seg selv, herunder hensynet til en best mulig informert offentlig debatt".

For å få en slik debatt trenger vi rektorer, sosial- og barnevernsarbeidere, leger og sykepleiere, byråkrater i alle sektorer, som sier klart ifra hva som er eller kommer til å bli konsekvensene av politikeres vedtak. For noen år siden ble det foretatt en undersøkelse som viste at fire av fem rektorer ikke tør fortelle om kritikkverdige forhold. Hver femte grunnskolerektor har fått refs etter å ha uttalt seg. Om en sykehusledelse har gått ut offentlig med hvordan man planlegger å løse en bemanningskrise, kan det være av stor verdi for allmennheten å få høre om hjelpepleierne på den aktuelle avdelingen tror på sykehusets plan. 

Det bør være et skille mellom tilsatte som jobber i en form for et politisk sekretariat og tilsatte som sitter med rent faglige oppgaver. Vi trenger sterke og frimodige fagmiljøer i departementer, kommuner, høyskoler og universiteter - enten de har faglig ansvar for utdanning, helse, kommunikasjon eller forsvar, for å nevne noe - som bør ha både rett og plikt til å redegjøre for problemer, utfordringer og mulige løsninger på sitt fagfelt. De har en faktisk kompetanse som ikke må stenges ute fra det offentlige rom. Dessverre er enkelte arbeidstakere som har brukt sin kunnskap i supplerende sammenheng eller har varslet om kritikkverdige forhold, blitt truet med eller blitt utsatt for represalier i form av refs, degradering og mangelende karrieremessig utvikling.


Mediestrategier går gjerne ut på å få kontroll over tilsattes eksterne ytringer, ofte er det uttrykk for manglende toleranse for uenighet i egne rekker som ligger bak. Hensikten kan noen ganger sminkes med vakre ord om "helhet", "enhet", "felles profil", alle skal smile og være glade og ikke "skade prosjekter" eller "skade arbeidsplassens omdømme". Lojalitetsplikten grunngis ofte med at uttalelser som fører til debatt og kritikk, vil gjøre det vanskeligere å treffe og opprettholde nødvendige beslutninger, og det vil kunne skape mistillit hos allmennheten.

Hensynet til allmennheten taler for stor ytringsfrihet for de tilsatte. Kvaliteten på den offentlige debatt blir mindre verdifull når de som jobber konkret med de aktuelle sakene ikke får eller vil delta i diskusjonen. Hensynet til allmennheten taler imot strenge informasjonsrutiner og forsøk på å holde vekke viktige synspunkter fra fagfolk. . Blogglisten