torsdag 19. desember 2019

NÅR LOVENS PARAGRAF IKKE HAR PLASS I HUMANITETENS ALFABET

Gunnar Stålsett har vært et vitne for sannheten» , Han høres også når bispekåpen er lagt vekk - og kanskje ikke minst når han et domfelt til 45 dagers betinget fengsel og en bot på 10.000 kroner.
Det dreier seg om en person som har snakket om grunnleggende spørsmål som har opptatt mennesker overalt og til alle tider på en slik måte at grenser oppheves mellom de som er innenfor og de som står utenfor. Med utgangspunkt i de gamle tekster har han gang på gang maktet å male en flik av himmel over selv de mest trøstesløse og sorgtunge situasjoner.
I all sin gjerning har Stålsett fremholdt han at det er menneskets verd som betyr noe. Det er først når vi møter medmennesker ansikt til ansikt at vi forstår dette menneskeverdet.
Stålsett har gitt viktige bidrag for å styrke vilkårene for et verdig liv for mennesker som faller på utsiden av normalitetsforestillingenes nådeløse grenser. Han har vært en talsmann for de verdier som gir grunnlag for rettferdighet, barmhjertighet og forsoning, han har åpent avdekket og motarbeidet forhold som truer grunnverdier som menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet.
Og så:Det er lett å sitte se stor ved siden av senga på Stavanger Universitetssykehus og og kritisere myndigheter og systemer. Slippe å møte de mange fortvilte som trenger beskyttelse. Eller som har flyktet fra det de opplever som en farlig situasjon for dem i hjemlandet. Eller som lyver om sin bakgrunn, som ødelegger identifiseringspapirer, som stundom kan være kriminell som bevisst porøver å svindle og ødelegge asylinstituttet. Eller de er de rett og slett ønsker en utrolig bedre hverdag for seg og sine. Disse siste er ikke mer lykkejegere enn de mange, mange nordmenn som på slutten av 1800-tallet emigrerte til USA.
Hva ville vi selv gjort i slike situasjoner, hvor langt ville vi kunnet gå i kampen for et bedre liv?
Jeg tror ikke noen tar lett på jobben med å skille ut de som får bli og de som ikke innvilges asyl fordi grunnene ikke finnes tunge nok. Å bestemme over menneskeskjebner må - bør i alle fall - være en tøff jobb som sliter på sinnet. Men regjeringen har lagt seg på en hardere linje enn tidligere, og dette har resultert i politiske signaler som de utøvende asyl- og flyktningeinstanser raskt har fanget opp.
Ingen lover og regler kan dekke alle situasjoner, alle skjebner. Vi sender ikke folk til land der dødsstraff truer.I andre sammenhenger er ikke kriteriene like enkle. Det vil alltid ligge et skjønn i tolkninger av paragrafer og bestemmelser. I vurderinger av beskyttelsesbehov og situasjon i hjemlandet. I avveininger av de kryssende hensyns relative styrke.
Og det er her jeg synes at sterke humanitære aspekter stundom vrakes av redsel for "konsekvensene". At man ikke tar nok hensyn til FNs barnekonvensjon, både når det gjelder enslige flyktningebarn/unge og barn i familier. Barn som har bodd kanskje alle sine år i Norge. Som er norske i alt unntatt statsborgerskapet. At hensynet til dem som er såkalt ureturnerbare.
I dag har vi fått en annen avgjørelse - for noen av dem som har bodd lenge i Norge som jeg tror både KrF og Venstre vil være glade for, selv om jeg mener at rammene burde vært mindre stramme. Det betyr at en person som er 47 år og har vært i Norge i 18 år, vil kunne søke om opphold. Det samme vil en person som er 35 år, men som har vært 30 år i landet.
Systemer. Lover. Myndigheter. Vi må ha dem. Vi trenger reguleringer. Norge kan ikke være en frihavn. Er lovverket for strengt? Da må vi velge politikere som vil endring. I dagens politiske Norge synes det mest å være en konkurranse blant de tre store partiene om å være barskest.
Uansett - vi må også å innse at innimellom, en og annen gang, dukker det opp tilfeller der lovens bokstav ikke har plass i humanitetens alfabet
Rettferdighet er moral og empati, ikke bare jus.
Foto: Eks-biskop Gunnar Stålsett (84) og hans renholder Lula Tekle (55) ga hverandre en god klem da de ankom retten med kort tids mellomrom torsdag morgen. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
G
Blogglisten