Mongolia - hvorfor ikke?

Vanlig samtale de siste månedene:
-Hvorfor drar dere til Mongoloa?
-Nysgjerrighet Vi har ikke vært i verdens mist tettbefolkede land, verdens nest største innlandsstat (vi har så vidt sneiet innom Khazakstan, som er størst)
Jeg synes begrunnelsen er like god som noe annet, Dessuten sier erfaringen at når vi først kommer til et land, er det alltid interessant. Enten det er Nord-Korea, Moldova, Myanmar eller Etiopia, som har vært reisemål de siste årene. (For å være helt ærlig tenkte vi også at når vi først var i Sør-Korea på familietur, kunne vi også ta noe annet i nærheten - det viset seg å være 3,5 timer med fly)

Å prøve å gi noen innsikt i dagens Mongolia etter et par dagers opphold, er naturligvis idiotisk. Derfor bare noe spredte glimt.

Det er kjekt å være blant mongolene.  Etter Seouls noe støyende hverdag, er det en lise å ta seg rundt i Ulan Bators sentrum.  Selvfølgelig skulle vi vært opptatt av hester, det er alle her. Og selvfølgelig skulle vi ha sett på Djengis Khan som den store helten, slik omtrent alle gjør. Visst var han en av tidenes største krigsherrer, om ikke den største. Og visst bygde han og etterkommerne det store mongolriket , som på det største strakte seg fra Sibir  i nord til Vietnam og Omanbukta i sør og fra Korea i øst til Polen i vest. Mongolriket er det største sammenhengende imperiet i verdenshistorien. Det strakte seg på sitt største over et område på 35 millioner kvkm og omfattet mer enn 100 millioner mennesker. Men 40 millioner drepte underveis svekker definitivt glansen.

 

Uansett – Djengis troner  ved inngangen til parlamentsbygningen, ved  den sentrale plassen som bærer hans navn midt i Ulan Bators sentrum.

Men virkelig stor fremstilles han 54 km utenfor byen, en rytterstatue 40 meter høy. Et turistmust.

I parlamentskjelleren plassen  finner vi et museum over Mongolias diplomatiske forbindelser etter at det erklærte seg uavhengig i 1911, mer i navn enn i gavn.
10 år senere ble det en slags uavhengighet fra Kina  men  Sovjetunionen(fra 1922) var sterk, og i 1924 ble Mongolia verdens andre kommunistiske stat. Internasjonal anerkjennelse kom først i 1945, (mens mange tidligere land under sovjet-innflytelse knuste statuer fra den gang, har Mongolia latt et stort minnesmerke stå)  men Norge var som vanlig ikke blant de første i rekken, 1968 er årstallet som står på listen i museet. Mer demokratisk orden på tingene ble det først etter den fredelige revolusjonen i 1990.

Guiden vår heter  Enkhtsetseg Chuluunbat, Et funn, hun kan virkelig anbefales, mail: enkhee_chul@yahoo.com, tlf, +976-99995082. Lager turer – for to, som oss - som koster klart mindre enn reisebyråenes. Hun var CEO i et av gruveselskapene før hun fikk lyst til å gjøre noe mer menneskeorientert og er i oppstarten av et byrå for turister.

Mest interessant i dag var området til Gandan Monastery. Verdens eneste kloster med egen minibank, tror

jeg. Buddhismen står sterkt, men under kommunismen ble det skrale tider. Religiøs virksomhet ble motarbeidet, og Josef Stalin ga ordre om å ødelegge landets rundt 700 templer. Litt ble bevart, mye restaureres, Den 26 meter høye  Buddha-statuen av kobber og gullforgylt, er  for eksempel fra 1996, en gave fra Japan og Nepal (den gammel forsvant til Russøland og ble smeltet om til kuler i 1937. Rundt i det største templet her er et firesifret antall små buddha-statuer, mange av dem med synlige donasjoner fra besøkende.

Dette området bør være obligatorisk for turister, sammen med vinterpalasset til Bogd Khan (originalt) og tempelområdet omkring (ny utgave), Mongolias åttende buddha og siste konge.

Blant gavene som merkelig nok unngikk sovjet-ødeleggelsene finnes  bl.a. et mongolsk telt dekke med skinn fra 150 snøleoparder.

Apropos religion. Men det i 1989 var 4 registrerte kristne i landet, er tallet nå på vei mot 50.000. Norsk Luthers Misjonssamband driver bistandsrette innsats

Før vi forlater Ulan Bator må jeg ta med at byen er verdens kaldeste hovedstad med gjennomsnittstemperatur så vidt under null grader!  Vi synes det var  mer enn varmt nok med pluss 30 i dag. Kalde dager krever fyring, og forurensningen er betydelig. Guiden forteller at en bil bare får kjøre annenhver dag, men henens batteridrevne kan ha seks kjøedager pr.uke Hvordan de nå enn kan kontrollere det)

Osv. om hovedstaden. Men de virkelige opplevelsene i Mongolia finnes ikke der. De ligger i naturen, menneskene, stillheten, opplevelsene ute i det rundt 1,5 mill. kvkm  store landet, der det er godt med plass og stor gjestfri

 

 

ihet om man bare finner teltene.