Dæhlie eller Grete Waitz?

Pærer eller epler?  Blått eller grønt? Sissel Kyrkjebø eller  Wenche Myhre? DDE eller Oslo-filharmonien?  Stoltenberg eller Solberg? Hvilken bro skal en brenne og hvilken skal en gå over? Livets vanskeligheter ligger i valgene – de fleste er heldigvis av det mindre betydningsfulle slaget, der prosessen vanligvis er viktigere enn resultatet.

Rankinglister er alltid individuelle, her er det igjen fasiter, ingen absolutter, mest til diskusjon.

Forrige uke kom et ukeblad med denne listen over tidenes norske idrettsutøvere:

1. Bjørn Dæhlie, langrennn
2. Kjetil André Amodt, alpint
3. Ole Einar Bjørndalen, skiskyting
4. Grete Waitz, friidrett
5. Vebjørn Rodal, friidrett
6. Alexander Dale Oen, svømming
7. Sonja Henie, kunstløp
8. Thor Hushovd, sykkel.
9. Marit Bjørgen, langrenn
10. Ole Gunnar Solskjær, fotball

Listen er ikke ulik den jeg selv satte opp for noen år siden, men min tar nok mer hensyn til ytelser over tid enn enkeltprestasjoner, og den har også med flere fra før 1990. Vinteridrett har gode naturforutsetninger i Norge, og konkurransen her er  utrolig mye mindre global enn f.eks. i friidrett, svømming og sykling. Alle må også ses utfra sin egen tid. 

 1. Grete Waitz – verdens beste kvinnelige løper i moderne tid (kåret av Runners World). Hun brøt nytt land for kvinneidretten. Enestående karriere med seirer i New York Marathon ni år på rad, VM-gull i maraton, fem VM i terrengløp, OL-sølv, Nordens beste idrettsutøver i 1983, Sportsjournalistenes statuett fire ganger, satte seks verdensrekorder osv. Har fått statue ved Bislet stadion,. Tapte kampen  mot kreft.

2. Ole Einar Bjørndalen – med innebygget turbo, målbevissthet og idrettsglede. Verdens beste skiskytter gjennom tidene, flest verdenscup-seire. med 41 medaljer i OL og VM, 19 av dem i gull.

2. Bjørn Dæhlie – en av gutta på gulltur. Verdens beste langrennsløper gjennom tidene. 29 medaljer i OL/VM, 17 av dem i gull. 46 seire i verdenscupen. Årets beste idrettsutøver i Europa i 1998

2. Kjetil Andre Aamodt – en levende alpinlegende. Verdens mestvinnende alpinist gjennom tidene – enda hardere konkurranse enn i de andre vinteridrettene. 20 mesterskapsmedaljer i OL/VM, ni i gull..Vant OL-gull med 14 års mellomrom. Har mye å lære bort når det gjelder å jobbe bevisst for å oppnå det man ønsker.

5. Ole Gunnar Solskjær – legende både i norsk og engelsk fotball. Solgt fra Molde til Manchester United, der han ble toppscorer i sin første sesong! Seiersmålet på overtid i Mesterliga-finalen glemmes ikke lett. seks ligamesterskap og to cuptriumfer. Hvor du enn kommer i verden, er fra Norge og kommer i kontakt med fotballinteresserte (det er lett, og de er mange),kommer spørsmålet: Do you know Ole Gunnar Solskjaer? Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.

6. Sonja Henie – vidunderbarnet som holdt koken. Kunstløperen som debuterte som 11-åring i OL. Fikk sisteplass, men kom igjen og ble en hovedattraksjon i kunstløpets historie. OL-gull. 10 VM og seks EM på rad! Uten at det har noe med denne listen å gjøre: Hun deltok flere amerikanske skøytefilmer og var en periode verdens best betalte filmskuespiller. Oslo Spektrum har adresse Sonja Henies plass 2-4. Men hun var eneren.

7. Ivar Ballangrud -  syv OL-medaljer (og hva kunne det vel ikke blitt uten tjuvtricks i fellesstarten i Lake Placid i 1932?), fire EM, like mange VM og fem verdensrekorder, holder for meg. Unnskyld til Hjallis og Koss.

7. Oscar Mathisen – fem VM, en rekke verdensrekorder,  2.17.4 på 1500 m skøyter ( i dag går  juniorjentene bedre) ,  sto som rekord i 23 år,. Da han var over 40 år løp han (som proff) under verdensrekorden på 500 m ,

9. Birger Ruud – i blå Kongsberg-genser med hvit kant, produkt av et unikt miljø der idrett og lek var stikkord, best i en fabelaktig brødretrio. Tre VM-triumfer (bare en bakke den gang), OL-gull i 19 32 og 1936. 12 år senere ble han satt inn på OL-laget kvelden før rennet, og kvitterte med sølv, 36 år gammel. Bysbarnet Petter Hugsted sto øverst på pallen! Ruud vant utfor i OL i 1936, men da talte bare kombinasjonen. Skulle vært norsk flaggheiser på Lillehammer i 94-OL, men fikk hjerteproblemer.

10. Knut Holmann – der kajakk flyte kan var han førstemann. Første padler i OL-historien som vant både 500m og 1000m samme år. Stålmannen som holdt hodet kaldt når andre stresset. Trenger stort premieskap med seks OL-medaljer (tre i gull), 14 i EM/VM (fire i gull), 44 NM-seire og11 kongepokaler. Bl.a. Glemte jeg Morgenbladets gullmedalje og Fearnleys olympiske ærespris? De er på plass, de også.

11. Laila Schou Nilsen – medaljegrossist uten sidestykke.101 gullmedaljer i NM alpint, tennis, skøyter, håndball, ferdighetskjøring. Vant utfor i 1936-OL se Ruud). Satte seks verdensrekorder på skøyter, de sto i 12-18 år. Første kvinne med Egebergs ærespris, og enda har vi ikke nevnt at hun kjørte Rally Monte Carlo flere ganger. Husker noen splitkein-skiene? Forretningskvinnen Laila det også.

11. Marit Bjørgen  - kvinnelangrenns store dronning. 8 VM-gull, 3 OL-gull, sammenlagt verdenscup-vinner 3 ganger, vunnet flest verdenscup-renn individuelt.

Skulle jeg sette opp en liste over enkeltprestasjoner, blir det (uten å rangere) disse på topp: Thor Hushovds VM i fellesstartritt på landevei i Australia 2010.

 Vebjørn Rodahl 800 m OL i Atlanta 1996,  

Alexander Dale Oen VM-gull på 100 m bryst i Shanghai 2011

Når det gjelder prestasjoner utenom mesterskap må jeg trekke frem  

Terje Pedersen, 91,72  i spyd i 1964 (forbedret sin egen verdensrekord med 4,60 m).

Audun Boysen, 1,45.9 på 800 m i 1955 (slått i samme løp med 0,2 sek av Roger Moens, som satte verdensrekord), den sto som norsk rekord i 37 år.

Sverre Strandli, verdensrekord i slegge i 1953 med 62,36 m

Charles Hoff var Norges største friidrettsutøver før 2.verdenskrig. Han satte verdensrekord i stav fire ganger, hadde norgesrekorden på 200 m, 400 m 800 m, stav og lengde, satte flere innendørsverdensrekorder i USA, ble erklært proff fordi han hoppet stav på et varietéteater.  Han ble ekspedisjonssjef i det nazistiske  idrettsdepartementet i 1940, og etter krigen ble han dømt til ni års straffearbeid.

Mindre stat - og litt mer stat

Er det slik at enkeltkommuner stundom   trenerer  nasjonalt viktige veiprosjekter i årevis?

Bør Staten i slike tilfeller overkjøre kommuners lokale særinteresser  med en statlig reguleringsplan?

 Preges sentrale rikspolitikeres avgjørelse i viktige samferdselsoppgaver ikke sjelden mer av geografiske lojaliteter enn nasjonaløkonomi?

Fører mer detaljstyring, rettighetsfesting, tilsyn og overprøving av lokale vedtak til uthuling av lokaldemokratiet og til dårligere kommunale tjenester?

Økningen i lovbestemte individuelle rettigheter og kommunale plikter – snevrer alle disse utslag av sentral styringsvilje inn kommunenes handlingsrom? Blir det færre muligheter for lokale tilpasninger og lokalpolitiske prioriteringer?

Fører detaljstyring og øremerkede tilskudd til at kommunene blir mer avventende og passive? At de forsøker å unngå å bruke egne midler på tjenesteområder der de regner med at staten vil innføre nye tilskuddsordninger i fremtiden?

Er det slik at det statlige ønsker om større likhet i virkelighetens verden ofte bidrar til å skape større forskjeller?

Mine svar – basert på det jeg har sett av forskning, uttalelser fra rådmenn, kommune- og fylkespolitikere, samt en bitteliten personlig erfaring –  finnes i den om få dager 49 år gamle  Beatles-varianten:  Yeah, yeah, yeah

Fellesnevner for problematikken: Store spenninger mellom nasjonal styring og lokalpolitisk handlefrihet.

Er det en håpløs inkonsekvens å ville overføre mer  makt overført til kommunene, og samtidig gi muligheter til i langt større grad overkjøre lokaldemokratiet i planprosesser av stor nasjonal viktighet?

Jeg synes ikke det.  Jeg skal ikke  her ta stilling til frivillig/stortingsvedtatt kommunestruktur,  men  det må være mulig, og riktig, å si ja,takk, begge deler ("men ikke for meget av noe", som Ole Brumm tilføyde). I og med at det i dag i teorien er mulig å  overkjøre lokaldemokratiet med en statlig reguleringsplan(har skjedd med to veiprosjekter siste 15 år), er det viktigste med en desentralisering som gir bærekraftige kommuner/samkommuner  mer makt, Jeg tenker for eksempel på områder som rehabilitering, barnevern, folkehelse/forebygging, rusomsorg, psykisk helse, kultur, kriminalomsorg, sikkerhet og beredskap og miljø.

Den aktuelle bakgrunn for refleksjonene er søndagens artikkel i Aftenposten om at planleggingen av en del av hovedveien mellom Oslo og Stockholm er stoppet opp på grunn av 17 politikere i Ås kommunestyre. Dette kan bety at den nye veien blir mange år forsinket – «det vil ta minst fem år før vi er tilbake der vi er i dag i planleggingen» (Statens Vegvesen). Hittil har planleggingen kostet ca. 30 mill.kr.

Det gjelder altså et prosjekt av betydelig regional og nasjonal interesse. Et arbeid som startet i 2003 er i prinsippet ikke kommet et skritt videre!

Det tar 1-3 år å bygge en vei, avhengig av lengde. Men på grunn av  planprosessene  i forkant går det vanligvis 8-10 år før gravemaskinene  kan sette i gang. Ja, berørte parter må høres. Men systemet må kunne forenkles betydelig – Aftenpostens påvisning i alle leddene i en såpass grei sak som stenging av Grubbegata, var i all sin detaljrikdom og tomgangskjøring et skrekkens eksempel.

Vi har sett det tidligere. Mens nasjonaløkonomiske interesser ønsker rask, effektiv og rimelig transport mellom landsdelene og ut av landet, ser en del lokalpolitikere ikke sjelden bare til kommune- eller fylkesgrensen.

Men sannelig, det er ikke  bare lokalpolitikere som har geografiske babyer som resulterer i  de nest beste løsninger.  Tidligere samferdselsminister Kjell Opseth klarte for 20 år siden å få flertall for det lengste alternativet for stamveien Oslo-Bergen gjennom hjemfylket Sogn og Fjordane i stedet for gjennom Hordaland. Som gjenytelse for å velge det dårligste alternativet fikk SV flertall for å bygge Ringeriksbanen, et løfte som 20 år senere fortsatt ikke er innfridd.  Banen vil forkorte reisetiden med tog mellom Oslo og Bergen med rundt 40 minutter.

Vi må få en maktktoverføring begge veier stat-kommune. Prioriteringer i kommunene må kunne skje selv om sentrale politikere ikke skulle like det.  En reduksjon i antall lover – ikke minst rettighetslover  - handlingsplaner, øremerkede tilskudd  og annen detaljstyring vil frigjøre administrasjon og byråkrati, og styrke tjenestetilbudet.

Lokale og regionale politikere må i større grad kunne bruke ressursene ut fra lokal kunnskap om hvor behovene er størst. Men de må ikke kunne forsinke viktige samferdselsprosjekter i årevis.

Det hjelper litet at Saki er god, når ho er så illa førd» (Ivar Aasen)

La oss hoppe i det sure eplet og sette det på kartet

En av språkets dristige grep for innovative ordførere, foreningsledere, markedsførere og ymist anna er «sette å kartet». Aftenpostens klippspalte bringer i dag to eksempler: «Setter eple på kartet» (Ciderhuset i Balestrand) og «Ønsker å bidra til at Sørlandet igjen skal settes på kartet» (Kjell Ingolf Ropstad). Et lite dykk i Wikipedia: 

Begrepet om kliniske mikrosystem har formet tenkningen innen kvalitetsforbedring, ved å sette på kartet enhetene hvor diagnostikk og behandling utøves. Det medisinske fakultet UIO

Lørenskog russen skal vi sette på kartet! Russebusssjef Mathias Bull

Hvilke Follo-saker vil du sette på kartet? Østlandets Blad

Dette tsjekkiske merket, som nordmannen John Haugland skulle sette på kartet for alvor. BilNorge

Man kan ta bilde av bygg og sette på kartet. Sintef

Målet med slike åpninger er å lære folk veien til stedet, og å sette det på kartet. Kenneth Lauritzen. Elkjøp Slependen

“Den blå byen” er et av mange lokale initiativ som sikter på å “sette på kartet” steder som kart har en tendens til å gjøre usynlige  «Willys skråblikk», blogg

Det gjelder å sette på kartet det opplevelser, aktivitet og kvalitet representerer.  Rune Titlestad. Park og idrett, Bergen

Klare å sette på kartet viktigheten av å gi positiv tilbakemelding til elever og utøvere i forbindelse med trening og konkurranser. Høyskolen i Bodø

Horten gård - en juvel vi ønsker å sette på kartet. Gjengangeren

Etisk bevissthet er viktig å løfte opp og sette på kartet. Anne Ervik, Norsk Fysioterapiforbund

Nord-Korea har mye å sette på kartet før sin neste og siste prematch mot Paraguay. OddsNet.com

Hortensfestivalen lettere å sette på kartet enn Roserock.  Horten Band Forening

Barn og unges oppvekstvilkår i kommunen vil vi selvsagt sette på kartet. Eidsberg KrF

Vi trenger å sette på kartet nye konkrete tiltak. Oslo Sportsfiskere

Ikke lenger kan sette på kartet hva som skal behandles i organisasjonen. StavangerAvisen

Vi skal sette på kartet holistiske organisasjoner i UK. holisme.no

Sette på kartet en ideologisk vind som blåser i det landskapet der samfunnets institusjoner møter enkeltindivider. Høyskolen i Oslo

Sette viktige saker på kartet i utviklingen av en barne- og etablerervennlig kommune. Rakkestad Høyre

Spesielle råvarer som byen vet å sette på kartet. spaniaavisen.no

Sette på kartet at alternative arbeidsplasser kanskje må til her hos oss. Viggo Willassen om «Folkebevegelsen for olje»

De saker som logen bør sette på kartet og få i system. Odd Fellow

Et kulturhus vil kunne sette Rana på kartet på ny måte. Jan Reitehaug, rådmann

Noe han (Åge Skinstad) vil sette på kartet fra første dag, er bredden i kvinnelangrenn. Dagbladet

Imagebygging blir omtala som noko som fører til at byar blir sette på kartet. Anita Opheim., masteroppgave UiS

Mer å sette på kartet, enn å sette fingeren på. Ta en titt på vårt vinkart. Stavanger Feinschmecker

Vi bør gå mann av huse forbi «Sette på kartet", la det få som huden passer, ikke være tapt bak en låvedør, men  hoppe i det sure eplet og gå over veien etter vann, selv om begrepet går som varmt smør i tørt gress. I dag kommer det ikke som julekvelden på kjerringa, vi må derfor vise at vi ikke er født bak en stol. Dømmes alle gnomer over en kam, vil det være takken for det vi har igjen.

Livet er for alvorlig til å ta det seriøst.

OL (9): Maraton-dramatikk

Hvis det ikke hadde vært for Phillipides, hadde vi ikke hatt maratonløpet. Han løp i 490 f.Kr, om lag fire mil fra Marathon til Athen for å fortelle om  seieren over perserne. Da han kom frem, ropte han ut på torget: «Vær glade, vi vant» - og så segnet han død om.

Løpet ble satt på programmet ved de første olympiske lekene i Athen i 1896, og det var enorm begeistring blant de 100.000 tilskuerne da den greske bonden Spiridon Louis kom først inn på stadion. Kong Georg og kronprins Konstantin løp sammen med han over mål.

I London 12  år senere løp man 26 engelske mil fra Windsor Castle til stadion, der man la til 385 yards slik at målstreken  kom rett utenfor tribunen til dronning Alexandra (hun var opprinnelig dansk, og er kong Haralds oldemor). Denne lengden ble senere blitt den klassiske maratondistansen, 42196 meter.

Maratonhistorien har flere dramatiske hendelser. Det var i London pastabakeren Dorando Pietri fra Capri skrev seg inn i idrettshistorien. Han ledet inn på stadion,  kollapset fem ganger mens han nærmet seg mål, og fikk hjelp av publikum, blant annet kriminalforfatteren Arthur Conan Doyle (skrev om Sherlock Holmes). Da amerikaneren  John Hayes kom inn på stadion, slepte funksjonærer Pietro over målstreken, amerikanerne protesterte, Pietri ble diskvalifisert, og Hayes fikk gull. Bronsevinneren ble diskvalifisert fordi han hadde kjørt i en vogn deler av løpet!

Også i 1904 var det noen som jukset, førstemann over mål hadde haiket med en bil i 17,5 km.  Det var 32 grader, og vinneren, Thomas Hicks fra USA,  holdt på å kollapse underveis, men fikk styrke underveis gjennom strykninsulfat, rå eggehvite og brandy. 

Tidene i de fire første OL-maraton var ikke spesielt sterke. Først i Stockholm i 1912 løp vinneren bedre enn min pers.rek fra New York Marathon som 44-åring i 1982.I Stockholm  led portugiseren Francisco Lazaro rammet av solslag og hjertetrøbbel, og døde på sykehuset neste dag.

I mange resultatlister stå Kitel Son, Japan, oppført som maratonvinner i Bewrlin i 1936.  Han het i virkeligheten Sohn Kee-chung og var koreaner, men Japan hadde okkupert Korea og tvunget han til å endre navn.  Sohn ble flaggbærer for Korea i London-OL. 40 år senere var han som 76-åring  den som tente OL-flammen på stadion i Seoul. Og da landsmannen  Hwang Young-cho vant gull foran  japaneren  Koichi Morishita i Barcelona i 1992, la han medaljen rundt halsen til Sohn, som da sa: «Nå kan jeg dø lykkelig». 

Emil Zatopek bryter målsnoren i Helsinki i 1952, med sitt karakteristiske ansiktsuttrykk Foto: EPA

I London 1948 vant Emil Zátopek fra Tsjekkoslovakia gull på 10.000 m og sølv på 5000 m. I Helsinki i 1952 tok han gull på begge distanser, og tenke at han kunne prøve seg på maraton også. Han hadde ikke forsøkt distansen tidligere, men vant suverent  med 2  min  32 sek foran nr.2. 

Zátopek ble utnevnt til oberstløytnant og fikk en høy stilling i kommunistpartet. Han støttet Dubceks politiske reformbevegelse, men da sovjetiske tanks rullet inn og knuste den voksende demokratiske bevegelsen, ble han ekskludert fra både hæren og kommunistpartiet  og sendt til en arbeidsleir.

 Abebe Bikila - sjokkerte verden i Roma, både med tiden og manglende sko

I 1960 i Roma møtte verden de langtløpende afrikanere.  Barbente Abebe Bikila fra Etiopia overrasket alle og vant på ny verdensrekord.  Han gjorde  sitt avgjørende rykk vel en km fra målpasseringen ved Konstantinbuen  (fra år 315, han var den første romerske keiser, da han ble omvend på dødsleiet startet kristendommens store utbredelse i romerriket).  Rykket var meget symbolsk, det skjedde ved Axum-obelisken som Italia hadde plyndret i Etiopia.

I Tokyo i 1964 hadde han tatt på seg sko og sokker, og vant med over fire minutters forsprang, ny verdensrekord her også. Han stilte til start i 1968, men måte bryte etter en benskade.  Året etter brakk han nakken, måtte i rullestol, og døde i 1973, 41 år gammel.

Hans landsmann Mamo Wolde vant i Mexico, og tok som 40-åring bronse i München i 1972 (Frank Shorter vant).

I Atlanta i 1996 havnet Islam Djugum fra Bosnia på 107.plass. Han hadde løpt to timer i gatene hver dag under borgerkrigen, og han endret rute hver gang for å unngå snikskyttere.  Flere ganger måtte han avbryte treningen for å hjelpe overlevende etter massakrer til sykehus. Vinneren var den svarte sørafrikaneren og gruvearbeideren Josia Thugware. 4-5 måneder før OL ble han angrepet og skutt i kinnet, og under sitt opphold i USA var han svært redd for at noe skulle skje med familien hjemme.

                                

Vårt store løperpar, Grete Waitz og Ingrid Kristiansen, ved OL i 1984. Foto: Knut Nedrås, Scanpix

Maraton for kvinner kom på programmet i Los Angeles i 1984.  Dette skulle bli den store norske triumfen. Grete Waitz, hadde vunnet hvert eneste New York Marathoin siden det startet i 1978, vunnet fem verdensmesterskap i terrengløp mellom 1978 og 1983, ble den første verdensmester i maraton i 1983. Også Ingrid Kristiansen var i verdenstoppen, og mange hadde håpet på norsk dobbeltseier, selv om Joan Benoit fra USA hadde satt verdensrekord i 1983 (den ble slått av Ingrid Kristiansen i 1985).

Og Benoit  satte en brutal bom for alle norske forhåpninger. På den første drikkestasjonen løp hun rett forbi. "I was darned if I was going to get into a crowd again just for a drink, so I skipped it, I couldn't believe the other runners weren't coming after me”, sa hun senere til Running Tide. Nei,  de to norske fulgte henne ikke, selv om avtalen før løpet var at hvis Benoit gikk, så skulle Waitz og Kristiansen henge påVar det slik at Grete Waitz vurderte at Benoit gikk for tidlig at at hun ville ta henne igjen? Det så ut som om hun og Ingrid Kristjansen var mest opptatt av hverandre.  Benoit satset dristig, Waitz satset på erfaring.  Dristigheten seiret, sølv til Waitz, Ingrid ble nr.4.

Paula Radcliffe opplevde også en stor skuffelse,  i Athen i 2004. Året før hadde hun  satt en legendarisk verdensrekord med 2.15.25 (den står fremdeles), mer enn tre minutter bedre enn den gamle. Hun var ubeseiret. Men hun fikk magekrampe underveis, prøvde to ganger forgjeves å ta igjen japanske Mizuki Noguchi. Da to andre passerte henne, var det slutt, seks km fra mål segnet hun fullstendig utslitt på fortauet, oppløst i tårer. Tårer ble det også i Beijing i 2008, der hun ble skadet underveis og endte som nr.23. 38 år gammel forsøkte hun å kvalifisere seg for lekene i London, men en fotskade ødela drømmen om  olympisk gull.

Det ble etiopiske Tiki Gelana som brøt målstreken i London,  16 år etter at en annen etioper, Fatuma Roba, vant i Atlanta. Kan etiopieren Ayele Abshero gjenta bedriften? Eller blir det kenyansk flagg og nasjonalsang, slik det ble med Samuel Wanjiru i Beijing, gull til Wilson Kipsang eller  Abel Kirui?  Uansett tror jeg ikke at landsmannen Haile Gebrselassies verdensrekord på 2.04.26 blir slått.

.

Mislykket sexkjøplov?

Nils Kjær skrev en gang at en øl i Stavanger er verre enn et mord i Kristiania. Tidene endrer seg.  Stavanger Aftenblads lederartikkel i dag har overskriften "Prostitusjonsbyen".

Forbudet mot sexkjøp – både i Norge og utlandet – trådte i kraft 1. januar 2009. Den som kjøper sex, risikerer bøter eller fengsel i inntil seks måneder. Straffen kan bli inntil tre års fengsel dersom den seksuelle handlingen er særlig krenkende og den prostituerte er under 18 år. I Oslo er bøtesatsen 25.000 kroner, i Trondheim og Bergen 15.000 kroner.

Stavanger Aftenblad opplyser at det nå er et rekordhøyt antall prostituerte i byen, flere enn før loven kom.

Menneskehandel er avskyelig. Ifølge FN skal 2,5 millioner mennesker hvert år være ofre for menneskehandel på verdensbasis. 40 prosent av dem er mindreårige. Amerikanske FBI har anslått at nærmere 100 milliarder dollar blir tjent inn årlig på verdensbasis på salg av mennesker. FN, på sin side, anslår at menneskehandel er den nest største illegale økonomien i verden. Bare ulovlig våpenhandel er større.

Men vi hadde allerede lover som rammet menneskehandel. Har man oppnådd noe konkret positivt ved sexkjøploven?   

Pro Senteret gjorde en undersøkelse blant 123 prostituerte fra januar til mars i år. De prostituerte opplever at loven om sexkjøp har forverret situasjonen deres. Jan Bøhler (Ap) mente at rapporten viser at sexkjøpsloven har ønsket effekt. Pro Senteret sa på sin side at rapporten ikke handler om loven, og etterlyste en gjennomgang av effekten loven har hatt. Det skal nå skje.

Jeg har ikke sett noe som viser at loven så langt har påvirket samfunnsforhold som allmenn trygghet i det offentlige rom eller kriminalitetsstatistikk på noen områder. Lederen for Albertine-senteret i Stavanger sier at loven er «en mer enn lite gjennomtenkt renovasjonslov for å rydde gatene». 

Med kriminaliseringen ønsket man å vise at prostitusjon ikke er ønskelig i Norge, men kanskje har den heller  gjort markedet mer attraktivt for bakmenn.  Faren er at det er den groveste og mest organiserte prostitusjonen som er igjen. «Kvinnene blir veldig sårbare for politiet og derfor i større grad avhengig av nettverket og støtten som halliken kan bidra med», sier Guri Tyldum, forsker ved Fafo.

Hadde det vært viktigere å forsterke innsatsen for å ta bakmenn og avsløre menneskehandel, minske antall henvendelser som blir henlagt? Viktigere enn å innføre en lov som sender de potensielle ofrene under jorda, hvor sjansen for å komme i kontakt med hjelpeapparat og bli klar over sine rettigheter er enda mindre? For å komme i kontakt med kunder og tjene penger på prostitusjon trenger man nå åpenbart å være godt organisert og å ha et veletablert nettverk. 

Har utviklingen ført til at det er  de mest utsatte jentene og de mest utsatte kundegruppene som fortsatt er på gata? At de er enda mindre beskyttet enn de var før loven kom? Har kriminalisering av prostitusjonskjøp løst de utfordringene vi står overfor i Norge?

Da loven om sexkjøp ble innført, ble det sagt av forskere at «før noen klarer å overbevise om at kriminalisering ikke vil føre til en forverring av situasjonen for kvinnene, bør vi holde oss til den regulering av prostitusjon vi har i dag. Mer er ikke symboler verd».

Foreløpig er det lite som tyder på at de tok feil. 

Prostitusjon er et sosialt problem, og slike problemer må først og fremst møtes med sosiale tiltak. Dersom samfunnet ikke klarer å løse problemene på den måten, kan vi ikke presse dem ut av syne, og late som om de ikke er der. Gode hensikter kan ikke alltid lovreguleres

Det blir en spennende evaluering.

OL (8): Kan syv bli åtte?

Og så er  det OL-tid for friidrett. Virkelig selve utgangspunktet for olympiske leker. Citius, altius, fortius - hurtigere, høyere, sterkere.

 Andreas Thorkildsen – kan to gull bli tre? Foto: illann.wordpress.com

Opplevelser står i kø. Vil Yohan Blake slå Usain Bolt? Kan noen splitte kenyansk medaljetrio på 3000 m hinder? Er det mulig at  en brite slår etiopiske og kenyanske fenomener på 10.000 m? Et forrykende oppgjør på 4x100 m stafett mellom  Jamaica og USA både for menn og kvinner. Vil Vebjørn Rodals olympiske rekord på 800 m overleve London? To mannlige russere på topp når den siste list er falt ned? Gamle Øst-Europa  med en tsjekker, latvier og ukrainer på pallen –eller kan Andreas Thorkildsen klare det meget få gjør: Gull i tre leker på rad? Blir hans olympiske rekord på 90.59 m slått? Jamaicansk eller amerikansk nasjonalsang på kvinnenes 100m og 200m? Sør-afrikanske Caster Semenya, blir det bare sølv, møtes hun med ny mistro eller piping? Kan det bli noen andre medaljeflagg enn de kenyanske og etiopiske på kvinnenes lange distanser?

Har det vært periodisk titting og fascinasjon av bordtennisspillere, elvepadlere, synkronstupere, ryttere, og bueskyttere, blir det nå lange friidrettstimer. Har det vært klager på vind på regattabanene og  i skyting,  er det uenighet om karakterer i turn eller stup, skal vi nå over til det helt målbare. Som 21 år gamle Henrik Ingebrigtsen, tidligere elev på skigymnaset i Meråker,  med 3.36.9 og norsk rekord i baklomma, sier det: «Her er det ingen smøring, værforbehold og gode eller dårlige ski som gjelder. Friidrett er en rettferdig idrett».

Henrik står overfor en formidabel oppgave når forsøksheatet går i kveld. Men – «på startstreken er alle like. Uansett hva løperne har oppnådd tidligere, er det her og nå som gjelder».

Norge har syv friidrettsgull, fire i spyd, to  mangekamp – og  så Vebjørn Rodal. Hvis du stiller spørsmålet: Hvor var du da han og Egil Danielsen tok gull, er svaret enkelt.

Melbourne 1956: Ved frokostbordet. Atlanta 1996: Hytte i Lillesand.

Egil Danielsen – elendig start endte god. Foto: nemethjavelins.hu

Danielsen først. Han er favoritt. Ubeseiret. Spydet 12 ganger over 80 meter. Bare 9 cm unna polakken Janusz Sidlos verdensrekord 83.66 m. Kvalifisering om formiddagen. 74.15 m i første kast, uten å ta av seg treningsbuksa.  Men så butter det.  Førstekastet glipper, enda verre i det neste (under 65 m), mens Sidlo setter olympiske rekord og snuser på 8o meters markeringen. 70,75 m i siste kast før finalen. Nerver, manglende mental styrke? Han er nr.6, seks går videre, men mange sterke navn igjen. Skal Audun Boysens bronse på 800 m tidligere i lekene bli Norges beste friidrettsprestasjon? Det holder med et nødskrik.

Finale. Sidlo og en russer har tatt i bruk et nytt svensk stålspyd, alle andres spyd er av tre. «Vil du låne?» spør Sidlo i aller beste olympiske ånd. Spent hører jeg Halfdan Hegtun på en knitrende radiolinje fra andre siden av jordkloden: -Der kommer han igjen, Å nei, tilløpet klaffer ikke nå helle. Utkastet der, det går, det går, det går langt! Men, men – det er jo verdensrekord! 85,71 m, over to meters forbedring.

Brannmannen Egil Danielsen fra Hamar – klarte nervepresset. Best da det gjaldt. Fire år senere, i Roma, ble han utslått i forsøket, det ble også Sidlo. Fire år deretter e var Terje Pedersen enda større OL-favoritt, med to enorme verdensrekordkast bak seg. I kvalifiseringen manglet han 22 cm på å nå finalen.

Jeg husker inntrykkene fra da jeg var 18 år bedre enn da jeg var 40 år eldre, men den nattlige opplevelsen foran hytte-tv’en i 1996 sitter sterkt i minnet. 

Det manglet én på startstreken. Dansken Wilson Kirkpeter fikk ikke starte på grunn av uenighet mellom Danmark og Kenya om statsborgerskapet. Han  var ubeseiret i 1996, slo Rodal fem ganger. 

 

Vebjørn Rodal løper inn til seier på 800-meteren under OL i Atlanta i 1996. Foto: Erik Johansen, Scanpix

Johnny Gray tar ledelsen og passerer halvveis på 49,55.  Etter 600 m kommer vår mann, og han  er først ut på oppløpssiden, foran en kenyaner og en cubaner. Sørafrikanerern Sepeng spurter sterkt fra 6. til 2.plass, men når ikke igjen Rodal. 1.42.54 og ny olympisk rekord, mot 1.52.74. 

Trine Hattestad jubler etter OL-gullet i Sydney. Foto: Olivier Morin/EPA

Vår neste spydtriumf fikk vi i Sydney i 2000. Trine Hattestad, som tok bronse i Atlanta, var vårt største gullhåp . Mann og to barn var så nervøse at de tok seg en tur i parken etter første kast – det var for øvrig vinnerkastet, 68,91 m og olympisk rekord, noen få cm bak hennes egen verdensrekord. Etter flere skuffelser var hun endelig best da det gjaldt, i sitt femte OL.

Spyd har i det hele tatt vært en sterk norsk OL-øvelse. Arne Halse fikk sølv og bronse (to kaststiler) i 1908, Olav Sunde tok bronse 20 år senere, og både Odd Mæhlum (1908), Willy Rasmussen (1960) og Bjørn Grimnes (1972) har 5.plasser.

Ferdinand Bie - gull på etterskudd (foto fra wikipedia)

Det første mangekampsgullet tok Ferdinand Bie i femkamp i 1912. Indianeren Jim Thorpe fra USA var den suverene vinner, også i tikamp. Men et halvt år etter OL  sendte amerikanerne tilbake medaljene,  forbundet hadde ikke vært klar over at Thorpe var ansatt som profesjonell baseball-spiller.  Thorpe ble diskvalifisert, men denne avgjørelsen ble omstøtt i 1982. Den internasjonale olympiske komité besluttet samtidig av Ferdinand Bie fortsatt skulle stå oppført som olympisk femkampmester på linje med Thorpe

Helge Løvland - mangekampsgull etter mange om og men (foto fra wikipedia)

I 1920 vant 30 år gamle Helge Løvland fra Froland utenfor Arendal (han var for øvrig nevø av vår utenriksminister i 1905, Jørgen Løvland) tikampen. Han  hadde satt verdensrekord året  før, men den var slått av tre andre før OL. Foran siste øvelse. 1500 m, måtte Løvland slå amerikanerne Bruce Hamilton (løp i et tidligere heat) med ni sekunder, og forbedre sin egen personlige rekord med fem sekunder, på en regntung og dårlig bane. Han lyktes, men amerikaneren ble utropt som vinner. Norsk protest, og nå var Løvland først. Amerikansk protest, og kontrollregning for alle ti øvelser. Langt utpå ettermiddagen var det klart: Norsk gull.

Noen norske friidretts-gull i London? Andreas Thorkildsen har ikke favorittstemplet. Men kan to gull bli tre,  igjen bli best når det gjelder? Uansett norske eller utenlandske prestasjoner - det er mye å glede seg til!