Jeg begynner med en historie om Lars. Om Lars Oftedal, sin
tids retoriske kombinasjon av Carl I. Hagen og Aril Edvardsen – presten,
venstrestortingsmannen og grunnleggeren av Stavanger Aftenblad. Han holdt en
gang et flammende valgforedrag på Jæren. Etterpå steg en bygdemann fram og sa:
-Dæ va vel og bra nok dæ som presten sa – men kunne dæ ikkje
lada seg å få greia på i få og enkle ord kæ dæ æ Vinstre eigentle vil?
Svaret kom kjapt: - Jau, dæ ska eg seia deg: Vinstre vil ha
meir mad og meir penga.
Interpellanten ble overrumplet over et så storartet et
program, og ropte glad: -Skriv meg inn.
I dagens kappløp om hvem som kan gi størst skattelettelse er
det nok ikke like lett å håve inn nye
Venstre-medlemmer på et slikt program. Og når det gjelder mat, er også det et
tema der det synes noe usikkert om dagens Lars utløser samme brede begeistring.
Venstre har et sosialliberalt grunnlag. For meg betyr det –
til enhver tid og i enhver sammenheng - å finne den rimelig balanse mellom på
den ene siden frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkelte og på den annen
side et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger. Dette er fjernt fra
ensidig nyliberalisme og blind tillit til markedsøkonomien. Der politiske mål
skal oppfylles i tillegg til forretningsmessige, er blanding av statlig
eierskap og privat kapital en hensiktsmessig løsning. Dette må ligge bak alle
politiske vurderinger og handlinger.
Ved siste valg brukte Venstre slagordet ”Du er sjefen”. Jeg skjønner tankegangen som ligger bak, men
jeg er samtidig redd for at det lett kunne tolkes populistisk. Det viktigste må
være å ha idealer og på det grunnlag kjempe for velgeroppslutning. Man skal være på vakt slik at man ikke selger
sjelen sin til mediestrateger og informasjonskonsulenter og dermed gjør sin
egen politikk til en merkevare lik Coca Cola eller Microsoft.
Mitt ønske for Venstre er dette: ”Tar ansvar for fremtiden”.
Med jevne mellomrom opplever vi hvordan politikere og andre
tar avstand fra og ber om unnskyldning for fortidens gjerninger. Kanskje det er
vel så viktig å spørre: Hva er det ved dagens politikk som fremtidens
generasjoner vil føle behov for å unnskylde?
Jeg er redd for at den store kritikken vil komme på at vi
ikke ønsket å betale regningen for vår egen velferd men håpet at kommende
generasjoner var villige til å betale prisen. At vi trodde at økonomisk vekst
kunne løse alle samfunnsproblemer.
I vår del av verden merker vi fortsatt lite til problemene
med den urovekkende økologiske overbelastningen, Hittil har vi hatt penger nok til å skaffe
oss det vi trenger, men trolig er det bare et tidsspørsmål før de globale
knapphetsproblemene vil merkes av alle. Den tidligere Verdensbank-rådgiveren
Herman Daly sier at ”vi lever som om Jorden var på opphørssalg”. Venstre må være konstant i forkant for en
politikk som er basert på måtehold. medmenneskelighet og mer rettferdig
fordeling av de godene som vi disponerer.
Jeg kom torsdag tilbake fra en uke i Afghanistan. Det er et
av de områdene der vi som har, må hjelpe
i akutt nød, samtidig som vi i samarbeid med afghanerne bidrar til å legge
grunnlaget for langsiktig utvikling, hjelp til selvhjelp, med mål å gjøre
folkene uavhengig av hjelp.
Men penger alene er ikke nok. Fattigdom bekjempes ikke
gjennom subsidier og gaver. Det er nødvendig å påvirke opinionen og de som har
makt og myndighet i samfunnet. Derfor må et sosialliberalt parti være en
drivkraft i et mer engasjert og målrettet arbeid for en global solidarisk
økonomi. For å bekjempe sult og fattigdom må maktstrukturer endres. Bistand
alene løfter ikke noe land ut av fattigdom. Det må etableres bedre internasjonale rammebetingelser for
handel med varer og tjenester, gjeld og investeringer. Og på hjemmebane må
Norge sørge for at politikken på områder som handel, landbruk, energi og
utlendingspolitikk er mest mulig konsistent med utviklingspolitikken. Er
det for eksempel slik at Norges politikk til oljepriser og utvinningstakt
plasserer oss på den riktige siden i spenningen mellom global solidaritet og
nasjonal egoisme?
Et sosialliberalt parti må arbeide aktivt for og samarbeide
med alle som vil minske de økende forskjeller i verden - de som bidrar til økte
konflikter, ustabilitet og grenseoverskridende problemer som igjen kan bli en
del av også vår hverdag.
11.september fortalte oss noe om nødvendigheten av et slikt
arbeid.. Det som skjedde gir grunnlag for mange refleksjoner og spørsmål. Et av dem er dette: Har Vestens grådighet,
økonomiske utbytting og overmot vært med på å skape grunnlag for hat og terror?
Hva kan vi gjøre der frontene er
uforsonlige, urettferdigheten overveldende og terroren uten ende? Har kanskje
avisen The Standard i Hong Kong rett når den nylig skrev at den økonomiske
spekulasjon er den verste form for internasjonal terrorisme, som har flere
menneskelig på samvittigheten enn det vi ellers kaller internasjonal
terrorisme.
Det beste virkemiddel i kampen mot det onde er å fjerne
urettferdighet, fattigdom, sult og sykdom, påvirke globaliseringen slik at den
kan få et menneskelig hjerte.
På nasjonalt plan ser jeg de to mest sentrale overordnede
politiske utfordringene i dette å erstatte oljen som drivende motor i
utviklingen, og å reformere velferdssystemene for å dekke befolkningens voksende
og stadig mer individuelle behov.
En bærekraftig forvaltning og utvikling krever at vi bruker
noe av dagens overskudd til å sikre fremtidige generasjoner tilgang på
ressurser. En næringspolitikk basert å på optimalisering av avkastning på
kapitalen er i konflikt med en bærekraftig forvaltning av naturressurser.
Skogplanting lønner seg ikke hvis en beregner rentes rente.
Vi har noe å lære av tidligere generasjoner, som satset
intens på en teknologisk utvikling og investering i ressursleting og ressursutvinning.
De bidro til å utvikle mye ressurser og ny teknologi, slik at atter andre
ressurser kunne tas i bruk – for å tjene menneskene.
Den som i dag tar ut begrensede ressurser eller belaster
miljøet med utslipp og avfall, forsyner seg av menneskehetens fellesarv, ofte
uten å betale hva dette koster fellesskapet. Hensynet til de kommende
generasjoner tilsier også at miljøprofilen bare må styrkes. Venstre må
forsterke arbeidet for en politikk der det er en belastning ikke å opptre
miljøbevisst. For bedriftene må det koste kunder, for det offentlige stemmer og
tillit.
Mange av oss snakker lettere om å bruke verdier enn om å
skape dem. Mye tyder på at Norge omkring 2010-15 møter et verdiskapingsgap der
nedgangen i petroleumsinntektene faller sammen med en sterk økning i
pensjonsutgiftene. Slik det ser ut i dag vil inntektssiden i nasjonalregnskapet
mangle 200- 300 milliarder kroner i 2020. Dagens oljefond vil da raskt kunne
forsvinne. Lønnsveksten i Norge har i flere år vært større enn hos våre
handelspartnere, og konkurransesituasjonen for bedriftene forverres i en tid da
de må bære stadig større byrder på vegne av fellesskapet.
Den som vil ta ansvar for fremtiden, må kanskje preke
moderasjon mer enn økt privatforbruk.
Skole er blitt et sesam-sesam. Venstre burde egentlig være
skolepartiet fremfor noen. Kanskje kan vi prøve å sette dette spørsmålet på
dagsordenen: Hva er verd å lære i det 21.århundre? Noen mener at det viktigste
er å vite hvordan man tar seg frem i dotcom.jungelen, hvordan man finner det man
har bruk for eller lyst til å vite.
Men informasjon er noe annet enn kunnskap. Kunnskap handler
om å kjenne og forstå, vurdere og verdsette, om dyktighet og ferdigheter.
Kunnskap er informasjon som er satt inn i en sammenheng og som en derfor
skjønner hva betyr og hvordan kan brukes. Slik blir kunnskap en del av en selv.
Nettopp i informasjonsflommens skummende bølger er det
viktig at barna lærer noe mer enn å surfe. Stimuleres til fordypning,
refleksjon, samtale, evnen til å stå imot, skille mellom viktig og uviktig,
rett og galt.
En amerikansk rapport har faktisk anbefalt et moratorium for
videre innføring av datamaskiner i barnehager og barneskolen, unntatt for barn
med ulike handicap. Tenkepausen bør brukes til to ting: til videre forskning om
– og en kritisk gjennomtenkning av – hvordan datamaskiner påvirker barns
utvikling. Dernest til en satsing på det vi vet er viktig for en sunn barndom:
samvær med omsorgsfulle voksne, tid til fri lek, aktivisering med musikk, dans,
drama og maling; høytlesning og fortellinger; matlaging, snekring og annet
håndarbeid; turer i og utforskning av naturen.
Jeg skulle ønske Venstre ville profilere seg som det
virkelige skolepartiet, i den forstand at partiet satser på en skole som blir
en motkultur mot tunge trender i dagens samfunn som kjapphet, overfladiskhet,
oppstykkethet og teknifisering av menneskers samliv. Bli opptatt av det som
ikke griper gjennom spillets flyktige fascinasjon og gir umiddelbar
tilfredsstillelse, men som lar en kjenne gleden ved det langsiktige og
møysommelige arbeidet.
I skolepolitikken er det god bruk for et Venstre som kan
fremheve egenverdien av kunnskap, faglig innsikt, samfunnsforståelse og
refleksjon – overordnet den bedriftsøkonomiske logikk. Venstre må satse på en skole som blir en motkultur
mot manglende helhetsforståelse, mot det Den glade formidler, læreren, må igjen
få hedersplassen i skolen. Å gjøre læreren til en slags pedagogisk-teknisk
fagmontør tar bort mye menneskelig nærvær og medmenneskelig kvalitet i
undervisningen.
Visst må vi utnytte datateknologiens muligheter, men vel så
viktig er de gamle honnørbegrepene fordypning, refleksjon, samtale, evnen til å
skille mellom viktig og uviktig, mellom rett og galt.
Vi opplever i dag en verdiliberalisme som handler om at
overlevert tradisjon forkastes, nye livsstiler omfavnes, familiemønstre endres
raskt, og barn og unge vokser opp frigjort fra tradisjonelle, sosiale dyder om
dannelse og ”dyd”. Alt dette på godt og vondt.
Den politiske liberalisme åpner for denne prosess, men sier intet
om den er ønskelig.
Med en parallell til den danske valgkamp og det parti som
bærer samme navn som vårt: Hva har den liberale holdning å stille opp med når
man møter fremmedfrykt og rasisme, når man konfronteres med det illiberale,
trangsynte eller autoritære?
Naturligvis er det problematisk å møtet med andre kulturer
og ikke minst med de aller elendigste og mest hjelpetrengende i vår verden.
Filosofen Henrik Syse stilte i en artikkel i Aftenposten spørsmålet om et land
kan bli så ”liberalt” at det til slutt mister evnen til å se forskjell på godt
og dårlig, på godt og ondt, om det er blitt slik at den verdimessige
liberalisme presenterer den oppvoksende slekt for en valgfrihet og
ansvarsfrihet som er grensesprengende.
Jeg håper at Venstre blir det partiet som på bred basis
retter debatten mot hvor denne ferden kan høre hen. Og ikke minst må vi se hva
den gjør med vår holdning til de medmennesker som kommer til oss utenfra. En
kritikkløs liberal holdning er et slapt middel mot vår egen rasisme, men den er
heller ingen god medisin når vi skal og må engasjere innvandrermiljøer i
kritisk debatt om hva som kreves for et fredelig samkvem i et demokratisk
samfunn. Denne debatten bør Venstre
prøve å lede an, i god tid før valgkampen i 2005 .
Sosialliberalere må stå langt fremme i kampen for de svake.
Ikke minst er det viktig at vi er stemme
for dem som er så svake at de knapt kan viske, som ikke har
interesseorganisasjoner, ikke lobbyister.
Venstre bør profilere seg som et parti som innser og er
villig til å ta konsekvensene av at årsakene til fattigdom er langt mer
uensartede og individuelle i dag enn da de universelle velferdsordningene ble
vedtatt – og at det derfor kan være nødvendig å ta i bruk målrettede og
individuelle tiltak samtidig som man ivaretar det beste ved dagens
velferdssystem som skal gjelde alle. Være et parti som i sykelønnsdebatten
legger mest trykk på det faktum at 10 pst av arbeidstakerne står for 80 pst av
sykefraværet, og at det aller viktigste i denne sammenheng er å gjøre noe med belastningen
i jobbene til folk med lav utdannelse og mulighetene for dem til å påvirke sin
egen arbeidssituasjon. Være et parti som fokuserer mer på utsatte jobber enn å
sette inn tiltak som primært bidrar til å gjøre de friske enda friskere. Et
parti som i alle samfunnsspørsmål er radikalt i den forstand at man går til
roten av problemet og er mer opptatt av forebyggende innsats, av å gjøre noe
med grunnleggende årsaker, enn av symptombehandling.
Dessverre ble Venstres forslag om borgerlønn nesten borte i valgkampen
i fjor høst. Jeg håper jeg tar feil, men stundom kunne det nesten virke som om
heller ikke partiet selv tok det helt alvorlig. Jeg tror forslaget er en
vinnersak. Man behandler fattige mennesker som vanlige norske borgere med krav
til respekt og verdighet, og man får en helt nødvendig gjennomføring av det
offentlige byråkrati. Det representerer en ny måte å tenke velferdspolitikk på.
Fleksibilitet og tilpasning til enkeltmennesket står i sentrum.
Venstre må også foredle linjen som partiet som utrettelig
kjemper for å styrke folkestyret, gjøre flest mulig til medspillere for at
enhver – som Johan Sverdrup sa det – skulle bli medhandlende, medinteressert og
medansvarlig. Et parti som stadig kjemper for enkeltindividets rettigheter og
står fast på at det skal svært mye til for at den enkeltes rett til vern mot
overgrep skal vike for samfunnets behov for innsyn og kontroll.
Med en så høy profil som Venstre holder i
offentlighetsspørsmål, blir fallhøyden stor når man går god for et forslag som
innebærer at investorer heretter skal kunne skjule sin identitet når de kjøper
visse typer verdipapirer (obligasjoner og derivater). Det er rett og slett
forstemmende at åpenhetens selvoppnevnte forsvarer kan gå god for dette
tilbakeskrittet for innsyn og offentlighet i det økonomiske liv. Her vil
Venstres ideer vinne på at forslaget faller i Stortinget.
Ikke minst i forbindelse med fusjoner og maktkamper er det
viktig, både for ansatte og andre, å vite hvem aktørene er. Og for myndighetene
blir det vanskeligere å svekke kampen mot økonomisk kriminalitet.
Jeg skjønner at man i en koalisjon må gi og ta. Men spesielt
på områder der et parti har sterke og klare oppfatninger, er det farlig å
kompromisse for mye,
Lars Sponheim trakk på landsmøtet i 1999 en konklusjon som
jeg mener stadig gjelder: Det er gjennom maktutøvelse at partiet oppnår best
resultater. Å mene de rette ting på det rette tidspunkt og i en fristilt
situasjon, kan være behagelig. Men makt og innflytelse, selv om det også
begrenser egne flaggsaker, teller mest i det lange løp.
Men det må bety at vi kan samarbeide både til høyre og til
venstre, i den grad slike merkelapper fremdeler er politisk gangbare.
Jeg begynte med Lars Oftedal og slutter også der. På slutten
av sitt liv, i 1890-årene ble han en sterkere talsmann for radikale Venstre,
med skarp front mot Moderate Venstre. Om dette sitt tidligere ståsted skrev
han: ”Det rareste ved dette parti , er at det absolutt vil hede det som det
slettes ikke viser tegn til. I virkeligheden er dette parti gået aldeles opp i
Høire”.
Venstre må ikke være et parti for det som John Kenneth
Gailbraith kaller Den tilfredse majoritet, som blir mer og mer hensynsløs i sin
streben etter mer trygghet, mer komfort, mer kjøpekraft, rikere opplevelser,
bedre helse, høyere status til seg selv og sine – om nødvendig på bekostning av
tapernes brøkdel i vinnernes samfunn.
(Dette er et foredrag jeg holdt på Venstres landsmøte påå Sundvollen 13.april 2002. Etter å ha lest det på nytt, synes jeg faktisk det er rimelig aktuelt)