Venstre - med ansvar for fremtiden?

Jeg begynner med en historie om Lars. Om Lars Oftedal, sin tids retoriske kombinasjon av Carl I. Hagen og Aril Edvardsen – presten, venstrestortingsmannen og grunnleggeren av Stavanger Aftenblad. Han holdt en gang et flammende valgforedrag på Jæren. Etterpå steg en bygdemann fram og sa:

-Dæ va vel og bra nok dæ som presten sa – men kunne dæ ikkje lada seg å få greia på i få og enkle ord kæ dæ æ Vinstre eigentle vil?

Svaret kom kjapt: - Jau, dæ ska eg seia deg: Vinstre vil ha meir mad og meir penga.

Interpellanten ble overrumplet over et så storartet et program, og ropte glad: -Skriv meg inn.

I dagens kappløp om hvem som kan gi størst skattelettelse er det nok ikke like lett  å håve inn nye Venstre-medlemmer på et slikt program. Og når det gjelder mat, er også det et tema der det synes noe usikkert om dagens Lars utløser samme brede begeistring.

Venstre har et sosialliberalt grunnlag. For meg betyr det – til enhver tid og i enhver sammenheng - å finne den rimelig balanse mellom på den ene siden frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkelte og på den annen side et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger. Dette er fjernt fra ensidig nyliberalisme og blind tillit til markedsøkonomien. Der politiske mål skal oppfylles i tillegg til forretningsmessige, er blanding av statlig eierskap og privat kapital en hensiktsmessig løsning. Dette må ligge bak alle politiske vurderinger og handlinger.

Ved siste valg brukte Venstre slagordet ”Du er sjefen”.  Jeg skjønner tankegangen som ligger bak, men jeg er samtidig redd for at det lett kunne tolkes populistisk. Det viktigste må være å ha idealer og på det grunnlag kjempe for velgeroppslutning.  Man skal være på vakt slik at man ikke selger sjelen sin til mediestrateger og informasjonskonsulenter og dermed gjør sin egen politikk til en merkevare lik Coca Cola eller Microsoft.

Mitt ønske for Venstre er dette: ”Tar ansvar for fremtiden”.

Med jevne mellomrom opplever vi hvordan politikere og andre tar avstand fra og ber om unnskyldning for fortidens gjerninger. Kanskje det er vel så viktig å spørre: Hva er det ved dagens politikk som fremtidens generasjoner vil føle behov for å unnskylde?

Jeg er redd for at den store kritikken vil komme på at vi ikke ønsket å betale regningen for vår egen velferd men håpet at kommende generasjoner var villige til å betale prisen. At vi trodde at økonomisk vekst kunne løse alle samfunnsproblemer.

I vår del av verden merker vi fortsatt lite til problemene med den urovekkende økologiske overbelastningen,  Hittil har vi hatt penger nok til å skaffe oss det vi trenger, men trolig er det bare et tidsspørsmål før de globale knapphetsproblemene vil merkes av alle. Den tidligere Verdensbank-rådgiveren Herman Daly sier at ”vi lever som om Jorden var på opphørssalg”.  Venstre må være konstant i forkant for en politikk som er basert på måtehold. medmenneskelighet og mer rettferdig fordeling av de godene som vi disponerer.

Jeg kom torsdag tilbake fra en uke i Afghanistan. Det er et av de områdene der vi som har, må  hjelpe i akutt nød, samtidig som vi i samarbeid med afghanerne bidrar til å legge grunnlaget for langsiktig utvikling, hjelp til selvhjelp, med mål å gjøre folkene uavhengig av hjelp.

Men penger alene er ikke nok. Fattigdom bekjempes ikke gjennom subsidier og gaver. Det er nødvendig å påvirke opinionen og de som har makt og myndighet i samfunnet. Derfor må et sosialliberalt parti være en drivkraft i et mer engasjert og målrettet arbeid for en global solidarisk økonomi. For å bekjempe sult og fattigdom må maktstrukturer endres. Bistand alene løfter ikke noe land ut av fattigdom. Det må etableres bedre internasjonale rammebetingelser for handel med varer og tjenester, gjeld og investeringer. Og på hjemmebane må Norge sørge for at politikken på områder som handel, landbruk, energi og utlendingspolitikk er mest mulig konsistent med utviklingspolitikken. Er det for eksempel slik at Norges politikk til oljepriser og utvinningstakt plasserer oss på den riktige siden i spenningen mellom global solidaritet og nasjonal egoisme?

Et sosialliberalt parti må arbeide aktivt for og samarbeide med alle som vil minske de økende forskjeller i verden - de som bidrar til økte konflikter, ustabilitet og grenseoverskridende problemer som igjen kan bli en del av også vår hverdag. 

11.september fortalte oss noe om nødvendigheten av et slikt arbeid.. Det som skjedde gir grunnlag for mange refleksjoner og spørsmål.  Et av dem er dette: Har Vestens grådighet, økonomiske utbytting og overmot vært med på å skape grunnlag for hat og terror? Hva kan vi gjøre der  frontene er uforsonlige, urettferdigheten overveldende og terroren uten ende? Har kanskje avisen The Standard i Hong Kong rett når den nylig skrev at den økonomiske spekulasjon er den verste form for internasjonal terrorisme, som har flere menneskelig på samvittigheten enn det vi ellers kaller internasjonal terrorisme.

Det beste virkemiddel i kampen mot det onde er å fjerne urettferdighet, fattigdom, sult og sykdom, påvirke globaliseringen slik at den kan få et menneskelig hjerte.

På nasjonalt plan ser jeg de to mest sentrale overordnede politiske utfordringene i dette å erstatte oljen som drivende motor i utviklingen, og å reformere velferdssystemene for å dekke befolkningens voksende og stadig mer individuelle behov.

En bærekraftig forvaltning og utvikling krever at vi bruker noe av dagens overskudd til å sikre fremtidige generasjoner tilgang på ressurser. En næringspolitikk basert å på optimalisering av avkastning på kapitalen er i konflikt med en bærekraftig forvaltning av naturressurser. Skogplanting lønner seg ikke hvis en beregner rentes rente.

Vi har noe å lære av tidligere generasjoner, som satset intens på en teknologisk utvikling og investering i ressursleting og ressursutvinning. De bidro til å utvikle mye ressurser og ny teknologi, slik at atter andre ressurser kunne tas i bruk – for å tjene menneskene.

Den som i dag tar ut begrensede ressurser eller belaster miljøet med utslipp og avfall, forsyner seg av menneskehetens fellesarv, ofte uten å betale hva dette koster fellesskapet. Hensynet til de kommende generasjoner tilsier også at miljøprofilen bare må styrkes. Venstre må forsterke arbeidet for en politikk der det er en belastning ikke å opptre miljøbevisst. For bedriftene må det koste kunder, for det offentlige stemmer og tillit. 

Mange av oss snakker lettere om å bruke verdier enn om å skape dem. Mye tyder på at Norge omkring 2010-15 møter et verdiskapingsgap der nedgangen i petroleumsinntektene faller sammen med en sterk økning i pensjonsutgiftene. Slik det ser ut i dag vil inntektssiden i nasjonalregnskapet mangle 200- 300 milliarder kroner i 2020. Dagens oljefond vil da raskt kunne forsvinne. Lønnsveksten i Norge har i flere år vært større enn hos våre handelspartnere, og konkurransesituasjonen for bedriftene forverres i en tid da de må bære stadig større byrder på vegne av fellesskapet.

Den som vil ta ansvar for fremtiden, må kanskje preke moderasjon mer enn økt privatforbruk.

Skole er blitt et sesam-sesam. Venstre burde egentlig være skolepartiet fremfor noen. Kanskje kan vi prøve å sette dette spørsmålet på dagsordenen: Hva er verd å lære i det 21.århundre? Noen mener at det viktigste er å vite hvordan man tar seg frem i dotcom.jungelen, hvordan man finner det man har bruk for eller lyst til å vite.

Men informasjon er noe annet enn kunnskap. Kunnskap handler om å kjenne og forstå, vurdere og verdsette, om dyktighet og ferdigheter. Kunnskap er informasjon som er satt inn i en sammenheng og som en derfor skjønner hva betyr og hvordan kan brukes. Slik blir kunnskap en del av en selv.

Nettopp i informasjonsflommens skummende bølger er det viktig at barna lærer noe mer enn å surfe. Stimuleres til fordypning, refleksjon, samtale, evnen til å stå imot, skille mellom viktig og uviktig, rett og galt.

En amerikansk rapport har faktisk anbefalt et moratorium for videre innføring av datamaskiner i barnehager og barneskolen, unntatt for barn med ulike handicap. Tenkepausen bør brukes til to ting: til videre forskning om – og en kritisk gjennomtenkning av – hvordan datamaskiner påvirker barns utvikling. Dernest til en satsing på det vi vet er viktig for en sunn barndom: samvær med omsorgsfulle voksne, tid til fri lek, aktivisering med musikk, dans, drama og maling; høytlesning og fortellinger; matlaging, snekring og annet håndarbeid; turer i og utforskning av naturen.

Jeg skulle ønske Venstre ville profilere seg som det virkelige skolepartiet, i den forstand at partiet satser på en skole som blir en motkultur mot tunge trender i dagens samfunn som kjapphet, overfladiskhet, oppstykkethet og teknifisering av menneskers samliv. Bli opptatt av det som ikke griper gjennom spillets flyktige fascinasjon og gir umiddelbar tilfredsstillelse, men som lar en kjenne gleden ved det langsiktige og møysommelige arbeidet.

I skolepolitikken er det god bruk for et Venstre som kan fremheve egenverdien av kunnskap, faglig innsikt, samfunnsforståelse og refleksjon – overordnet den bedriftsøkonomiske logikk.  Venstre må satse på en skole som blir en motkultur mot manglende helhetsforståelse, mot det Den glade formidler, læreren, må igjen få hedersplassen i skolen. Å gjøre læreren til en slags pedagogisk-teknisk fagmontør tar bort mye menneskelig nærvær og medmenneskelig kvalitet i undervisningen.

Visst må vi utnytte datateknologiens muligheter, men vel så viktig er de gamle honnørbegrepene fordypning, refleksjon, samtale, evnen til å skille mellom viktig og uviktig, mellom rett og galt.

Vi opplever i dag en verdiliberalisme som handler om at overlevert tradisjon forkastes, nye livsstiler omfavnes, familiemønstre endres raskt, og barn og unge vokser opp frigjort fra tradisjonelle, sosiale dyder om dannelse og ”dyd”. Alt dette på godt og vondt.

Den politiske liberalisme åpner for denne prosess, men sier intet om den er ønskelig.

Med en parallell til den danske valgkamp og det parti som bærer samme navn som vårt: Hva har den liberale holdning å stille opp med når man møter fremmedfrykt og rasisme, når man konfronteres med det illiberale, trangsynte eller autoritære?

Naturligvis er det problematisk å møtet med andre kulturer og ikke minst med de aller elendigste og mest hjelpetrengende i vår verden. Filosofen Henrik Syse stilte i en artikkel i Aftenposten spørsmålet om et land kan bli så ”liberalt” at det til slutt mister evnen til å se forskjell på godt og dårlig, på godt og ondt, om det er blitt slik at den verdimessige liberalisme presenterer den oppvoksende slekt for en valgfrihet og ansvarsfrihet som er grensesprengende.

Jeg håper at Venstre blir det partiet som på bred basis retter debatten mot hvor denne ferden kan høre hen. Og ikke minst må vi se hva den gjør med vår holdning til de medmennesker som kommer til oss utenfra. En kritikkløs liberal holdning er et slapt middel mot vår egen rasisme, men den er heller ingen god medisin når vi skal og må engasjere innvandrermiljøer i kritisk debatt om hva som kreves for et fredelig samkvem i et demokratisk samfunn.  Denne debatten bør Venstre prøve å lede an, i god tid før valgkampen i 2005 .

Sosialliberalere må stå langt fremme i kampen for de svake. Ikke minst er det viktig at vi er  stemme for dem som er så svake at de knapt kan viske, som ikke har interesseorganisasjoner, ikke lobbyister.

Venstre bør profilere seg som et parti som innser og er villig til å ta konsekvensene av at årsakene til fattigdom er langt mer uensartede og individuelle i dag enn da de universelle velferdsordningene ble vedtatt – og at det derfor kan være nødvendig å ta i bruk målrettede og individuelle tiltak samtidig som man ivaretar det beste ved dagens velferdssystem som skal gjelde alle. Være et parti som i sykelønnsdebatten legger mest trykk på det faktum at 10 pst av arbeidstakerne står for 80 pst av sykefraværet, og at det aller viktigste i denne sammenheng er å gjøre noe med belastningen i jobbene til folk med lav utdannelse og mulighetene for dem til å påvirke sin egen arbeidssituasjon. Være et parti som fokuserer mer på utsatte jobber enn å sette inn tiltak som primært bidrar til å gjøre de friske enda friskere. Et parti som i alle samfunnsspørsmål er radikalt i den forstand at man går til roten av problemet og er mer opptatt av forebyggende innsats, av å gjøre noe med grunnleggende årsaker, enn av symptombehandling.

Dessverre ble Venstres forslag om borgerlønn nesten borte i valgkampen i fjor høst. Jeg håper jeg tar feil, men stundom kunne det nesten virke som om heller ikke partiet selv tok det helt alvorlig. Jeg tror forslaget er en vinnersak. Man behandler fattige mennesker som vanlige norske borgere med krav til respekt og verdighet, og man får en helt nødvendig gjennomføring av det offentlige byråkrati. Det representerer en ny måte å tenke velferdspolitikk på. Fleksibilitet og tilpasning til enkeltmennesket står i sentrum. 

Venstre må også foredle linjen som partiet som utrettelig kjemper for å styrke folkestyret, gjøre flest mulig til medspillere for at enhver – som Johan Sverdrup sa det – skulle bli medhandlende, medinteressert og medansvarlig. Et parti som stadig kjemper for enkeltindividets rettigheter og står fast på at det skal svært mye til for at den enkeltes rett til vern mot overgrep skal vike for samfunnets behov for innsyn og kontroll.

Med en så høy profil som Venstre holder i offentlighetsspørsmål, blir fallhøyden stor når man går god for et forslag som innebærer at investorer heretter skal kunne skjule sin identitet når de kjøper visse typer verdipapirer (obligasjoner og derivater). Det er rett og slett forstemmende at åpenhetens selvoppnevnte forsvarer kan gå god for dette tilbakeskrittet for innsyn og offentlighet i det økonomiske liv. Her vil Venstres ideer vinne på at forslaget faller i Stortinget.

Ikke minst i forbindelse med fusjoner og maktkamper er det viktig, både for ansatte og andre, å vite hvem aktørene er. Og for myndighetene blir det vanskeligere å svekke kampen mot økonomisk kriminalitet.

Jeg skjønner at man i en koalisjon må gi og ta. Men spesielt på områder der et parti har sterke og klare oppfatninger, er det farlig å kompromisse for mye,

Lars Sponheim trakk på landsmøtet i 1999 en konklusjon som jeg mener stadig gjelder: Det er gjennom maktutøvelse at partiet oppnår best resultater. Å mene de rette ting på det rette tidspunkt og i en fristilt situasjon, kan være behagelig. Men makt og innflytelse, selv om det også begrenser egne flaggsaker, teller mest i det lange løp.

Men det må bety at vi kan samarbeide både til høyre og til venstre, i den grad slike merkelapper fremdeler er politisk gangbare.

Jeg begynte med Lars Oftedal og slutter også der. På slutten av sitt liv, i 1890-årene ble han en sterkere talsmann for radikale Venstre, med skarp front mot Moderate Venstre. Om dette sitt tidligere ståsted skrev han: ”Det rareste ved dette parti , er at det absolutt vil hede det som det slettes ikke viser tegn til. I virkeligheden er dette parti gået aldeles opp i Høire”.

Venstre må ikke være et parti for det som John Kenneth Gailbraith kaller Den tilfredse majoritet, som blir mer og mer hensynsløs i sin streben etter mer trygghet, mer komfort, mer kjøpekraft, rikere opplevelser, bedre helse, høyere status til seg selv og sine – om nødvendig på bekostning av tapernes brøkdel i vinnernes samfunn.

Venstres historie når det gjelder høyredreining er entydig. I dag mener jeg at vi kan samarbeide med Høyre der vi tror det gir større uttelling for de sosialliberale ideer enn andre konstellasjoner. Men det er ikke bruk for et Venstre-program som ligger for nært Høyres.

(Dette er et foredrag jeg holdt på Venstres landsmøte påå Sundvollen 13.april 2002. Etter å ha lest det på nytt, synes jeg faktisk det er rimelig aktuelt)