torsdag 30. januar 2014

Tvinger ansatte til å tie

Ansattes ytringsfrihet har dårligere kår enn tidligere. Mange ledere  bedyrer at de «vil ikke regulere ytringsfriheten». Nei, det vil de aldri. De vil bare ha reglementer som for eksempel sier at bare rådmannen, etatsjefen, øverste leder eller enhetsledere skal uttale seg. De som virkelig har greie på forholdene, skal tie hvis de legger frem opplysninger som forkludrer inntrykket av at «ansatte er på ett lag».

Fagre ord om maksimal åpenhet og frimodig debatt er avløst av regler som tar sikte på mest mulig ”enhetlig” informasjon, gjerne knyttet til saksbehandlingsregler og organisasjonskart.

I en undersøkelse som Norsk Redaktørforening har gjort og som offentliggjøres i dag, sier 4 av 10 lærere, sykepleiere og politifolk  at den administrative ledelsens krav til lojalitet er blitt strengere de siste årene. Over halvparten opplyser at de har vegret seg fra å delta i den offentlige debatten. Mer om undersøkelsen her
Lojalitet er et begrep som brukes ofte, der avsender egentlig mener lydighet, men ordene har ulikt meningsinnhold. Lydighet og lojalitet er to forskjellige begrep. "Lydigheten er blind mens lojaliteten er kritisk, seende og verdiladet", sier professor Paul Leer-Salvesen. "Yrkesutøvere som opplever å stå i flere lojalitetsrelasjoner samtidig, må (sammen med andre) bruke etisk skjønn for å finne ut hvilken lojalitet som skal ha prioritet i den konkrete situasjonen som fordrer et moralsk valg".

I Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 1999:27) uttalte vi blant annet:
”Det forhold at institusjonen (i vid forstand – min anm.) har en informasjonsstrategi og utpekte talerør kan ikke innebære at andre ansatte innenfor virksomheten gis munnkurv. De vil selvfølgelig ikke være legitimert til å uttale seg på institusjonens vegne, men deres personlige syn kan likevel være relevant for allmennheten”.

At offentlig ansatte ikke bare skal ha anledning til å ytre sine meninger, men at de også må kunne gjøre det som offentlig ansatte fagfolk, er det dessverre ikke mange instrukser eller reglementer som målbærer. Snarere tvert i mot.

Hvis innspill fra mange dyktige fagfolk og ansatte har konsekvenser for beslutningsprosess, tjener dette demokratiet.
Det virkelig spennende ville være dersom fagfolk i systemene kunne delta som fagpersoner og med den innsikt som følger av det. Dette finnes det i praksis ikke rom for. Tvert i mot; svært mange ledere og politikere er opptatt av å begrense adgangen til å uttale seg om ”eget fagområde” og maner til ekstra lojalitet når man nærmer seg dette. Uttaleretten for egen regning er gjerne knyttet til ”styre og stell”, eller ”den generelle samfunnsdebatten”. I noen tilfeller er formuleringene så vidt vage at man lett kan mistenke dem som har formulert dem om ikke å ha tenkt særlig grundig gjennom de prinsipielle spørsmål som disse grensedragningene reiser.

Rektorer, som i mange tilfeller sto opp og talte på sin egen skole sak og skolesektorens sak, er nå i mange tilfeller direkte knyttet til rådmannen og må utvise lojalitet overfor denne. Flere fora som tidligere utgjorde sterke og frimodige fagmiljøer er forsvunnet, eller de er inkorporert i den sentrale administrasjonenpå en slik måte at intern uenighet ikke blir eksponert. På toppen av dette kommer altså adopteringen av private organisasjonsmønster og informasjonssystemer som oppfordrer til ”helhet”, ”enhet” osv. Stadig flere ansatte blir oppfordret til å tenke på kommunen som ”en bedrift” hvor det gjelder å fremstå med felles ”profil”, hvor alle skal smile og være glade. Underforstått: La oss gå i takt og holde ubehagelig uenighet, ubehagelig kunnskap, langt vekke. 

Offentlig sektor skal på vegne av innbyggerne ivareta fellesskapsløsninger. Derfor er det der riktig og viktig med større åpenhet der enn på andre områder i samfunnet. Ansattes ytringsfrihet skal ikke bare verne om den enkeltes ansattes behov for å ytre seg, men også verne om demokratiet.

Den ansattes lojalitet må først og fremst være til brukerne, til velgerne, til ikke til et offentlig hierarki.


Blogglisten

torsdag 23. januar 2014

Hva hadde Anders Lange sagt?

I formiddag har jeg gått tur i Bragernesåsen med Bonzo. En nysgjerrig  portugisisk  vannhund. Snuser på alt og alle. Misliker å være i bånd. Rikker seg ikke når han ser noe som må utforskes, kanskje spises.  Løfter bakfoten der det passer ham. Blir det tyngre saker, overlater han til andre å ta konsekvensene: plukke opp det illeluktende og forvare det vel i en svart liten plastpose.


Jeg tenker at dersom det var en hundeavis, ville han vært journalist. Og ikke før hadde jeg tenkt tanken, kom jeg på Hundeavisen (1962-74). Anders Langes avis om hunder og etterhvert mer og mer om politikk. En usedvanlig enkel og velartikulert kamparena for mer personlig frihet, mot alle offentlige inngrep i den enkeltes privatliv. Mot skatter og avgifter og alle andre restriksjoner for det frie næringsliv. Mot byråkrati. Mot formynderi. Sterkt  imot å bli kalt liberalist.

Anders Lange, hvis forfedre var innvandret fra Tyskland, hadde store retoriske evner. Han spilte uten kryss og b.  Kalte gjerne en spade for gravemaskin. «Ingen stemmerett til negre», «Stopp blandede ekteskap», «Hver nasjon en rase», «Ingen u-hjelp til de sorte». Motstandere av apartheidregimet i Sør-Afrika var «Forrædere av den hvite rase».

Det ble 1973. Valgår. Fire år hadde gått siden det mest spennende valgoppgjør jeg kan huske. Flertallet mellom blokkene skiftet flere ganger. «Jeg la meg med Trygve Bratteli, men før jeg sovnet ba jeg til Gud. Og da jeg våknet neste morgen, var det sammen med Per Borten», sa den gudfryktige Johanne Margrethe Johnsen på morgenmøtet i Stavanger Aftenblad. «Men kjære deg, det er jo valgfusk», kommenterte utenriksredaktør Sverre Maaland. Anders Lange var ikke fornøyd med den borgerlige samlingsregjeringen. Heller ikke med sentrumsregjeringen Korvald. I stedet for å senke skatter og avgifter hadde de borgerlige innført merverdiavgift, moms, på 20 pst. Ap ville nøye seg med 15.

Og i 1973  hadde Lange fått nok. Et  møte på Saga kino i april samlet over 3000, minst 1000 meldte seg inn i  «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep», fornuftig nok forkortet til ALP. I mai talte han til over 4000 på sosialdemokratiets arena, Youngstorget. Der deltok også Mogens Glistrup, Danmarks utgave av Anders Lange, eller omvendt. Inspirasjonen. Grunnleggeren av Fremskridtspartiet.  

Lange lovte å avskaffe statsskatten og redusere statsbudsjettet med 9 milliarder kroner. (Budsjettet var den gang i underkant av 30 milliarder, i dag er statens inntekter beregnet til 1295 milliarder).

Fjernsynet var blitt en viktig del av valgkampen, og Langes retorikk og budskap hadde medvind. Valgresultatet var 5,0 pst av stemmene og 4 representanter.  Lange selv ble innvalg fra Oslo, med varamann Carl I. Hagen, direktør for sukkergiganten Tate&Lyle. I motsetning til Lange syntes Hagen at ALP burde ha vedtekter. Etter andre uoverensstemmelser meldte han seg ut og dannet sommeren 1974 Reformpartiet sammen med andre frustrerte ALP-medlemmer.
  
Men høsten 1974 døde Anders Lange. Hagen rykket inn på Stortinget. Her oppfant han taktikken med stadig å fremme tidligere nedstemte borgerlige forslag for å tvinge de andre partiene til å stemme på egne, resirkulerte forslag.

I 1977 ble ALP og Reformpartiet samlet i det nye Fremskrittspartiet. Hagen kom ikke inn på Stortinget. Det gjorde han imidlertid i 1981, resten er historie.


Jeg vandrer videre i Bragernesåsen. Bonzo sliter stadig utålmodig i båndet. Og jeg tenker: Hva hadde Anders Lange sagt om han kunne observere Siv Jensen som ansvarlig finansminister, Solveig Horne som ber kommunene øke flyktningekvoten. Konstruktiv regjeringstilpasning opp og i mente.


Han hadde i alle fall vært enig med Bob Dylan: The Times they are A-changin’.

Uansett: Politikkens realoppgave er å velge mellom det umulige og det ubehagelige.


 BlogglistenBlogglisten

tirsdag 21. januar 2014

Ingen norske våpen til diktaturer

Saudi-Arabia, De Forente Arabiske Emirater, Qatar og Kuwait har stått på kundelisten for norsk militærutstyr. Dette er land hvor det foregår grove, rutinemessige brudd på menneskerettigheter og internasjonal humanitær rett. Bør Norge kreve stans i våpeneksporten til diktaturstater ?
Svaret må bli et ubetinget JA!
Spørsmålet er reist mange ganger i ulike fora de siste årene. Ikke minst i fjor, da rundt 20 organisasjoner markerte protest mot at Norge driver uetisk våpeneksport til undertrykkende regimer. Blant aktørene var Amnesty International, Norges Kristne Råd, Kirkens Nødhjelp og ForUM, og de fikk støtte fra samtlige av de store ungdomspartiene.
I går kom Miljøpartiet De Grønne på banen og krevde stans i våpeneksporten til diktaturstater. Også MDG ønsker politisk debatt, både om hvem som bør få kjøpe norsk krigsmateriell og omfanget av eksporten.
De politiske ungdomspartiene er i større grad enn moderpartiene villige til å ta konsekvensene av det som skjer i Norge. Som daværende leder i Unge Venstre, Sveinung Rotevatn, sa det: «Moderpartiene tenker oftest næringsinteresser foran menneskerettighetene».
Norge er en av verdens store våpeneksportør, men vi har ikke kontroll på hvor våpen og ammunisjon ender opp. Eksportregelverk sier at norske våpen ikke skal selges til land som er i krig og konflikt. Men vi stiller ikke krav om at det skal kreves en sluttbrukererklæring ved salg av våpen til NATO-allierte.Dagens regler betyr at Nato-allierte står fritt til å eksportere videre til land som for eksempel Sri Lanka, Kongo, Saudi Arabia, Sudan, Liberia og Israel uten at Norge legger seg opp i dette. De står fritt til å eksportere til land som deltar i væpnet konflikt eller til land der det er grove brudd på menneskerettighetene. Er da fredsprislandet Norge mest en fredsnasjon eller en krigsprofitør? 
Også i andre land reises det spørsmål i forbindelse med våpeneksport. I fjor  trakk en komite i det britiske parlamentet frem  land som Israel, Saudi-Arabia, Kina og Zimbabwe, og sa at Storbritannia bør være forsiktigere med å eksportere våpen og militært utstyr til regimer som bryter menneskerettighetene.
Norge jobber mye for fred, for eksempel i konflikten mellom Israel og Palestina, men er samtidig aktiv i våpenindustrien. Norge ønsker å ha kontroll over hvor norske våpen ender opp, men det blir likevel blant annet hevdet at norske våpen kan ha drept sivile i Irak. Norske våpen kan også ha endt opp i krigssoner i Kongo, Sri Lanka og Gaza gjennom salg av norske våpen til USA, Tsjekkia og Tyskland. 
Det er en reell fare for at enkelte av våre allierte kan bruke militærutstyr de har kjøpt fra Norge mot egen befolkning.
Krigen i Afghanistan og Irak har vært god butikk for norsk våpenindustri. Men hva med norskeide fabrikker i utlandet? De trenger bare å følge regelverket i landet hvor fabrikken befinner seg. Nammo-konsernet (Raufoss), en av verdens største ammunisjonsprodusenter med fabrikker i Sverige, Tyskland og Finland, har eksportert til Saudi-Arabia. Ledelsen  medgir at «det er ingen tvil om at mye av dette utstyret vil bli benyttet i de militære operasjonene i Irak og Afghanistan»

De fleste mottakerland av norske våpen avkreves fremdeles ikke en såkalt sluttbrukererklæring, en avtale mellom selger og kjøper som fastslår hvem som skal bruke våpenet som er solgt, og at det ikke kan videreselges uten samtykke fra produsentlandet.
Hos det politiske flertallet i Norge har det lenge vært brukt som argument mot kravet om sluttbruker-erklæring også fra Nato-land at forhold til de allierte må bygge på tillit. Men er det ikke da merkelig at USA krever sluttbrukererklæring av alle land de eksporterer våpen til, også Nato-allierte, fordi de er livredde for at de skal havne i hendene på terrorister? Og kan vi egentlig ha total tillit til de allierte? NATO står langt fra samlet i synet på global sikkerhetspolitikk. Derfor kan også blind tillit knyttet til våre NATO-alliertes bruk av norsk produsert krigsmateriell fort bli en fare for vår egen utenrikspolitikk. 
Nye NATO-land som Polen, Romania og Tsjekkia har mye lavere krav til sin våpeneksport enn det Norge har. For eksempel har Tsjekkia solgt krigsmateriell til Sri Lanka for flerfoldige millioner dollar i de samme årene som bistandsminister Erik Solheim forsøkte å få i stand våpenhvile og fredsforhandlinger i landet.
Ingen bestemmelser er fullkomne, ingen kan hindre at de ikke følges. Der det finnes penger, finnes det kynisme, krokveier, bestikkelser, tyverier osv. Det viktige er at Norge gjør mest mulig for å sikre at norskproduserte våpen og ammunisjon ikke blir videresolgt til land som begår grove brudd på menneskerettighetene og hvor sivile er truet av væpnet konflikt

Daværende statssekretær Roger Ingebrigtsen sa for 3 år siden at våpenindustrien kan redde Norge når oljen tar slutt. Jeg håper vår hjernekraft og skaperevne vil satse på andre områder.


Ingen bestemmelser er fullkomne, ingen kan hindre at de ikke følges. Der det finnes penger, finnes det kynisme, krokveier, bestikkelser, tyverier osv. Det viktige er at Norge gjør mest mulig for å sikre at norskproduserte våpen og ammunisjon ikke blir videresolgt til land som begår grove brudd på menneskerettighetene og hvor sivile er truet av væpnet konflikt.
Blogglisten

mandag 20. januar 2014

Svar Julereisen 2013

1. Trolltunga. Fottur. Bilde på Times Square. Odda, Frode Grytten, «Saganatt». 2. Martin Linge-feltet. Espen Haavardsholm, Aksel Sandemose, Jante. Jan Herman Linge, soling, yngling. Drept i Måløyraidet. Wash Tank Process-teknologi. Krafttilførsel fra land med den største undersjøiske vekselstrømskabelen i verden. 3. Romsdal. Polkabjørn & Kleine Heine «Jeg er fra Romsdalen, Norges Tyrol», Jens Book-Jenssen, «Det er lov å være blid»(1985). A-ha, stadionsavskjedsturné 2010. I. 4. Gildeskål. Levninger etter Thomas Becket. Richard Burton, Elizabeth Taylor, Peter O’Toole, Lawrence of Arabia. Erkebiskop Eystein Erlendsson i Nidaros. Elias Blix (1836-1902), «Gud signe vårt dyre fedreland», «Å eg veit meg eit land».5 i. Tjøtta. Operasjon Asfalt, 8000 lik av russiske krigsfanger gravd opp fra 200 ulike gravsteder. Halvor Fjermeros, «Med lik i lasten». «Rigel»-katastrofen, skip med krigsfanger bombet av engelske fly. Hårek den hardbalne, Kark – trellen som skar hodet av Olav Tryggvasons fiende Håkon Jarl.  6. Kiruna. John Kerry, USA. Arktisk råd, Tromsø. Var størst i areal. Malmutvinning. Ghilardi+Hellsten Arkitekter.  7. Kirkenes. Barentsregionen. Willem Barents. For E6 og Hurtigruta. Kirkenes-Bjørnevatnbanen. 8. Harald V Land (på Nordaustlandet på Svalbard). Haakon VII og Olav V. Gustav V, Gustav Adolf. Amundsenodden, her nødlandet N-25 på retur fra et forsøk på å nå Nordpolen. 9. Reykjavik. Island. Jón Gnarr. Moskva. VM i sjakk, Spasskij-Fischer. «Tvekampen». Arnaldur Indridason. 10. Newcastle. Lord og Lady Grey. Te. Newcastle, nytt slott, bygget etter normannernes invasjon i 1066. Harald Godwinson, Harald Hårfagre. 11. Swansea, «Sveins øye». Prinsesse Lillian av Sverige, gift med prins Bertil. 12. Black Hills (i Sør-Dakota). Sanford Underground Research Facility. Higgs-partikkelen. Nobelprisen i fysikk. Deadwood. General Custer, slaget ved Little Bighorn, indianerhøvdingen Crazy Horse. 13. St. Louis. Bryterne Bernhoff Hansen og Charles Ericksen. Norske gullvinnere i sommer-OL i St. Louis 1904. Ludvig 4. The Cardinals, basketball. Josephine Baker, bananskjørt. 14. Detroit. Håvard Rugland, kicker, Detroit Lions, Cadillac, Aretha Franklin, Queen of Souls, Diana Ross, Rockens æresgalleri, The Supremes 15. Teotihuacán. Mexico. Regnguden Tlaloc. Solpyramiden. Gullfireren i kajakk 16. Colombia. FARC-geriljaen. Shakira. Gravid. Gerard Piqué. Manchester United og Barcelona. Kvalifisert til VM i fotball. 17. Buenos Aires. Fotballklubben Club Atletico San Lorenzo de Almagro. Pave Frans, Viggo Mortensen, Aragorn i Ringenes herre. 18. Vladivostok. Russisk stillehavsflåte. Den transsibirske jernbane. Yul Brynner. Deborah Kerr. «The King and I». 19. Ulan Bator. Mongolia, Djengis Khan. 20. Chengdu. Verdens største frittstående bygning. World Wildlife Fund, pandabjørn, Rasmus Hansson. Bergen, Unesco, verdens gastronomibyer. 21. Bihar. George Orwell. Animal Farm. 1984 og Big Brother. Mahatma Gandhi. Motihari. Siddharta Gautama, Buddha. 22. Chennai. VM i sjakk. Madras. Bengalbukta. Brahmaputra og Ganges. Apostelen Thomas. 23. Volgograd. Tsaritsyn (tsaritsaens by), Stalingrad. Også Stalingrad på kapitulasjonsdagen 9. mai 1945 og på fem andre datoer for sovjetiske seire under 2. verdenskrig.24. Bajkonur i Kasakhstan. OL-fakkelen ut i verdensrommet. Sputnik. Gagarin og første bemannede romskip, første kvinne i rommet. Russland.  25. Balaklava. Finland (Vinterkrigen 1939-40, finlandshetter). Krimkrigen. Alfred  Tennyson, «The Charge of the Light Brigade». Forkjølelse (krimsyke). Ukraina 26. Taksimplassen. Istanbul, Bysants, Konstantinopel. Harald Hardråde, Stamford Bridge. 27. Kuwait, sjiamuslimer. Operasjon Desert Storm, invasjon fra Irak. 28. Mogadishu. Somalia. Lufthansa-fly i 1977. Souhaila Andrawes. Mohamed Osman Jawari er det somaliske parlamentets nyvalgte leder. Heikki Holmås, 175 mill. kr. 29. Rwanda. Charles Taylor, Liberia. Sadi Bugingo, 21 års fengsel. Morten Harket, orkidé. 30. Den sentralafrikanske republikk. Bokassa. Fra muslim til katolikk. Joseph Kony, «Herrens frigjøringshær».  31. Gibraltar. Storbritannia, Spania. Aper. «The Living Daylights». Timothy Dalton (James Bond). 32. Madrid. Alex Ferguson, David Beckham. Gareth Bale til Real Madrid. Tapte kampen om OL i 2020. 33. Melk. Donau. Benediktinerkloster. «Rosens navn». Adso fra Melk. Sean Connery, James Bond. 34. Amsterdam. Justin Bieber. Anne Frank. «Hopefully she would have been a belieber.» 35. Warszawa. Jødene. EØS-midler. Klimakonferanse. Eksempel på gjenoppbygging av historisk kulturminneområde. Frédéric Chopin, sørgemarsj og Regndråpepreludiet. Krzysztof Kieslowski, filmregissør. 36. Kalmar. Fotball-EM for damer. Skandinavia ble samlet under én dronning.  37. Hvaler. Ytre Hvaler nasjonalpark. Europeisk bærekraftig turistdestinasjon. TV-serien «Hvaler». Vebjørn Sand, Keplers stjerne. Jens Stoltenberg. Hvaler (fangst). 38. Askim. «Jul i Flåklypa». Animasjonsfilm. Frimand Pløsen. Langsnes skanse, slutten på Napoleonskrigene, starten på unionstiden. Riksadvokat Tor-Aksel Busch, Breivik-saken. Karl Petter Løken. 39. Vågå. André Villa. Freestyle motocross. Torrevieja. Arne Brimi. Knut Hamsun, født Knud Pedersen. 40. Kragerø. Dronning Sonja med spesialutstilling av egne bilder. Sørlandsbanen, Bjørnson og Nordraak, «Ja vi elsker». Anton Martin Schweigaard, Theodor Kittelsen, Ronald Fangen. 41. Bergen. Tomas Espedal. Nordisk råds litteraturpris. «Bergeners». «Dubliners» og «Ulysses» av James Joyce. «The Dubliners» (1962), Molly Malone,  «cockles and mussels»

Bergens Tidende:
1. Os. Eirik Ingebrigtsen, Sult-prisen. Gyldendals legat. Ferjefri E39. Eirik Søfteland, «Skal vi danse».  3. Fjaler. «Kunstlandskap Fjaler 2013». Fyrstikker, fuglekasser. Red Cross Nordic United World College, Jacob Sande. «Det lyser i stille grender» og «Då Gud heldt fest i Fjaler». 42. Etne. Solveig Horne. Folgefonna.

Adresseavisen:
1.Bjugn. Ørland, Austrått. Arent M. Henriksen. Jr.-VM skøyter. 2. Inderøy. «Jakob og Neikob». Kari Stai. Erik Stai (i 1940). Petter Northug jr. Astrid Aasen, Trøndersk matpris. 44. Buvika.«Skottet i Buvika». Stine Kufaas, høyde, Buvika – Rosenborg 0-11. 45. Verdal. Robert Erikson, arbeidsminister. Låveteater på Levring gård. Edith Calmar, kvinnelig filmregissør.
  

Fædrelandsvennen:
1.Mandal. Helene Bøksle, «Svalbard». Eiendomsskatt. Stein Reinertsen, biskop, tidl. prost i Mandal. 43. Froland. Brannstasjonen brant ned. Erik Mykland. Nelaugbanen. Niels Henrik Abel. Helge Løvland, friidrett (10-kamp 1920). 44. Arendal. Arendelle i Disneys «Frost» (premiere 2.juledag). Einar Gelius, prestestilling i Nord-Norge. Ny museumsbygning. IF Arendal slo Sporta Hlohovic ute, tapte hjemme. 45. Valle  i Aust-Agder (grenser til Telemark og Vest-Agder). Meteorittfunn. Osmund og Grete Faremo. Valle Hovin, første kunstfrosne skøytebane (1966).



Stavanger Aftenblad:
1.Hjelmeland. Magnhild Kleppa, ny fylkesmann. Bykle, Aust-Agder. Per Hovda. Eldreopprøret (1990). Odd Børretzen, «Da jeg traff Jesus…med sprettert», film basert på hans «Min barndoms verden». Bjarte Hjelmeland, homoeventyr, statsråd 2. Kvitsøy. Ferjeforbindelsen nordover. Rogfast, «Radio Romania International. Hummermuseum. Lauritz Haaland. 3.Etne. Solveig Horne. Folgefonna 45. Gjesdal. Siri Vølstad Jensen, Idol. Beste arrangement i Kulturminnedagene 2013. .46. Eigersund. Amfidromisk punkt (hverken flo eller fjære, Svalbard det andre punktet). Pål Rage. Frode Teigen. Valeri og Veton Berisha. Johan Lædre Bjørdal.47. Revtangen. Ornitologisk stasjon. Svartspoven.  Tryggve Gran landet etter den første flytur over Nordsjøen.



Blogglisten

tirsdag 14. januar 2014

Nettsurfing i timene?

Flere undersøkelser viser at PC-ens inntog i klasserommet har ført til store mengder ikke-faglig surfing. Men det er strid om hvordan problemet bør løses, fremgår det av en artikkel i Aftenposten.
Spørsmålet er ikke om elever skal bruke digitale verktøy i skoletiden, men hvordan. Mange uttalelser jeg har lest fra elever de siste årene tyder på at tømmene ikke er for stramme:  "De skrøt av at alt skulle bli så bra, men egentlig var det bedre før. Hvis jeg fikk velge, skulle pc-ene ut av klasserommet igjen", sier Joachim.. En annen røst: "Det er mye dumt de såkalte ungdomsvennlige politikerne har funnet på, men dette topper det meste". En tredje: "Hvem vil ikke heller være på internett å spille, i stedet for å høre på en kjedelig lærer som står og maser om "fotosyntesen" eller "lineære regresjoner". "Vi bruker YouTube mye i skolearbeidet, særlig når vi skal analysere reklamefilmer og se på historiske filmer", sier Ingvild. 
En forsker fremholder at for de sterkeste elevene kan PC-en være et veldig nyttig redskap , "på den annen side kan det se ut til at det er de svakeste elevene som blir mest forstyrret".  Anne Mangen ved Lesesenteret i Stavanger sier at læringsutbyttet ved å lese fra skjerm blir mindre enn fra en trykt tekst. « Å lese på skjerm gir mer hjernestress enn om samme tekst formidles på papir»
Bærbare PC-er og Iphoner er åpenbart er kommet for å bli, ikke minst i skolen. Men her som ellers må hjelpemidler brukes med fornuft. Bruken må differensieres. Noen ganger bør nettforbindelse ha en viktig plass, andre ganger er det best om den slås av. Jeg ønsker overhode ikke programvare som gjør det mulig å kontrollere hva den som bruker datamaskinen gjør, vi må si nei til overvåkingsskolen. I noen klasser legges digitale verktøy på en hylle og tas frem når læreren bestemmer. Og det finnes muligheter til å styre slik at for eksempel under mattetimene er bare matteprogrammene tilgjengelige. Læreren må ha styringen – og ha ansvar for  at undervisningen fanger oppmerksomheten.
Informasjonsinnhenting er viktig.  Men elever trenger også trenger kunnskap. Og kunnskap handler om å kjenne og forstå, vurdere og verdsette, om dyktighet og ferdigheter. Kunnskap er informasjon som er satt inn i en sammenheng og som en derfor skjønner hva betyr og hvordan kan brukes. Slik blir kunnskap en del av en selv.
Nettopp i informasjonsflommens skummende bølger er det viktig at man lærer noe mer enn å surfe. Stimuleres til fordypning, refleksjon, samtale, evnen til å stå imot, skille mellom viktig og uviktig, rett og galt.

I Norge anno 2014  trenger vi en skole som blir en motkultur mot tunge trender som kjapphet, overfladiskhet, oppstykkethet og teknifisering av menneskelige relasjoner. 
Vi trenger  en skole som fremhever egenverdien av kunnskap, faglig innsikt, samfunnsforståelse og refleksjon – overordnet den bedriftsøkonomiske logikk.  
Blogglisten

mandag 6. januar 2014

Forsoning og NS-barn

17. mai 1814  17.mai – 2014. Grunnlovsjubileum. Hva skal det fylles med?
-Nettopp i dette året trenger vi en bevisstgjøring på hvordan vi som folk har stått for holdninger og handlinger som ikke er Grunnloven og rettsstaten verdig, skriver tidligere preses, biskop Finn Wagle, i en kronikk i Vårt Land.  Han stiller et meget relevant spørsmål: Fikk rettsoppgjøret i Norge dimensjoner som gjorde arbeidet for folkeforening på hjemmebane spesielt vanskelig?
Et naturlig spørsmål, dessverre. Som det eneste av de okkuperte land i Europa – og vi var så visst ikke det landet som led mest i de fem krigsårene – rettsforfulgte Norge på generell basis selve medlemskapet i kollaboratørpartiet, altså politisk landssvik. Straffereaksjonene kom derfor forholdsvis til å ramme mange flere i Norge enn i de andre landene som hadde opplevd okkupasjonen.  
Samtidig så man langt på vei gjennom fingrene med både økonomisk samarbeid med tyskerne og direkte arbeid for dem. Eksempelvis domfelte man en prest som hadde solgt moreller fra sin egen hage til tyskere. En høyesterettsadvokat som hadde fått store konsulenthonorarer fra et selskap som forsynte Luftwaffe med aluminium for flyproduksjon, ble aldri stilt til rette. 
Eksempelvis bisto myndigheter i Oslo og Trondheim i april 1940 på dagtid med å utbedre de flyplassene engelskmennene bombet på nattestid. Enkelte av arbeiderne ble dømt, mens De ansvarlige for dette ble ikke tiltalt for landssvik etter frigjøringen. Tvert imot rykket noen opp og frem i det politiske liv.
Aldous Huxley skrev på 30-tallet at den største fare ved krigen er at den etterhvert forvandler oss selv til å bli likedannet med de motstanderne vi bekjemper.  Dette ble demonstrert både under og etter krigen. 
De mest groteske utslag av denne refleksen finner jeg i den aktuelle dokumentarboken «Nådeløse nordmenn - Hirden 1933-45» som jeg holder på å lese. Om gartnere, fiskere og sangpedagoger som ble sendt til Nord-Norge for å torturere og drepe krigsfanger. Nordmenn var minst like hensynsløse som tyskerne i sin iver etter å torturere og ta livet av jugoslaviske fanger under Andre verdenskrig.
Etterkrigstidens behandling av NS-barn, barn der en eller begge foreldre var medlem av Nasjonal Samling, dreier seg ikke om grov fysisk mishandling. Desto sterkere har nok den psykiske mishandlingen virket på de mange som helt uten skyld fikk oppvekst og senere liv ødelagt av at hjemmefrontens isfront under krigen dessverre førte til stigmatisering, utfrysning og isolering i mange, mange år etter krigen: »Du skal ikke være venn med quislinger, du skal ikke omgås dem, du skal ikke engang hilse på dem. Dine barn skal ikke omgås deres barn»

Okkupasjonstiden var en forferdelig påkjenning for mange nordmenn. Særlig gjaldt dette utsatte grupper som jødene og de som var aktivt involvert i motstandsarbeid, samt våre uteseilerne Man også for mange andre som kom i nazistenes søkelys. Dette er en viktig del av vårt kollektive folkeminne. Samtidig er det i årenes løp blitt et påtagelig gap mellom historikernes krig og de nasjonalromantiske forestillinger mange har båret på. Mange myter lever fremdeles.

Biskop Wagle har flere ganger tatt opp NS-barn som forsømt gruppe i etterkrigstidens Norge. Han spør: Ble etterkrigstiden langt mer preget av forstening enn forsoning, med de omkostninger det fremdeles innebærer for godt over 100.000 NS-barn?

60 år etter krigen ga endelig Stortinget krigsbarna (barn av tyske soldater og norske mødre)en offisiell unnskyldning. Vil det offentlige Norge etter 70 år kunne erkjenne og beklage overfor de uskyldige som ble tatt av landssvikoppgjørets dragsug?

Forsoning kan aldri handle om å inngå moralske kompromiss. Som Wagle sier det: «Nazismen er og blir et uhyggelig kapittel i bestialitetens historie». Men en del av forsoningens vesen må være selvkritisk å erkjenne og ta avstand fra den del av etterkrigshistorien som ikke er rettsstaten verdig.




Blogglisten