Habilitet, meninger og penger

Statsråd Bent Høie i Helse-og omsorgsdepartementet har en ektemann som i tre år igjennom organisasjonen  «Innen 48 timer» arbeidet for å få myndighetene til å vedta en regel om diagnostisering i løpet av 48 timer etter mistanke om kreft. Høie har vært på flere møter i organisasjonen. Er han inhabil i behandlingen av saken?

Jeg ville svare nei. Men saken er prinsipielt interessant fordi det i mange politiske spørsmål vil være forkjempere for gode saker som på et eller annet trinn naturlig deltar saksbehandlingen i slike sammenhenger.

Vi trenger engasjerte samfunnsaktører i politikken, vi bør vite om deres engasjementer i slike sammenhenger, men det er viktigere å følge pengene enn meningene og idéene.

Det er greit at departementet i den aktuelle saken har satt i gang habilitetsvurdering av politisk ledelse. «Ved behov vil departementet be om bistand fra Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet». Jeg mistror ingen, men synes likevel at Lovavdelingen bør være inne i alle slike saker. Da kan man få inn økt kompetanse og enhetlig vurdering.

  

Mange har ikke tatt habilitetsspørsmålet alvorlig, mange ser ikke problemet, og mange tror at de selv kan avgjøre om de er habile eller ikke. Avstanden øker mellom folk og myndigheter av ulike slag. Mellom de som styres og de som styrer. Media har en viktig oppgave i å få frem både grove tilfeller men også drøfting av grenseområdene.

Forvaltningslovens §6 peker på inhabilitet i forbindelse med en sak der avgjørelsen kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for den det gjelder eller noen som man har nær personlig tilknytning til. Men - at en folkevalgt deltar i en sak som gir vedkommende en fordel (eller ulempe), er ikke tilstrekkelig til at man blir inhabil dersom det er mange andre som får den samme fordelen (eller ulempen.

Statsministeren er tilhenger av føre-var, og hun minner om at det «ikke er ulovlig å være inhabil, det er bare et spørsmål om å være ryddig i saksbehandlingen». Hun sier at det klokt å foreta en habilitetsvurdering hvis man har en sak der det kan stilles spørsmål om habiliteten. Det har hun rett i. Men stundom bør kanskje grenselinjer settes før det er nødvendig å få dem vurdert rent juridisk. 

Professor i offentlig rett, Jan Fridtjof Bernt, en av våre aller fremste eksperter på habilitetsspørsmål, mener at terskelen for inhabilitet er for høy, og at vi gjennom lovendring må få en innstramning av habilitetsreglene.  Det er dag bare Stortinget selv som kan håndtere representanters habilitet. Desto viktigere må det være å få størst mulig åpenhet i forhold som representerer bindinger eller interesser.

Strengere lover og regler? Ja, men politisk anstendighet kan ikke reguleres. Jussen er viktig – så langt den rekker. Men den kan aldri unnskylde manglende gangsyn. «Kultur er i sin kjerne et personlig ansvar», sa Sigrid Undset - det innbyr også på dette feltet til ettertanke.

Politikere har selvstendig etisk ansvar for unngå å sette seg i situasjoner der spørsmålet om habilitet kan reises, og media har et tilsvarende ansvar for å skille skitt og kanel.

Nytt og ungt mannskap

Ung regjering med liten statsråderfaring. 43,5 år i gjennomsnitt, Tre over 50, tre med statsrådserfaring. Ingen  store overraskelser, nesten full klaff for meldinger tidligere i uken. Jeg kan ikke huske så høyt lekkasjenivå noen gang tidligere. Sultne politiske journalister imøteser god foring fremover.

Kjønnsdeler og landsdeler har fått sitt. Tyngdepunktet geografisk er flyttet fra Østlandet. Østfold, Buskerud, Hedmark og Oppland er uten representanter.  Gullkysten, fra Agder til Trøndelag har rent flertall. Regjeringen har like mange kvinner som menn. Utviklingen har vært naturlig og riktig, det har nærmest vært et krav i de siste regjeringene. Jeg håper likevel vi snart kommer dit at det ikke løftes noen øyenbryn om det er 10 kvinner og 8 menn i en regjering.

Særlig når det bare er to regjeringspartier hadde jeg trodd at man ville ta noen dristige grep og ha enda færre departementer. Helst slik at statsrådene mer kunne bli en samlet regjerings forlengede arm i departementene, og mindre være forkjempere for fagdepartementenes interesser i regjeringen. Mer helhetlig tenkning og handling. Regjeringens åtte overordnede prioriterte felter viser med all tydelighet at mye henger sammen med det meste. Olje og gass med miljø og klima. Klima og miljø med grønne skatter og avgifter. Utvikling med handel og tollsatser. Blant annet

. 

Problemet med de åtte feltene er at de mangler det vesentligste, at ikke gjennomgripende klima- og energispørsmål ikke løftes opp. Det virker underlig, selv om ord bare er ord. Kritikken er møtt med at klima og miljø er en del av regjeringens verdigrunnlag. At forvalteransvaret og føre-var-prinsippet tegner en høyere himmel over alle politikkområder som regjeringen skal befatte seg med.

Vi får se. Eller rettere: Vi skal se nøye etter. Hele tiden. I overalt som gjøres.

Det er på dette punktet regjeringen må vise at den står for en konkretisering av nye ideer, nye løsninger Næringsdepartementet er styrket, men hadde det ikke vært like naturlig å legge fiske og jordbruk dit og heller tilføre statsministerens kontor overordnet sikkerhets- og beredskapsstyring, med egen statsråd. Men når de to primærnæringsdepartementene synes jeg det er en fordel at man har unngått statsråder med tydelig næringsbakgrunn. Den avgående fiskeriminister har hatt altfor tette bånd til næringen.

Utviklingsdepartementet, som har levd i Utenriksdepartementets omgivelser er fjernet. Det kan være et urovekkende tegn, Knut Arild Hareide har allerede reagerte instinktivt. Men forhåpentlig betyr det ingen svekkelse av innsatsen på området. Børge Brendes erfaring og kapasitet kan tvert imot bety søkt oppmerksomhet og innsats på dette området som i mer integrerte utenrikspolitiske vurderinger.

Miljø og utvikling har gjennom årene vanligvis ikke vært besatt av de sterkeste og mest erfarne politikere. Det har ikke vært en styrke for noen av områdene. Tvilen skal alltid komme nye statsråder til gode, men jeg er spent på Tine Sundtoft innsats og evne til gjennomslag. Et av de viktigste spørsmålstegn ved den nye regjeringen er viljen og evnen til å sette handling foran ord når det gjelder vår tids – eller først og fremst fremtidens – store utfordring. Statsrådvalget her kan utenfra sett virke som kvittering til Sørlandet og svar på andre krav enn enn parlamentarisk tyngde. Forhåpentlig viser det seg at bekymringene er unødvendige, men spørsmålet er uansett: Hvorfor ikke Nikolai Astrup? 

Jeg skriver denne kommentaren fra Kota Kinabalu i Malaysia. Det som har slått meg under besøket her, er begeistringen for landets andre statsminister,  Mahathir Mohamad (1981-2003). Han gjorde dristige grep, la om politikken på viktige felter, planla for fremtiden og oppnådde resultater. Erna Solbergs  utfordringer er annerledes, men helt avgjørende for hennes ettermæle vil være: Bidro hun og hennes mannskap til den omleggingen av klimapolitikken som Norge og verden trenger?

Mange er spent på Siv Jensen som finansminister. Omtrent som med Kristin Halvorsen. Hin vil ha stor nytte av å lese forgjengerens betraktninger i  «gjennomslag». «Vi må ha en finansminister som er sjef og som ikke kues av skredder- og veverøkonomene i Finansdepartementet», lød det tidligere i år fra prydblomsturnen i hagen. Erna har uttrykt det annerledes, med respekt for den dyktighet vi finner i byråkratiet: «Alle statsråder må ha en agenda når de møter byråkratiet i departementene. Ellers får de byråkratiets agenda.»

Siv Jensen er intelligent. Og realistisk, Jeg tror at både hun og resten av regjeringen
går inn i regjering både med styringsvilje, og samtidig med nødvendig respekt for et profesjonelt og lojalt embetsverk. Jeg tror også at selv om manglende erfaring kan resultere i en og annen skramme, vil Fremskrittspartiets statsråder overraske positivt i møte med realitetene i en regjerings hverdag. La sagt være glemt, døm det på det som de gjør – eller ikke gjør.

På helt kort sikt bør den nye regjeringen ta til seg – og handle – i pakt med budskapet i Jan Egelands ord: «Vi er altfor opptatt av hullene i asfalten vår, og for lite opptatt av at det flyter lik opp på europeiske strender». Rikdom som ikke deles med andre, blir fattigdom. Fedrelandskjærlighet uten global solidaritet, blir forfall.

 

Ingen forandring av Norge

Forandre Norge?

Selvfølgelig ikke. Ingen kan forandre Norge gjennom formuleringer på et papir. De største endringer i samfunnet skjer ikke gjennom politiske vedtak. I beste fall ser vi blåblå visjoner om litt færre hverdagsreguleringer og byråkrati.  Retorisk sminke avsløres. Trollene i berget det blå tålte ikke søkelyset. 

Vil noen om 25 år kunne skrive en masteroppgave og  konkret peke på 2013 som et avgjørende år for at Norge endret retning?  Nei. Etterkrigstiden har vært en kontinuerlig utvikling av samfunnet. Noen politiske vedtak gikk foran og viste vei. Noen kom som en nødvendig følge av utviklingen, politikere er ofte som vannskikjørere som prøver å holde balansen med stadig raskere båter som drar.

45 timers arbeidstid  fra 1959, 40 timer i 1977, 37,5 timer i 1986. Folketrygden fra 1967, sykelønnsordning fra 1978.  Obligatorisk grunnskole fra 1969.  Etter 1975 har det vært flere kvinner enn menn blant dem som avslutter videregående opplæring. Flere nye universiteter etter 1945.

Vaskemaskiner, oppvaskmaskiner, kjøleskap. Kvinner har blitt utearbeidende i langt støære omfang. e Barnehagesatsingen. Etter hvert har vi fått kvinnelige prester (1961) og biskoper (1993). Statskirken er under avvikling. Frem til 1972 var homofili straffbart, lesbiske og homofile par fikk gifte seg i 2008, om ikke lenge blir det egen liturgi for homofile kirkebryllup. Enslige får adoptere, det lages barn på flere måter enn det tradisjonelle samleiet.

Én radiokanal frem til 60-tallet, én fjernsynskanal til 1992. Avisopplag i stadig økning frem til år 2000, mer og mindre bratte nedgangskurver senere. Nettaviser. Internett og PC i vanlig bruk i mindre enn 20 år.  Vel 30 år siden de første mobiltelefonene, de var såvidt  bærebare og veide 7 kilo. Stadig ny teknologi.

For bare å ha nevnt noe. Tidene endrer seg, og vi med dem. Noe skjer etter politiske vedtak, mye bare hender. Ikke minst: Et oljeeventyr som startet med funnet av Ekofisk i 1969. Skulle det stå en liten statue i hvert norske hjem, måtte det være av Jens Evensen, havrettsministeren som var avgjørende for de store statlige inntektene av norsk oljevirksomhet.

En utvikling av Velferdsstaten, med Arbeiderpartiet suverent lengst i førersetet, nesten 50 år i regjering etter 1945.  I dette perspektivet er ikke en blåblå regjering avhengig av to mellompartier eller andre i Stortinget i stand til å skape annet enn små justeringer i landet, som det stiger frem, furet, værbitt over vannet.

Noe skjer etter politiske vedtak, mye hender.

«Ikke revolusjon, men revisjon», sa den gamle Venstre-høvdingen Bent Røiseland.  Og naturligvis sporer vi revisjon, mer og mindre sterkt uttrykt, mer og mindre konkretisert. Vi ser signaler om små kursendringer på enkelte felt, om fartsøkning eller opplag i havn. Men den norske modellen står seg – og selve Spørsmålet er dette: Hvor mye av endringene kan de blåblå få Stortinget med på? En plattform står på tre bein, men greier seg best i ordentlig ruskevær med minst fire.

Med en lett revisjon sang vi slik for våre barn: «Når trollemor har lagt sine yndige små troll, og bundet dem fast til masten. Da synger søtt hun de vakreste ord hun kjenner. Ai, ai, ai, ai boff» Ai, ai – hvor langt går samarbeidsutgangspunktet om ansvaret for å gi Norge en styringsdyktig regjering? Hvor lenge? Hvor fritt står egentlig KrF og Venstre når statsbudsjettet skal vedtas? Så sterkt som de nå synes å gi uttrykk for. Boff?

Reaksjonene etter regjeringsplattformen var som å oppleve valgkampen i reprise, kanskje særlig på sosiale medier, der mange utfolder seg i tonelag som ikke er preget av kryss eller b.  Noen tar alt i beste mening. Noen alt i verste.

Dokumentet er omfattende, 75 sider. Noe for de fleste, fra ordningen med servicehunder som skal gjøres mer lik ordningen med førerhund for blinde og svaksynte, til fjerning av boplikten for prester i Den norske kirke.. Høyres bakkemannskap må ha arbeidet lenge på dette. Med erfaring fra Venstres programkomité kan jeg trygt si at det tar tid å kvalitetssikre detaljer i et program med så mange kulepunkter. 

Som Peer Gynt ville ha sagt: «Skrive det, ville det, ønske det med – men gjøre det? Nei, det skjønner jeg ikke.»Her er mange vakkert dekorerte temaflasker. Men det er kvaliteten på innholdet de fylles med som avgjør smakdommernes valg i september 2017.

Jeg glad for den uttrykte viljen til å bygge på frihet og tillit til enkeltmennesket, familien, gründeren, lokalsamfunnet og friheten. Sterkere satsing på kunnskap og kompetanse. Bedre vilkår for frivillige organisasjoner. Sosialt ansvar og internasjonalt solidaritet. Jobbe for å løfte mennesker ut av fattigdom, både i Norge og i fattige land. Enklere hverdag for folk flest. Vilje til nødvendig forenkling i byråkrati på alle plan. Men applausen kommer ikke før jeg ser konkrete resultater.

Grepet med åtte hovedpunkter, på tvers av tradisjonell departementsstruktur, er i og for seg bra. Men reaksjonene minner meg om Bibelens lignelse om den fortapte sønnen: Det er større oppmerksomhet rundt det ene som ikke står, klima, enn om de åtte som står.

Frank Rossavik i Bergens Tidende skrev før valget at «miljøbevegelsen skal snart hakke løs på en ny regjering, men først må forventningene til den bygges opp». Han får rett. Det ble stor fagnad for vern av Lofoten/Vesterålen, men sterk kritikk over det som blir oppfattet som for lave ambisjoner i klimapolitikken for øvrig.

Jeg er skuffet. Svært skuffet over at klima ikke er blant de åtte hovedpunktene og heller ikke er nevnt med ett ord i verdigrunnlaget. Også Jens Stoltenberg er skuffet.  Men han kan gjøre noe med det, mer enn han har gjort gjennom åtte år: finne en dristigere tilnærming til vår tids største problem/utfordring, en som kan samle rødgrønn og mellomparti-støtte i Storting.

Enn så lenge tar jeg alt i beste mening og håper det er konkret ment og handlingsutløsende når det står i klimakapitlet at «Regjeringen  vil bygge sin politikk på forvalteransvaret og føre-var-prinsippet. Den kloden vi skal overlate til våre barn skal være i minst like god stand som vi overtok den fra våre forfedre. Regjeringen vil føre en offensiv klimapolitikk og forsterke klimaforliket. Utbyggingen av fornybar energi må økes»

Et eget investeringsprogram innen Oljefondet med formål å investere i bærekraftige bedrifter og prosjekter i fattige land og fremvoksende markeder, er bra. Også at Norfund skal satse på investeringer i fornybar energi. Og jeg har store forventninger til løftet om å sette ned en ny grønn skattekommisjon som skal fremme forslag om grønne skatteskift.

Forandre Norge? Nei. Ny politisk retning for landet? Kanskje. Men løypa har flere hindre. Jobbe bedre og vise sterkere gjennomføringskraft enn den avgående regjeringen. Det er lov å prøve,

«Løftene kan ikke svikte, nei, de står evig fast», sang den store svenske pinsepredikanten Lewi Pethrus for 100 år siden. Regjeringsløftene står fast i alle fall til 2017?

Vi går interessante tider i møte

Mot slutten på begynnelsen

En parlamentarisk nyskapning med flere tolkningsmuligheter.  En partileder som oversolgte et positivt budskap, men  deretter gjorde noe så sjeldent som å beklage. En  kommende statsminister som i prinsippet står for at alt henger sammen med alt, og at ingenting er avgjort før alt er avgjort – men som i praksis likevel slipper ut små bein til nyhetsjaktende journalister. Et parti som viser vilje til erkjennelse av at virkelighetens maktutøvelse blir langt  vanskeligere enn ideologisk og situasjonsbestemt opposisjon.

Det går mot slutten av begynnelsen for den nye regjeringen. Regjeringserklæring neste.

Vi har fått en avtale mellom de som forblir innenfor og de som tror at de høster større politisk gevinst ved å være i Stortinget enn i det løpende dag-for-dag arbeidet i regjeringen. Det gjenstår å se.

Ikke uventet spriker kommentarene. De fleste som i utgangspunktet er positive til regjeringsskifte, synes gjennomgående at det er en ventet, god start, tolker det meste positivt – og håper ellers det beste. De fleste som nærmest ser det som spleiselagsvandalisme at rødgrønt overmales av blått, synes gjennomgående at det er en ventet, dårlig start, tolker det meste negativt – og frykter ellers det verste.

Størst tolkningsuenighet gjelder det som nok mange i første omgang oppfattet som nesten et generelt amnesti for lengeboende asylbarn. Det verste med dette var ikke Hareides finte mot SV. Den overlever Lysbakken og hans folk, store bokstaver er ikke helt ukjent i de omgivelser. Det blir en triumf for dem når KrF-lederen, prisverdig og til etterfølgelse, erkjenner sin synd, beklager den og i siste omgang bør få tilgivelse i beste kristen oppskrift. Verre var det at presentasjonen skapte håp for mange som dessverre ikke synes å få glede av amnestiet likevel.

Det er bedre at noen får amnesti enn ingen. Men hvor mange?  «Avtalen om utlendingsfeltet minner mer om garasjesalg av likt og ulikt enn om en systematisk høstopprydding», sa nåværende  generalsekretær i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) Ann-Magrit Austenå.  «Den blåblå innvandringspolitikken vil føre til at flere får bli i Norge - og at færre må dra. Frp er avspist med symbolske innstramminger», mente tidligere generalsekretær i NOAS, Sylo Taraku. «Avtalen gir ingen Frp-revolusjon i asyl- og innvandringspolitikken», sa Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk Senter.

NOAS hevder at amnestiet bare vil omfatte 100 av de om lag 700 såkalte asylbarna. Andre bruker tallet 170. Amnestieksperten Arild Humlen mener løftet er  en stor forbedring og skaper en vesentlig annen situasjon enn den situasjonen vi har hatt frem til nå i lovverket. «Det skal også etableres et regelverk som i større grad skal ta hensyn til barnets beste som en varig ordning. De som da faller utenfor amnestiordningen kan bli plukket opp der. Blir avtalen en realitet innebærer den en betydelig margin i forhold til hva de rødgrønne har klart å prestere i løpet av den perioden de har sittet ved makten».

Så får vi se hva som skjer hvis Frp får hånd om Justisdepartementet. Sandberg (?) versus Faremo. Uansett – la oss være glade for at vi har sett en økt vilje  til at barns beste skal få større betydning i forhold til «innvandringspolitiske hensyn»

Fredningen av Lofoten/Vesterålen er definitiv. Det er i det minste en begynnelse på noen som kan bli en klart bedre klimapolitikk. Her gjenstår mye hvis man skal «føre en offensiv klimapolitikk og forsterke klimaforliket» og  «bygge sin politikk på forvalteransvaret og føre var-prinsippet.»  

Ole Mathismoen i Aftenposten uttrykker som flere mening: «Det er en uvirkelig følelse å ha større forhåpninger til et klimavennlig Norge med Fremskrittspartiet i regjering enn til en rødgrønn regjering med SV i miljøverndepartementet».

Så får vi se når Nikolai Astrup (?) tar hånd om Miljøverndepartementet, eller et nytt og større departement med økt helhetsansvar. Alt henger sammen med osv.

Avtalen ga KrF bokstaven K i tillegg til RLE. Dette har skapt unødvendig strid. Jeg tror ikke det er lurt å blåse liv i en ny liuvssynskamp. RLE-faget i dag har såvidt begynt å sette seg. Det samler alle elever rundt en undervisning som ikke skal være forkynnende. Det skal kirken, tros- eller livssynssamfunnene ta seg av. Den omfattende trosopplæringsreformen var et uttrykk for det. Det vi virkelig trenger er ikke symbolsaker, men å få RLE som obligatorisk fag i lærerutdannelsen.

Uansett avtaler og erklæringer vil vi fremover få se at veien blir til mens tiden, i første omgang ikke regjeringen, går. Høyre og Frp håper at avtalen skal sikre gjennomslag i de viktigste sakene. Venstre og KrF satser på at Stortinget vil få stor betydning i alle saker som ikke er avtale-nedfestet. Ja, og det er en stor fordel av Stortinget vender tilbake fra eksilet og igjen får en rolle i norsk politisk liv. Men dette innebærer også at regjeringen i viktige saker kan få flertall sammen med Arbeiderpartiet, om Jens Stoltenberg følger opp sitt utsagn om å stemme for det partiet er for.

Så får vi se vente på noe mer substansielt enn motorisert ferdsel i utmark, opphevelse av forbud segway og proffboksing. Vi trenger endel mer for å overbevises om at Erna og Siv virkeliggjør Margaret Thatchers ord om at i politikken skal du spørre en mann hvis du vil ha noe sagt, og en kvinne hvis du vil ha noe gjort.

Stortinget vant mest i 2.runde

Ingenting var klart før alt var klart. Erna Solberg blir statsminister, men hun får ikke den regjeringen som hun ønsket aller mest. Det blir en tøffere hverdag enn hun kommer til  sette pris på, men det er feil å kalle henne en taper. Hun er den første Høyre-statsminister på 24 år. Men langt viktigere er at hun har åpenbart klart å skape en langt bedre tone mellom de fire partiene enn det var før valget. Klarer hun å videreføre den, blir det en viktig ingrediens i den koordineringen det må være mellom tandemsykkelen og de to tidvise støttehjulene.

Er KrF og Venstre i posisjon eller opposisjon? Ja.

Når Stortinget skal avgjøre en sak som ikke ligger bundet i samarbeidsavtalen, er første skritt i avgjørelsesprosessen at Erna må til enda lenger til høyre og finne kursen. Deretter er det lurt å se om det lyser grønt eller gult på regjeringsapp’en, i så fall er veien til målet klar. Uten slikt lys må Erna stundom finne en litt annen vei hjem fra Stortinget, og vel hjemme snu ansiktet enda lenger til høyre for å se om det er OK, eller om krisen ligger snublende nær.

Den store seierherren er Stortinget. Dets rolle blir langt mer spennende og meningsfullt enn det har vært i den rødgrønne perioden. Stortinget får nå muligheter til å spille den rolle det var ment å skulle gjøre, det vil på en helt annen måte kunne ta i bruk den kompetanse og ikke minst geografiske bredde som stortingsrepresentantene har, og den vil også gjøre det offentlige ordskifte mer spennende, Trolig også mer konstruktivt. 

Det som skulle være en flertallsregjerings styrke, ble under de rødgrønne en svakhet fordi alle skjøre kompromisser ble avgjort i tøff dragkamp mellom tre partiledere i et lukket rom, og det ikke var rom for noen endringer i Stortinget. En av de som kommer til å bli lagt mer til på Stortinget, Sveinung Rotevatn, Venstre, sier om  den nye parlamentariske situasjonen: «Eg trur det er ei god løysing for Venstre, for landet og for å få makta tilbake til nasjonalforsamlinga etter at den har vore i asyl på kontoret til Jens Stoltenberg i åtte år».

Nå får vi se om Ernas løfte tidlig i valgkampen om å involvere Stortinget sterkere blir fulgt opp, stundom også der kjøttvekten gjør det unødvendig. Store reformer tjener å ha bredt forankret støtte, men i flere av de forhåndsannonserte vil egenprofilering og motstand stå sterkt. 

Venstre og KrF har holdt sitt løfte til velgerne: Bidra til en ikke-sosialistisk regjering (et håpløst begrep). Men - hadde KrF  egentlig tatt sin avgjørelse før sonderingene startet? Hadde Venstre mest lyst til å gå i regjering, men fant det fornuftig å holde fast på samlivet med KrF? Har KrF og Venstre kjempet særlig mye for partienes primære standpunkt, trepartiregjering av Høyre, KrF og Venstre? Er KrFU og Unge Venstre innerst inne litt misfornøyd med det som skjer? 

I avveiningen av de kryssende hensyns relative styrke tror jeg utfordringene i dag-for-dag politikken, de mange sakene som dukker opp og som det ikke er forhandlet enighet om, har betydd mye for stortingsgruppene i KrF og Venstre. Tungt i vektskålen ligger også den realitet at KrF/Venstre og Fremskrittspartiet på en rekke punkter er sterkt uenige. De to partiene sitter i en vippeposisjon som kan gi dem betydelig innflytelse utenfor regjering.

En ikke undervurdert faktor ved et regjeringsskifte: Nye hender i skuffene.

En fordel for partier som går over i opposisjon: Mulighet til nytenkning, sterkere egenprofilering. Det kommer valg etter dette.

Avdelingen for jubel og glede: Journalister og kommentatorer. Forhåndsstoff om uenighet og spådommer om hvordan det kan ende. Etterhåndsstoff om hvorfor det gikk som det gikk.