Mot slutten på begynnelsen

En parlamentarisk nyskapning med flere tolkningsmuligheter.  En partileder som oversolgte et positivt budskap, men  deretter gjorde noe så sjeldent som å beklage. En  kommende statsminister som i prinsippet står for at alt henger sammen med alt, og at ingenting er avgjort før alt er avgjort – men som i praksis likevel slipper ut små bein til nyhetsjaktende journalister. Et parti som viser vilje til erkjennelse av at virkelighetens maktutøvelse blir langt  vanskeligere enn ideologisk og situasjonsbestemt opposisjon.

Det går mot slutten av begynnelsen for den nye regjeringen. Regjeringserklæring neste.

Vi har fått en avtale mellom de som forblir innenfor og de som tror at de høster større politisk gevinst ved å være i Stortinget enn i det løpende dag-for-dag arbeidet i regjeringen. Det gjenstår å se.

Ikke uventet spriker kommentarene. De fleste som i utgangspunktet er positive til regjeringsskifte, synes gjennomgående at det er en ventet, god start, tolker det meste positivt – og håper ellers det beste. De fleste som nærmest ser det som spleiselagsvandalisme at rødgrønt overmales av blått, synes gjennomgående at det er en ventet, dårlig start, tolker det meste negativt – og frykter ellers det verste.

Størst tolkningsuenighet gjelder det som nok mange i første omgang oppfattet som nesten et generelt amnesti for lengeboende asylbarn. Det verste med dette var ikke Hareides finte mot SV. Den overlever Lysbakken og hans folk, store bokstaver er ikke helt ukjent i de omgivelser. Det blir en triumf for dem når KrF-lederen, prisverdig og til etterfølgelse, erkjenner sin synd, beklager den og i siste omgang bør få tilgivelse i beste kristen oppskrift. Verre var det at presentasjonen skapte håp for mange som dessverre ikke synes å få glede av amnestiet likevel.

Det er bedre at noen får amnesti enn ingen. Men hvor mange?  «Avtalen om utlendingsfeltet minner mer om garasjesalg av likt og ulikt enn om en systematisk høstopprydding», sa nåværende  generalsekretær i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) Ann-Magrit Austenå.  «Den blåblå innvandringspolitikken vil føre til at flere får bli i Norge - og at færre må dra. Frp er avspist med symbolske innstramminger», mente tidligere generalsekretær i NOAS, Sylo Taraku. «Avtalen gir ingen Frp-revolusjon i asyl- og innvandringspolitikken», sa Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk Senter.

NOAS hevder at amnestiet bare vil omfatte 100 av de om lag 700 såkalte asylbarna. Andre bruker tallet 170. Amnestieksperten Arild Humlen mener løftet er  en stor forbedring og skaper en vesentlig annen situasjon enn den situasjonen vi har hatt frem til nå i lovverket. «Det skal også etableres et regelverk som i større grad skal ta hensyn til barnets beste som en varig ordning. De som da faller utenfor amnestiordningen kan bli plukket opp der. Blir avtalen en realitet innebærer den en betydelig margin i forhold til hva de rødgrønne har klart å prestere i løpet av den perioden de har sittet ved makten».

Så får vi se hva som skjer hvis Frp får hånd om Justisdepartementet. Sandberg (?) versus Faremo. Uansett – la oss være glade for at vi har sett en økt vilje  til at barns beste skal få større betydning i forhold til «innvandringspolitiske hensyn»

Fredningen av Lofoten/Vesterålen er definitiv. Det er i det minste en begynnelse på noen som kan bli en klart bedre klimapolitikk. Her gjenstår mye hvis man skal «føre en offensiv klimapolitikk og forsterke klimaforliket» og  «bygge sin politikk på forvalteransvaret og føre var-prinsippet.»  

Ole Mathismoen i Aftenposten uttrykker som flere mening: «Det er en uvirkelig følelse å ha større forhåpninger til et klimavennlig Norge med Fremskrittspartiet i regjering enn til en rødgrønn regjering med SV i miljøverndepartementet».

Så får vi se når Nikolai Astrup (?) tar hånd om Miljøverndepartementet, eller et nytt og større departement med økt helhetsansvar. Alt henger sammen med osv.

Avtalen ga KrF bokstaven K i tillegg til RLE. Dette har skapt unødvendig strid. Jeg tror ikke det er lurt å blåse liv i en ny liuvssynskamp. RLE-faget i dag har såvidt begynt å sette seg. Det samler alle elever rundt en undervisning som ikke skal være forkynnende. Det skal kirken, tros- eller livssynssamfunnene ta seg av. Den omfattende trosopplæringsreformen var et uttrykk for det. Det vi virkelig trenger er ikke symbolsaker, men å få RLE som obligatorisk fag i lærerutdannelsen.

Uansett avtaler og erklæringer vil vi fremover få se at veien blir til mens tiden, i første omgang ikke regjeringen, går. Høyre og Frp håper at avtalen skal sikre gjennomslag i de viktigste sakene. Venstre og KrF satser på at Stortinget vil få stor betydning i alle saker som ikke er avtale-nedfestet. Ja, og det er en stor fordel av Stortinget vender tilbake fra eksilet og igjen får en rolle i norsk politisk liv. Men dette innebærer også at regjeringen i viktige saker kan få flertall sammen med Arbeiderpartiet, om Jens Stoltenberg følger opp sitt utsagn om å stemme for det partiet er for.

Så får vi se vente på noe mer substansielt enn motorisert ferdsel i utmark, opphevelse av forbud segway og proffboksing. Vi trenger endel mer for å overbevises om at Erna og Siv virkeliggjør Margaret Thatchers ord om at i politikken skal du spørre en mann hvis du vil ha noe sagt, og en kvinne hvis du vil ha noe gjort.