Habilitet, meninger og penger

Statsråd Bent Høie i Helse-og omsorgsdepartementet har en ektemann som i tre år igjennom organisasjonen  «Innen 48 timer» arbeidet for å få myndighetene til å vedta en regel om diagnostisering i løpet av 48 timer etter mistanke om kreft. Høie har vært på flere møter i organisasjonen. Er han inhabil i behandlingen av saken?

Jeg ville svare nei. Men saken er prinsipielt interessant fordi det i mange politiske spørsmål vil være forkjempere for gode saker som på et eller annet trinn naturlig deltar saksbehandlingen i slike sammenhenger.

Vi trenger engasjerte samfunnsaktører i politikken, vi bør vite om deres engasjementer i slike sammenhenger, men det er viktigere å følge pengene enn meningene og idéene.

Det er greit at departementet i den aktuelle saken har satt i gang habilitetsvurdering av politisk ledelse. «Ved behov vil departementet be om bistand fra Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet». Jeg mistror ingen, men synes likevel at Lovavdelingen bør være inne i alle slike saker. Da kan man få inn økt kompetanse og enhetlig vurdering.

  

Mange har ikke tatt habilitetsspørsmålet alvorlig, mange ser ikke problemet, og mange tror at de selv kan avgjøre om de er habile eller ikke. Avstanden øker mellom folk og myndigheter av ulike slag. Mellom de som styres og de som styrer. Media har en viktig oppgave i å få frem både grove tilfeller men også drøfting av grenseområdene.

Forvaltningslovens §6 peker på inhabilitet i forbindelse med en sak der avgjørelsen kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for den det gjelder eller noen som man har nær personlig tilknytning til. Men - at en folkevalgt deltar i en sak som gir vedkommende en fordel (eller ulempe), er ikke tilstrekkelig til at man blir inhabil dersom det er mange andre som får den samme fordelen (eller ulempen.

Statsministeren er tilhenger av føre-var, og hun minner om at det «ikke er ulovlig å være inhabil, det er bare et spørsmål om å være ryddig i saksbehandlingen». Hun sier at det klokt å foreta en habilitetsvurdering hvis man har en sak der det kan stilles spørsmål om habiliteten. Det har hun rett i. Men stundom bør kanskje grenselinjer settes før det er nødvendig å få dem vurdert rent juridisk. 

Professor i offentlig rett, Jan Fridtjof Bernt, en av våre aller fremste eksperter på habilitetsspørsmål, mener at terskelen for inhabilitet er for høy, og at vi gjennom lovendring må få en innstramning av habilitetsreglene.  Det er dag bare Stortinget selv som kan håndtere representanters habilitet. Desto viktigere må det være å få størst mulig åpenhet i forhold som representerer bindinger eller interesser.

Strengere lover og regler? Ja, men politisk anstendighet kan ikke reguleres. Jussen er viktig – så langt den rekker. Men den kan aldri unnskylde manglende gangsyn. «Kultur er i sin kjerne et personlig ansvar», sa Sigrid Undset - det innbyr også på dette feltet til ettertanke.

Politikere har selvstendig etisk ansvar for unngå å sette seg i situasjoner der spørsmålet om habilitet kan reises, og media har et tilsvarende ansvar for å skille skitt og kanel.