Nytt og ungt mannskap

Ung regjering med liten statsråderfaring. 43,5 år i gjennomsnitt, Tre over 50, tre med statsrådserfaring. Ingen  store overraskelser, nesten full klaff for meldinger tidligere i uken. Jeg kan ikke huske så høyt lekkasjenivå noen gang tidligere. Sultne politiske journalister imøteser god foring fremover.

Kjønnsdeler og landsdeler har fått sitt. Tyngdepunktet geografisk er flyttet fra Østlandet. Østfold, Buskerud, Hedmark og Oppland er uten representanter.  Gullkysten, fra Agder til Trøndelag har rent flertall. Regjeringen har like mange kvinner som menn. Utviklingen har vært naturlig og riktig, det har nærmest vært et krav i de siste regjeringene. Jeg håper likevel vi snart kommer dit at det ikke løftes noen øyenbryn om det er 10 kvinner og 8 menn i en regjering.

Særlig når det bare er to regjeringspartier hadde jeg trodd at man ville ta noen dristige grep og ha enda færre departementer. Helst slik at statsrådene mer kunne bli en samlet regjerings forlengede arm i departementene, og mindre være forkjempere for fagdepartementenes interesser i regjeringen. Mer helhetlig tenkning og handling. Regjeringens åtte overordnede prioriterte felter viser med all tydelighet at mye henger sammen med det meste. Olje og gass med miljø og klima. Klima og miljø med grønne skatter og avgifter. Utvikling med handel og tollsatser. Blant annet

. 

Problemet med de åtte feltene er at de mangler det vesentligste, at ikke gjennomgripende klima- og energispørsmål ikke løftes opp. Det virker underlig, selv om ord bare er ord. Kritikken er møtt med at klima og miljø er en del av regjeringens verdigrunnlag. At forvalteransvaret og føre-var-prinsippet tegner en høyere himmel over alle politikkområder som regjeringen skal befatte seg med.

Vi får se. Eller rettere: Vi skal se nøye etter. Hele tiden. I overalt som gjøres.

Det er på dette punktet regjeringen må vise at den står for en konkretisering av nye ideer, nye løsninger Næringsdepartementet er styrket, men hadde det ikke vært like naturlig å legge fiske og jordbruk dit og heller tilføre statsministerens kontor overordnet sikkerhets- og beredskapsstyring, med egen statsråd. Men når de to primærnæringsdepartementene synes jeg det er en fordel at man har unngått statsråder med tydelig næringsbakgrunn. Den avgående fiskeriminister har hatt altfor tette bånd til næringen.

Utviklingsdepartementet, som har levd i Utenriksdepartementets omgivelser er fjernet. Det kan være et urovekkende tegn, Knut Arild Hareide har allerede reagerte instinktivt. Men forhåpentlig betyr det ingen svekkelse av innsatsen på området. Børge Brendes erfaring og kapasitet kan tvert imot bety søkt oppmerksomhet og innsats på dette området som i mer integrerte utenrikspolitiske vurderinger.

Miljø og utvikling har gjennom årene vanligvis ikke vært besatt av de sterkeste og mest erfarne politikere. Det har ikke vært en styrke for noen av områdene. Tvilen skal alltid komme nye statsråder til gode, men jeg er spent på Tine Sundtoft innsats og evne til gjennomslag. Et av de viktigste spørsmålstegn ved den nye regjeringen er viljen og evnen til å sette handling foran ord når det gjelder vår tids – eller først og fremst fremtidens – store utfordring. Statsrådvalget her kan utenfra sett virke som kvittering til Sørlandet og svar på andre krav enn enn parlamentarisk tyngde. Forhåpentlig viser det seg at bekymringene er unødvendige, men spørsmålet er uansett: Hvorfor ikke Nikolai Astrup? 

Jeg skriver denne kommentaren fra Kota Kinabalu i Malaysia. Det som har slått meg under besøket her, er begeistringen for landets andre statsminister,  Mahathir Mohamad (1981-2003). Han gjorde dristige grep, la om politikken på viktige felter, planla for fremtiden og oppnådde resultater. Erna Solbergs  utfordringer er annerledes, men helt avgjørende for hennes ettermæle vil være: Bidro hun og hennes mannskap til den omleggingen av klimapolitikken som Norge og verden trenger?

Mange er spent på Siv Jensen som finansminister. Omtrent som med Kristin Halvorsen. Hin vil ha stor nytte av å lese forgjengerens betraktninger i  «gjennomslag». «Vi må ha en finansminister som er sjef og som ikke kues av skredder- og veverøkonomene i Finansdepartementet», lød det tidligere i år fra prydblomsturnen i hagen. Erna har uttrykt det annerledes, med respekt for den dyktighet vi finner i byråkratiet: «Alle statsråder må ha en agenda når de møter byråkratiet i departementene. Ellers får de byråkratiets agenda.»

Siv Jensen er intelligent. Og realistisk, Jeg tror at både hun og resten av regjeringen
går inn i regjering både med styringsvilje, og samtidig med nødvendig respekt for et profesjonelt og lojalt embetsverk. Jeg tror også at selv om manglende erfaring kan resultere i en og annen skramme, vil Fremskrittspartiets statsråder overraske positivt i møte med realitetene i en regjerings hverdag. La sagt være glemt, døm det på det som de gjør – eller ikke gjør.

På helt kort sikt bør den nye regjeringen ta til seg – og handle – i pakt med budskapet i Jan Egelands ord: «Vi er altfor opptatt av hullene i asfalten vår, og for lite opptatt av at det flyter lik opp på europeiske strender». Rikdom som ikke deles med andre, blir fattigdom. Fedrelandskjærlighet uten global solidaritet, blir forfall.