Ingen forandring av Norge

Forandre Norge?

Selvfølgelig ikke. Ingen kan forandre Norge gjennom formuleringer på et papir. De største endringer i samfunnet skjer ikke gjennom politiske vedtak. I beste fall ser vi blåblå visjoner om litt færre hverdagsreguleringer og byråkrati.  Retorisk sminke avsløres. Trollene i berget det blå tålte ikke søkelyset. 

Vil noen om 25 år kunne skrive en masteroppgave og  konkret peke på 2013 som et avgjørende år for at Norge endret retning?  Nei. Etterkrigstiden har vært en kontinuerlig utvikling av samfunnet. Noen politiske vedtak gikk foran og viste vei. Noen kom som en nødvendig følge av utviklingen, politikere er ofte som vannskikjørere som prøver å holde balansen med stadig raskere båter som drar.

45 timers arbeidstid  fra 1959, 40 timer i 1977, 37,5 timer i 1986. Folketrygden fra 1967, sykelønnsordning fra 1978.  Obligatorisk grunnskole fra 1969.  Etter 1975 har det vært flere kvinner enn menn blant dem som avslutter videregående opplæring. Flere nye universiteter etter 1945.

Vaskemaskiner, oppvaskmaskiner, kjøleskap. Kvinner har blitt utearbeidende i langt støære omfang. e Barnehagesatsingen. Etter hvert har vi fått kvinnelige prester (1961) og biskoper (1993). Statskirken er under avvikling. Frem til 1972 var homofili straffbart, lesbiske og homofile par fikk gifte seg i 2008, om ikke lenge blir det egen liturgi for homofile kirkebryllup. Enslige får adoptere, det lages barn på flere måter enn det tradisjonelle samleiet.

Én radiokanal frem til 60-tallet, én fjernsynskanal til 1992. Avisopplag i stadig økning frem til år 2000, mer og mindre bratte nedgangskurver senere. Nettaviser. Internett og PC i vanlig bruk i mindre enn 20 år.  Vel 30 år siden de første mobiltelefonene, de var såvidt  bærebare og veide 7 kilo. Stadig ny teknologi.

For bare å ha nevnt noe. Tidene endrer seg, og vi med dem. Noe skjer etter politiske vedtak, mye bare hender. Ikke minst: Et oljeeventyr som startet med funnet av Ekofisk i 1969. Skulle det stå en liten statue i hvert norske hjem, måtte det være av Jens Evensen, havrettsministeren som var avgjørende for de store statlige inntektene av norsk oljevirksomhet.

En utvikling av Velferdsstaten, med Arbeiderpartiet suverent lengst i førersetet, nesten 50 år i regjering etter 1945.  I dette perspektivet er ikke en blåblå regjering avhengig av to mellompartier eller andre i Stortinget i stand til å skape annet enn små justeringer i landet, som det stiger frem, furet, værbitt over vannet.

Noe skjer etter politiske vedtak, mye hender.

«Ikke revolusjon, men revisjon», sa den gamle Venstre-høvdingen Bent Røiseland.  Og naturligvis sporer vi revisjon, mer og mindre sterkt uttrykt, mer og mindre konkretisert. Vi ser signaler om små kursendringer på enkelte felt, om fartsøkning eller opplag i havn. Men den norske modellen står seg – og selve Spørsmålet er dette: Hvor mye av endringene kan de blåblå få Stortinget med på? En plattform står på tre bein, men greier seg best i ordentlig ruskevær med minst fire.

Med en lett revisjon sang vi slik for våre barn: «Når trollemor har lagt sine yndige små troll, og bundet dem fast til masten. Da synger søtt hun de vakreste ord hun kjenner. Ai, ai, ai, ai boff» Ai, ai – hvor langt går samarbeidsutgangspunktet om ansvaret for å gi Norge en styringsdyktig regjering? Hvor lenge? Hvor fritt står egentlig KrF og Venstre når statsbudsjettet skal vedtas? Så sterkt som de nå synes å gi uttrykk for. Boff?

Reaksjonene etter regjeringsplattformen var som å oppleve valgkampen i reprise, kanskje særlig på sosiale medier, der mange utfolder seg i tonelag som ikke er preget av kryss eller b.  Noen tar alt i beste mening. Noen alt i verste.

Dokumentet er omfattende, 75 sider. Noe for de fleste, fra ordningen med servicehunder som skal gjøres mer lik ordningen med førerhund for blinde og svaksynte, til fjerning av boplikten for prester i Den norske kirke.. Høyres bakkemannskap må ha arbeidet lenge på dette. Med erfaring fra Venstres programkomité kan jeg trygt si at det tar tid å kvalitetssikre detaljer i et program med så mange kulepunkter. 

Som Peer Gynt ville ha sagt: «Skrive det, ville det, ønske det med – men gjøre det? Nei, det skjønner jeg ikke.»Her er mange vakkert dekorerte temaflasker. Men det er kvaliteten på innholdet de fylles med som avgjør smakdommernes valg i september 2017.

Jeg glad for den uttrykte viljen til å bygge på frihet og tillit til enkeltmennesket, familien, gründeren, lokalsamfunnet og friheten. Sterkere satsing på kunnskap og kompetanse. Bedre vilkår for frivillige organisasjoner. Sosialt ansvar og internasjonalt solidaritet. Jobbe for å løfte mennesker ut av fattigdom, både i Norge og i fattige land. Enklere hverdag for folk flest. Vilje til nødvendig forenkling i byråkrati på alle plan. Men applausen kommer ikke før jeg ser konkrete resultater.

Grepet med åtte hovedpunkter, på tvers av tradisjonell departementsstruktur, er i og for seg bra. Men reaksjonene minner meg om Bibelens lignelse om den fortapte sønnen: Det er større oppmerksomhet rundt det ene som ikke står, klima, enn om de åtte som står.

Frank Rossavik i Bergens Tidende skrev før valget at «miljøbevegelsen skal snart hakke løs på en ny regjering, men først må forventningene til den bygges opp». Han får rett. Det ble stor fagnad for vern av Lofoten/Vesterålen, men sterk kritikk over det som blir oppfattet som for lave ambisjoner i klimapolitikken for øvrig.

Jeg er skuffet. Svært skuffet over at klima ikke er blant de åtte hovedpunktene og heller ikke er nevnt med ett ord i verdigrunnlaget. Også Jens Stoltenberg er skuffet.  Men han kan gjøre noe med det, mer enn han har gjort gjennom åtte år: finne en dristigere tilnærming til vår tids største problem/utfordring, en som kan samle rødgrønn og mellomparti-støtte i Storting.

Enn så lenge tar jeg alt i beste mening og håper det er konkret ment og handlingsutløsende når det står i klimakapitlet at «Regjeringen  vil bygge sin politikk på forvalteransvaret og føre-var-prinsippet. Den kloden vi skal overlate til våre barn skal være i minst like god stand som vi overtok den fra våre forfedre. Regjeringen vil føre en offensiv klimapolitikk og forsterke klimaforliket. Utbyggingen av fornybar energi må økes»

Et eget investeringsprogram innen Oljefondet med formål å investere i bærekraftige bedrifter og prosjekter i fattige land og fremvoksende markeder, er bra. Også at Norfund skal satse på investeringer i fornybar energi. Og jeg har store forventninger til løftet om å sette ned en ny grønn skattekommisjon som skal fremme forslag om grønne skatteskift.

Forandre Norge? Nei. Ny politisk retning for landet? Kanskje. Men løypa har flere hindre. Jobbe bedre og vise sterkere gjennomføringskraft enn den avgående regjeringen. Det er lov å prøve,

«Løftene kan ikke svikte, nei, de står evig fast», sang den store svenske pinsepredikanten Lewi Pethrus for 100 år siden. Regjeringsløftene står fast i alle fall til 2017?

Vi går interessante tider i møte