Større velgerinnflytelse

Burde Høyre-velgerne i Oslo hatt anledning til å velge  Astrid Nøklebye Heiberg fremfor en av kandidatene foran henne på listen?  Ap-velgere i Oslo  foretrekke Håkon Haugli fra homonettverket fremfor fagbevegelsens  Truls Wickholm?  KrFerne i Vest-Agder foretrekke Dagrun Eriksen foran nominasjonsmøtets utpekte førstekandidat Hans Fredrik Grøvan? Har lokal partiledelse, nominasjonskomiteer, og -møter for stor makt? Er dette med på å svekke valginteressen? 

Jeg stiller spørsmålene fordi Dagens Næringsliv i dag skriver  om at det bør være lov til å gi personstemmer (kumulering) ved stortingsvalg. Slik som det er ved lokalvalg.  Dette  vil flytte demokratisk makt fra partiene over til velgerne. Støtte blant velgere bør bety mer for sjansene til å komme inn på Stortinget enn kandidatenes årelange nettverksbygging internt i partiene, eller deres nære forbindelser til nominasjonskomiteer.

Dette er ikke nye tanker. Foran valget i 2009 hadde både Kristin Clemet og Ola Borten Moe slike tanker. ”Vi bør ha et system der alle kan melde sin interesse for å delta i den nasjonale politikken. Dermed blir det viktig for partiene å sørge for at de har folk på listene sine som velgerne liker”, mente Borten Moe, og pektge på at det dsa ville bli vanskeligere å bli gjenvalgt for politikere som ikke leverer. ”I dag er det nok for meg å holde meg inne med styret i partiet og nominasjonskomiteen for å bli gjenvalgt”.

Veien til Tinget skal ikke være noen autostrada. I realiteten er det svært få mennesker som bestemmer hvem som skal bekle de politiske vervene.

Medlemstallet i de politiske partiene synker nesten like sterkt som interessen for skøyteløp. Det blir stadig færre medlemmer i politiske partier.  Og skal vi tro forskningen – en del ganger skal vi det – er det under to prosent av befolkningen som i praksis bestemmer hvem som skal stille til valg. Dermed avgjør denne lille gruppen også til syvende og sist hvem som velges – fordi valgordningen er slik at når nominasjonsmøtet har sagt sitt, har velgerne ingen innflytelse på personvalget.

Vi trenger partiorganisasjoner og en nominasjonsprosess der velgerne ikke fikk fritt valg mellom alle listekandidater. Men det burde kunne åpnes for at alle medlemmer får være med på å bestemme på nominasjonsmøtet, ikke bare delegatene. Eller at et visst antall partimedlemmer med utgangspunkt i partilisten kunne stille med en annen/andre toppkandidater, og at så det samlede stemmetall bestemte antall mandater og hvem som skulle få det/dem. Kanskje ville det kunne øke interessen for nominasjonsmøter og skape større valgdeltakelse? 

Forslaget om personstemmer har sine svakheter - geografi (by-land), alder, ikke minst kjønn, og faren for tillitsmannssvikt - men fortjener avgjort å drøftes videre i en debatt om det norske demokratiet fungere godt nok. La oss i tillegg til spørsmålet om personstemmer se på hele systemet med styringstillegg til partier, tilfeldighetene med utjevningmandater, og mandattall fra fylkene, Og ikke minst om folkelig delaktighet i politikken.

 Når valgutspillerne er blitt hese og løftene er druknet i glemselens hav, bør et være tid for en meningsfylt debatt om demokratiets fremtid.